Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Hvem skapte Ratko Mladić?

Hva er det som gjenstår når en krigsforbryter er sendt til Haag?

Eurozine, 2. juni 2011

Klokken var 05.30 tidlig 26. mai, men en eldre mann i Lazarevo, Serbia, hadde allerede stått opp og gjort seg klar til å forlate huset. Kvelden før hadde han funnet frem papirene og medisinene sine og lagt dem i en plastpose. Han visste at han ikke ville få bruk for dem dit han skulle. Han droppet frokosten og satte seg ned for å vente. Da politiet kom, la han ikke skjul på sin identitet, men gav dem et ID-kort som forlengst var utløpt, og som viste hans virkelige navn, Ratko Mladić, født i 1942. Så fant han frem lommeboken, kastet et siste blikk på fotografiet av familien, før han også gav det fra seg. «Dere drepte henne,» sa han til en politimann mens han pekte på bildet av sin 23 år gamle datter Ana. «Nei, det gjorde vi ikke,» svarte politimannen rolig. «Jeg vet det, jeg er klar over at det ikke var deg,» sa Mladić. «Men jeg vet også hvem som gjorde det, og hvorfor.» Deretter, mens politimennene gjennomsøkte den beskjedne leiligheten, fortalte han om moren, Stana, om utdannelsen på militærakademiet og livet sitt før det. Etterpå forlot de huset, Mladić uten håndjern, og satte seg i politibilen som ventet utenfor.

Dette er i hvert fall hva et offisielt vitne fra Lazarevo fortalte den serbiske pressen. Det later til at Mladić ikke bare visste nøyaktig hvilken dato politiet ville komme for å plukke ham opp, men også tidspunktet. Arrestasjonen var alt annet enn et lykketreff. Ifølge pressen hadde Mladić gjort en avtale med myndighetene: Han ville melde seg dersom en del av dusøren på 10 millioner euro som den serbiske regjeringen hadde utlovet, gikk til familien hans, og bare dersom arrestasjonen var diskret og han ikke ble iført håndjern.

De første bildene av ham idet han ankommer til et tinghus i Beograd, viser en gråhåret, smått krumrygget mann med et ordinært utseende og baseballue på hodet. I løpet av tiden han har vært på flukt, har han vært rammet av minst to slag og andre helseproblemer. Alt dette etter datteren Anas selvmord i 1994. Det er blitt sagt at hun ikke klarte å tilgi faren for det han gjorde i Bosnia; selv har han alltid trodd at hun ble drept av fiendene hans.

Han er 69 år gammel, men ser mye eldre ut, en skygge av den arrogante, grusomme mannen med det iskalde blikket som en gang kommanderte de serbiske styrkene i Bosnia. I femten år klarte han å unnslippe rettferdigheten, selv om man fremdeles kan spørre seg om han virkelig gikk i dekning eller ble beskyttet av noen som var høyt på strå. Ifølge den tidligere nestlederen for statlig sikkerhet, Zoran Mijatović, som ledet arrestasjonen og utleveringen av Slobodan Milošević i 2001, kunne Mladić vært arrestert langt tidligere, for eksempel sammen med Milošević. Men den politiske viljen manglet, sier han i et intervju med B92, særlig etter at Vojislav Koštunica ble president. Slik han så det, kunne ikke etterretningstjenesten med loven i hånd gå til aksjon mot en arméoffiser i aktiv tjeneste; dette var den militære sikkerhetstjenestens ansvar. Mijatović innrømmer at Mladić ble beskyttet av sine venner i den serbiske hæren. Mladić følte seg åpenbart trygg; til forskjell fra Radovan Karadžić levde han aldri under falsk identitet. Først etter 2001 gikk han i dekning – eller snarere fjernet seg fra radaren. Visste myndighetene hvor han var, bare for å slå til først nå? Selvfølgelig er det ingen som er villig til å bekrefte det. Men måten han ble arrestert på, uten å gjøre motstand, styrker denne teorien.

