Raseriet mot den politiske orden sprer seg globalt. I Vesten har ytre høyre overtatt problemformuleringsprivilegiet, etter et storstilt ran av opplysningstidens ideer.

Tidligere publisert i Vagant 4/2011

I: Zeitgeist 2011

Sjelden har man sett så mange prominente eksperter blamere seg og sin stand så ettertrykkelig som da makroøkonomene, i månedene og ukene før finanskrisen brøt ut, forsikret oss om at alt var i sin skjønneste orden. Skuespillet gjentok seg forrige vinter. Denne gangen var det eksperter på forholdene i araberstatene som ble tatt med buksene nede. Da demonstrantene gikk ut i gatene i Tunis og krevde presidentens avgang, forsikret ekspertisen fra prestisjetunge amerikanske tenketanker og universiteter oss om at kravet aldri ville bli innfridd. Da det faktisk skjedde, og opprøret spredte seg til Egypt, var de straks på pletten med forsikringer om at Egypt var så forskjellig fra Tunisia at de revolusjonære simpelthen var sjanseløse. Så oppstod det nye revolter i land etter land, som i sin tur var svært forskjellige fra disse: Marokko, Bahrain, Jordan, Yemen, Syria, Libya, Israel … Og som makroøkonomene i 2007–08, måtte Midt-Østen- og Nord-Afrika-ekspertisen etter hvert melde pass og innrømme at dette overgikk deres villeste scenarier og stred imot alt de hadde lært.

Slik bekreftet de nok en gang hva vi alltid har ant: at den profetiske kompetansen står til stryk i krisetider. Når de virkelig store historiske begivenhetene inntreffer (fra de senere tiår kunne man, foruten 11. september og det diplomatiske narrespillet før angrepet på Irak i 2003, nevne revolusjonen i Iran i 1979 og Berlin-murens fall i 1989), er proffene like anelsesløse som frisørdamen og kjøpmannen på hjørnet. Dette være sagt til trøst, eller engstelse, oss idioter imellom. Vi lever i interessante tider, og selv om noen er i stand til å tyde hva som skjer, aner ingen hvem de burde ha lyttet til før det allerede har skjedd.

Et av disse sjeldne unntakene som enkelte medier tok notis av i ettertid, er George Magnus, seniorrådgiver for investeringsbanken UBS, en distingvert eldre herremann, brite, keynesianer, blodfan av Led Zeppelin – kort sagt en gråhåret hippie-kapitalist av det mer årvåkne slaget. Han forutsa finanskrisen i 2008 i en utførlig rapport til UBS – uten å bli trodd, hvorpå banken tapte en masse penger (42 milliarder dollar bare i 2008). Selv holder jeg en knapp på den distingverte bankmannens tydninger, ikke bare av snøen som falt i fjor, men også den som nå faller, og lavinene den forårsaker.

George Magnus skrev en ny rapport til banken 16. august i år, under tittelen The Convulsions of Political Economy (som forøvrig innledes med et Marx-sitat). Den mest interessante uttalelsen i denne rapporten finner man i et av de konkluderende avsnittene:

We have had a gathering crisis of political economy this year, which is partly about economic growth and jobs, but also and importantly, about a malaise in politics and policymaking, in which governments are seen as unwilling, unable, devided or ineffective when it comes to economic management and stability. It’s this resistance or backlash against the political order that runs through the propagation of the political economy convulsions around the world, including, in extremis, the uprisings through North Africa and the Middle East. (s. 11)

Det måtte altså en bankmann fra 68-generasjonen til (som utfra fotografier å dømme ligner påfallende på bankmannen, poeten og essayisten Paul Valéry) for å definere Zeitgeist 2011: The resistance or backclash against the political order that runs through the propagation of the political economy convulsions around the world … Uttalelsen er generell, antydende, og gjerrig på eksempler, men etter mitt skjønn så treffende at den fortjener en mer utførlig kommentar. Det får så være om jeg dermed risikerer å dikte mer inn i dette utsagnet enn opphavsmannen intenderte.

Eksemplene som illustrerer Magnus’ tese er legio. Med mulig unntak av bryllupet mellom Prins William og Cathrine Middleton i våres (som formodentlig bidro til å styrke det britiske monarkiets posisjon), må man nærmest lete med lupe etter nevneverdige begivenheter så langt i år (medio oktober) som ikke er motivert av motstanden mot det politiske lederskap eller system der begivenhetene fant sted. Bakgrunnen er tilsynelatende regional med betydelige lokale variasjoner. Men misnøyen med og raseriet mot den politiske og økonomiske orden sprer seg globalt som et virus – i vår nære fortid kun sammenlignbart med 1968, en pandemi som rammet kloden fra Paris til Berlin, fra Oslo til Washington DC, fra Addis Abeba til Kabul, i suveren forakt for lokale forhold og styresett.

Fellesnevneren for Zeitgeist 2011 er nettopp denne globale mistroen til den politiske og økonomiske orden og de institusjoner som opprettholder den; en mistro som har spredd seg pandemisk fra de TV-overførte massedemonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo til Los indignados på Puerto del Sol i Madrid, fra Tel Aviv til Aten, fra forstedene i London til Utøya og regjeringskvartalet i Oslo, fra Kampala til Wall Street på Manhattan, fra New Dehli til Lisboa, Sanaa, Seoul og Santiago, med samme ringeakt for regionale og nasjonale grenser som viruset fra 1968.

Forsøker man, for det panoramiske overblikkets skyld, å legge til side sine egne moralske vurderinger og politiske preferanser, ser man fort at Zeitgeist 2011 betjener seg opportunistisk av de midler som er for hånden: twittermeldinger og endeløse manifester; general- og sultestreiker og plyndring av butikker; molotov cocktails; hjemmelagde bomber og Gandhi-inspirerte, ikke-voldelige okkupasjoner av plasser og parker.

Zeitgeist 2011 tar lite hensyn til kjønn, yrke (/mangel på yrke) eller alder, selv om ungdommene, som alltid, er i flertall. Den er politisk i sitt vesen, men synes å ignorere den politiske egenarten til de regimene den velger å utfordre: hvorvidt det dreier seg om kleptokratiske autokratier eller såkalte representative demokratier er den revnende likegyldig, selv om målene varierer, og i noen tilfeller ikke engang blir formulert i et politisk språk, men mer i form av en ren moralsk harme. Og enkelte ganger, som i London, gjennom et destruktivt raseri som ikke engang tar seg bryet med å legitimere seg moralsk.

Et annet bemerkelsesverdig kjennetegn er at mistroen er nokså jevnt fordelt over hele det politiske, ideologiske og religiøse spektrum, fra ytterste venstre til ytterste høyre, og fra islamister og evangeliske fundamentalister til moderate søndagskristne, hinduister, buddhister, jøder, sekulære og ateister.

Med hensyn til de klassiske politiske motpolene dreier det seg for venstresidens vedkommende om et delvis gammelt, delvis nytt «venstre»: mer heterodokst og pragmatisk, mer vagt og eksperimenterende enn bevegelsene og partiene fra før 1989. Vagheten er både denne bevegelsens svakhet og styrke; dens nesten amorfe karakter kan hjelpe den til å vokse og modne over tid. Det er også verdt å merke seg at den post-sovjetiske venstresiden, tross alle Che Guevara-plakatene og T-skjortene, ikke sleper med seg ballasten fra overgrepene og uhyrlighetene begått i kommunismens navn i det 20. århundre. Mange av de unge som leder an i dette mangehodete nye venstre (som ofte ble født i årene rundt det sovjetiske imperiets sammenbrudd) kan være tilhengere av strengere reguleringer av bank- og finansvesen og en jevnere fordeling av velferden, men de tar ikke til orde for en kommandoøkonomi av sovjetisk type. Protestgrupper som Occupy Wall Street i USA og Los Indignados i Spania synes å helle mer i retning av hva en Jens Bjørneboe i sin tid kalte en «frihetlig sosialisme» med anarkistiske anslag: mer lokaldemokrati og desentralisering av makt; ikke-hierarkiske strukturer; mer «direkte» demokrati og spontant dannede aksjoner.

