Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

VAGANT EUROPA. Japanernes tro på atomavskrekking og fredelig utnyttelse av atomenergi «er uvegerlig forbundet med hverandre», sier nobelprisvinner i litteratur Kenzaburo Ōe. Han krever at Japan må løsrive seg fra begge to.

Die Tageszeitung, 4. april 2011

TAZ: Kenzaburo Ōe, på nyhetene advares det om radioaktivt springvann i Tokyo. Hvordan har reaktorkatastrofen påvirket deg personlig?

Kenzaburo Ōe: Advarselen om at springvannet i Tokyo var forurenset av radioaktivitet, noe som egentlig bare gjaldt sped- og småbarn, skapte en liten panikk. Også jeg står hver morgen i kø utenfor supermarkedet i Tokyo for å kjøpe min rasjonerte 1,5-litersflaske med drikkevann. For 40 år siden skrev jeg en reportasje om driften av atomkraftverkene, og nå sitter jeg fra morgen til kveld foran TV’en og følger med på nyhetene.

TAZ: Hvilket inntrykk har du av Japan og menneskene rundt deg for tiden?

Kenzaburo Ōe: Jeg er imponert over hvor rolige og sindige ofrene for tsunamikatastrofen reagerer. Også på TV blir det tydelig hvor tålmodige disse menneskene er, en karakterstyrke man vanligvis tilskriver innbyggerne nordøst på hovedøya Honshu. Siden det ble kjent at landbruksprodukter og melk er blitt utsatt for radioaktiv stråling, må bøndene ødelegge produktene sine.

TAZ: Hele livet har du advart mot faren med atomvåpen og atomkraft, ettersom du som barn opplevde atombombeslippene over Hiroshima og Nagasaki. I Japan har du stått temmelig alene om dette. Føler du nå at tankene dine er blitt bekreftet?

Kenzaburo Ōe: I lys av den verdensomspennende utbredelsen av atomvåpen fant jeg det påtagelig at det i fjor var første gang betydningsfulle politikere fra Amerika og Europa deltok på minnesmarkeringen 6. august for atombombeslippet over Hiroshima. I fellesskap gjorde de oppmerksom på atomavskrekkingens fare. Riktignok vektla regjeringen vår nok en gang viktigheten av et atomskjold. Regjeringen er overbevist om at det ligger makt og effektivitet i atomavskrekkelse, den fester lit til militæralliansen med USA og tror på den annen side fullt og fast på at atomkraft er den største og beste energikilden. Når Japans fremtid skal avgjøres, er disse to faktorene uvegerlig forbundet med hverandre. Jeg håper virkelig at de forferdelige hendelsene i Fukushima skal utløse et nasjonalt nei til atompolitikk.

TAZ: I boken Hiroshima-notater betegner du atombomben som symbol på det onde – og mot det onde reiste straks det gode seg: aktiviteten, gjenoppbyggingen. Hva kunne det gode ha bestått i nå?

Kenzaburo Ōe: Som svar på det vil jeg gjerne sitere fra artikkelen til en venn av meg som var journalist, og som i lang tid var i Hiroshima for å skildre situasjonen til atombombeofrene. Dessverre er han død nå, og artikkelen hans utgjør et slags testament. Der spør han: «Har Hiroshima preget seg inn i vår erindring som en stor menneskelig katastrofe, eller som den første store konsekvensen av atomavskrekkingen?» Samme spørsmål vil jeg gjerne stille i lys av krisen i Fukushima. For på tross av erfaringen fra Hiroshima: Har ikke japanerne i de 66 årene som er gått siden da, vært mindre interessert i den store menneskelige katastrofen enn i å videreutvikle atomvåpen? Til og med amerikanske atomvåpen, ettersom de mener at freden best kan ivaretas bak USAs atomskjold? Har ikke kjerneenergiens enorme makt, som beror på vitenskapelige teknikker og tillit til vitenskapen, sørget for blomstringen i japansk industri? Disse to, troen på atomvåpen og troen på atomenergi, betinger hverandre gjensidig. Og synliggjør ikke den nåværende katastrofen at japanernes interesse for atomenergi er et forræderi mot atombombeofrene fra Hiroshima? På kenotafen i Hiroshima fredsminnepark står en høytidelig ed: «Hvil i fred. Denne feilen skal vi ikke begå igjen.»

TAZ: Vil det komme til et brudd og en ny begynnelse etter Fukushima?

Kenzaburo Ōe: I min bok Hiroshima-notater har jeg skrevet om de humanitære anstrengelsene atombombeofrene, inkludert stråleskadde leger, gjorde for gjenoppbyggingen. Og verdigheten som oppstod i kjølvannet av dette, fylte japanerne med stolthet etter Hiroshima. Jeg snakker her om stolthet, ikke om det gode. Også nå trår disse positive humanitære anstrengelsene tydelig frem i lyset. Siden jeg er overbevist om at japanerne vil overvinne denne tragedien, og at det vil lykkes dem å gjenoppbygge landet, skal jeg bidra med mitt. Men det burde være nasjonal konsensus om at grunnlaget for gjenoppbyggingen og Japans fremtid må være den menneskelige katastrofen som skyldes at atomkraftverket ble ødelagt, og ikke utviklingen av atomenergi. Det betyr samtidig at Japan må treffe en avgjørelse om å frigjøre seg fra troen på atomavskrekkelse.

