Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

I et verdig lys skal vi bli til

ESSAY. Den skandinaviske misantropien og mistenksomheten mot overformynderiet ligger fjernt for Eivind Hofstad Evjemos romaner.

Tidligere publisert i Vagant 4/2014.

I Eivind Hofstad Evjemos bidrag til antologien Første forsøk (2010), en samling poetikker av norske forfattere under 30 år, beskriver han en opplevelse fra eldreomsorgen, hvor en eldre kvinne viser ham sitt private fotoalbum fra en besteborgerlig barndom i København:

Det var både en vilje i disse bildene: til verdighet, familie, trygghet, samtidig som det var noe patetisk og avslørende over de avbildede situasjonene; mennenes idiotiske over­ klasseholdning, selskapene der man måtte sitte klemt sammen for å få plass i sofaen, de vulgært store blomster­ bukettene som dekket hele spisebordet så menneskene som satt rundt nesten ikke var synlige.

Første forsøk (Cappelen Damm, 2010).

Første forsøk (Cappelen Damm, 2010).

Etter at jeg hadde lest de tre romanene Evjemo så langt har fått utgitt, var det som om noe falt på plass med denne betraktningen. Romanene hans tar ikke først og fremst for seg originale tilfeller, og de tilbyr ikke et idiosynkratisk blikk på tilværelsen; de beskriver heller alminnelige hverdager. Tilsynelatende er innlevelsen – en aktet øvelse i den huma­nistiske romantradisjonen – Evjemos litterære program, i hvert fall i hans to seneste bøker. Slik kan også gjennom­snittsmennesket få skinne i litteraturen, og med det minne oss på at dette mennesket slett ikke finnes, selv om det handler melk og brød på Rema etter nok en dag på jobben, fordi alle, selv de mest unnseelige blant oss, bærer på sine egne høyst individuelle minner og fortellinger.

Samtidig, om man tillater seg å lese litt mistenksomt, trer en dobbelthet fram, synlig i sitatet ovenfor, som ser en vilje til verdighet, men også noe patetisk og avslørende. Kan det være at den Evjemo som tar til orde for menneskelighet i kronikker om barn av asylsøkere, og som roses for sin empatiske prosa i anmeldelser, har en skyggeside i sine romaner? Er den godhjertede innlevelsen bare halve sann­heten, hvor den andre halvdelen er uten nåde i skildringen av personene han selv har skapt?

Vekk meg hvis jeg sovner (Cappelen Damm, 2009).

Vekk meg hvis jeg sovner (Cappelen Damm, 2009).

Evjemo debuterte med Vekk meg hvis jeg sovner (2009), som han ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Romanens jeg-­forteller kretser rundt sorgen over bortgangen til en morfar og en funksjonshemmet søster, noe man i intervjuer kan lese bygger på forfatterens egne erfaringer. Språket er lyrisk og ønsket om å artikulere tapserfaringen skaper en drift mot poetiske bilder: «det regner hos oss, sier jeg i tele­fonen, det går nok over; jeg ser for meg sorgen som en nedbørsformasjon som svever gjennom kroppen.» Under likskuet av søstera står det at «vi knyter hendene sammen, ber bønner harde som stein», og i forsøket på å få livet til å gå videre registrerer fortelleren: «skyggene roterer med passerspissen i huset, også her kommer forandring forkledd som repetisjon.» De poetiserende beskrivelsene av små detaljer og drømmende assosiasjoner fører med seg en dis­tinkt lukt av litteratur, og fortellerens stream of consciousness­-teknikk bryter ned kronologien i en serie sansenære erind­ ringsbilder.

Spranget fram til Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012, heretter Ansikt av kjærlighet), er stort. I denne romanen svever en allvitende forteller med panoramablikk over en norsk kommune, og gjør nedslag ikke bare i enkeltindivider, men også i kommunale institusjoner. De viktigste personene er primærkontakten Kjersti, som har ansvar for den funksjons­hemmede ungdomsskoleeleven Siri, og familiefaren Roy. Et knippe bipersoner får sine 15 eller 20 minutter i romanens lys – blant dem er Roys kone Rita, deres sønn Aksel og skolens rektor de viktigste. Et påfallende trekk ved denne boka, er fortellerens interesse for noe så lite poetisk som byråkratiets utøvelse av alle de reguleringer og forskrifter som kjenne­ tegner det norske samfunnslivet i dag. Den skandinaviske misantropien og mistenksomheten mot overformynderiet ligger fjernt for denne romanen – i stedet betones de gode intensjonene bak forvaltningens detaljvelde:

Kommunen som strekker ut ei hånd, vil gjøre livet lettere for familiene, gi dem et pusterom, faktisk vise at også funk­sjonshemmede har et system som venter dem, som elsker dem. […] Alt som er regulert, alt som er tenkt ut og tilpasset: bordkantene er polstret, strømuttakene er tapet over, tripp­ trapp­stolene har innlagte skinnputer […].