Et av de mange paradoksene i det siste årets hendelser er at mens araberne vil velte sine diktatorer og innføre et representativt parlamentarisk demokrati av europeisk type, har deres brødre og søstre i Sør-Europa, som lot seg inspirere av deres revolusjoner, for lengst mistet følelsen av å være representert av sine nasjonale, demokratisk valgte ledere (for nå ikke å snakke om EU).

Heller ikke den mer slagkraftige delen av den ekstreme høyresiden i Europa og USA sleper med seg ballasten fra det 20. århundres fascisme, nazisme og rasisme; det kan til og med tenkes at den i disse dager gjennomgår et grundigere hamskifte enn venstresiden. Rasismen ligger der og murrer, men uttrykkes i et mer politisk korrekt språk, nemlig kulturenes og religionenes vokabular. Anti-semittismen og den direkte rasismen er svært ofte erstattet av en militant pro-israelsk holdning, og en generell frykt for islamsk overtagelse av den siviliserte verden. Det er også verdt å merke seg at det ekstreme høyre i Europa fremstår som et langt modnere, mer moderne, konsekvent og avklart ideologisk prosjekt – særlig slik det kommer til uttrykk i politiske partier som Geert Wilders Frihetsparti og Marine Le Pens Front National – enn det noe amorfe og heterodokse fenomenet jeg her har kalt «det nye venstre».

Den økende mistilliten rammer selvfølgelig kredibiliteten til bank- og finansnæringen, men også tunge internasjonale institusjoner som FN, WTO, IMF og Verdensbanken, kort sagt de internasjonale institusjonene amerikanerne grunnla i et forsøk på å etablere en ny global orden like etter 2. verdenskrig. Utfallet av den omseggripende legitimitetskrisen er umulig å forutse. Fordi den bunner i dype strukturelle problemer, vil den sannsynligvis trekke ut. Det foreligger intet troverdig alternativ til det diskrediterte kapitalistiske systemet – heller ikke innenfor «det nye venstre». At de lokale og regionale utfallene av disse konvulsjonene vil komme til å oppvise store variasjoner – fellesnevneren til tross – bør være innlysende. De har allerede utløst tre væpnede konflikter (i Libya, Yemen, Syria) som i varierende grad minner om borgerkriger.

I løpet av våren 2011 trakk vestlige kommentatorer ofte et lettelsens sukk fordi egypterne, tuniserne, libyerne og syrerne syntes å konsentrere seg om å velte sine hjemlige faraoer, og ettersom anti-vestlige og anti-israelske slagord stort sett glimret med sitt fravær. Dette er ikke lenger tilfelle. I den senere tid har man sett flere tegn til at opprøret i araberverden befinner seg i et slags interregnum hvor de eksterne faktorene, og da særlig kampen for regionalt hegemoni (mellom Tyrkia, Iran, Saudi-Arabia og Israel) blir mer og mer fremtredende. Dette øker risikoen for konflikter som raskt kan komme ut av kontroll. I verste fall vil de kunne munne ut i en storkrig.

Naturligvis er ikke hva jeg her har kalt «Zeitgeist 2011» et isolert og totalt uforberedt fenomen, men snarere kulminasjonen av en rekke langvarige, tilsynelatende uavhengige prosesser, slik også «1968» var kulminasjonen av en serie fenomener og begivenheter man må gå langt tilbake i tid for å forstå. Det er intensiteten i mistroen langs hele det politiske spektrum, og sammenfallet av dramatiske prosesser og hendelser på vidt forskjellige steder på kloden, som gjør 2011 til et historisk bemerkelsesverdig årstall. Selv naturkatastrofene og værgudene synes i år å ha underordnet seg tidsåndens program. Man kan tenke på jordskjelvet og tsunamien i Fuku­shima, som ikke bare satte et kjernekraftverk ut av spill, men også gjorde store områder ubeboelige. Den politiske håndteringen av katastrofen resulterte dertil i en total mistro til Japans politiske ledelse, og førte etter få måneder til dens fall; slik også håndteringen av hungerkatastrofen på Afrikas Horn, forårsaket av ekstrem tørke, tilintetgjorde den moralske og politiske legitimiteten til de fanatiske salafistene i Al-Shabaab i det statsløse Somalia.

II: Bat Ye’or: Mullah Omars tvillingsøster

Den britiske forfatteren Bat Ye’ors beskrivelser av «Eurabia» får en tidligere Oslo-borger til å tenke på Jan Kjærstads roman Det store eventyret (1987). Man presenteres for en velkjent og fortrolig verden som er dobbelt-eksponert med en fremmed, eksotisk eller foruroligende virkelighet. Hos Kjærstad er det øya Mauritius i Det Indiske Hav som sammenskrives med Oslo anno 1987, slik at de heterogene elementene glir sømløst over i hverandre; hos Ye’or er det Europa anno 2011 som dobbelteksponeres med et totalitært styre hvor makthaverne er i ferd med å implementere sharia over hele kontinentet, og hvor de uskyldige urinnvånerne har måttet underkaste seg en arabisk-influert og dypt reaksjonær islamisme.

Som scenario i en fremtidsroman ville jeg neppe ha avvist dette plottet, hvis boken var godt skrevet. Men den verden Bat Ye’or fremstiller er slett ikke presentert som en tankevekkende eller underholdende fiksjon, den er ment som en faktisk beskrivelse av dagens Europa, og hevder å være basert på historiske studier og analyser.

Det er selvfølgelig lett å avfeie og latterliggjøre de mange urimelige påstandene hun fremkaster, og de tvilsomme sammenhengene hun konstruerer. Men selv konspirasjonsteorier av det villeste slaget kan noen ganger få politisk innflytelse, og Bat Ye’or er slett ikke alene om å tro at araberne er i ferd med å få overtaket på det europeiske kontinent. Bare dette er grunn nok til å se litt nærmere på hennes teorier, som er videreført i årets bok. Smak på tittelen: Europe, Globalization, and the coming Universal Caliphate.

Kanskje gir Bat Ye’ors tekster mer mening hvis man tenker seg at de er skrevet i Israel? Med dette mener jeg ikke at hun i fysisk forstand har sittet i Israel mens hun har arbeidet med dem. Bat Ye’or er en britisk statsborger som tilbrakte barndommen i et jødisk minoritetsamfunn i Egypt, inntil hun og hennes familie, ja, nesten hele det jødiske samfunnet, ble fordrevet fra landet under Nassers regime på 1950-tallet.1 Dette er en erfaring hun deler, ikke bare med jøder, men også med mange kristne samfunn som i siste halvdel av det 20. århundre fikk stadig vanskeligere kår i hele den arabiske verden, en utvikling som bare har fortsatt i vårt eget århundre (skjebnen til kristne i Irak etter amerikanernes invasjon og kopterne i Egypt etter revolusjonen, er blant de ferskeste eksemplene på dette). Bat Ye’or kan for alt jeg vet ha skrevet alle sine bøker i England, eller hvor som helst ellers i verden. Men hennes besynderlige fortolkning av Europa lar seg knapt dechiffrere med mindre man forestiller seg at de er skrevet fra Israel som mentalt sted: at hennes verdenshorisont er settlerens horisont, at hun deler synspunkter med mennesker som er bosatt i det lovede land; en nasjon som oppfatter nabofolkene ikke bare som en trussel mot sin identitet som folk, men også mot sin blotte eksistens, og oppfatter saksforholdene slik at det internasjonale samfunn har tatt parti med fienden.

Betraktet som en europeers fortolkning av sitt kontinent, er hennes versjon mildt sagt absurd. Men den kan gi et visst innblikk i hvordan forkjemperne for Eretz Israel, Stor-Israel (det vil særlig si den nasjonalistiske høyre-fløyen i Israel og dens mange støttespillere på tvers av partilinjene i USA), betrakter verden og det europeiske kontinentet.

