Hvordan blir ord til handling?

BLOGG. Greenpeace-lederen avsluttet sitt partsinnlegg på rettens første dag med å si at han stoler på at den norske grunnloven ikke bare er til pynt.

Fremskrittspartiets to representanter på Stortinget, Gundersen og Hagen, uttrykte bekymring. I debatten tok de til orde for at politikerne burde la være å vedta en lovformulering som ingen enkeltindivider kunne gå til domstolen og kreve sin rett med: «Det er misbruk av begrepet rett og kan bidra til å utydeliggjøre og svekke borgernes respekt for rettighetsbegrepet.» I avstemningen i mai 1992 stemte de likevel for ordlyden i det som i dag er grunnlovsparagraf 112. De ville ikke oppfattes som om de var mot miljøvern.

I går startet Klimasøksmål Arktis i Oslo tingrett, hvor retten skal avgjøre hvorvidt 23. konsesjonsrunde – åpningen av 40 nye oljefelt sørøst i Barentshavet – strider mot paragraf 112 i den norske grunnloven. Under innledningen til den saksøkte, Staten Norge, tok regjeringsadvokat Fredrik Sejersted nettopp tak i paragrafens vaghet når det gjelder hvilken rett den gir individet: Paragraf 112 er ikke en tradisjonell individrettighet, hevdet han – den skal ikke beskytte enkeltindividet overfor staten, men er skapt for å ivareta et kollektivt gode. Paragrafen er å anse som en «grunnsetning», og må behandles heretter. Den angir retningslinjer for forvaltning og setter ikke opp en «materiell skranke» for å stoppe regjeringens politikk.

Sejersted viste dermed tilbake til saksøkeren Greenpeaces advokat Catherine Hambros innledning tidligere på dagen, som tok i bruk den såkalte Odyssevsmetaforen for å forklare hva § 112 innebærer. I Homers Odysseen lar den rådsnare helten Odyssevs seg binde til masten når skipet hans skal seile forbi de forføreriske sirenene, for å unngå å miste retningen. Han hadde nemlig fått fortalt hvilken tiltrekning sirenenes sang kunne øve på en mann. Grunnloven fungerer slik. Den begrenser oss, men beskytter samtidig borgerne mot innfall og fristelser som undergraver de store retningslinjene alle er enige om å følge.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Selv om denne metaforen er lokkende, fungerer den ikke når det kommer til § 112, mener Sejersted. Motivasjonen for å vedta grunnlovsparagrafen var nemlig aldri å skulle være til hinder for konkret politikk.

Foruten diskusjonen om hvordan § 112 skal forstås – et spørsmål store deler av rettsaken kommer til å handle om – besto dagen av kjent historiefortelling. I hvert fall var det slik lederen av Greenpeace Norge, Truls Gulowsen, oppsummerte regjeringsadvokatens innlegg i sin partsforklaring. Ifølge Gulowsen gjentok regjeringen den kjente fortellingen Norge liker å berette om seg selv: Norge oppfyller alle internasjonale forpliktelser.

Under regjeringsadvokatens innledning oppsto det ufrivillig latter i salen – om enn ikke på grunn av fortellingen om Norge som den dyktigste eleven i klimaklassen. Latteren oppsto da Sejersted argumenterte for at rettsaken representere noe nytt i Norge: «en amerikanisering av norsk rett». Dette er det første grunnlovsaktivistiske søksmålet i norske rettssaler, og de saksøkende, Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon, er dermed med på å flytte grensesteinene mellom forvaltning og domstolene, hevdet regjeringsadvokaten. Å spekulere i Greenpeaces motiver hevdet han å holde seg for god for. Men kanskje, foreslo han, var ikke den globale aktøren Greenpeace interessert i det rettslige. Snarere vil de lage et skuespill, en «miljøforestilling», i kjent amerikansk stil.

Denne høyttenkningen fikk Ketil Lund, representanten for Besteforeldrenes klimaaksjon, til å uttrykke forskrekkelse i sitt partsinnlegg. Aldri i sitt lange virke som advokat både i høyesterett og ved regjeringen, hadde han opplevd lignende forsøk på å latterliggjøre motparten.

