Hvorfor tidsskrift?

KOMMENTAR. De norske kulturtidsskriftene er blitt gjenstand for en utredning. Et stort tallmateriale er fremskaffet og behørig analysert. Men får rapporten frem tidsskriftenes særegne betydning for offentligheten?

Hvorfor har vi – fortsatt – tidsskrifter som fremdeles ser ut slik tidsskriftene gjorde for 250 år siden? Hva er det de gjør, som ikke andre medier gjør, og hva bidrar de med til ordskiftet og den større samtalen? Hva er det tidsskriftene representerer som ikke andre medier kan gjøre like bra eller bedre? Dette er spørsmål som egentlig ikke er stilt, i hvert fall ikke direkte, i rapporten Kulturtidsskriftene – der det står mye om hva og hvordan, dvs. hvordan vi definerer «tidsskrift» og hvilke vilkår de eksisterer under, men altså ikke veldig mye om hvorfor. Tidsskriftenes «formål» og «funksjon» omtales en rekke steder, men dette er noe annet. Det er forståelig at hvorfor-spørsmålet er tonet ned. Dette er en konsekvens av at undersøkelsen i all hovedsak er kvantitativ, og spørsmålet ligger egentlig også utenfor oppdraget slik det ble formulert av Kulturrådet. Det er forståelig også fordi det er et dårlig spørsmål om man vil gjøre en empirisk undersøkelse – det er nemlig vanskelig å svare på. Det er et spørsmål man kanskje også vil se på som meningsløst – vi har tidsskrifter, og vi må da forholde oss pragmatisk til dette. Eller tenker man seg at det ville være ustrategisk å spørre hvorfor, fordi man frykter at svaret kunne komme til å være nølende? Mest av alt kommer det kanskje av at vi har en slags felles, uuttalt forståelse av hva tidsskriftene gjør, hvilken rolle de spiller, hvilke funksjoner de har, hvilke behover de dekker, og at vi derfor ikke trenger eller kommer på å stille spørsmål ved tidsskriftenes hvorfor i helt eksistensiell forstand?

Spørsmålet om tidsskriftenes hvorfor er også et spørsmål om deres egenart. Enhver som har vært involvert i tidsskriftarbeid vil ha sin egen, hjemmelagede definisjon av hva det egentlig innebærer å drive med tidsskrifter, men de fleste vil sikkert også kunne samle seg bak de to ordene Kulturrådet hadde satt som overskrift for lanseringsseminaret: «Tidsånd og åndenød». Det handler om å fange noe i tiden, men det er også vanskelig å puste – det er trange tider, økonomisk sett.

Det er imidlertid umulig å tenke på denne overskriften – tidsånd og åndenød – uten å tenke på det som er den harde realiteten både for de som lager tidsskrifter, de som skriver i dem, de som utgir dem, de som sitter i utvalg som skal fordele altfor få midler til tidsskriftene og derfor må lese dem – alle sammen – eller de som holder innledningskommentarer om utredninger som handler om tidsskrifter: De to ordene tvinger frem sammentrekningen og følelsen av TIDSNØD. På dette punktet hadde jeg opprinnelig tenkt å finne frem gamle brev og annet materiale fra mitt eget tidsskriftarbeid for å forske litt på tidsskriftenes logistikk og økonomi, men rakk det ikke. Jeg vil likevel anslå at det meste av korrespondansen knyttet til det å lage tidsskrifter på tidlig 2000-tall handlet om nettopp dette, nemlig knapphet, på penger, på skrivende hender, på lagerkapasitet til å huse restopplagene våre – og ikke minst på tid. Knapphet på søvn, selvsagt, men det er jo uansett en salderingspost. Tidsproblematikken var helt sentral, og det er den fortsatt. Det man skal lese, det man skal kommentere. Det man skal gjøre for å kunne lage tidsskrifter, alt det praktiske arbeidet som handler om å legge til rette for at tidsskriftutgivelser kan finne sted – alt det som skal skje for at man skal ha en mulighet til å spille sine ideer inn i offentligheten. Ja, når jeg tenker på det å selv være en del av et tidsskrift, så tenker jeg mindre på de abstrakte, offentlighetsteoretiske problemstillingene som angår «kulturtidsskriftenes rolle og funksjon i offentligheten», og mer på det praktiske arbeidet med å få på plass bidragsytere, artikler, anmeldelser, kommentarer, illustrasjoner, layout, korrekturrunder etc.

