OVERSATT. Introduksjon til Robert Musils essay «Det hjelpeløse Europa».

Tidligere publisert i Vagant 1/2015.

Halvveis i første bind av Robert Musils ufullførte romanverk Mannen uten egenskaper smigres Ermelinda Tuzzis wienerhjem med et besøk av den bemerkelsesverdige industrimagnaten, politikeren og åndsmennesket dr. Paul Arnheim. Tuzzi, med det klingende tilnavnet «Diotima», har i lengre tid vært på leting etter en ny, stor idé i arbeidet med «parallellaksjonen», en gruppe som vil trekke seg tilbake fra samfunnet for å reflektere over samtidens politiske situasjon. Ikke bare er Arnheim «forfatteren av fremragende bøker»; bøkene hans forkynner «intet ringere enn nettopp foreningen av sjel og økonomi eller av idé og makt». Og nå er den prøyssiske arvingen kommet til Wien «ene og alene i håp om at den gamle østerrikske kulturs barokkfortryllelse kan skaffe ham en smule rekreasjon fra beregningene, materialismen og den grå fornuft som et skapende sivilisasjonsmenneske i våre dager styres av». Midtveis i samtalen bryter Arnheim ut: «Vi har ikke lenger noen indre stemme i oss; i dag vet vi for mye, forstanden tyranniserer våre liv.»

Samtidig som Musil (1880–1942) påbegynte det mangeårige arbeidet med Mannen uten egenskaper skrev han essayet «Det hjelpeløse Europa» (1922), der han leter etter festepunkter i den kaotiske tiden etter første verdenskrig. I et spotsk og ironisk toneleie angriper Musil det han omtaler som «en ubegrunnet tro på fornuften og fremskrittet», og de intellektuelles tilkortkommenhet i en tid preget av orienteringsvansker, sekterisme og monomani. Hangen til å ordne historiske forløp i tydelige fortellinger, og måten disse ble brukt til å legitimere samtidens politikk på, var ikke bare egnet til å sløve sinnene – den kunne føre kontinentet ut i nye kriger.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Musil hadde selv tjenestegjort som offiser i den østerrikske hæren ved Italiafronten og så de voldsomme krigshandlingene som bevis på hvor reduserende det var å lese historien inn i enhetlige kategorier og ut ifra ett sentralt perspektiv, slik Oswald Spengler hadde gjort i Untergang des Abendlandes (Vesterlandets undergang, to bind, 1918–1922). I tillegg hadde Musil et inngående kjennskap til militæret også etter krigen: Fra høsten 1920 hadde han ved siden av skrivevirksomheten arbeidet med offisersutdanningen i det østerrikske militærministeriet i Wien. Essayet kan derfor leses som en respons på flere års nærhet til militære tankemåter. Slik Musil formulerer det i «Det hjelpeløse Europa» var ikke 1920-årenes intellektuelle hovedoppgave å tale for en bestemt posisjon eller ideologi, men å drive fellesskapet hinsides ideologiene og de forenklede motsetningene som lå gjemt i staten og nasjonen.

I essayets femtende avsnitt (av totalt 18) skjærer Musil gjennom med en klokkeklar beskrivelse av den fragmenterte tiden han levde i:

Den er et babylonsk galehus; ut av tusen vinduer skriker tusen uensartede stemmer, tanker og toner samtidig mot vandreren, og det blir tydelig at individet er en tumleplass for anarkiske krefter, og at moralen og intellektet smuldrer opp.

Det er som om ordene til Walther Rathenau, den tyske industrimagnaten, politikeren og forfatteren dr. Arnheim var modellert over, klinger med i Musils tekst: «Et folks sunnhet / vokser bare ut av dets indre liv / Ut av dets sjels og ånds liv.» Men hvordan bli sunn og frisk når man er så hjelpeløs?

Les Robert Musils «Det hjelpeløse Europa» her.

Sitater fra Mannen uten egenskaper er hentet fra Ole Michael Selbergs oversettelse, bind 1, s. 94–96, Solum, 1990. Sitatet fra Walther Rathenau, som i januar 1922 ble tysk utenriksminister og inspirerte Musils dr. Arnheim, står skrevet på en minnestein på hjørnet Königsallé og Erdener Straße i Berlin – stedet der han 24. juni 1922 ble myrdet av to nasjonalsosialistiske offiserer.

Facebook

Twitter