Å beskue vår komplekse klode gjennom den israelsk-palestinske konflikten er naturligvis å beskue den med et provinsielt blikk – like reduksjonistisk som for eksempel konsekvent å analysere verdenssituasjonen ut fra spenningsforholdet mellom flamlenderne og vallonerne i Belgia. Å ta parti for den ene parten innsnevrer horisonten ytterligere. Her bør det bemerkes at ingen er unndratt denne optiske forvrengningen, ettersom vi alltid betrakter verden fra bestemte utsiktspunkter. Vi er alle provinsielle (noen av oss sågar multi-provinsielle).

Men som vi har sett i den åpne striden mellom statsminister Netanyahu og president Obama i den senere tid, er det nettopp dette kyklopiske blikket som bestemmer vesentlige deler av USAs Midt-Østen-politikk idag, tildels uavhengig av USAs reelle interesser, og helt uavhengig av hva Obama privat måtte mene om saken. Det kan ikke være noen tvil om at mange av supermaktens avgjørelser under de dramatiske omveltningene i araberverdenen, ikke først og fremst tas utfra hvordan Midt-Østen fortoner seg fra Washington DC, men bestemmes av hvordan den fortoner seg fra Netanyahus kontor i Jerusalem.

Ikke minst blant pengesterke og innflytelsesrike deler av amerikansk høyreside 2 anses Europa allerede som et tapt kontinent, og deres propagandistiske advarsler mot islam og muslimer begrunnes med frykten for at amerikanerne skal lide samme skjebne som europeerne. Vi europeere lever allerede i Eurabia, en islamifisert verdensdel.

Det avgjørende vendepunktet som skulle føre til at Eurabia ble en realitet, inntraff ifølge Bat Ye’or i 1973, en påstand hun har begrunnet i den boken hun er mest kjent for, Eurabia: The Euro-Arab Axis (2005), og som hun gjentar i årets utgivelse:

It can be said that present-day Europe results from decisions taken in October 1973 in reaction to PLO terrorism and the OPEC oil boycott of countries friendly to Israel. These two pivotal factors altered Europe’s course and determined its political choices, the consequences of which can be assessed today. (…) Repeated Palestinian terrorist attacks on European soil, punctuated by plane hijackings, raised the specter of jihad that had held Europe in a vice-like grip from East to West for fourteen centuries. (s. 16–17)

Denne gangen kapitulerte Vesten betingelsesløst. Ved hjelp av ideologiske konsepter som multikulturalisme; teologiske argumenter som hadde til hensikt å «av-judaifisere kristendommen»; språklige strategier hvor man særlig anvendte eufemismer som «dialog» og «samarbeid» og «gjensidig respekt mellom likeverdige religioner og kulturer»; foruten nettverk, allianser, tilsynelatende harmløse, men vidtrekkende lovverksendringer; og sist men ikke minst: en masseimport av arbeidskraft fra muslimske land – det vil si av folk som stilltiende eller åpenlyst betraktet vertslandet som «Dar al-Harb» (Krigens Hus) eller «Kafiristan» (De Vantroendes Land); ved hjelp av alle disse oppfinnsomme teknikkene og manøvrene ble altså Europa sakte men sikkert islamifisert, og de hvite urinnvånerne underlagt sharia og den tilstand Bat Ye’or selv har kalt «dhimmitude» (det vil si de juridiske og økonomiske vilkårene jødiske og kristne minoriteter levde under i land hvor islam var den herskende religion).

Mens Bat Ye’or i tidligere bøker gir inntrykk av at islamifiseringen av Europa er i ferd med å finne sted, skriver hun i denne boken som om den allerede har inntruffet, eller i alle fall er nær ved å fullbyrdes. Et sted heter det:

These faceless networks of a huge administration uniting the EU and OIC (Organization of the Islamic Conference) countries administered Europeans through directives, creating a Kafkaesque world functioning as a totalitarian and anonymous system maintaining political correctness and censorship.The EU drift toward a type of totalitarianism, rejected by a large section of its population, risks destroying European integration’s positive achievements and the very basis of its edifice. (s. 20)

På neste side omtales direktivene i noe som ble kalt The Common Strategy on the Mediterranean Region, og som ble vedtatt av Europarådet i 2000. Her finner man et eksempel på forfatterens foretrukne lesemåte, hennes paranoid-kreative evne til å lese mellom linjene.3 Først siterer hun fra Artikkel 26:

The effectiveness of this Common Strategy will be optimized by ensuring the greatest possible coherence between the various instruments and areas of activity undertaken by the Union, and between the activities of the Union and those of the Member States.

Bat Ye’ors kommentar:

This paragraph explains the brutal and totalitarian nature of the EU’s campaign of hatred against Israel and its orchestrated support for the intifada unleashed by Arafat in autumn 2000. (…) The policy enacted against Israel was repeated in the anti-American campaign opposed to the Iraq war of 2003. Such mechanisms reveal the totalitarian structure integrated within the domestic and foreign policy sectors and their inner links. (s. 21)

Et par sider senere, etter å ha fortolket flere paragrafer i lys av diverse politiske begivenheter relatert til Israels situasjon, skriver hun, oppsummerende:

All these factors (…) point to a policy of consistency availing itself of all the instruments of the EU in every sector and every European country. It revealed the totalitarian structure of the EU and the control it wields over all sectors of domestic and foreign policy by means of a hegemonic ideology and control, blocking any opposition. (s. 23)

Det er ikke plass her til å gå i detalj om de mange forbindelsene og alliansene Ye’or postulerer mellom mer eller mindre obskure foreninger, organisasjoner og institusjoner med illevarslende forkortelser som AoC, ALF, HLG, ISESCO, EMPA, EAD og JRCAQA. Sistnevnte står forøvrig for Jordanian Royal Commitee for Al Quds Affairs, en komité hvis anti-israelske argumenter, via OIC, ble «diktert» til europeiske ledere og journalister, og som ifølge forfatteren var katalysatoren for europeernes «fiendtlige holdning» til USA under George W. Bush. Daværende president i EU-kommisjonen, Romano Prodi, hadde for øvrig også en finger med i spillet under denne demoniseringen av USA. «Massive self-flagellating marches honoring two criminals, Arafat and Saddam Hussein, took place in European capitals», er hennes kommentar til massedemonstrasjonene i protest mot Irak-krigen tidlig i 2003.

Jeg finner det imidlertid verdt å vektlegge et annet aspekt ved hennes analyser, nemlig nazistenes angivelige innflytelse i utformingen av Eurabia, som foregriper begivenhetene i 1973. I Ye’ors fremstilling er det, ikke overraskende, bødlene fra Holocaust som så å si konstituerer Eurabias urhistorie. Vi presenteres her for den velkjente (og sannferdige) historien om hvordan mange skikkelser i dommer-, forretnings-, politi- og politikerstanden under Det tredje Rikets Tyskland, det franske Vichy-regimet og det fascistiske styret i Italia bekledte sentrale stillinger i etterkrigstidens Europa. Stor-Muftien av Jerusalems mye omtalte forbindelser med Adolf Hitler vies en del plass, foruten nazister som flyktet til arabiske land som Syria og Egypt etter krigen. I Bat Ye’ors fremstilling er disse figurene, i samarbeid med sine anti-semittiske arabiske motparter og de mange organisatoriske underavdelingene innen det som skulle bli den Europeiske Union, sentrale i utformingen av det vordende Eurabia.

Det dreier seg altså ikke bare om et byråkratisk og totalitært regime styrt av prinsipper utledet fra Koranen. EU fremstår også, massivt assistert av muslimene i araberverdenen, som en kontinental fortsettelse av jødeutryddelsen som ble innledet med Holocaust under Det Tredje Riket – om enn foreløpig bare på et forberedende retorisk nivå som angår medier, utdannelse og ideologi.

Alt dette ifølge Bat Ye’or.