Slik ser det nemlig ut fra innsiden. Det er hektisk, stressende, lavt- eller ulønnet og i mangt og mye drevet ut fra interesse og idealisme. Det er travelt, ja, det er nesten så man kan få følelsen av at tidsskriftene kommer ut hele tiden, med nye utgaver hver eneste dag, så mye får man inntrykk av at det alltid haster når man snakker med tidsskriftfolk. Dette ser kanskje litt rart ut fra utsiden, for de kommer jo stort sett ikke ut så veldig hyppig, disse tidsskriftene. Tvert imot, de fleste av dem har (i alle fall inntil relativt nylig) kommet ut fire ganger årlig, eller også to – med dobbeltnummeret som en slags nødutgang hvis tre måneder mellom utgivelsene ble for hektisk. Fire numre i året høres jo ikke egentlig så skrekkelig mye ut, men det er det likevel, og heri ligger ett av flere tidsskriftparadokser: Tidsskriftet beveger seg langsomt og hurtig på samme tid. Det kommer ut relativt sjelden, men holder fingeren på tidens puls. Man har tid til å tenke, men rekker ikke snu seg rundt før deadline er oversittet. Det gir både skribenter og lesere tid til refleksjon og dybde, samtidig som man hele tiden forsøker å snuse opp saker der man kan være først med en alternativ vinkling, eller enda bedre, der man kan lage en ny sak, en ny debatt, av gammelt stoff. Best er det kanskje hvis man kan snu et velkjent, gjennomterpet materiale på hodet og skape en helt ny diskusjon av det; ommynte etablerte doxa, eller vinkle kjent stoff på helt nye måter. Fra mitt eget felt, litteraturen og litteraturkritikkens, er det kanskje mest typiske varianten av dette en klassisk take-down, etter følgende mønster: kjent, gjerne bestselgende kulturprodukt har fått gode kritikker. Tidsskriftet spør: er nå Kjent Bestselgende Forfatter (eller eventuelt Oppskrytt Oscarbehengt Film eller Opphausset Skuespill) egentlig så bra som man skal ha det til? Svaret gir seg delvis selv – om nå forfatteren heter Paal Brekke, Erik Fosnes Hansen, Erlend Loe eller Karl Ove Knausgård. Tidsskriftets egentlige agenda i slike tilfeller er å spørre: Hva er det vi ser, hvis vi ser godt etter? Hvis vi har tid til å se etter det dagsavisenes anmeldere ikke rekker å se på?

Dette er en måte å skape oppmerksomhet på, og en måte å demonstrere både forskjellene på tidsskrifter og presse på, og tidsskriftenes viktigste fortrinn: at de har god tid. Enda bedre fungerer dette egentlig når man velger motsatt inngang, noe som vel egentlig er det vanligste, men som sjelden vekker like mye oppstuss – altså når man presenterer og løfter frem Ukjent Og Lite Lest Forfatter (eller Nytt, Spennende Tema), for å vise vedkommende forfatter eller sak frem for et større publikum. Og det er her tidsskriftene ofte helst vil være, på steder der man selv kan bestemme tempoet, der man kan bevege seg langsommere. Men også på steder der man kan interagere med den dagsaktuelle journalistikken, der man kan kommentere, analysere og i beste fall kanskje også sette dagsorden for og fungere diskusjonsutløsende – dvs. skape mer og helst bedre samtale. Tidsskriftene inngår i et offentlighetsmessig økosystem der de forskjellige aktørene vekselvis fôrer og spiser hverandre, og der det de alle produserer, er samtale, enighet og uenighet – ideelt sett og i beste fall kanskje også innsikt og forståelse?

