I drømmernes vold

OVERSATT. Ta-Nehisi Coates beskriver et USA bygget på svarte kroppers knokler.

Tidligere publisert i Vagant 1/2016.

Hvem er zuluenes Tolstoj?
– Saul Bellow

Tolstoj er zuluenes Tolstoj.
– Ralph Wiley

… ikke desto mindre visste jeg at vi var noe, at vi var en stamme – på den ene siden oppfunnet, og på den andre, ikke mindre virkelig.
– Ta-Nehisi Coates

I en gymsal på Laksevåg sto 47 barn med masker foran ansiktene. Maskene var tegnet på papir, klippet ut av klumsete barnehender, limt på papp og festet til grillpinner. Noen av maskene var gule med trekanthatter og skrå kutt til øyne, andre var røde med svarte striper i kinnene og fjær stikkende opp fra pannen. Noen var brune, andre var blåsvarte med gigantiske, knallrøde lepper. Det var den internasjonale FN-dagen og kullet mitt på Damsgård barneskole opptrådte. Vi sto på rekke langs ribbeveggen, vendt mot foreldre og lærere, holdt maskene foran ansiktene og sang:

Noen barn er brune som et nystekt brø’
Noen barn er gule og noen barn er rø’
Noen barn er hvite, noen nesten blå
Meget er forskjellig – men det er utenpå.

Vi var et stusselig minstrel show, som på samme tid, ved inngangen til det 21. århundre, ville vært umulig i USA. Sangen uttrykker en type tenkning med stor tilslutning: ideen om at rettferdighet avhenger av at vi ser andre mennesker ikke bare som likeverdige, men som like oss selv – at våre ulike erfaringer kun former oss på overflaten, som tilbehør.

Ta-Nehisi Coates: Mellom verden og meg. Oversatt fra engelsk av Bodil Engen. (Heinesen Forlag, 2016)
Ta-Nehisi Coates: Mellom verden og meg. Oversatt fra engelsk av Bodil Engen. (Heinesen Forlag, 2016)

Hvordan kan den amerikanske rasedebatten, som de siste par årene igjen har hardnet og blitt mer polarisert, oversettes til norsk og leses i et land som i motsetning til USA ikke er bygget på utnyttete kroppers knokler?

«De gjorde oss til en rase. Vi gjorde oss selv til et folk,» skriver Ta-Nehisi Coates mot slutten av Between the World and Me, et boklengdes brev til Coates’ sønn, om hva det vil si å være kategorisert som svart i Amerika. Boken, som nå foreligger på norsk i Bodil Engens oversettelse som Mellom verden og meg, fikk The American Book Award for sakprosa i 2015, og gjorde at Coates gikk fra å være en velrenommert journalist i The Atlantic til å bli en sentral skikkelse i amerikansk offentlighet.

Boken er liten og kompakt, rask og temperamentsfull. Coates beskriver frykten som dominerte oppveksten hans i Baltimore, kjærligheten til mennesker og bøker han fant da han var student ved Howard University (et såkalt svart universitet nordvest i Washington), og et Amerika som han mener er fortapt i drømmen til de som tenker på seg selv som hvite. For Coates er den amerikanske drømmen, den nasjonale myten om individualisme og like muligheter for alle, en dekkhistorie: «Landet ditt forteller deg at Drømmen er rettferdig, nobel og virkelig,» skriver han til sønnen, at «du er gal hvis du ser råttenskap og kjenner svovellukt». Drømmen tildekker den strukturelle rasismen. Som sønn av et Black Panthers-medlem som ble redaktør i Black Classics Press var Coates tidlig på leting etter fortellinger om sitt folks storhet. Han skriver at han har blitt ytterligere radikalisert de siste to årene, av drapene på svarte unggutter som ordensmakten har stått for, og av arbeidet sitt som journalist, som har gitt ham en bedre forståelse av hvor dypt rasismen stikker i Amerika.

På spørsmål om hva han tenker om å ha blitt den eneste nålevende svarte intellektuelle hvite folk later til å være interessert i å lese, trekker Coates på skuldrene og svarer: «I’m mystified» (Chicago Humanities Festival, 29.10.2015). Kanskje den hvite fanskaren er motivert av en slags nytende selvpisking? Eller kanskje de bedriver selektiv lesning? Boken inviterer ikke hvite lesere med på laget, men tildeler dem snarere skyld og ansvar – en moralsk plikt til å si fra seg de privilegiene man nyter i kraft av å være kategorisert som hvit. Coates skriver at «hvite folk» er en moderne oppfinnelse: «Rasebegrepet er rasismens barn, ikke dens far.» Han skriver om the one-drop rule, regelen som ble til lov tidlig på 1900-tallet, om at alle med en eneste dråpe afrikansk arvemateriale skulle kategoriseres som svarte. Regelen var ment å håndtere det man kalte «usynlig svarthet». Gråsonene i rasekategoriene blir tydelig når man tar inn over seg hvor store deler av USAs befolkning, både blant de som anses som svarte og de som anses som hvite, som er etterkommere av barn unnfanget ved hvite slaveeieres voldtekt av svarte slaver.