I møte med et annet forfattertemperament kunne dette materialet uten tvil blitt en bekreftelse på nordmenns overbeskyttede hverdag – men at «[e]kspertene går med tommestokk gjennom institusjonsbygningene» framstår her som et uttrykk for systematisert omsorg, og ikke påtrengende paternalisme. Romanen gjør leseren velvillig stemt og tilbøyelig til å se de gode hensiktene bak byrå­ kratiet, og kunne delt det sosialdemokratiske slagordet til Tage Erlander om at politikken skal bygge dansegulvet som folk skal få danse sine liv på, eller brøyte løyper asyl­ søkerne skal få gå sine skiturer i, som blir Evjemos særnorske variant anno 2012.

Velkommen til oss (2014) har i flere medier blitt presen­tert som en 22 /7­-roman, men mer treffende ville det være å si at romanen bruker hendelsen til å bore i en sorg over å miste et barn: Sella og Arilds adoptivsønn Kim ble drept i en terroraksjon på Filippinene i 2003, da han for første gang skulle oppsøke sitt biologiske opphav. Kanskje var det skuffelse over at boka ikke egentlig handler om 22 /7 som fikk kritiker Tom Egil Hverven i Bokmagasinet til å felle en hard dom. Romanen har ifølge ham ikke «retning og strin­gens nok til å bli en viktig bok», og den «skusler bort mulig­hetene i altfor omfattende beskrivelser av Sellas nøling og fomling». Hverven hevder at «[i] møte med terrorhand­linger av et omfang som 22. juli er litteratur, kunst og musikk viktig for bearbeidingen av sjokket og de kollektive traumene». Veid på de kollektive traumers tunge vektskål, blir Velkommen til oss funnet for lett. Men Evjemos bok kan leses nettopp som en kritikk av dette forsøket på å kollekti­visere sorgen; når rosetoget har løst seg opp, står det først og fremst 77 enkeltstående tragedier igjen. For hvis dette er et kollektivt traume – hvorfor er det da så lett for de av oss som ikke var involvert, tross detaljerte beskrivelser fra vitner og synet av morderens ansikt i rettssalen, å gå videre med livene våre?

Det sist du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm, 2012).

Det sist du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm, 2012).

Mange av Evjemos personer framstår til tider hjelpe­løse; leseren får sympati med dem og deres tilkortkommen­heter. For eksempel insisterer Roy i Ansikt av kjærlighet på å prøve datteras huske, selv om hun og venninnene er bekymret for om den tåler vekta hans. Han kjekker seg, men er samtidig nervøs når han til slutt slipper seg utfor og blir hengende under den knakende greina «som en liten apeunge». Roys sårbarhet kan skape en viss medfølelse, men samtidig er det noe nådeløst over situasjonen. Når han ser mot de unge jentene, «ser han ikke tre jenter med latteranfall, men noe mye verre: tre rødmende, alvorlige piker som ser på ham». Fortelleren feller en hard dom: «Han forsøker å virke stolt, han forsøker å framstå som noe han ikke er.» Denne doble holdningen til romanpersonene og deres forsøk på å finne verdighet i egne liv, forblir en vesentlig spenning i de to siste romanene, mellom en vennligsinnet ømhet som ser det menneskelige i lytene og en drepende houellebecqsk misantropi.