Det later til at den politiske pragmatismen endelig har seiret i Serbia. Selv om president Boris Tadić var den første til å benekte at Ratko Mladićs arrestasjon hadde noe å gjøre med Serbias ønske om å stille som kandidat for EU-medlemskap, er det svært få som tror at arrestasjonen var en ren tilfeldighet. Ifølge meningsmålingene tror flertallet av serberne at det var en byttehandel. Søndag kveld var det noen tusen nasjonalister som gikk ut i Beograds gater i protest. Antallet gir oss en anelse om hvor lite vanlige borgere bryr seg om Mladićs skjebne. Det er godt mulig at halvparten av dem fremdeles betrakter ham som en helt, noe enkelte galluper viser, men de er ikke villige til å gå ut i gatene for hans skyld.

Likevel er det utvilsomt en viktig og symbolsk arrestasjon på mange plan, ikke bare for Serbia. Den er et budskap om at krigsforbrytelser ikke blir foreldet, og at rettferdigheten må skje fyldest. Den er viktig som et tegn på respekt for de døde – og i enda større grad for de levende: for de serberne, muslimene og kroatene som er nødt til å leve sammen for fremtiden. Den er også en politisk symbolhandling fra den serbiske regjeringens side, for å lukke dette kapitlet i historien og bevege seg mot en felles fremtid innen EU. Forandringens vinder kom for et år siden, da det serbiske parlamentet stemte over Srebenica-erklæringen, som fordømte de redselsfulle ugjerningene mot bosnierne og uttrykte kondolanser og beklagelser, noe som var en erkjennelse av det serbiske engasjementet i krigen i Bosnia.

Ratko Mladić skal nå dømmes i retten, den eneste måten man kan fastslå hvorvidt et individ er skyldig eller ikke. Men er det hans individuelle skyld – samt skylden til andre krigsforbrytere på alle sider – alt koker ned til? Kan Mladićs rettssak være enden på historien, etter de forferdelige krigene som raserte de tidligere jugoslaviske republikkene Bosnia, Kroatia og Kosovo, der minst 100 000 døde og en million mistet sitt hjem?

Under den første høringen i Beograd sa Mladić til dommeren og alle tilstedeværende: «Ikke legg skylden på meg, det var dere som valgte Milošević. Tko vam je kriv! (Hvem andre har skyld!)» Han forsøkte definitivt å unnslippe sin egen skyld ved å antyde at han kun fulgte ordre. Selv om han ikke anerkjente myndigheten til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, og heller ikke anklagene som ble rettet mot ham, er det antageligvis dette som blir hans forsvarslinje. Tross alt var Karadžić, som president for Republika Srpska, hans øverstkommanderende. Men Mladić hadde et poeng: Hvis han skal stilles for retten, hva da med innbyggerne som gjentatte ganger stemte på Milošević og Karadžić og deres politiske linje preget av nasjonalisme, hat og krig? Hva med ansvaret til velgerne som stemte slik at Mladićs krigsforbrytelser ble mulige? Har de sendt ham til Haag for å kunne vaske sine egne hender rene mens de marsjerer mot EU?

Finnes det noe som heter kollektivt politisk ansvar? Det er spørsmålet alle sider unngår å stille. Riktignok er det umulig å snakke om en hel befolknings kollektive skyld, enten de er serbere eller andre folk. Men kan Serbias (eller Bosnias eller Kroatias) borgere, som gang på gang stemte på nasjonalistiske ledere som førte dem inn i destruktive kriger, virkelig tro at de ikke hadde noe av ansvaret for at Mladić ble forvandlet til en krigsforbryter? Ingen rett kan dømme dem, utenom historien og deres egen samvittighet. Det er et paradoks at Mladić, av alle mennesker, skulle minne dem om deres rolle i blodbadet de så gjerne vil glemme.

Denne artikkelen ble første gang publisert på engelsk for Eurozine(www.eurozine.com).
© Slavenka Drakulic, Eurozine

Oversatt fra engelsk av Stian M. Landgaard

Avatar

Slavenka Drakulić