Det er hardt å svelge de mørkeste sidene ved boken, særlig om man mistenker at tidsskriftet The New Republics kritiker Bijan Stephen hadde rett da han skrev at dette er «nøyaktig det dokumentet Amerika trenger akkurat nå» («How to Live Within a Black Body», 10.7.2015). Coates’ stemme – bitter, kompromissløs, til tider litt melodramatisk – står for et retorisk skifte i det amerikanske debattklimaet, et skifte som kanskje begynte med Obama, men som for lengst har forlatt hans forsonende retorikk om håp og endring, og som er blitt forsterket av Black Lives Matter-bevegelsen og den økende oppmerksomheten rundt massefengsling og politidrap.

«Don’t despair,» skal Barack Obama ha sagt til Coates da de to møttes i Det hvite hus i 2013. I den kommentaren hører Coates en retorisk arv han selv ikke klarer å tilslutte seg. Mens Obama ferdigstilte The Audacity of Hope: Thoughts on Reclaiming the American Dream i 2006, da han fremdeles var senator, skrev Coates memoarboken The Beautiful Struggle (2008). De to titlene tegner ganske ulike bilder. Mens Obama forvalter arven etter Martin Luther King – drømmen, håpet, kosmisk rettferdighet – holder Coates den amerikanske drømmen, ideen om USA som mulighetens land for enhver som arbeider hardt, for å være en voldelig løgn som bidrar til å opprettholde det hvite herredømme. Coates vil ikke ta del i drømmen og dyrker heller kampen og historien. Han oppkaller sønnen sin etter Samori Touré, den vest-afrikanske grunnleggeren av Wassoulou-imperiet, en muslimsk stat som motsatte seg de franske imperialistene helt til 1898. Til sønnen skriver Coates: «Striden ligger i navnet ditt, Samori.»

Men hva skjer med progressive forståelser av samfunnet – klassekamp og rettferdighetstenkning – når folk mobiliseres ut fra rase? Risikerer Coates’ vektlegging av konflikten mellom det svarte og det hvite Amerika å gjøre ham til en reaksjonær fatalist? Thomas Chatterton Williams i London Review of Books (3.12.2015) mener at Coates dyrker en forakt og en indignasjon som ikke lenger er på sin plass, i en tekst som er blitt hyppig delt i min Facebookfeed av hvite akademikere som føler at Williams, som er svart, uttrykker det de selv ikke kan si:

‹Need my skin blind me to all other values?› an exasperated Ralph Ellison wrote in 1963. It’s a question Coates and many others wouldn’t think to ask today. The crisis of the black intellectual now, if there is one, isn’t that he lacks the means or the platform to represent his people but that it is too easy to cleave to a sense of resentment and indignation – even now that he has found himself, after all these years and all this struggle, in a position of strength.

Kritikken er ikke ny. Mange innflytelsesrike svarte amerikanske forfattere har blitt kritisert for ikke å være tilstrekkelig konstruktive og optimistiske. Ting går jo framover, sies det, så hvorfor sabotere den positive utviklingen ved å overse kampene som allerede er vunnet? Det er på tide å komme seg videre, hevder de som synes raseprat er usofistikert – ofte de samme opinionsdannerne som romantiserer 1960-tallets protestbevegelser, men avviser dagens aktivisme som ufokusert og sytete, blottet for systemkritikk.

Argumentet er etterhvert svært gjenkjennelig: Opphenget i rase og kjønn er et symptom på at ungdommen nå til dags er apolitiske, bedøvet av snakk om anerkjennelse av undertrykte grupper heller enn utjevning og omfordeling. Men kanskje er det grunn til å bli mistenksom når noens uttrykk for smerte avvises som reaksjonært eller intellektuelt usofistikert. Når noen sier at de lider, gjør vi vel best i å anta at de snakker sant?

Som svar på beskyldningen om at han dyrker det håpløse, skrev Coates på tampen av fjoråret en artikkel i The Atlantic, «Hope and the Historian» (10.12.2015), hvor han hevder at håp, i motsetning til frykt, er en overvurdert kraft. Han mener at falskt håp fører til kynisme og at forfattere som forplikter seg til et håpefullt prosjekt, risikerer å havne i det ahistoriske og det mytiske.