Tidlig i Velkommen til oss sitter ekteparet på kjøkkenet og spiser frokost første nyttårsdag 2014, mens de lytter til et radiointervju med et nabopar som mistet ei datter på Utøya. Intervjuobjektene er velformulerte, og særlig faren anstrenger seg for å sette ord på følelsene med gjennomtenkte metaforer: «Sorg er en tungrodd båt, […] man må ause og ro samtidig», «Døden er grov, den banker ikke på døra, men tråkker inn i gangen med skoene på». De gir også vâre beskrivelser av dattera sine aktiviteter, og iblant glir de over i hverdagslig snakk om musikk de liker og gleden over de enkle ting i hverdagen, som de forsøker å sette større pris på. 22/7 og tanken på unge menneskers brå død vekker til live Sella og Arilds sorg, men ubehagelig nok trenger også den tanken seg på at de samtidig kjenner en svak misunnelse overfor de etterlatte i denne tragedien. I båteksplosjonen som tok livet av sønnen deres døde over 500 mennesker, men fordi tragedien fant sted på den andre siden av kloden, fikk den lite oppmerksomhet: «Bare lokal­avisa viste noen interesse for det som hadde rammet dem.» Avisintervjuet med Sella og Arild står i skarp kontrast til den lange radiopraten med det andre paret: «Det ble sagt mange flere ting også, men det fikk ikke plass på de fem tusen tegnene som var satt til disposisjon.» Bildet som trykkes til saken virker ganske tarvelig: Det har «et lavt per­spektiv fra bordet og opp, noe som fører til at kaffekanna og stearinlysene nesten dekker Sella og Arild, som sitter i sofaen med hver sin kopp. Begge har blikket vendt en annen vei.» I etterkant av intervjuet leser vi at de fikk noen telefoner og kondolanser fra venner og kjente, men «til slutt mistet de fleste interessen og Sella måtte ut og plukke blomstene selv».

Velkommen til oss (Cappelen Damm, 2014).

Velkommen til oss (Cappelen Damm, 2014).

Hverven innvender at romanen blir utydelig: «Det er som om Evjemo insisterer på å framstille hvordan livet tross alt går sin vante gang, selv få dager etter en katastrofe som 22. juli. I stedet for konkrete uttrykk for Sella og Arilds sorg, inneholder boka en rekke trøttende digresjoner.» Han kan ha rett i at boka nøster ut litt for mange tråder, som at Sellas mor døde under fødselen – dessuten havner Arilds funksjonshemmede bror Ivar litt på siden av handlingen. Samtidig slår det meg som underlig å etterspørre konkrete uttrykk for sorgen deres – Sella er ingen gråtekone. I stedet får vi noe vel så interessant: det taust sørgende paret som lytter til naboenes sorg, ute av stand til å artikulere sin egen, og uten noen å dele den med, minst av alt hverandre. Etter radiointervjuet konkluderer Arild med at «[d]e virker for meg som over gjennomsnittet ressurssterke», som om han med det er fratatt evnen til og ansvaret for å sette ord på sin egen tragedie, slik at han forblir i sin målløse tilstand. Noe av romanens styrke ligger nettopp i dette at sorg ikke framstilles som en ren følelse som kan uttrykkes med tydelig intensitet, men heller er sauset sammen med misunnelse, passivitet og oppmerksomhetsbehov.

Forfatteren har riktignok ikke forlatt sitt lyriske språk fullstendig i de to siste bøkene. Fortellerne i Ansikt av kjærlighet og Velkommen til oss kan mane fram originale og tankevekkende bilder, som når Roy observerer hvordan egenskapene blir plukket av hans demente mor dag for dag: «Sånn pakkes mennesket ned, teltstengene brekkes fra hverandre, sjelen fordamper.» Likevel er det lengre mellom disse bildene i de siste romanene, som i stedet løfter fram hverdagslivets prosaiske sjargong. Avstanden mellom for­telleren og personene har gitt det poetiserende språket selskap av sosialarbeidernes, byråkratenes, tenåringenes og de bekymrede foreldrenes språk. Derfor blir sorgprosessen helt annerledes i Velkommen til oss, da denne romanen også har som ambisjon å skildre det alminnelige mennesket Sella, som ikke besitter de samme språkgavene, men heller forsyner seg av mer allmenne språk­ og tankevaner. Vi ser henne liksom fra utsiden, mens Vekk meg hvis jeg sovner inviterer inn i selve sorgprosessen. Et av kapitlene der heter «I et verdig lys skal vi bli til», og det er nærliggende å tenke seg at romanen selv er ment å utstråle dette lyset, som setter fortelleren i kontakt med sin egen omsorg for de avøde. Førstepersonfortelleren bærer ingen synlig mis­tanke mot seg selv, han har tillit til sitt eget språk. Men når et større persongalleri betraktes fra oven, blottstilles men­ neskene med sine svakheter, i et mer realistisk lys.