I den senere tids diskusjoner om islamofobi, muslimhat og hendelsene i Oslo og på Utøya i sommer, har enkelte debattanter trukket paralleller til jødehatet i mellomkrigstiden; og Eurabia-teorien har vært sammenlignet med Sions Vises Protokoller og andre anti-semittistiske skrifter. Disse sammenligningene er relevante, men selv trakk jeg, under lesningen av Bat Ye’ors siste bok, stadig oftere paralleller til et annet fenomen av noe nyere dato, nemlig venstreekstremistiske terrororganisasjoner i 1970-tallets Europa.

Særlig Baader-Meinhof-gruppen, aka Rote Armee Fraktion, fremviser slående paralleller med Ye’ors analyse. Et grunnleggende trekk ved RAFs diagnose av Vest-Tyskland anno 1970 var at de ikke trakk noe skille mellom kapitalisme og fascisme. Det var i begge tilfeller snakk om totalitære uttrykk for ett og samme undertrykkende system, drevet av profittbegjær. Gitt at mange samfunnstopper i det daværende BRD (Bundesrepublik Deutschland) var tidligere nazister, fikk RAF dermed også et slags empirisk belegg for sin teori om at Tyskland var et totalitært samfunn maskert som demokrati, en forlengelse av Det Tredje Riket, og at den eneste politiske handling som kunne skape forandring var væpnede aksjoner.

Anti-kapitalismen og definisjonen av det palestinske folk som en undertrykt gruppe, skiller Baader-Meinhof-gruppens standpunkter fra Bat Ye’ors emfatisk pro-israelske sympatier. Men å la bødlene fra Holocaust og deres håndlangere utgjøre en så sentral genealogisk-politisk komponent i deres analyser av samtiden, er et slående fellestrekk. Det samme gjelder diagnosen av BRD/EU som de facto totalitære styreformer med absolutt herredømme, hvor den implisitte eller eksplisitte konklusjonen er at denne overmakten ikke lar seg bekjempe eller transformere med demokratiske midler.

I RAF tok man konsekvensene av sine analyser og gikk til væpnet aksjon. Bat Ye’or begrenser seg til teoriproduksjon og halvkvedet mumling om «lommer av motstand», en retorikk tilpasset en okkupasjon:

A growing number of citizens reject this Europe. Pockets of resistance are mobilized here and there. The ruling group that has brainwashed Europeans and used their taxes to build a hegemonic censor­ship system destroying them is now felt as oppressing those it should be protecting. In a word, there is a breakdown of trust between the governed and the faceless, globalist bureaucrats that govern them. Maneuvering in anonymous circles of networks within networks, this bureaucracy imposes directives dictated by the foreign powers that control it by means of terrorism and economic retaliation inside and outside Europe’s borders. (s.10)

Bat Ye’or føyer seg til en lang rekke forfattere med et komplisert, og i de fleste tilfeller foraktfullt distanserende forhold til dem som forsøker å omsette deres samtidsdiagnoser i handling. [Hans Rustad, redaktør av den «islam-kritiske» nettsiden document.no, hvor Anders Behring Breivik i sin tid forfattet flere innlegg, skriver i en av sine refleksjoner etter udåden at Behring Breivik minner om Raskolnikov i Dostojevskijs Forbrytelse og straff, studenten som lider av et «Napoleon-kompleks», og myrder en fattig pantelånerske for å bevise overfor seg selv at han er et unntaksmenneske for hvem alt er tillatt. Denne sammenligningen kan selvfølgelig romme en flik av sannhet; men skulle man lete hos Dostojevskij etter noe som kunne belyse forholdet mellom tanke og handling, diagnose og vold, kan det tenkes at Brødrene Karamasov – og da særlig forholdet mellom Ivan, tenkeren, og halvbroren Smerdjakov, handlingens mann, som oppfatter Ivans dypsindige moralske utlegninger som en oppfordring til og legitimering av fadermordet – er en mer opplysende sammenligning, til forskjell fra Robert Spencers og Pamela Gellers syltynne påstand om at relasjonen mellom deres egne anti-muslimske utfall og Behring Breiviks ugjerninger var like arbitrær som forholdet mellom The White Album av The Beatles og Charles Mansons myrderier.]

Karl Marx: «Fri og bevare meg for ‘marxistene’!» Ernst Jünger: «Når taifunen inntreffer, bør man ikke gå løs på seismografene, med mindre man vil regnes blant de primitive.» Theodor W. Adorno: «Jeg hadde aldri drømt om at min kritiske teori skulle realiseres med molotov cocktails.»

At en av Norges skarpeste og mest beleste yngre essayister, Peder Jensen, aka Fjordman, tidlig ble forført av Bat Ye’ors enøyd-forskremte forsøk på å fortolke det europeiske drama ut fra hennes oppveksthistorie som jøde i Egypt, samt hennes gammeltestamentlig funderte fortolkning av den israelsk-palestinske konflikten, er i mer enn én forstand en tragedie, som det vil være uredelig å ignorere i fremtidige fremstillinger av det norske essayets historie. Og selv om ingen på forhånd kan forestille seg følgene, er det klart at diagnosene og prognosene en Bat Ye’or formulerer, og Fjordman, Pamela Geller, Robert Spencer og mange andre skribenter bekrefter og utdyper, ikke bare impliserer en forståelse for, men også en legitimering av et ikke nærmere spesifisert spektrum av motstandsformer, midler og strategier i bekjempelsen av dette nye totalitære monsteret. Midler det er helt opp til lesere som Anders Behring Breivik og oss andre å vurdere i våre respektive lønnkamre.

Jeg har aldri møtt Behring Breivik, og skal ikke falle for fristelsen til å mene noe i offentligheten vedrørende hans mentale tilstand før og under ugjerningene. Det som er klart, er at hans handlinger var logisk konsekvente: «Hvis Leviatan, Staten, besitter voldsmonopolet», synes han å ha tenkt, «og amoralsk betjener seg av sine voldsmidler utfra hva som tjener makten, så kan jeg, som privatperson, tre inn i Leviatans sted, og benytte meg fritt av de machiavelliske midler jeg mener tjener folket, i det øyeblikk Staten bryter den implisitte kontrakten mellom seg selv og det folk den er satt til å beskytte mot ytre og indre fiender.»

Skulle de psykiatrisk sakkyndige mot formodning sette en diagnose på ham, blir jeg ikke forbauset om den vil ligne på G.K. Chestertons definisjon av galskap: «En mann som har mistet alt, unntatt sin forstand.»

Under lesningen av de siste kapitlene i Bat Ye’ors nye bok, hvor hun beskriver Eurabia som en «interimfase» henimot det globale kalifat, blir man pinlig forlegen, ikke bare på vegne av forfatteren, men også alle dem som måtte tro på dette forvirrede tøvet. Det globale kalifat, leser vi her, er gjennom en årrekke blitt forberedt av insititusjoner som Organization of the Islamic Conference, FN, The Anna Lindh Foundation, The Group of Elders (Desmond Tutu, Gro Harlem Brundtland, Kofi Annan m.fl.) og The Alliance of Civilizations, og er allerede godt i gang med å islamisere menneskeheten.

Også på disse sidene flyter grensene mellom diagnose og prognose temmelig fritt, men det spiller knapt noen rolle, ettersom Ye’or forlengst har lagt den virkelige verden bak seg.

Mens hun har vært fulltidsbeskjeftiget med å avdekke den verdensomspennende sammensvergelsens mange ledd og irrganger, har det som kjent skjedd ett og annet i Midt-Østen og Nord-Afrika som man kanskje skulle tro at ville ha nokså vidtrekkende implikasjoner for Eurabia-teoriens mor, i den ene eller andre retning.