Jeg kan ikke skrive på den måten – fordi jeg ikke kan lese og tenke på den måten. Jeg må være åpen for at ting kollapser. Mye av historien vår er en historie om ting som rett og slett ikke ordnet seg. (Min overs.)

Dette er ikke et kontroversielt standpunkt, for når ble det vel forfatterens jobb å være optimistisk? Kanskje er det bare mennesker som hevder at de fremdeles blir diskriminert, til tross for alle framskritt, som blir avvist på denne måten. For det er vel lite trolig at de som kritiserer Coates for ikke å utruste leseren med en mer konstruktiv framtidsvisjon, ville sagt det samme om kanoniserte kritiske filosofer som Adorno, Foucault eller Heidegger?

Disse kritikerne kommer til å få blodsmak i munnen når tegneserien The Black Panther relanseres denne våren, i ny drakt og med tekst av Ta-Nehisi Coates. Igjen skal helten T’Challa kjempe i et tegneserieunivers der onde krefter nedkjempes av gode, og medfødte arr gir superkrefter. I en bloggpost (The Atlantic, 2.12.2015), sier Coates at T’Challa «alltid har framstått som en manifestasjon av den svarte nasjonalistiske drømmen, en vandrende avvisning av det hvite herredømmets myter».

Mellom verden og meg er dyster, men ikke resignert – det vil si, den er kanskje politisk resignert, men ikke intellektuelt oppgitt. Coates spiller med åpne kort: Etterhvert som han jobber seg gjennom arkivene og møter mennesker som stikker hull på mytene han har klamret seg til, endrer han mening om motstandsbevegelsens trosgrunnlag og om ideen om et svart folk. Ved Howard University beveger han seg vekk fra Black Panthers’ svarte nasjonalisme, og utvikler en dypere forståelse for hvorfor han alltid har sett mot Malcolm X heller enn Martin Luther King. Han avviser Martin Luther Kings kristen-pasifistiske retorikk, til fordel for Malcolm X, et symbol som «formidlet alt det jeg ønsket å være – kontrollert, intelligent og hinsides frykten». Mer enn noen andre, er det ham Coates slekter på:

Malcolm var den første politiske pragmatikeren jeg ble kjent med, den første ærlige mannen jeg noen gang hadde hørt. Han brydde seg ikke om å la folk som trodde de var hvite, være salige i sin tro. Hvis han var sint, sa han det.

Coates får den afroamerikanske ikkevoldtradisjonen til å framstå som et slags Stockholm-syndrom, og stiller seg uforstående til mødrene som sier at de tilgir politimennene som myrder sønnene deres uten grunn. Dette er kanskje det verste fra arven etter Martin Luther King: insisteringen på at man alltid må vende det andre kinnet til. Men nettopp i den pasifismen, i forherligelsen av evnen til å tilgi, er det mye trøst og mye tradisjon. Coates ser selv at mye går tapt ved å vende ryggen til religionen, en trygghet som han kunne gitt videre til sønnen, som noe annet enn frykt, kaos og historie:

… min egen avstand fra en institusjon som så ofte har vært vårt folks eneste støtte. Jeg undrer meg ofte på om jeg med den avstanden har gått glipp av noe, en slags forestilling om kosmisk håp, en visdom hinsides min enkle fysiske opplevelse av verden, noe hinsides kroppen, som jeg kan ha overført til deg.

Coates blir uavlatelig sammenlignet med andre afro-amerikanske forfattere, som et ledd i en arverekke som gjerne begynner med forfatteren Richard Wright, som skrev romanen Native Son (1940) og selvbiografien Black Boy (1946), blant annet om sin tilknytning til det kommunistiske partiet i Chicago – og kulminerer i James Baldwin, som fra 50-tallet av ble mottatt som en av en Amerikas viktigste essayister og romanforfattere. Toni Morrison, nobelprisvinneren som i sin tid fikk høre av kritikere at bøkene hennes hadde vært enda bedre om hun bare hadde kunnet komme seg over raseproblematikken, har gjort sitt for å genierklære Coates, og å etablere ham i offentligheten som Baldwins arvtaker.

Men Coates er ikke av samme litterære kaliber som Baldwin, og han har et helt annet lynne. Mens Baldwin var en vakker og homofil mediepersonlighet, med en nesten aggressiv karisma, er Coates klønete, med en Shrek-aktig framtoning; en nerd flasket opp på tegneserier og Dungeons & Dragons. Og mens Baldwin var en mann som selv om han forlot kirken, ikke forlot sine evangeliserende impulser, som følte seg komfortabel i rollen som leder og forkynner, er Coates en ensom grubler som vanskelig kan tenkes å lede massene den ene eller den andre veien. Han vil heller vise fram det han i tittelen på memoarboken sin kaller The Beautiful Struggle.