I framstillingen av Rita og Roys ekteskap i Ansikt av kjærlighet, går forfatteren langt i retning av å gjennomskue deres handlinger, framfor å føle sympati med dem. Roy blir den stagnerte og forbitrede mannen, og Rita er kona som forsøker å omskape seg selv gjennom sosiale og kulturelle aktiviteter. Slik beskrives Ritas lesesirkel:

Klokka seks kommer Ritas litteraturvenninner inn i gangen, de tar av seg støvlene og fyller huset med en lukt av rabarbra. Katten forsvinner ned i kjelleren. De setter seg til ved spise­ bordet Rita har pyntet fint med speil og telys, og samtalen glir raskt over til å bli en diskusjon om ensomhet. Gruppa er enig om at det er forskjell mellom det å være ensom og det å være alene. En av dem sier at det kan være deilig å være alene så lenge man velger det selv. En Finn Skårderud­-artikkel er revet ut av ei avis, noen uthevede setninger leses høyt. Det serveres vin, det gjennomføres en blindtest som alle bommer på, utenom én, som klarte det fordi hun sa navnet på den eneste druetypen hun visste om, der hun satt skjelvende med pannebåndet over øynene. […] På bordet står en bukett hvite roser. I en kort stillhet hever hjelpe­pleieren stemmen og sier: «Og bordet er så nydelig pyntet, Rita», for andre gang på under en time.

Det er mulig å lese dette som en godhjertet beskri­velse av en type sosial hyggestund framhjulpet av åndfull­ sosionomiske Skårderud­sitater som utspiller seg i de tusen kulturhjem i de 428 kommuner. Men det sjablongpregede over seansen kan også underbygge en smått klaustrofobisk uhygge, en fornemmelse av at Ritas forsøk på å bryte ut av sin fastlåste hverdag bare leder henne inn på andre godt opptråkkede stier. For, som det står: «Rita har begynt å dyrke hverdagen. ‹Det er da man trenger påfyll›, bruker hun å si til Roy» – som om hun har lest det i en selvhjelpsbok eller et magasin. I motsetning til Rita, som oppsøker sosiale situa­sjoner og anstrenger seg for å være et selskapsmenneske, trives Roy best med å få ting gjort: «Han sitter i bilen og føler seg mest av alt bedrøvet. Det er rart, synes han, hvordan ingenting kan konkurrere med følelsen av å være alene, gle­den over å ha ting overstått, […] når han kan følge selskapet ut av dørene, […] vinke dem av gårde».

Roy trekker seg tilbake til sitt reservat, til rollen som er tildelt ham: Den forknytte mannen, som kjører ensomt rundt i bilen sin. Samtidig forsvinner Rita mer og mer for ham gjennom små distinksjoner. Hun begynner å sette fram vinglass og viner anbefalt av kolleger midt i uka, selv om de bare skal spise stekt sei: «Er det noe franskmennene har skjønt, så er det å nyte et glass selv til hverdags.» Roy takker nei og holder seg til saften sin. Han tilhører en døende rase, som ansatt i en papirfabrikk, enn så lenge en av kommunens hjørnesteinsbedrifter, og er ikke med på Ritas homo ludens­-krumspring; han klarer eller ønsker ikke å følge opp de rast­ løse impulsene hun bringer inn i huset. Paret blir som en parallell til kommunens innbyggere, slik de beskrives når rulletrappa på kjøpesenteret stanser og tvinger kundene til å bruke beina: «De overvektige får svetteringer under armene og på ryggen av å tråkke opp de høye trinnene, mens de friske mennene gjør et poeng av at de er lette på foten og hopper to og to trinn av gangen. De skal tross alt sykle Birken.» Slik Birken­eliten adskiller seg fra allmuen med lette sprang, får man inntrykk av at Rita og hennes venninner først og fremst diskuterer litteratur for å vise at de er levemennesker, åpne for nye og spennende kulturelle inntrykk, og ikke har mistet evnen til å la seg begeistre. Roy tilhører skjebnefellesskapet av de tunge, og fortellerens blikk gjennomskuer både hans sidrumpa væremåte og Ritas distinksjonsmarkører.

Kanskje er dette en i overkant paranoid lesning. Det må jo være lov å samles for å drikke vin og diskutere Le Clézio-­bøker man ikke får helt taket på, uten å beskyldes for å ville heve seg over alle andre? Dessuten er det ikke gitt at Ritas nye initiativer trenger å være særlig originale for å hjelpe henne med å omskape seg selv i en fase av livet hvor hverdagen synes å gå på tomgang. Denne midtlivs frigjøringen kunne sikkert, tross sine klisjeer, gitt fylde og dybde til hennes indre liv. Mer avgjørende er det derfor at romanen antyder at Rita ikke klarer å endre seg, ikke klarer å dyrke hverdagen. Etter å ha kommet hjem fra nyttårslunsj hos noen venninner, registrer Roy at hun «virker begeistret. Hun blir alltid sånn etter å ha drukket vin, liksom kvikkere i bevegelsene». Hun går rastløst rundt i stua, «flytter en lysestake fra et bord til et annet, bare for å se hvordan den tar seg ut der». Men piffen, kanskje parallelt med rusen, går ut av henne: «[L]angsomt, så umerkelig at ingen andre får det med seg, begynner dette overskuddet å lekke ut av sprekker i henne; kvikkheten forsvinner og erstattes av noe annet, noe tyngre.» Tilsynelatende er det ikke håp for Rita heller.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Sella og Arild kan et stykke på vei leses som en parallell til Rita og Roy. I begge tilfeller blir mannen en slags klamp om foten, et valg kvinnene angrer på, men som de likevel synes det er for seint å gjøre noe med. «Før de sovnet, lå han og kjælte med magen hennes, det var uutholdelig,» tenker Sella tidlig om Arild. Og når de i sine yngre år må bryte opp og flytte etter en jobb Arild har fått, sitter Sella i fergekafeen og ser ut på dekket:

Hun så Arild stå og holde en bit av en vaffel opp i lufta, som han tilsynelatende ville at en måse som svevde over dekket skulle nappe til seg. Det er så sårt å tenke tilbake på, at det var denne mannen, som hun der så gjennom ferge­vinduet, lekfullt opptatt med å underholde seg selv og noen unger, som hun hadde valgt å bygge sin framtid med. Hun visste hun hadde tatt et valg, og valget var Arild. […] Sella løftet hånden og vinket til ham, mente han fortjente en liten anerkjennelse tross alt, og satte for første gang opp det litt triste smilet som mange senere skulle oppfatte som så karakteristisk for akkurat henne.

Her finnes en veksling mellom forakt og forsoning med sin egen skjebne, som forsterkes av den allvitende fortellerens vink inn i framtiden. Det var vel ikke akkurat slik Sella hadde tenkt det skulle bli, men det ble nå engang sånn. Men selv om disse parene langt på vei speiler hverandre, ender Velkommen til oss i en mer forsonende atmosfære, på tross av det store tapet de har lidd. Sella og Arild går på det lokale amatørteatrets Cats-­oppsetning, men forlater salen før det er ferdig, siden forestillingen framstår lukket for dem, som en intern og amatørmessig affære for venner og kjente. I stedet tar de et glass vin på den meksikanske restauranten, og rusler hjem:

De eier de snublende skrittene mot det mørklagt huset, pletten de har levd sine liv [på] i over tretti år. Følelsen av å tilhøre dette stedet skaper plutselig en sterk lykkefølelse i Sella. Hun griper derfor Arilds hånd ved gartneriet og klemmer den hardt. Vi lever, tenker hun, vi lever. […] En slik lykkefølelse har for Sella alltid noe med tid å gjøre. Den brå følelsen av et sammenfall mellom et da og et nå, en følelse av at noe evig, liksom uforanderlig oppstår mellom det tapte og det levende. […] Det er dét som lever i henne.

Den forsonende avslutningen mellom Sella og Arild kan være litt vanskelig å svelge. Etter først å ha fått plantet «det litt triste smilet» i ansiktet sitt på ferga, ender det siste øye­blikket mellom dem i gledesrus, fordi Arild har gravd ned en død villkatt: «Når han endelig er ferdig, og stiller seg opp og lener seg på [mot] spaden, blir hun så glad at hun plut­selig løfter hendene og vinker til ham mens hun roper: ‹Godt gjort, Arild, godt gjort!›» Vinglingen mellom kjærlig­het og forakt hos Sella kan virke inkonsekvent, umotivert. Men legger man litt velvilje i lesningen, er det mulig å forstå Sellas overbærenhet med Arild som et biprodukt av hennes forsøksvise forsoning med sitt eget liv, følelsen av å tilhøre dette stedet. Det er ikke Sellas kjærlighet til Arild som gir livet hennes sammenheng og mening, men motsatt: Følelsen hennes av å eie sin egen fortelling gjør henne mer velvillig stemt mot ham, som også er en del av denne: De eier de snublende skrittene. Lykkefølelsen knyttes til et sammen­fall mellom da og nå, som hun i heldige øyeblikk opplever. Sellas opplevelse kan ha høy gjenkjennelsesverdi – for hvem har vel ikke følt, idet man trer inn i et hus man tidligere har bodd i, eller funnet et gammelt fotografi av en glemt venn, at ens eget indre liv er like rikt som alle bind av Proust til sammen? Det vilkårlige over at hun traff Arild, at de først bodde på et lite sted i Nord­-Norge, før de flyttet sørover, adopterte et barn, mistet det, endte på «pletten [der] de har levd sine liv i over tretti år», blir i dette øyeblikket ram­met inn; minnearbeidet gir henne en fortelling om sitt eget liv. Da får det heller være at «vår hukommelse bygger på en fiksjon som vi selv har skapt for å etablere kontinuitet, og derfor mening», som Evjemo skriver i poetikk­essayet. Det er en virksom fiksjon, slik romaner også er virksomme fiksjoner, og Sellas følelse av sammenfall og lange linjer gjør at øyeblikket liksom sprenger ut av seg selv og opphever avstanden til det som ligger bak henne.

