GULLALDERDRØM. Yukio Mishimas verk forente utilstrekkelighet og ære, skjønnhet og ødeleggelse.

Publisert i Vagant 3–4/2016.

Midt på formiddagen den 25. november 1970 gjennomførte Japans best kjente etterkrigsforfatter, den da 45 år gamle Yukio Mishima, rituelt selvmord på kommandantkontoret i hovedkvarteret for Japans forsvarsstyrker i Tokyo. Sammen med fire kadetter fra privatmilitsen Tate no kai hadde han inntatt bygningen, ufarliggjort og bakbundet øverstkommanderende, general Mashita, med beskjed om at han ville bli avrettet om ikke garnisonen samlet seg på plassen foran det barrikaderte kontoret. Mediene var varslet, Mishima kløv ut på balkongen, og mens tv-kameraene gikk og helikoptrene surret rundt bygningen, henvendte han seg til den ventende mengden.

I forkant hadde den kjente forfatteren delt ut et manifest der han motsatte seg Japans grunnlov og tok til orde for å gjenreise keisermakten. Mishimas protest mot det moderne Japan, forræderiet mot tradisjonen, var blitt til en kamp på liv og død, et være eller ikke være. I både romaner, essays og intervjuer hadde Mishima ofte vist forakt for et liv som leves kun for egen tilfredsstillelse. «Mennesket ønsker å leve for noe mer enn seg selv og å dø for noe som er betydningsfullt for det. Finner det ikke denne større saken, vil livet fortone seg meningsløst,» het det tidligere samme år. Nå, i det skarpe lyset fra novembersolen, gjentok han advarslene og oppfordret de militære til å gi sin støtte til kampen mot et system som undergravde verdiene han og – formodet han – de japanske forsvarsstyrkene stod for («Dere er samuraier, er dere ikke?»), uten å bli møtt med annet enn formaninger om å komme seg ned.

Var det et statskupp de var vitne til? Eller bare en bisarr teatral gest?

Klokken 12.20 endte det hele inne på kommandantkontoret med at Mishima begikk seppuku ved å føre et kortsverd inn i sin egen mage. Famlende forsøkte en av kadettene, Mishimas elsker, Masakatsu Morita, å skille Mishimas hode fra kroppen hans, men uten å treffe annet enn skulderbladene. Militsmedlemmet Hiroyasu Koga trådte hjelpende til før Morita selv, også han med hjelp fra Koga, gikk samme vei som Mishima. Samme kveld ble et stort fotografi av de to avkuttede hodene publisert i kveldsutgaven av avisen Asahi Shinbun, side om side med det ikoniske bildet av Mishima på kommandantens balkong. Snart prydet Mishimas ansikt magasiner verden over.

Mishima (født Kimitake Hiraoka) hadde ikke bare vært Japans største forfatter, men også bygd opp det mange anså for å være landets mest vidtfavnende nettverk, langt inn i samfunnets irrganger. Mishima omgikkes politikere, generaler, avisredaktører og utenlandske berømtheter på besøk i den japanske hovedstaden. Først og fremst var han landets litterære celebritet, og Mishimas liv utfoldet seg på mange måter i offentlighetens søkelys. Han fremstod som vestvendt – kledte seg vestlig, spiste vestlig, innredet hjemmet sitt i vestlig stil, og ikke minst, leste vestlig litteratur.

Bøkene hans ble oversatt til en rekke språk, og allerede i 1963 hadde Mishima vært en het kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han hadde skrevet flere dusin teaterstykker og 25 romaner, åtte essaysamlinger, spilt i filmer, regissert teater og produsert en egen film, en adaptasjon av novellen Patriotisme (1961), som utforsker grenselandet mellom ekstase og selvutslettelse, passende tonesatt av musikk fra Wagners Tristan og Isolde (1859). Mishima levde så visst i tråd med etterkrigstidens idealer: Fra 1955 drev han aktiv kroppsbygging, var modell og skuespiller og, ikke minst, vàr for de politiske skandalene som preget samtidens mediebilde. Snart lot han seg påvirke av studentprotestene og hippiekulturen. Mishima hadde visstnok også dirigert et orkester og flydd et jetfly!