Boken er skrevet i Amerika, til Amerika, og mye går tapt på reisen over Atlanteren. Oversettelsen har et lavere energinivå enn originalen, og et språk som innimellom er påfallende gammelmodig, som når en «host» for et populært tv-program oversettes som «vertinne». Når Coates beskriver en institusjonalisert rasisme som gjør alle skyldige, er budskapet rettet mot amerikanere, som enten lever på plyndrete ressurser eller som selv er etterkommere av plyndrete mennesker. Coates snakker ikke bare om slaveriet, men om politiske beslutninger og strukturer – ghettoer, fengsler, universiteter, rettssystemer – som han mener fortsetter å holde afroamerikanere nede. Men ikke alle nasjoner er bygget på en slik dynamikk.

Som naiv nordmann — privilegert på grunn av Lånekassen heller enn forfedres plyndring — er det lett å dumme seg ut i denne samtalen. Jeg måtte bo halvannet år i Brooklyn før jeg lærte å ikke ringe politiet når noe kriminelt utspant seg utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg forsto det ikke før jeg hadde erfart det et par ganger, at i svarte nabolag i USA blir alt bare verre og voldeligere når politiet kommer. Da jeg endelig hadde lært, stakk hodet ut og ropte ned til kvinnen på min egen alder som var i ferd med å bli banket opp på trappen utenfor huset mitt, og spurte henne hva hun ville jeg skulle gjøre, fikk jeg som svar at jeg skulle la dem være i fred, og for alt i verden ikke ringe politiet. «Honey,» ropte hun fra avsatsen, med en blanding av overbærenhet og hån av mitt behov for å være på hennes lag, «it’s just a lovers’ quarrel».

Hun og han som slo henne var alliert mot meg og politiet. Jeg fikk ikke være med og kjempe hennes kamp, hadde ingen rolle der. Jeg innbiller meg at hun ville ha vært enig med Coates: Det at jeg bodde på hennes gate, var en av de hvite studentene som skviser dem enda lenger ut i periferien, inn i sosialboligene, gjorde meg medskyldig i den strukturelle volden som Coates beskriver. Coates skriver at vold i svarte miljøer ikke er et uttrykk for svart kultur, men skyldes ghettofisering og systematisk diskriminering. Volden i svarte nabolag er et resultat av frykt, et forsøk på å skape en indre justis som kommer det hvite USA i forkjøpet.

I The Beautiful Struggle beskriver Coates en samtale han overhørte mellom foreldrene sine, etter at faren hadde banket ham opp: «Cheryl, who would you rather do this: me or the police?» Coates har hentet mye av vokabularet sitt fra feministisk tenkning: Alt begynner med kroppen, fornedrelsen er alltid fysisk. De som ikke har opplevd hva det vil si å virkelig krenkes, vil aldri kunne forstå. Det er noe som bare kan erfares.

Et av hovedbudskapene i Mellom verden og meg er at gode intensjoner er skjøre, mens historiske patologier er sterke. Coates mener at det hvite herredømme kun vil falle om de som tror de er hvite gir opp sine privilegier, og aktivt endrer politikken som opprettholder de rasistiske strukturene. Argumentene hans er konkrete: I «The Case for Reparations» (The Atlantic, juni 2015), kanskje USAs mest omdiskuterte kronikk i fjor, argumenterer han inngående for at USA skal vedta økonomisk gjenoppreisning for slaveriet og andre utbyttinger av landets svarte kropper. Nylig gikk han til angrep på Bernie Sanders for ikke å stille seg bak forslaget. «Treating a racist injury solely with class-based remedies,» skriver Coates, «is like treating a gun-shot wound solely with bandages» («Bernie Sanders and the Liberal Imagination», The Atlantic, 24.1.2016)

Mellom verden og meg er en bok om klaustrofobisk og lammende frykt. Coates frykter sitt eget raseri, og han frykter for sin sønns kropp og kroppene til alle de andre barna som blir kategorisert som svarte. Likevel er boken oppløftende, nettopp fordi den tør å tenke over det vonde uten samtidig å måtte ta ansvar for å fikse det hele. Og fordi den lar en nordmann som tror hun er hvit tenke over forskjell, på hva det vil si å lese en fremmed type smerte. Den er det motsatte av maskeraden på barneskolen min, det motsatte av alle forsøk på å gjemme vekk kløftene som ulike erfaringer skaper mellom mennesker. Sånn sett er det kanskje mer håp og handlekraft i Mellom verden og meg enn i mantraet om at forskjellene er overflatiske, at inni er vi like. For på sitt beste begynner vel alle gode ting – kritisk tenkning, samtaler, kjærlighet, sex, politikk, bøker – med en modig omfavnelse av forskjell?

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.