Men nei. De dramatiske omveltningene i den arabiske verden fra desember i fjor til hennes bok utkom i september i år, verdiges ikke så mye som en linje. For alt jeg vet, har hun forlengst avslørt Den arabiske våren som rene teaterkulisser, oppført av Gro Harlem Brundtland og Recep Erdogan for å avlede verdens oppmerksomhet fra fatale vedtak utklekket i The Anna Lindh Foundation. Særlig på bokens siste sider, hvor paranoiaen slår ut i full blomst, fremstår Europe, Globalization, and the Coming Caliphate som den islamofobe pendanten til et anti-semittisk skrift som Henry Fords The International Jew (1920–1922):

When I examined the past I saw it repeated in the present, under my very eyes. Indeed, the present situation is reminiscent of the one that followed the Muslim conquest. Keeping Christian officials in their positions maintained a semblance of continuity. Behind their foggy screen, Islamization could penetrate within every stratum of the vanquished societies. However, with time, the collapse of this edifice revealed the true role of these ministers, whose job was to enforce upon their people the caliphate’s orders, under pain of death. I was missing one essential link in the chain of events: the motivations of human beings that lead them in an unswerving direction within the chaos of events, the undeviating rout toward an ultimate objective. Now this link is revealed in the mix of fears, cowardice, corruption, hatred and short-term ambitions that within the space of forty years have led Europe along the road to Eurabia, an interim stage in an even more profound change. (…) The Palestinization of Europe has brought the caliphate into the cities of Europe. It has advanced through the denial of the dangers and the obfuscating of history. It has moved forward on gilded carpets in the corridors of dialogue, the networks of the Alliances and partnerships, the corruption of its leaders, intellectuals and NGOs, particularly at the United Nations. The caliphate is already alive and growing within Europe, in the extintion of the basic freedoms (…). The universal caliphate, for which Europe provided a stepping-stone at the UN, stands before us, bringing together political and religious power. (…) Today, muffled rumblings are arising from the peoples of Europe, announcing to those who created this situation that they will not escape the judgment of history. (s. 183-85)

Historien har lært oss at paranoia ikke er til hinder for en teoris gjennomslagskraft. I urolige tider vokser behovet for syndebukker. Når jeg likevel tviler sterkt på at Bat Ye’ors bok vil bli en bestselger, skyldes dette hennes besatte fokus på obskure organisasjoner og allianser og forbindelser i og utenfor EU-byråkratiet, og hennes egensindige fortolkning av vedtak og paragrafer. Man skal være mer enn gjennomsnittlig nerdete for å fatte noen dyp interesse for hva som til enhver tid måtte foregå i ALF, AoC, HLG, EAD og JRCA-QA.

Den potensielle slagkraften ligger ikke først og fremst i Bat Ye’ors argumentasjonsrekker og maurflittige henvisninger, men i den suggestive neologismen «Eurabia». I en omtale av den populærvitenskapelige forfatteren Arthur Koestlers bøker, som var svært populære på 1950-tallet, skrev André Bjerke i sin tid at hemmeligheten bak hans suksess tildels skyldtes nøkkelbegrepene i boktitler som «Yogien og kommisæren», «Lotusen og roboten» – begreper som berørte en nerve i hans samtid, slik også Freuds geniale neologismer, som «Ødipus-komplekset», «kastraksjonskomplekset», «penismisunnelse» og så videre suggererte en mening nokså uavhengig av hva opphavsmannen selv måtte legge i dem.

I vår egen epoke kan man tenke på boktitler som The End of History og The Clash of Civilizations, titler som lever sitt eget liv i den politiske debatten, mer eller mindre løsrevet fra innholdet i Fukuyamas og Huntingtons bøker.

Slik har også begrepet «Eurabia» vakt gjenklang i vår samtid, preget av terrorfrykt og en ikke uberettiget bekymring for konsekvensene av innvandring, det ansiktsløse EU-byråkratiet i Brussel og de dypt reaksjonære holdningene som ofte kommer til uttrykk blant muslimske fundamentalister. Bat Ye’or og hennes meningsfeller tar selvfølgelig ikke feil på alle punkter – i så fall ville ingen ha tatt notis av dem. «Den som bare ser på ett øye, er verre stilt enn om han var blind,» skrev Thomas Wolfe et sted. Farlige blir de enøyde først når de opphøyes til ledere over villfarne sjeler. Bat Ye’or er den islamofobe høyresidens svar på den afghanske Taliban-lederen Mullah Omar. Også hans tilhengere næres av vissheten om at det universelle kalifatet er nært forestående.

III: Niall Ferguson: Det radikale høyres superstjerne

Mange er de som hevder at rystelsene vi har vært vitne til siden finanskrisen er symptomer på Vestens snarlige fall – i det minste på en dramatisk og uunngåelig svekkelse av Amerikas globale hegemoni. I Østen står nye giganter, som Kina og India, klare til å overta. Og siden Ayatollah Khomeinis innføring av teokratiet i Iran og fremveksten av islamistiske partier og terrororganisasjoner, fra Erdogans AKP til bin Ladens Al Qaida, fremstår Allahs mer enn 1.2 milliarder tilbedere som nok en skremmende kandidat. Dette scenariet danner bakteppet for den skotskfødte historikeren Niall Fergusons seneste bok: Civilization – The West and the Rest.

Niall Ferguson er den nye anti-islamske høyrebevegelsens intellektuelle superstjerne. At den profilerte historikeren og verdenssynseren giftet seg med den ikke mindre profilerte somalisk-hollandske opplysningsfundamentalisten Ayaan Hirsi Ali mens jeg arbeidet med denne artikkelen, er et faktum som strengt tatt ikke vedkommer en omtale av hans bøker, til tross for at det ble behørig dekket i massemediene. At Civilization – The West and the Rest er dedisert til henne, er derimot høyst relevant i vår sammenheng.

Ayaan Hirsi Ali sympatiserer åpent med Geert Wilders, den hollandske partilederen i det anti-muslimske Partij voor de Vrijheid, og arbeider for tiden i den amerikanske tenketanken «American Enterprise Institute», som blant sine medarbeidere kan telle navn som Dick Cheneys fanatiske datter Lynne Cheney, Newt Gingrich og John Bolton, foruten sentrale neokonservative figurer som Richard Perle og Frederic W. Kagan.

I tillegg til å inneha to professorater ved Harvard, er Ferguson selv tilknyttet universitetene Stanford og Oxford, pluss London School of Economics. Han skriver også en ukentlig spalte i Newsweek. De fleste av bøkene han har utgitt på 2000-tallet kan betraktes som debattinnlegg i tidens sentrale spørsmål. Så blir han da også invitert til mange av de viktigste debattforaene i spørsmål som angår geopolitikk, den globale økonomien, amerikansk utenrikspolitikk og de fremvoksende økonomiene i Østen og Sør-Amerika (bare den senere tiden har han deltatt i paneldiskusjoner med mange av USAs fremste intellektuelle skikkelser, som Paul Krugman og Fareed Zakaria).

Det er altså ikke en marginal eller fortiet stemme vi her har med å gjøre. I det siste tiåret har Niall Ferguson snarere fremstått som en planetarisk utgave av Frank Aarebrot. Med sin gutteaktige sjarm, sine omfattende kunnskaper og sine glitrende evner som foredragsholder og debattant, har han fjetret en hel verden. Det er sjelden man støter på noen som stiller grunnleggende spørsmål ved hans prosjekt.

Fergusons siste bidrag føyer seg til en lang rekke verker fra de siste tiårene som spør seg hvorfor Vesten fikk et så stort økonomisk, militært, teknologisk og vitenskapelig forsprang på resten av verden i det siste halve årtusen – blant dem klassikere som Ernest Gellners Plough, Sword and Book (1988), Jared DiamondsVåpen, pest og stål (1997, oversatt til norsk i år) og David Landes’ The Wealth and Poverty of Nations(1998).

La det med en gang være sagt at Fergusons bok er en lettvekter sammenlignet med Gellners og Diamonds bidrag til denne diskusjonen. Bokprosjektet bærer, som flere av Fergusons øvrige bøker, tydelig preg av å være en pendant til en TV-serie (som i skrivende stund går på NRK2). Ofte er det som om man formelig hører Ferguson kommentere filmsekvenser som vises på en TV-skjerm; og vekslingene mellom historiske hendelser og temaer synes gjerne å følge filmens logikk mer enn bokens egen.