Erindringen står sentralt i Evjemos forfatterskap. Mest åpenbart i den første romanen, som kan leses som et eneste langt minnearbeid. Epilogen «: REC» beskriver en filmsnutt av de som har gått bort. Opptaket, og boka, avslutter med at kameraet peker mot bilene de er samlet i: «et raskt nærbilde av morfar som setter seg inn i baksetet; når stemmene er samlet inn i bilene, slås dørene igjen og båndet kuttes». Tapserfaringene og forsøket på å holde fast i det tapte, trekker tankene mine mot da dattera kommer på besøk i Tomas Espedals seneste bok, Mitt privatliv (Gyldendal Norsk Forlag, 2014): «vi gråter ofte når vi ser på fotografier, kanskje fordi bildene viser det umulige vi alltid ønsker: at sånn vi har det nå, vil aldri ta slutt.» En lignende melankoli kommer til uttrykk i Vekk meg hvis jeg sovner, også når Evjemo beskriver sansninger som ikke er direkte knyttet til de avdøde: Båndet kuttes, men kan muligens gjenetableres for et øyeblikk om erindringen blir gitt form.

I Ansikt av kjærlighet og Velkommen til oss får dette et annet uttrykk, da minnearbeidet er flyttet fra selve forteller­instansen og over til enkelte av romanpersonene. Også Arild tilbringer i perioder svært mye tid i sitt private arkiv, «bøyd over esker med bøker, fotoalbum, og opptaksbånd fra hans barndom». Sella kan høre ham sitte om kveldene og lytte til lyden av en søndagsmiddag fra søttitallet mens han blar gjennom gamle familiealbum, som om han prøver å komme til klarhet om sitt eget liv. Kanskje mistet Sella og Arild framtiden etter tapet av sønnen. De har gått inn i livets siste faser, og innser at ingenting blir igjen etter dem, som om tilværelsen gradvis imploderer. Slik kan Sellas betrakt­ning av de eldste naboene foregripe deres egen alderdom: «[S]orgen over år etter år å se de samme skjeve lampe­skjermene i vindusposten hos de eldste naboene, som om alt var på vei dit, der alt som pågår på overflaten slutter å gi mening.» I et vemodig øyeblikk innser hun at alt det Arild kan, alle hans særegenheter, ikke vil bli lært videre til noen, men dø ut med ham: «Enten det er måten han bretter sammen presenninger på, hvordan han begrunner lokalise­ringen av en dyregrav, eller de mange forklaringene på hvorfor nazismen hadde så gode vekstvilkår i Tyskland på trettitallet.» Hun forsøker å trøste seg selv mens hun ser ham grave villkattgraven, med at «jordhaugen hans vokser, så er det så viktig? Og han lever!» Men for leseren virker denne trøsten noe halvhjertet; de har tapt framtiden, og blitt gamle til sinns:

Troen hun en gang hadde hatt om at hun lenge skulle være ung, da det viste seg å være omvendt, at hun i store deler av livet skulle være gammel. At mye energi skulle gå med til å se tilbake og minnes en annen tid, som herfra virket så ektefølt og oppfylt av mening, men samtidig merkelig ugjennomtrengelig, som et fotografi som holder et lite øyeblikk fanget, mens alt annet med tiden har flyttet på seg, hvordan man først ikke gripes av bildet og livet det gestalter før man legger det bort og tenker på det. At det først da blir vind i skjørtene, lukt i huset, smak i brødet.

Slik ser det ut til at de leter etter mening og verdighet gjen­nom minnearbeidet, som blir avgjørende for at tilværelsen ikke skal miste sin form, at fortellingen om ens eget liv ikke skal rakne. Erindringen blir et restaureringsarbeid for å opprettholde kontakten med sitt eget livsløp, det er først da det blir smak i brødet.