TAZ: Hvordan kan japanerne, som er vokst opp med traumet fra Hiroshima og Nagasaki, tro på en fredelig utnyttelse av atomenergi?

Kenzaburo Ōe: Hvis japanerne kan tro på en fredelig utnyttelse av atomkraft – i det minste tvilte de ikke på dens økonomiske suksess før økonomiboblen brast – betyr det at de ikke anser den menneskelige tragedien i Hiroshima og Nagasaki som viktig, men isteden anser en fredelig utnyttelse av atomkraft som viktig.

TAZ: Har troen på egen teknologisk overlegenhet noe med dette traumet å gjøre?

Kenzaburo Ōe: Jeg tviler på at Japan tror på sin teknologiske overlegenhet. Men dersom japanerne skulle tro at teknologisk overlegenhet – helt til «the bubble economy» sprakk – har muliggjort et økonomisk forsprang i verden, så må denne troen trekkes grundig i tvil.

TAZ: Føler du at den japanske regjeringen og kjernekraftverksledelsen har informert deg tilstrekkelig i den nåværende situasjonen?

Kenzaburo Ōe: I japanske medier ble det rapportert at likvidatorene1 i Fukushima var blitt utsatt for radioaktivitet, uten at de hadde fått tilstrekkelig informasjon om dette. Hvis det stemmer, kan ikke vi vanlige japanere lenger gå ut ifra at vi får tilstrekkelig informasjon.

TAZ: Etter atombombeslippet over Hiroshima var det leger som hjalp de sårede på stedet, og som dermed risikerte livet. Synes du innsatsen til likvidatorene i Fukushima er heltemodig på lignende vis?

Kenzaburo Ōe: I Hiroshima-notater brukte jeg aldri ordet «heltemodig». Legene og atombombeofrene gjorde en storartet innsats, ikke på en heltemodig måte, men på en ytterst medmenneskelig måte. Jeg håper at de menneskene som yter katastrofehjelp i atomkraftverkene, kan gjøre et medmenneskelig arbeid. Jeg tar avstand fra enhver tendens til å drive disse menneskene til heltedåder. Når det inntreffer en atomkatastrofe som alle nasjoner kan bli ofre for, er heltedåder en umulighet.

TAZ: Etter den japanske reaktorulykken bestemte den ellers så atomstrømvennlige regjeringen i Tyskland at syv gamle kjernekraftverk skulle tas ut av drift. Må Japan også fjerne sine kjernekraftverk fra strømnettet?

Kenzaburo Ōe: Jeg håper at den japanske regjeringen lærer av Tysklands raske avgjørelse.

TAZ: Du sier at du for øyeblikket skriver på din siste roman. Der handler det om et menneskelig inferno. Blir ikke ord fattige etter infernoet i Nord-Japan?

Kenzaburo Ōe: Allerede på første side siterer jeg siste linje fra Dantes Inferno: «Der gjekk vi ut og såg att himlens stjerner.»2 I denne romanen beskriver jeg den nåværende situasjonen i Japan fra en gammel forfatters synspunkt. Mens jeg skrev på den, fant det sted en hendelse i atomkraftverket i Fukushima som plutselig bragte den på mange vis vanskelige situasjonen i dette landet frem i lyset. Den radioaktive skyen kommer til å bre seg ut over hele Japan, og romanen kommer vel til å være den siste vanskelige etappen i mitt liv som forfatter. Men romanen skal slutte med linjen: «La oss betrakte stjernene.» Noe som betyr å ta et skritt ut av helvete. For øyeblikket ser jeg riktignok hele dagen på TV-sendingene om atomkatastrofen.

Jeg håper virkelig at de forferdelige hendelsene i Fukushima skal utløse et nasjonalt nei til atompolitikk.

Kenzaburo Ōe, 76 år. Opplevde atombombeslippene over Hiroshima og Nagasaki da han var ti år gammel. Ved siden av sin forfattervirksomhet er Oe aktiv i antiatom- og fredsbevegelsen. Hans utviklingshemmede sønn Hikari spiller en stor rolle i både livet og litteraturen hans. I 1994 fikk han nobelprisen i litteratur.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

1 De som arbeidet med å rydde opp på ulykkesområdet i Tsjernobyl, ble kalt likvidatorer. Begrepet omfatter her dem som gjør en lignende jobb i Fukushima. O.a.

2 Fra Magnus Ullelands nynorske oversettelse: Helvetet. Gyldendal 1993. O.a.

Avatar

Nora Bierich og Sabine Seifert