I et slikt perspektiv står tidsskriftene i en ganske annen posisjon enn dagspressen, i det at den ikke uten videre kan abonnere på samme type aktualitet, eller samme form for aktualitetsforståelse. Et tidsskrift som kommer ut fire ganger årlig kan ikke konkurrere med dagspressen, som jo allikevel er utkonkurrert av minuttpressen på akkurat det punktet. Tidsskriftets aktualitetsbegrep må altså være et annet. Spørsmålet alle tidsskriftredaksjoner stiller seg, er nemlig ikke avisredaktørens «hva skjer som leserne bør vite?» (i nyere tid omdefinert en smule, til: «Hva tror vi leserne vil ha?») eller forlagsredaktørens tradisjonelle «hvilke manus har vi fått inn eller kan vi få inn?», men snarere et mer idébasert: Hva mangler nå, akkurat nå? Det er, kunne vi si, et noe videre aktualitetsbegrep, for tidsskriftene skal også tåle en viss slitasje, de skal tåle å stå i utsalgshyllene en stund, eller i bibliotekenes tidsskrifthyller og siden i magasinene. Tidsskriftene er også aktualitet som skal tåle andre, senere blikk på seg, på en måte de rene nyhetsmediene slipper. Ingen pakker vel inn fersk fisk i Samtiden 2/2017?

Men på den andre siden: Ingen pakker vel heller inn fersk fisk i aviser nå om dagen? Digitaliseringen av feltet har allerede bidratt kraftig til å forskyve balansen i offentlighetens økosystem, med den konsekvens at aktualitetsbegrepet også forskyves. Dette er et viktig – kanskje det viktigste – funn hos Bjerke, Halvorsen et al.: at tidsskriftenes tilpasning til nettpublisering også fører til at tidsskriftene endrer seg – nyhetsaktig stoff øker, og bevegelsen går i mer journalistisk retning. Aktualitetspresset øker. Det er lett å se at økt aktualitet potensielt gir både økt lesermasse og en økt følelse av å delta i et løpende ordskifte – og akkurat dette med løpende ordskifte virker kanskje for de fleste av oss nå som en ganske naturlig form, ja, så løpende forventer vi at ordskiftet skal være at vi kanskje blir irritert dersom samtalen ikke løper videre med en gang, hvis vi må vente på andres innspill og kommentarer? At tidsskriftene nå med enkle midler kan øke farten er en god ting, men innebærer også at noe går tapt.

Det som går tapt er selvsagt oversiktligheten: Tidsskriftene er ikke lenger like lette å katalogisere når de ikke kommer ut i faste, gamle former. Det er kanskje ikke andre enn bibliofile og arkivfantaster (som meg selv) som beklager akkurat dette, for sånn har det alltid vært: nye medier gir og tar. Tenk på de tusenvis av munker som plutselig måtte finne nye måter å meditere på da trykkpressen så dagens lys og vi entret Gutenberg-galaksen. Ingen gråter vel for dem i dag? Men en annen ting vi også mister er – paradoksalt nok – et felles rom. Når fellesrommet blir større og mer fragmentert, blir det også vanskeligere å forholde seg til det samme, eller til å snakke om det samme. Dette høres kanskje ut som nostalgi, men for meg er det et eksempel på en historisk viktig side ved tidsskriftene, nemlig den måten de er bevisste sin posisjon i offentligheten på: De er små og trege, men de har også kraft til å prege – dersom timingen er rett og stoffet er godt, dersom spørsmålene de stiller er de riktige akkurat da.

Hvis vi tar et lite dykk ned i det arkivet jeg allerede har nevnt, så finner vi et eksempel på hvordan dette kunne spille seg ut rundt 1890. I november 1888 trykket nemlig det vesle København-tidsskriftet Ny Jord en tekst – en slags novelle eller fortelling – med tittelen «Sult». Leserne reagerte spontant – noe slikt hadde de åpenbart ikke sett før. Øyevitneskildringer av leserresponser ble også formidlet, bl.a. av den danske forfatter Herman Bang, som forteller om et litterært selskap hjemme hos Amalie og Erik Skram der Hamsuns tekst ble lest opp fra tidsskriftet, og hvordan gjestene stimlet sammen ved Skrams skrivebord for å nedtegne sine inntrykk. Bang gjenforteller det slik: «Vi var betagne, rént borte tilhobe. Og da Læsningen var endt, vidste vi, at Norden havde en Digter mer.» (I spalten «Blade af min Dagbog», Bergens Tidende 29.3.1890.) Men hvem var han, den ukjente forfatteren bak denne teksten? Hamsun, som allerede kjente godt til medienes virkemåte og hang til sensasjonsmakeri, hadde etter litt frem og tilbake insistert på at Sult-fragmentet skulle trykkes anonymt. Dette, trodde han, ville øke interessen (og samtidig spare ham for ydmykelsen dersom det floppet). Og han fikk i høyeste grad rett. Både lesere av Ny Jord og dagsavisene begynte umiddelbart å spekulere i forfatterens identitet.