Rita har også øyeblikk hvor minnene overrumpler henne. Som en rotnorsk tapning av Prousts madeleinekake, dypper hun en pepperkake i gløggen, og et minne om adventstiden fra barndommen åpner seg i henne. Når minnet falmer prøver hun å bringe det fram igjen, ikke ulikt den som våkner, men som forsøker å bli i drømmen og utsette dagen – «men kaken smuldrer mellom fingrene hennes» og hun er tilbake i jobbhverdagen. Rita tenker på «hvor takknemlig hun er for at noe utenfor henne selv uforvarende og plutselig fant veien inn til henne, at det finnes en større verden også inne i henne; ei lita jente som sitter og hører på julesanger, […] som sitter langt inne i henne og lytter til den voksne kvinnen». Igjen tilbyr romanen et delt blikk: Som i beskrivelsen av Sella og Arild, forblir det ubestemt om dette kun er en til­bakevending til barndommen, fordi hun, tross sine forsøk, sliter med å finne framtidsutsikter hun kan tro på – eller om det i denne erindringen ligger et håp om å etablere en kontinuitet i ens eget liv, og en mulighet til å ramme det inn i en fortelling.

I et «aktualiserende etterord» til det sentrale renessansehumanistiske skriftet Lovprisning av menneskets verdighet av Giovanni Pico della Mirandola, drøfter filosof Tore Frost hva vi mener med menneskets verdighet, med særlig tanke på FNs menneskerettighetserklæring. Han tegner opp to vestlige verditradisjoner: kristenhumanismen og den ikke-­religiøse humanismen. For Frost har det moderne verdighetsbegrepet en stor fordel sammenlignet med de tradisjonelle forståelsene av ordet, nemlig at det betoner menneskets iboende verdighet. Der den kristne humanismen forankrer verdigheten i menneskets forhold til Gud, og den ikke-­religiøse humanismen knytter den til mennesket som fornuftsvesen, er verdenshumanismen, som han kaller den, ikke avhengig av en ytre instans (Gud eller fornuften) når den begrunner menneskets verdighet.

I denne sammenhengen er Frosts konklusjon mest interes­sant: Etter en omstendelig etymologisk utgreiing av for­skjellen på verd, verdi og verdighet, kommer med ett kjær­ligheten inn i resonnementet, som intet mindre enn alle tings mening: «Vårt følelsesliv, i spennet mellom lidenskap og lidelse, konfronterer oss med kjærligheten som selve grunnpremissen for menneskelivet i hele dets kompleksitet. Kjærlighet er hva livet dreier seg om.»

Frosts filosofiske resonnement er nok først og fremst tenkt som et bidrag i kampen mot avhumanisering, og synes nok mer akutt i tilfeller hvor menneskets verdighet virkelig blir satt på prøve – begrepsliggjøringen av verdens­humanismen og menneskerettighetene oppstod i kjølvannet av den moralske krisen etter annen verdenskrig. Likevel kan konklusjonen kaste lys over Evjemos karakterer. For hvis mennesket er et kjærlighetsvesen, og gjennom dette finner sin verdighet: Hvordan kan verdighet oppnås i et forfatterskap som langt på vei er befolket av mennesker som ikke klarer å nærme seg hverandre?

Sella tenker – på dager hvor hun er streng med seg selv – at Arilds søken i barndommens fotoalbum og filmer er «en måte å søke avstand til det livet hun har gitt ham [på], at viljen til å forsvinne inn i arkivet gestalter hans søken tilbake til tiden da han var gutt og ingen møter enda hadde funnet sted». Hvis Sella har rett, blir minnene en flukt fra livet som tok feil retning, til en tid før møter finner sted. En forutsetning for kjærligheten er selvsagt å kunne møte den andre, og når Arild ønsker seg vekk fra dette, kan det være fordi disse møtene ikke ga ham den forventede gleden. Et annet sted psykoanalyserer hun ham, ved å legge skylden på mora: «Dette er Arild: Aldri å ha hatt en naturlig omgang med mennesker, blandet med den konstante frykten for å trå feil foran en dømmende mor.» Man må spørre seg om det er på andre Sella kjenner seg selv – for er ikke hun nett­opp et eksempel på en som ikke klarer å pleie en naturlig omgang med andre? Episodene med adoptivsønnen peker i denne retningen, siden han forblir fjern og ugjennom­ trengelig for henne. Som sykepleier er hun godt kjent med virkningen av menneskelig kontakt, hvordan det å ta på en pasient kan virke beroligende, men utenfor de institusjo­nelle rammene møter hun enhver berøring med mistenk­somhet: «Sella tenker at den som stryker et annet menneske først og fremst stryker seg selv.» Det er neppe tilfeldig at disse refleksjonene er tydeligst på det punktet i romanen hvor Sella og Arild blir invitert inn i et kloster av en munk. For er ikke klosterlivet et av de mest eksemplariske uttrykk for uselvisk kjærlighet – til Gud og ens medmennesker? Sellas mistro til interesseløse kjærlighetsgjerninger kommer også fram når hun planlegger å oppsøke naboparet med hjemmebakst for å vise omtanke. Mistanken om at hun trenger seg på og boltrer seg i andres lidelse, gjør at hun avstår – lenge, før romanen slutter med at hun ringer på.