Vestens fortrinn er listet opp i seks momenter som han, trolig i et forsøk på å appellere til yngre lesere, har valgt å kalle «killer apps» – fortrinn Vesten lenge har hatt monopol på, men som resten av verden nå kan «laste ned» slik man laster ned apps på en iPhone, og dermed ta igjen og forbigå Vesten:

1. Konkurranse.
2. Vitenskap.
3. Eiendomsrett.
4. Medisin.
5. Konsumsamfunnet.
6. Arbeidsmoral.

Listen er for såvidt grei nok, om enn ikke spesielt original. Ferguson plukker litt fra John Locke, Adam Smith, Max Weber og andre tenkere, og illustrerer tesene med en gjennomgang av sentrale historiske begivenheter gjennom de siste 500 år, inndelt i kapitler med hver sin «killer app» som tittel. Det litt halvfordøyde ved dette prosjektet illustreres eksempelvis ved at medisin regnes som en separat «killer app» – og ikke som en gren av vitenskapen. Der hvor forfatteren forsøker å være original (som for eksempel i argumentasjonen mot Webers berømte tese om sammenhengen mellom protestantismens etikk og kapitalismen), skjer dette gjerne ved at han lanserer kvikke, men lite overbevisende teorier som han tilsynelatende ikke har tatt seg tid til å tenke igjennom. Ferguson er en travel herremann med mange jern i ilden.

Verre er det at tittelen på ingen måte holder hva den lover. Man skal ikke ha lest mange sidene før man oppdager at dette i bunn og grunn ikke handler om «The West», men snarere om «The Brits and the Rest». Niall Ferguson er, sin relativt unge alder til tross, simpelthen en vaskeekte britisk sjåvinist av den gamle skolen, en svoren Churchill-beundrer som fremdeles synes å betrakte de siste 500 års historie som et sporty og fengslende kappløp mellom stormaktene i det gamle Europa – hvor de handlekraftige og smarte britene alltid viser seg å komme bedre ut av det enn de brutale tyskerne, de revolusjonære franskmennene og de reaksjonære spanjolene.

I innledningen til kapitlet «Property» heter det eksempelvis, med henblikk på det vidt forskjellige utfallet av koloniseringsprosessen i henholdsvis Sør- og Nord-Amerika:

The real significance of the conquest and colonization of the Americas is that it was one of history’s biggest natural experiments: take two Western cultures, export them and impose them on a wide range of different peoples and lands – the British in the North, the Spanish and Portugese in the South. Then see which does better. (s.97)

Så får vi en redegjørelse for den fortreffelige briten John Lockes tanker om demokratiet, hvor stemmeretten var uadskillelig fra eiendomsretten – prinsipper George Washington var klok nok til å legge til grunn for det politiske systemet i De Forente Stater. Den revolusjonære Simón Bolívar derimot, rotet det grundig til da han noen tiår senere forsøkte å samle Sør-Amerika i en føderasjon, og historien siden da viser jo med all tydelighet at når portugiserne eller spanjolene forsøker å kolonisere et kontinent, resulterer det bare i nød og elendighet og et sørgelig spetakkel.

Dette er bare ett av mange eksempler på hva Englandspatrioten Ferguson mener er verdensbegivenhetenes egentlige betydning, og angir også presist dybden i hans historiske blikk.

Kapitlet kalt «Medisin» innledes med en lang og springende harang om kontrasten mellom den fortreffelige konservative iren Edmund Burke og den skrekkelige, revolusjonære sveitseren Jean-Jacques Rousseau (dennes Du contrat social (1762) var «among the most dangerous books Western Civilization ever produced», s. 151). Dette gir Ferguson en ypperlig anledning til å rakke ned på den franske revolusjonen til fordel for den amerikanske: 1-0 til anglosakserne, igjen. Så følger et stykke kolonihistorie, hvor forfatteren hudfletter de revolusjonære prinsippene bak franskmennenes mission civilisatrice, til fordel for den verdensvante klokskapen i prinsippet om indirekte styre i de områdene av kloden som britene koloniserte. Henimot slutten av kapitlet gjennomgår han de brutale tyskernes herjinger og folkemord i Afrika før 1. verdenskrig – og hvordan dette var et ledd i teutonernes raseeksperimenter. Resultat: Igjen to knusende seire til britene (selv konsentrasjonsleirene de bygde, var bedre enn de umenneskelige tyskernes, heter det på side 179). Slik fortsetter det på friskfyrmanér, side opp og side ned, helt til fotnoteapparatet overtar.

Selvfølgelig har forfatteren ofte rett: Tyskerne og belgierne og franskmennene var i mange tilfeller verre enn britene. Men den sangvinsk-patriotiske tonen går fort en leser uten britisk pass på nervene.

«Medisin»-kapitlet gir forøvrig Ferguson en fin anledning til å argumentere for at vestlig kolonialisme og imperialisme var mye bedre enn sitt rykte. Vitenskapen frembrakte vaksiner som, midt under utbyttingen av asiatene og afrikanerne, også kurerte mange av dem for fryktelige sykdommer, og hevet levealderen betraktelig.

På dette punktet er det vanskelig å motsi ham. Men altfor ofte får han en mer skeptisk innstilt leser til å tenke på den famøse uttalelsen av kommunistlederen Deng Xiaoping, om at det Mao gjorde var «70 prosent rett og 30 prosent feil». At Fergusons moralske evne til å skjelne mellom de 70 og de 30 prosentene glimrer med sitt fravær hver gang resultatet er til Storbritannias fordel, bidrar ikke til å styrke hans sak.

Det er vanskelig å overhøre skadefryden når han et sted skriver at kineserne i det 19. århundre «ended up with the lethargy of the opium den, their pipes filled by none other than the British East India Company.» (s. 46)

I et sjeldent, men ondskapsfullt frontalangrep på Niall Ferguson i magasinet Salon,4 gir Michael Lind en rekke langt tydeligere eksempler på historikerens manglende moralske dømmekraft, hentet fra hans tidligere bøker:

In Colossus: The Price of America’s Empire (2004), a slapdash tract that followed another titled Empire: The Rise and Demise of the British World Order and the Lessons for Global Power (2002), Ferguson declared: “Unlike most European critics of the United States, then, I believe the world needs an effective liberal empire and that the United States is the best candidate for the job.” And should the neo-British American empire suffer from a shortage of willing cannon fodder, the Dashing Brit had a solution: “If one adds together the illegal immigrants, the jobless, and the convicts, there is surely ample raw material for a larger American army.”

Den siste setningen viser med all tydelighet at selv om et av Fergusons prosjekter som historiker er å renvaske de vestlige imperier, etter at venstresiden har svartmalt dem siden salig Mahatma Gandhis tid, er denne imperialismens og kolonialismens muntre apologet blottet for evnen til å skjelne mellom hvilke trekk ved koloni- og imperietiden som faktisk kan ha vært bedre enn sitt rykte, og de mange svarte flekkene som ikke lar seg vaske vekk. På sitt verste får man inntrykk av at han overser de 70 gode prosentene, for å misjonere med desto større glød for de 30 dårlige.

Mot slutten av boken beklager han seg over at Vesten synes å ha mistet troen på sine «killer apps», og dermed på seg selv:

Not only are the churches of Europe empty. We also seem to doubt the value of much of what developed in Europe after the Reformation. Capitalist competition has been disgraced by the recent financial crisis and the rampant greed of the bankers. Science is studied by too few of our children at school and university. Private property rights are repeatedly violated by governments that seem to have an insatiable appetite for taxing our incomes and our wealth and wasting a large portion of the proceeds. Empire has become a dirty word, despite the benefits conferred on the rest of the world by the European imperialists. All we risk being left with are a vacuous consumer society and a culture of relativism – a culture that says any theory or opinion, no matter how outlandish, is just as good as whatever it was we used to believe in. (s. 288)

«Any theory or opinion, no matter how outland­ish, …» Formuleringen er slående. Desto mer må man beklage at ordene slår tilbake på historikeren selv med full kraft, når han på side 290, etter å ha sitert noen estimater av den muslimske populasjonen i Vest-Europa, tilsynelatende avviser, for så å åpne døren igjen for ingen ringere enn Bat Ye’or og hennes Eurabia-teori:

Such figures seem to belie the warnings of some scholars of a future «Eurabia» – a continent Islamicized by the end of the twenty-first century. However, if the Muslim population of the UK were to continue growing at an annual rate of 6.7 percent (as it did between 2004 and 2008), its share of the total UK population would rise from just under 4 percent in 2008 to 8 percent in 2020, to 15 percent in 2030 and to 28 percent in 2040, finally passing 50 percent in 2050.