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Mishimas seppuku skal ha vært planlagt i minst ett år – en handling som beseglet skjebnen til bøkene hans: at de sjelden blir lest uten tanke på opphavsmannens spektakulære endelikt. I løpet av natten og morgenen den 25. november hadde han fullført manuskriptet til siste del av tetralogien Frukbarhetens hav, som utkom i perioden 1969–1971, et omfattende tablå over det moderne Japans utvikling. Her stiger stadig forfatterens dypeste overbevisninger til overflaten, og i et brev til sin gamle mentor, Fumio Kiyomizu, omtalte Mishima høsten 1970 tetralogien sågar som «mitt tempel». Helt fra gjennombruddsromanen i 1949, den selvbiografiske En maskes bekjennelser (oversatt til norsk via engelsk av Henning Kolstad, 1986), en nådeløs utforskning av et ungt menneskes ytterste ensomhet, vender stadig forestillingen om et heroisk Japan tilbake i Mishimas forfatterskap: «Mitt hjertes sympati for Død og Natt og Blod lot seg ikke fornekte,» hadde han skrevet i 1949. 20 år senere, i essayet Sol och stål (svensk oversettelse ved Vibeke Emond, 2006), er det Mishimas egen kropp og dyrkingen av den som kontrasterer den slappe samtiden. Kroppens språk vinner over ordene, handling over tanken. Som det heter i en beskrivelse i Sne om våren, tetralogiens første del fra 1969 (norsk oversettelse ved Rolf Behn Gulliksen, 2002): «Det virket som om sommeren hadde evnen til å helbrede alle skuffelser, trøste hver sorg, gjenopprette deres tapte lykke.»

For samtidig som han foraktet Japans modernisering var Mishima tiltrukket av vestlig kultur og landene som ivrig oversatte verkene hans, understreket hans amerikanske forlegger, Harold Strauss, dagen etter forfatterens død: «Han hadde én fot i fortiden og én i fremtiden, og var i stand til å sette ord på denne forandringen lik ingen andre japanske forfattere.» Under minneseremonien i januar 1971 var 10 000 mennesker tilstede. I forkant var det blitt avholdt en privat minneseremoni ledet av forfatteren Yasunari Kawabata, som beklaget at det var han som hadde mottatt Nobelprisen i litteratur og ikke hans yngre og nå avdøde kollega (Kawabata tok forøvrig sitt eget liv året etter). Snart ble det meldt om copycat-handlinger ved japanske skoler. Statuer av Mishima og Morita ble reist, graven hans i forstaden Fuchū endte som et pilegrimsted og Mishima ble i offentligheten gjort til symbol på en urokkelig tradisjonalisme – en dypt problematisk ensporing av den japanske etterkrigstidens største forfatter.

I løpet av de over 45 årene som har gått siden Mishimas død er det blitt skrevet utallige bøker og artikler ikke bare om hendelsene i 1970, men også om Mishimas forfatterskap. Litterære, psykoseksuelle og narsissistiske teser om hvorfor Mishima døde den formiddagen er blitt fremført, ikke minst i Paul Schraders film Mishima: A Life in Four Chapters (1985). I bokessayet Mishima eller Tomhetens vision fra 1981 (svensk oversettelse ved Kristoffer Leandoer, 2016), antyder den belgiske forfatteren Marguerite Yourcenar forbindelsene mellom Mishimas familiebakgrunn og homoseksualitet, litterære verk og nøye planlagte død: Denne motstrømshandlingen, hans Grand Gesture, kan, i Yourcenars perspektiv, forfølges bakover i forfatterskapet som en eneste lang drift mot selvmord og en ærefull død: «Det er blitt sagt at Mishimas lengsel etter politisk eventyr vokste proporsjonalt med den unge mannens lidenskap.» Var selvmordet først og fremst en kunstnerisk handling? Hvor kom så Mishimas dragning mot den kreative ødeleggelsen fra?

I Daniel Flanagans bok Yukio Mishima (2014) utfordres de vanlige fremstillingene av kultforfatteren som en høyreorientert nasjonalist og estet. Her blir den avgjørende faktoren i stedet forfatterens traumatiske møte med den moderne verden – å bli fortalt at alt du har trodd på var galt. Mishima var besatt av ideen om forgjengelighet og et abstrakt begrep om keiseren, hevder Flanagan: De gjennomtrekker både litteraturen han skapte og livet han levde. Kanskje lå besettelsen av samuraikoden – den store saken verdt å dø for – i at den allerede var død?

Eller som det heter i brevet han etterlot hjemme på skrivebordet, ved siden av manuskriptet til siste del av Fruktbarhetens hav: «Menneskelivet er begrenset, men jeg vil leve evig.»

Les et nyoversatt utdrag fra Mishimas roman Gullpaviljongens tempel.

Tore Engelsen Espedal

Tore Engelsen Espedal

Facebook

Twitter