Redaktør Ola Thommessen i Verdens Gang slo i sin første omtale fast at det her var tale om et uomtvistelig litterært talent:

Sult heder en længere Christianiaskitse af en anonym norsk Forfatter i det igaar hertil ankomne Tidsskriftet Ny Jord. Den fortjener Opmærksomhed som Vidnesbyrd om det ganske usædvanlig literært Talent med fremragende Evne til at skildre og skarpe Øjne til at se. Er det en ny Forfatter som her aabenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig Forfatter mer. (Verdens Gang, 19. november 1888.)

Noen dager senere var det imidlertid ikke det litterære som opptok redaktøren, men snarere jakten på den ukjente forfatterens identitet. Det var i ferd med å bli kjendisstoff. Redaktøren er utålmodig, og begynner å peke på mulige kandidater:

Hvem har skrevet den opsigtsvækkende Christianiaskitse Sult? De fleste tror det er Arne Garborg som har fundet paa at skrive uden navn for en gangs skyld. Indtil Garborg nægter Gjærningen, gaar vi ud fra at det var ham (Verdens Gang, 22. november 1888.)

Grunnene til at Arne Garborg umiddelbart ble utpekt som hovedmistenkt, er at Hamsun i Sult legger seg tett på miljø- og sulteskildringene i Garborgs Bondestudentar (1883), og at Garborg tidligere hadde publisert tekster anonymt – bl.a. hans debut som kritiker i 1873, en 100 sider lang anmeldelse av Ibsens Kejser og Galilæer. Først en liten uke senere kunne Dagbladet melde at forfatteren var identifisert som Knut Hamsun, og hermed var hans navn etablert med ettertrykk.

Av dette lille eksempelet kan vi slå fast flere ting om måten tidsskriftet virket på i akkurat dette tilfellet: For det første at publiseringen av en litterær tekst i et lite og kortlevd avantgarde-tidsskrift drevet av den 21-årige Carl Behrens i København kunne skape sensasjon – både i den litterære og i den bredere offentligheten. For det andre at dette tidsskriftet altså evnet å sette dagsorden for Kristiania-pressens prioriteringer, og kunne (for noen dager) diktere både kulturdekningen og kjendisstoffet. For det tredje ser vi at vi her har å gjøre med en fellesnordisk offentlighet, der dansk stoff opptrer i norske aviser og omvendt, og der de mer systemiske effektene var at det foregikk en ganske betydelig grad av omplanting av stoff – tekster som hadde stått i et tidsskrift i Norge eller Danmark kunne komme på trykk i en avis i Danmark eller Norge, i mer eller mindre ubearbeidet form – det viktigste var ikke å unngå overlapping eller dobbeltpublisering, men å oppnå aktualitet, å følge med i tiden, være med på å sette dagsorden, delta i og dele debattene. Både for redaktør Behrens og for Knut Hamsun selv, kanskje den dyktigste mediestrateg som noensinne har levd i Danmark-Norge, spilte dramaturgien en viktig rolle. For det fjerde kan vi se at publiseringen av Sult-fragmentet også hadde en mer langsiktig effekt, nemlig den at både leserne og publikum husket denne saken i halvannet år, frem til romanen Sult kom ut, sommeren 1890. «Nå kommer fortællingen fra Ny Jord igjen som et stort Hele …» het det i en Købehavns-avis. «Det er vel i de siste Tider ingen Bog, der har været ventet med slig Intensitet, som netop denne,» het det i Dagsposten. Og så kan vi naturligvis spørre om dette bare handlet om Hamsun selv, dette enmanns omreisende eventbyrået av en litterat – om det bare dreide seg om hans enestående begavelser som medieregissør og om hans litterære talent? Nei, jeg tror ikke bare det. Det vi nemlig ikke ser i dette bildet, er resten av tidsskriftet – de øvrige artiklene, redaksjonens arbeid med å sette sammen det aktuelle nummeret, og de foregående og de neste, ja, hele arbeidet med å koke sammen en serie tidsskriftutgaver med et knippe gode tekster som skulle spille sammen. En artikkel av den danske litteraturforsker Gry Hedin, publisert i tidsskriftet Edda 4/2011, viser hvordan Hamsuns fortelling var en av flere tekster som var tenkt å fungere som en relansering og tematisering av Darwins tenkning, men nå med vekt på de mer filosofiske og eksistensielle konsekvensene av hans utviklingsteori – også med klarere front mot det religiøse enn tidligere. Man kan altså – hvis man ser nærmere på tidsskriftet bak nyhetsoppslagene – se at den kretsen Hamsun beveget seg i i København, av venner, kolleger, åndsfrender, så å si arbeidet med flere «temanumre» om disse spørsmålene, og at Sult-fragmentet inngår i en slik sammenheng. At ettertiden primært ser den ene sensasjonen, er slik historieskrivningens utvelgelsesprosess virker. Men hvis vi vil forstå hvordan tidsskriftene virker, må vi kanskje også se forbi de enkelte sakene?