Sitatet er lærerikt, ikke minst fordi det illustrerer Niall Fergusons behendige forsiktighet, et karaktertrekk som, ved siden av hans sangvinske entusiasme, trolig er hovedårsaken til at han fremdeles betraktes som stueren, både på verdens fremste læresteder og overfor et svimeslått globalt publikum uten dannelse. I egenskap av seriøs historiker som ikke bare har Planeten Tellus som spesialfelt, men også et dobbelt professorat ved Harvard et cetera, bør man ikke forundres over at Ferguson nødig vil fremstå som en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker som ufrivillig begynner å tygge skum straks han skimter en rumpe på et bønneteppe. Når man iakttar hans fjernsynsopptredener, kan man ikke annet enn å beundre hvor virtuost han behersker kunsten å skjule sine egentlige synspunkter bak hypotetiske forbehold han selv ikke et sekund tar alvorlig.

Men da Bat Ye’or utga Eurabia: The Euro-Arab Axis i 2005, ble boken omtalt av selvsamme Ferguson, og i den sammenheng gav han alle hemninger på båten og uttrykte sin store begeistring for hennes «klarsyn»:

No writer has done more than Bat Ye’or to draw attention to the menacing character of Islamic extremism. Future historians will one day regard her coinage of the term «Eurabia» as prophetic. Those who wish to live in a free society must be eternally vigilant. Bat Ye’ors vigilance is unrivalled. (Sitert fra baksideteksten til Ye’ors siste bok.)

Valgslektskapet mellom historikeren Niall Ferguson og profeten Bat Ye’or, kommer ikke minst til uttrykk i Fergusons omtale av Israel i Civilization:

Though holy to all three monotheistic religions, Jerusalem today sometimes seems like the modern equivalent of Vienna in 1683 – a fortified city on the frontier of Western civilization. Founded in May 1948 as a Jewish state, by Jews but not exclusively for Jews, the State of Israel regards itself as a Western outpost. But it is a beleaguered one. Israel, which claims Jerusalem as its capital, is menaced on all sides by Muslim forces that threaten its very existence. (…) As a result, many people in Israel feel as threatened as the Viennese did in 1683. The key question is how far science can continue to be the killer application that gives a Western society like Israel an advantage over its enemies. (s. 93)

Og et par sider senere: «Today, then, more than three centuries after the siege of Vienna, the key question is how far the West is still capable of maintaining the scientific lead on which, among many other things, its military superiority has for so long been based.» (s. 95)

1683 … The Siege of Vienna … Det avgjørende slaget ved The Gates of Vienna, hvor kristenheten slo tilbake de muslimske hordene fra Østen – som han malende beskriver et annet sted …

Ringer det en bjelle?

Kanskje noen bør hviske NRKs ledelse i øret at de, etter å ha kringkastet Fergusons TV-serie om den vestlige sivilisasjon til de tusen hjem, kunne følge opp gesten ved å invitere Fjordman og hans meningsfeller på nettstedet The Gates of Vienna som morgenkåsører på radioen?

Som vi har sett, beklager Ferguson at kirkene står tomme i Europa. Betyr det kanskje at historikeren selv er kristen? Ikke et ord i denne boken tyder på det. Liksom mange av hans meningsfeller på begge sider av Atlanteren, synes han snarere å anbefale gudstroen som et middel til å styrke og oppfanatisere en dvask og hedonistisk sivilisasjon: anabole steroider til den hvite mann i møte med trusselen fra muslimene eller kineserne, som står klare til å overmanne oss straks de har fått lastet ned våre «killer apps».

IV: Sølvtyvene

I kjølvannet av Anders Behring Breiviks aksjoner i regjeringskvartalet og på Utøya, har særlig spørsmålet om ytringsfrihet stått sentralt i debatten. Man har spurt seg om de «marginale» stemmene fra den radikale høyresiden burde sluppet mer til i massemediene, istedet for å dyrke sine islamofobe skrekkvisjoner innkapslet i ekkokammeret fra meningsfeller i små nettfora.

Det er imidlertid grunn til å spørre om metaforer som «ekkokammer» gir noen som helst mening når det, som her, dreier seg om meningsfeller på kryss og tvers over hele Europa og USA. Allerede det faktum at Breivik omtaler engelsk som sitt «arbeidsverktøy», og at Peder Jensen under pseudonymet «Fjordman» skriver størsteparten av sine tekster på engelsk, skulle gi en indikasjon på at deres nasjonalisme står i en internasjonal kontekst. Deres inspirasjonskilder og leserkrets vitner om det samme.

I hovedsak er det snakk om en gjensidig påvirkning mellom intellektuelt sett relativt oppegående, kunnskapsrike, om enn tildels fanatiske folk. Ikke bare en vital interaksjon mellom bloggere som Fjordman, Hege Storhaug, Bruce Bawer, Pamela Geller og Robert Spencer, men også forskere og historikere som Bat Ye’or, Niall Ferguson og Churchill-biografen Martin Gilbert; anti-muslimske organisasjoner som American Defense League og dens europeiske søsterorganisasjoner; og islamfiendtlige nasjonalistpartier fra Skandinavia til Frankrike – noen av dem med en betydelig oppslutning blant velgerne.

Mange av Behring Breiviks og Fjordmans synspunkter deles ikke bare av en såvidt innflytelsesrik avis som israelske Jerusalem Post,5 men også av betydelige deler av Benjamin Netanyahus høyreradikale koalisjonsregjering.6 Den rabiate anti-muslimske bloggeren Robert Spencers synspunkter på islam (hyppig sitert i Behring Breiviks manifest) var inntil nylig pensum i FBI.7 Tea Party-bevegelsen i USA knyttet tidlig forbindelser til English Defense League.8 Denne bevegelsen har transformert det republikanske partiet i USA i høyreradikal retning, og flere av de fremste kandidatene til presidentvalget i verdens største supermakt – som Rick Perry og Michelle Bachman – har et syn på muslimer som ikke skiller seg nevneverdig fra Spencers, Gellers eller Fjordmans. Disse synspunktene gjenspeiles også hyppig i innflytelsesrike amerikanske medier, fra Fox News til The Wall Street Journal.

I lys av alt dette hviler det et lettere absurd og provinsielt skjær over premissene i den norske debatten inntil nå. Folk som lenge har studert den nye høyreradikale ideologien og bloggosfæren, som Øyvind Strømmen, var flinke til straks å informere den norske offentligheten om den brede internasjonale konteksten Behring Breiviks manifest står i. Likevel konsentrerte avisene seg hovedsakelig om redaktøransvaret, og hvordan man skulle forholde seg til disse «marginale» stemmene, samt det brune grumset i leserkommentarene til Finansavisens og Dagbladets nettutgaver. Det var litt som om nasjonen i mellomkrigstiden hadde vært mest opptatt av hvorvidt det var riktig å trykke leserinnlegg av folk med marginale nazistiske eller stalinistiske synspunkter i Asker og Bærum Budstikke, for å lette på trykket i de to nabokommunene. At denne debatten ble anført av ellers oppegående og internasjonalt orienterte akademikere som Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen, er desto mer forbausende.

Hva den norske debatten trenger, er et langt større fokus på den nye anti-islamske høyresidens internasjonale dimensjon. Siden Obama ble innsatt som president, har de fundamentalistiske røstene på USAs ytre høyre fløy overtatt hva den svenske forfatteren Lars Gustavson i sin tid kalte «problemformuleringsprivilegiet», og derigjennom har de lyktes i å trekke det politiske sentrum langt mot høyre. Det er disse stemmene som provoserer og setter dagsorden, mens de liberale røstene og venstresiden (i alle fall inntil Occupy Wall Street-bevegelsen oppstod) konsekvent har blitt utmanøvrert og redusert til rent reaktive forsvarsposisjoner på motstandernes premisser (noe vi sist så under forhandlingene om utvidelsen av budsjettaket i august i år).