I Ansikt av kjærlighet er også Kjersti et offer for sin egen kjærlighetsvegring. Som sosialarbeider gjør hun etter alt å dømme en eksemplarisk jobb, noe som blir bemerket av rektoren når hun står i kontorvinduet og observerer henne hjelpe Siri: «Hun ser Siri bli løftet inn i bilen. Kjenner plut­selig en varme bre om seg inni kroppen: hvor sterkt det er å se hvordan de myke delene i samfunnsmaskineriet orga­niserer seg for en ny dag i sin verden.» Igjen ser vi hvordan romanen stiller seg sympatisk til den kommunale omsorgen, men om man følger Kjersti utover hennes arbeidsoppgaver, ser det mørkere ut. Hun innleder et forhold til drosjesjå­føren Morgan, og selv om han opplever å trenge inn i henne (på alle måter), forblir hun kjølig mot ham – mot slutten avslører fortelleren at hun snart kommer til å gå fra ham. På butikken unngår hun dessuten Siris foreldre fordi hun ikke orker kontakten, selv om hun vet at hun burde ha snakket med dem og delt en positiv hendelse fra arbeids­dagen. I samme scene sniker også rektoren seg mellom hyllene for å unngå å havne i prat med sine ansatte – alle forsøker å unngå hverandre. En libertariansk fortolkning av dette kunne nok ha argumentert for at det gjennomforvaltede systemet fratar enkeltmennesket sitt private initiativ, men en slik påstand ville ha falt til jorden på sin egen urimelighet: Ansikt av kjærlighet er svært oppmerksom mot de personene som faktisk nyter godt av den institusjo­nelle omsorgen som gir dem en verdig hverdag. Mer nærlig­gende er det å tenke seg at kommunen ikke kan forventes å være innbyggernes ansikt av kjærlighet – dette må de finne på egenhånd.

Hvor finnes i så fall dette ansiktet? Romanens tittel er hentet fra filmen Dead Man Walking (Tim Robbins, 1995), hvor nonna Prejean sier til den dødsdømte fangen at han må se på henne under henrettelsen, slik at det siste han ser på denne jorden er et ansikt av kjærlighet. Etter at dommen er utført, kommer faren til en av fangens ofre til Søster Prejean. Han forteller henne at han fremdeles bare kjenner hat, og at han derfor skulle ønske at han delte hennes tro, hvorpå hun svarer: «It’s not faith, it’s work.» Slik avfeier hun det hun opplever som et lettkjøpt ønske; det er ikke slik at troen kom flyvende til henne gjennom søndagsskolen og ble værende som en trygg havn livet ut. Hun må hver dag jobbe for å holde troen ved like, for slik å opprettholde sin tillit til menneskets verdighet. I Evjemos sekulære variant kan man si at mange av karakterene mangler troen på kjær­ligheten – eller mer presist: evnen til kjærlighet – og at de ikke lykkes med å åpne seg opp for den andre.

I Vekk meg hvis jeg sovner er omsorgen og kjærligheten for de avdøde bærende, og minnene om dem styrkes av denne vissheten; erindringen lukker ikke fortelleren rundt seg selv, men åpner for kontakt med dem han var glad i og gjør ham mottakelig for minnene om deres gjensidige glede av hverandre. Men de to siste romanene antyder at karakte­renes minner er en flukt fra livet som tok feil retning, sam­tidig som det nettopp er i disse minnene de finner mye av sin mening. Ved å grave i sin egen fortid, skaper de kanskje en fortelling om sitt eget liv, ikke ulikt holdningen i Joan Didons berømte tittel: We Tell Ourselves Stories in Order to Live – en bok som også blir nevnt av foreldrene under radiointervjuet i Velkommen til oss. Men de forblir lukket om seg selv. Hos Sella er det forbindelsen bakover til sin egen fortid, og ikke kontakten med andre mennesker, som fyller henne med mening: «Det er dét som lever i henne.» Hvorvidt minnearbeidet forfaller til ren nostalgi for karakterene – og blir en erstatning for den kjærligheten de ikke fant – eller gir dem en tiltrengt verdighet, forblir uavklart.

Arne Borge

Arne Borge