Tidlig i utredningen Kulturtidsskriftene pekes det på at forskningen på tidsskriftene har vært begrenset, og ofte til det vi kunne kalle innsideperspektivet: Mange eller de fleste tidsskriftforskere (undertegnede inkludert) er eller har selv vært tidsskriftaktører. Men det er ikke hovedgrunnen til at «kunnskapen om kulturtidsskriftene er fragmentert og mangelfull», som det heter. En forklaring er at tidsskriftene ikke er særlig stabile forskningsobjekter: De kommer og går. Carl Behrens’ Ny Jord levde bare halvannet år.

I tillegg kommer de mange sidene ved tidsskriftene vi aldri får tilgang til. Sverre Tusvik har en gang beskrevet noe han kaller tidsskriftenes «isfjelleffekt»:

Alle tidsskriftredaktørar veit kor urettvist det er å bli vurdert etter det som til slutt kjem på trykk; dei kritiske lesarane burde fått innsyn i korleis den opp- havelege innhaldslista såg ut, før bidragsytarane vart sjuke, prioriterte andre tilbod og oppgåver eller aldri leverte. («Den Snaksome Bergenser, Fritt Mig og Grønn Kylling. Snorkling i tidsskriftstraumen», Syn og Segn 1/2009)

Dette er naturligvis tvers igjennom sant: Vi ser ikke det som ikke kommer på trykk. Men vi ser heller ikke det arbeidet som aldri er ment å komme på trykk, det arbeidet som handler om å utvikle ideer, om å la nye stemmer få prøve seg, om å la halvkokte prosjekter putre videre til de forvandler seg til noe radikalt annet, alt det som handler om at tidsskriftene ikke bare er produkter, men også produksjonsenheter og klasserom. Mer laboratorium enn fabrikk, og mer forsøksgym enn latinskole, for å si det sånn. Tidsskriftene er også, både i fortid og i samtid, pådrivere av nytt materiale, nye tenkemåter, men også utklekkingsanstalter for nye redaktører, nye skribenter og ikke minst nye lesere.

