Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Hvilken farge har Higgs-partikkelen din?

CERN søker kollisjoner med kunsten. Om muligheten for en filosofisk allianse.

Slik jeg forestiller meg det, skiller ikke CERN seg så veldig fra en science fiction-film. Man skal lage sorte hull og med lysets hastighet skyte veldig små partikler mot hverandre inni store maskiner. Man leter etter «gudepartikkelen» og vil intet mindre enn å forklare universets opprinnelse. Media sørger for passende bilder som allerede er blitt ikoniske: De viser nesten alltid den futuristiske LHC-partikkelakseleratoren (Large Hadron Collider), som dels minner om en kunstig sol, dels om et gigantisk kaleidoskop. Bildene går inn for å forbløffe, forbause og overvelde; de blir til et projeksjonslerret for fantastiske fremtidsfantasier og skaper en liten følelse av ærefrykt. De har litt av den samme virkningen som Olafur Eliassons billedkunst – men med mer science og mindre fiction.

Til tross for bildene som media har skapt, har verdens mest internasjonale forskningsprosjekt, hvor ørten nasjoner, hundrevis av institusjoner og tusenvis av forskere deltar, et formidlingsproblem. CERN må forsvare at medlemsstatene sponser store pengesummer, og skal informere offentligheten om sine resultater. At kvantefysikk ikke akkurat er et selskapstema, er temmelig åpenbart. Å presentere og formidle denne vitenskapen har lenge skapt hodebry selv for CERN-forskerne: Det de eksperimenterer med har nemlig oversteget deres egen forestillingsevne. Hvordan skal man presentere den fjerde dimensjon og antimaterie, annet enn som matematisk formel?

Under mottoet «Great Art for Great Science» har CERN nå satt i gang et eget kunstprogram. En del av det har fått det omstendelige navnet «Prix Ars Electronica Collide@CERN Digital Arts Prize», en pris som tildeles sammen med et to måneder langt «Artist in Residence»-opphold ved CERN. Den første prisvinneren er Julius von Bismarck – forøvrig en elev av Eliasson. Han ble første gang kjent i 2007 for en patentert oppfinnelse, den såkalte «Image Fulgurator», et modifisert kamera som projiserer et skjult motiv direkte på fotografiet i det øyeblikket fotografen knipser – uten at denne selv vet det.

Von Bismarck oppholder seg ved CERN for å «frembringe lekne og kreative kollisjoner mellom kunst og vitenskap», som det heter i pressemeldingen. Det man videre kan lese, lyder som et av disse utallige tverrfaglige prosjektene hvor kunst og vitenskap skal føres sammen under det omskiftelige begrepet «kunstnerisk forskning». Generaldirektør Rolf Heuer begrunner prosjektets unike stilling slik: «Partikkelfysikk og kunst er partnere i ånden, ettersom begge spør etter vår plass i universet og undersøker hva det betyr å være menneske.» Men gjelder ikke dette for ethvert møte mellom vitenskap og kunst? Forventer vitenskapen virkelig innholdsmessige impulser fra kunsten, eller vil CERN bare skape en PR-effekt?

Von Bismarck har et lite kontor på området, i en av de mange brakkeaktige lagerbygningene. Faktisk hadde jeg forestilt meg CERN helt annerledes enn slik jeg opplever det under mitt besøk her. LHC ligger hundre meter under bakken. For tiden er det ingen adgang dit, siden det er for mye stråling. Dermed tilbringer kunstneren mindre arbeidstid i futuristiske datasentra enn i kafeteriaen, hvor han samtaler med teoretikere og eksperimentalfysikere. Samtalene dreier seg om fagbegreper som mørk materie, supersymmetri og Hidden Valley, og om fenomener det jo slett ikke er mulig å forestille seg, langt mindre overprøve i virkeligheten. Slike spørsmål stiller sannelig ikke bare partikkelfysikken overfor nye utfordringer, men også kunsten. Hvordan kan slike abstrakte tanker gis en reell forbindelse til den materielle verden? Kan man forestille seg en Higgs-partikkel med farge og form?

Det er først i kafeteriaen besøket mitt begynner å bli ordentlig spennende. Von Bismarck forteller meg om forskningen ved CERN, og gradvis skjønner jeg at det virkelig er science fiction de driver med her. Riktignok foregår det ikke først og fremst på et synlig plan, men derimot via en abstrakt, filosofisk utveksling av tanker mellom kunstnere og vitenskapsmenn, hvor oppfatnings- og fremstillingskonvensjonene ikke lenger er selvinnlysende. Allerede etter sine to første uker ved CERN forestiller von Bismarck seg hverdagslige gjenstander som konglomerater av atomer.

Det er vanskelig å si hvor utvekslingen mellom kunst og partikkelfysikk fører hen, og i en slik åpenhet ligger jo nettopp potensialet for alle slags eksperimenter. Ved CERN har man derimot en klarere forestilling. I direkte tilknytning til residensoppholdet skal von Bismarck omsette ideene sine i Ars Electronicas Futurelab, som har finansiert prisen med 10 000 euro. I og med deltakelsen på Ars Electronica, kommer det foreløpig eksperimentelle forskningsoppholdet ved CERN ned på jorden igjen. Den kunstneriske produksjonen man forventer seg, skal styres langs relativt trange baner henimot en teknologivennlig mediekunst. Denne kunsten skal helst fungere som en kreativ dytt i ryggen for (økonomisk lønnsomme) innovasjonsprosesser.

Det er synd, for på denne måten innsnevrer man kunstens muligheter til faktisk å utprøve nye fremstillingsmåter, som kanskje går utenpå sedvanlige teknologifrelste science fiction-fantasier. Hvordan kunne disse fortonet seg? Von Bismarck fortalte om et internt arrangement ved CERN: Han inviterte vitenskapsmenn inn i et mørkt rom og serverte dem svart kaffe. Så snakket han med dem om ikke-visuelle bilder (som mørk materie) og om det som foregår i forestillingen vår når vi er sanselig påvirket av mørke og svart kaffe. Når vitenskapsmennene ved CERN har nådd sine grenser, kan kunsten faktisk tilby et formidlingsarbeid. Den kan hjelpe dem med å fremstille ideene sine, lage bilder og ord av det som ellers forsvinner ned i en verden av tall. Og det hadde vært en fin effekt hvis mediene i fremtiden formidlet mindre hightech og mer av den fascinerende tankeverdenen ved CERN. For hva teknikken angår, er de mest imponerende bildene i lang tid blitt produsert av CERN selv.

 

Frieze d/e, nr. 5, sommer 2012. Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

 

Avatar

Barbara Preisig