Kan man tenke seg en lignende utvikling i Europa? Tendensene peker utvilsomt i den retning. I kjølvannet av den økonomiske krisen er det sannsynlig at rystelsene i den politiske og økonomiske orden intensiveres i løpet av det kommende tiåret. Den sosiale uroen som følger slike kriser, vil trolig ledsages av en ideologisk polarisering, hvor det tradisjonelle sentrum i europeisk politikk svekkes. Hvis uroen vokser, vil også forestillingen om muslimske innvandrere som en indre fiende kunne vekke større gjenklang langs hele det politiske spektret.

Studerer man den nye radikale høyresiden nærmere, oppdager man fort at den, tross alle variasjoner, har utviklet seg til et langt mer avklart ideologisk prosjekt enn den gryende nye venstresiden. Det franske Front National, under ledelse av Marine Le Pen, er et anskuelig eksempel. Der hvor faren, den tradisjonalistiske og dypt reaksjonære Jean-Marie Le Pen, forvaltet arven fra Vichy-tidens Frankrike (en arv som strekker seg tilbake til høyreradikale bevegelser som Action Française og den anti-semittiske journalisten Eduard Drumonts skriverier mot slutten av det 19. århundre), fremstår datterens parti som en moderne, opplysningsvennlig, demokratisk organisasjon, hvor rasismen, mannssjåvinismen og anti-semittismen som preget farens parti er trygt plassert på mørkeloftet. Marine Le Pens nye høyreparti er en forkjemper for kvinners og homofiles rettigheter, og inntar posisjoner i mange velferdspørsmål som ligger mer til venstre enn til høyre. I hennes parti er rasespørsmålet irrelevant, og erstattet av religiøse og kulturelle problemstillinger. Hun er også en markant støttespiller for Israel, en sympati den israelske høyresiden har gjengjeldt med å invitere henne til landet.

Dette preget av en moderne, opplyst og konsistent ideologi tilpasset det 21. århundres problemstillinger, kjennetegner store deler av det nye partilandskapet på europeisk høyreside, og skikkelser som Marine Le Pen og Geert Wilders står i spissen for denne utviklingen. Det dreier seg altså ikke om en heterogen bevegelse som kun kan samles om en felles fiende; de forenes også i hva de ønsker å kjempe for: opplysning, modernitet, kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter.

Som kjent distanserer Fremskrittspartiet seg fra sine søsterpartier på kontinentet. De ideologiske konturene til Siv Jensens parti fremstår som noe vagere enn Le Pens og Wilders posisjoner. Det vil forbause meg om Frp fem eller ti år fra nå vil nekte seg den ideologiske modning og avklaring dets europeiske søsterpartier har gjennomgått. Konsekvensene er åpenbare: For morgendagens attenåringer vil de nye høyrepartiene kunne fremstå som radikale forkjempere for progressive europeiske verdier, mens de gamle partiene kan tenkes å bite seg fast i status quo, og innta en tafatt, reaktiv posisjon blottet for visjoner.

Opplysningstidens forestillinger om demokrati, kunnskap, toleranse og rettigheter er helt sentrale komponenter i de tradisjonelle europeiske partiene, også i det norske partilandskapet fra Høyre til Sosialistisk Venstreparti. De fundamentale spørsmålene representanter for disse partiene og den nye venstresiden bør stille seg etter 22. juli 2011, spørsmål som er langt viktigere enn de ofte rent symbolske markeringene innenfor den sosialdemokratiske konsensus, er følgende:

a) Hvordan har den nye radikale høyresiden klart å rappe arvesølvet i europeisk politisk tradisjon fra opplysningstiden og frem til idag?

b) Hvordan klarer de tradisjonelle partiene å stå som passive vitner til at det nye radikale høyre arbeider målrettet og systematisk med å smelte om dette arvesølvet til et våpen mot islam og muslimer, ved å kaste vrak på en helt sentral verdi i denne arven, nemlig toleransen?

c) Hvordan arrestere tyvene og ta tyvegodset tilbake?

 

 

 

 

 

George Magnus:
Economic Insights. The Convulsions of Political Economy 
UBS Investment Research, 2011

 

 

 

 

Bat Ye’or:
Europe, Globalization, and the Coming Universal Caliphate
Fairleigh Dickinson University Press, 2011

 

 

 

 

Niall Ferguson:
Civilization. The West and the Rest
Allen Lane, 2011

 

  1. Pseudonymet «Bat Ye’or» er hebraisk og betyr «Nilens datter». Hennes borgelige navn er Gisèle Littman.
  2. Se Max Blumenthal: «The Great Islamophobic Crusade», først publisert i Tom Dispatch, 19.12.2010: http://maxblumenthal.com/2010/12/the-great-islamophobic-crusade, og ikke minst den grundige kartleggingen av nettverket og pengene bak de anti-muslimske kampanjene i USA de siste årene, i rapporten «Fear Inc – The Roots of the Islamophobia Network in America», utført av The Center for American Progress Action Fund: http://www.americanprogress.org/issues/2011/08/pdf/islamophobia.pdf.
  3. Den «mistankens hermeneutikk» som Nietzsche, Freud og Lacan er blant de fremste eksemplene på i vår kultur, blir med Bat Ye’ors vettskremte blikk ofte ført ut i det parodiske. Mitt favoritteksempel er når hun siterer en anbefaling fra Organization of the Islamic Conference om å øke internettilgjengeligheten i muslimske land, som munner ut med et forslag om å samarbeide med programmer som «the One Laptop per Child initiative, which aims at improving the learning opportunities of millions of children in the developing world». Forfatterens kommentar: «However, the computer is not an innocent, technological tool. Internet can become a formidable instrument of war and death through incitement of hatred and communications between terrorists.» (s. 106)
  4. Se Michael Lind: «Niall Ferguson and the Brain-Dead American Right», Salon, 24.05.2011: http://www.salon.com/2011/05/24/lind_niall_ferguson.
  5. «In response to the massacre, The Jerusalem Post ran a shocking column urging Norway to take the murder’s demands seriously. ‘Perhaps Breivik’s inexcusable act of vicious terror should serve not only as a warning that there may be more elements on the extreme Right willing to use violence to further their goals, but also as an opportunity to seriously reevaluate policies for immigrant integration in Norway and elsewhere,’ it said. ‘While there is absolutely no justification for the sort of heinous act perpetrated this weekend in Norway, discontent with multiculturalism’s failure must not be delegitimized or mistakenly portrayed as an opinion held by only the most extremist elements of the Right.’» Fra Michelle Goldberg: «The Norway Shooter’s Zionist Streak»,The Daily Beast, 25.07.2011: http://www.thedailybeast.com/articles/2011/07/25/norway-shooter-anders-breivik-s-zionism-in-line-with-pro-israel-european-right.html.
  6. Om det gryende vennskapet mellom den radikale israelske høyresiden og europeiske ekstremistpartier i ferd med å vaske av seg brunfargen, se blant annet Stefan Theils opplysende artikkel «Europe’s Extreme Righteous» i Newsweek, 27.02.2011: http://www.thedailybeast.com/newsweek/2011/02/27/europe-s-extreme-righteous.html.
  7. Dette ble avslørt i kjølvannet av Utøya-massakren. Se for eksempel Scott Shane: «To Fight Radical Islam, U.S. Wants Muslim Allies», The New York Times, 03.08.2011: http://www.nytimes.com/2011/08/04/us/04extreme.html.
  8. Se for eksempel Mark Townsend: «English Defence League Forges Alliance With America’s Tea Party », The Guardian, 10.10.2010: http://www.guardian.co.uk/uk/2010/oct/10/english-defence-league-tea-party.

Pål Norheim

Facebook

Twitter