Veien frem til paragraf 112

Norge var tidlig ute med å opprette et miljøverndepartement (i 1972), som et av de første landene i verden. Også av den grunn har nasjonen Norge en stolt miljøtradisjon å vise til. Den opprinnelige lovhjemmelen ble formulert under Brundtland-regjeringen fra 1990–1996, mens Thorbjørn Berntsen var miljøminister. Et viktig dokument for lovendringene, foruten Stockholm-erklæringen i 1972, hvor det slås fast at ethvert individ – også fremtidige generasjoner – har rett til fri luft, var rapporten Vår felles framtid (1987), utgitt av verdenskommisjonen for miljø og utvikling, kjent som Brundtlandkommisjonen. I kapittel 12, som handler om lovens rolle i miljøspørsmålet, står det at lovverket vanligvis alltid er på etterkant, men at dette er nødt til å endres for at man skal kunne løse miljøkonflikter i fremtiden.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Allerede i 1972 fremsatte Helge Seip et forslag om å legge inn en hjemmel om miljøvern i grunnloven. I 1984 foreslo Nils Christie, Anne-Lise Bakken og Ingrid Eidem at grove inngrep i naturen skulle kreve to tredelers flertall i Stortinget, og i 1988 leverte Eva Funder Fleischer og Osmund Faremo inn ytterligere et utkast til endring av grunnloven. Men ikke før Einar Førde og Liv Aasen la fram sitt forslag i 1991–1992, ble § 110 b til vern om miljøet noe av (Innstilling til Stortinget nr. 163 (1991-1992)). Under den språklige revisjonen av Grunnloven i 2014 ble paragrafen endret. Ordlyden ble skjerpet, gjennom en endring i tredje ledd – man gjorde «bestemmelser» om til «tiltak» –, og de tre leddene ble gjort til en egen paragraf, § 112.

I klimaloven for 2016–2017 presiseres at regjeringen har rett til å bestemme hvilke tiltak som skal treffes. Dette forbeholdet – om at regjeringen bestemmer tiltakene – harmonerer med hva regjeringsadvokat Fredrik Sejersted la vekt på i sin innledning. Grunnloven kan ikke brukes som en stopper for regjeringens politikk. Riktignok såfremt regjeringens avgjørelser fortsatt er «egnet til å ivareta borgernes rettigheter».

Den gradvise formuleringen av tankene i tale

Det lød overbevisende da Sejersted i retten hevdet at intensjonen bak § 112 aldri var at den skulle bli en stoppekloss for regjeringens politikk. Hvis så var tilfellet, hevdet Sejersted, ville formuleringen aldri fått flertall på Stortinget. Dette har han dessverre sannsynligvis rett i.

Men også Catherine Hambro var opplagt inne på noe vesentlig, idet hun utla grunnlovens funksjon ved hjelp av Odyssevsmetaforen.

I essayet «Om den gradvise utforminga av tankane når ein snakkar» (1805), undersøker Heinrich von Kleist det komplekse sosiale samspillet som går forut for formuleringen av holdninger, tanker og vurderinger. Essayet fra 1805 består av flere anekdoter og lignelser, og en av dem handler om grev Mirabeau, mannen som fikk æren av, eller skylden for, å avslutte det franske eneveldet. Mirabeau mente aldri å uttale ordene som satte i gang den franske revolusjonen, skriver Kleist. Men da han sto foran stendeforsamlingen falt likevel ordene som satte historiens bevegelse i gang. En slags kollektiv kraft, stemningen i lokalet, blikkene og ropene, bidro til å formulere ord i munnen på ham. Kleist sammenligner dette med en elektrisk spenning som plutselig kan komme over en:

Til sjuande og sist var det kanskje ei rykking i overleppa, eller ei tvitydig fikling med mansjettane, som førte til at ordninga av tinga blei styrta om i Frankrike. Ein les at Mirabeau, så snart seremonimeisteren hadde forlate salen, reiste seg og føreslo å bli konstituert: 1) som nasjonalforsamling og 2) som ukrenkeleg. For då han, lik ei kleistisk flaske, fekk letta seg for dette, var han igjen nøytral, og han lét, brått rykt ut av djervskapen, frykta for Chateletet, og varsemda, vinne fram. (Oversettelse ved Espen Ingebrigtsen, Vagant 4/2011)

Det er langt fra en tale i en stendeforsamling i Paris på 1700-tallet, til en avstemning om endring av grunnloven på Stortinget i Oslo i 1992. Kanskje kan Kleists lignelse likevel belyse noe av det som står på spill i denne rettssaken. Kunne man tenke seg at stortingsrepresentantene i 1992 fikk en djervhet over seg, at Stortinget ble ridd av et øyeblikks galskap, eller opplevde et glimt av kollektivt klarsyn? Finnes det en sjanse for at de – uten å vite det – bandt fremtidens politikere til masten, med den konsekvens at de i 2017 må se seg selv seile forbi de forførende sirenene, som står og lokker med økonomisk gevinst der oppe i nord?

Iblant skal det jo et lite mirakel til, eller djervhet, eller simpelthen uvitenhet, for å få saker og ting til å hende.

Ragnild Lome

Ragnild Lome

f. 1987. Stipendiat i litteraturvitenskap ved Linköpings Universitet. Bor i Linköping og København. Medredaktør i Vagant.

Facebook

Twitter