For da å oppsummere: Tidsskriftenes funksjon i offentligheten handler om at de både er aktualitet og ettertenksomhet. De kan sette dagsorden, men først og fremst ved og gjennom å ta seg tid til å reflektere. De er også uttrykk for felles interesser for bestemte prosjekter eller spørsmål, og kan slik sett konsolidere bestemte miljøer eller interessefellesskaper – eller beint ut grupper av venner. Vennskap er også en helt avgjørende faktor i tidsskriftuniverset (hvem ellers skal man få til å gjøre gratisarbeid enn sine nærmeste?). For det andre er tidsskriftenes funksjon preget av at de står imellom: imellom den hurtige omsetningen av ideer som preger nyhetsmediene og det langsomme kunnskapsarbeidet som preger akademia. Tidsskriftene kan levere oppspill, grunnlag for diskusjoner og debatter på andre måter og i andre former – også i mellomformer av ulike slag. For offentligheten er alt dette viktig, i det store bildet. Tidsskriftene er arenaer for analyse og dybdediskusjoner, men også for eksperimenter, nye ideer og former, ja, for blandingsformer som kanskje ennå ikke finnes andre steder, som eksempelet med Hamsuns Sult-fragment peker mot?

*

Tilbake i samtiden, der tidsskriftene har begynt å bevege seg mot en annen, raskere aktualitetsforståelse, forsøker vi kanskje å finne ut hva dette innebærer, og hvorvidt det også betyr at vi må omdefinere tidsskriftenes ”hvorfor”. Det endrer, som Bjerke, Halvorsen et al. peker på, noen premisser, og det endrer fordelingen av stoff. De blir mer aktualitetssøkende, og prinsipielt mer aktuelle. Men kan ikke dette også innebærer en form for splittelse innad i tidsskriftene, i det fordelingen av hurtighet og langsomhet forrykkes? For er det ikke likevel noe med tidsskriftene, i deres klassiske form, som også kolliderer med ett eller annet i vår samtidige offentlighet som har kommet til å forvente eller forlange en slags mulighet eller rettighet til samtidig imøtegåelse? Dette begrepet stammer fra journalistikkens metodevokabular og beskriver en omtalt persons rettighet til å forsvare seg mot beskyldninger, men har etter hvert også kommet til å bety noe slikt som retten til å svare umiddelbart og uten opphold på alt man måtte være uenig i. Gjerne også uten å gjøre noe egentlig forsøk på å forstå det man responderer på, eller sette det inn i en relevant kontekst? Kan det være at tidsskriftene, med sin langsomhet og sin spesialiserte avsenderinstans, også fungerer som en slags provokasjon? Tidsskriftenes tradisjonelle form, altså en relativt tykk samling artikler på papir, som man kan lese og lære noe fra, eventuelt lese og irritere seg over, være uenig i, rive seg i håret av, og som man så eventuelt kan formulere en respons på som enten sendes inn til tidsskriftets redaksjon, og som kanskje da kommer på trykk i beste fall tre måneder senere – er det mulig å se at dette etter hvert har kommet til å fremstå både som uutholdelig langsomt og – mer radikalt – som en ren provokasjon?

Jo, det er forståelig om man ser det slik. Det går langsomt, enormt langsomt, med tidsskriftene, når de arbeider som de gjorde i gamle dager. Og det kan være en prøvelse, men samtidig – er det ikke muligens mer langsomhet offentligheten trenger idag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-sakte-aksjon? Dette som jeg nå sier høres helt sikkert ut som noe som kommer ut av munnen på en meget gammel mann, eller en som kun interesserer seg for den fjerne fortiden, det er ofte det samme. Men er det ikke gode grunner til å ville balansere jakten på aktualitet både i form og innhold mot en vilje til det litt mer saktegående? La meg avslutte med å mene at én viktig grunn til at vi – fortsatt – har tidsskrifter, er at de kan lære oss noe helt nytt mens de tvinger oss til å tenke etter, til å besinne oss littegrann. En offentlighet som for øyeblikket viser alle symptomer på dyp forvirring kan sannelig trenge akkurat det.

Les mer om tidsskrifter:

Ulf Eriksson anmelder antologien Tidskriftsstriden (2015).

Susanne Christensen intervjuer Elisabeth Friis om nedleggelsen av tidsskriftet Kritik (2016).

Elisabeth Skou Pedersen, Christian Johannes Idskov, Hans Hauge, Kizaja Routhe-Mogensen, Audun Lindholm, Frederik Stjernfelt og Mikkel Bruun Zangenberg om nedleggelsen av tidsskriftet Kritik (2016).

Eirik Vassenden

Eirik Vassenden (f. 1971), professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.

Facebook

Twitter