Hva viser seg for tilbakeblikket?

ESSAY. Nicholson Bakers pasifistiske framstilling av andre verdenskrig vil omvurdere seierherrenes historieskriving.

Først publisert i Vagant 4/2010.

Nicholson Baker
Menneskerøyk
Oversatt fra engelsk av Knut Olaf Jenssen
Spartacus, 2010

Eg har elles ofte tenkt på det
ein skrivar har å vega:
Rett og urett,
straff og bøter,
liv og lagnader.
Kven justerar
dei loddi,
den vekti?1

Kjære Solveig og Dagny! Jeg spenderer et av mine gode ark, som jeg ellers har spart på – du kjenner dem vel – Solveig – det er et av dem jeg fikk av dig. Det blir sikkert ikke så megen skrivning heretterdags. Begivenhetene utvikler sig meget hurtig, og vi må regne med å bli avskåret fra hverandre. (…) Men vær ikke engstelig for oss. D.v.s. alt mulig kan jo hende. Det får en se i øinene; men ta alt rolig. Jeg er helt rolig og fattet; og jeg er belaget på litt av hvert. Det er umulig å se hvilket forløp det hele får. Vi vil prøve å greie oss gjennem så godt vi kan, og vi blir her så lenge det bare er mulig, og enda lengre.

Disse hengivne, men samtidig nøkterne og ikke minst trassige linjene er skrevet av min farmors tyskgifte tante Anna Fosse Clauss til søstrene i Holt ved Tvedestrand. Brevet blir det siste fra leiligheten i Regensburger Strasse 5, Dresden: Datoen øverst på det maskinskrevne arket er 13. februar 1945. Bare noen timer etter at Anna har postlagt brevet står hele bygården i flammer.

Anna Fosse Clauss' brev til søstrene i Holt ved Tvedestrand, sendt fra Regensburger Strasse 5, Dresden, 13. februar 1945. Bare noen timer etter at Anna har postlagt brevet står hele bygården i flammer. Kilde: Privat.

Anna Fosse Clauss’ brev til søstrene i Holt ved Tvedestrand, sendt fra Regensburger Strasse 5, Dresden, 13. februar 1945.

I løpet av to døgn slippes nesten 4000 tonn høyeksplosive bomber over den saksiske hovedstaden, kjent for sin barokkarkitektur. Sammentrengt med sine vettskremte naboer i kjelleren sitter Anna og ektemannen Johannes, en uforbederlig bibliofil – og av ansettelse «frankofil Neuphilolog», ifølge sin kone – som på et tidspunkt tar seg inn i den brennende leiligheten i et mislykket forsøk på å redde boksamlinga. I seinere brev er det nettopp dette tapet som gis fokus – ellers var de heldige, «begge friske og ved godt mot». Det er først i memoaressayet hun får hjelp til å nedskrive tredve år etter krigen, tilegna familien, at Anna beskriver den vanvittige redselen under bombeangrepene; to døgn som for det meste er «dekket av et tåkehav med bare små gløtt inn mot virkeligheten». Men hun husker en del av det hun så da angrepet var over, gående gjennom de rykende ruinene av Dresden på vei til et høyereliggende villastrøk der en kollega av Johannes ga husly til flere bombeflyktninger.

Vi passerte først blokkbygningen tvers overfor oss, alminnelig kalt ’alliansebygget’ efter det forsikringsselskap som hadde finansiert det. Der hadde bomben slått ned og 19 drepte fra kjelleren lå utenfor en inngangsdør. (…) Kort efter, lengre oppe ved et lite parkanlegg stod en trikk rett opp og ned på linjen. Passasjerene i et ganske stort antall hadde søkt tilflukt i et toalettanlegg i parken. Det var blitt truffet og samtlige omkom. Liklukten hang lenge i, for det varte og det rakk før det ble ryddet opp. (…) Papir, dokumenter og brever ble av ildstormen ført like inn i Tsjekkoslovakiet. Dyr fra zoologisk have ble observert i Tharand, kilometer fra Dresden. Dresden var fullpakket med flyktninger fra øst og vest. Hvert tog hadde bragt nye strømmer. Foran Hauptbahnhof lå likene dyngevis, sammenskrumpne som dukker av størrelse på grunn av heten. I Frauenkirches Luftschutzkeller midt i centrum hadde masser av mennesker søkt tilflukt. Det ble sagt at 800 lik ble brent der. Det var umulig å skaffe dem vekk. Alle offentlige byggverk, som slottet, slottskirken, Landtagsgebäude, den såvelkjente Kreuzschule, alt var i ruiner, alt, hele byen. Dresden var ’ausradiert’.2

For dem som har W. G. Sebalds essay Luftkrig og litteratur (1999, basert på forelesninger han holdt i Zürich i 1997) friskt i minnet, vil dette katastrofescenariet vekke gjenkjennelse. Påfallende er fellestrekkene hva angår både den affekttøylede – og derfor liksom svakt dirrende – tonen, og observasjonene: de groteske sansningene av branndrepte kropper, som Sebald imidlertid dveler lenger og mer utmalende ved; de absurde detaljene av kaos, frislippet av dyr og papirer over bygrensene som jo opphører å gi mening når byen i seg selv er nær ved å opphøre.3

I mitt minne er også grensene utflytende mellom Sebalds og Annas tekst, som jeg ble gjort kjent med bare noen måneder etter at jeg leste Luftkrig og litteratur for første gang; boka ble også den direkte foranledningen til at jeg fikk vite om denne upubliserte teksten, og om Anna i det hele tatt. («Jeg leser ei bok om bombinga av de tyske byene under krigen,» var det vel jeg sa til faren min, som etter en stund kom på at det jo var Dresden hun hadde bodd i, hun merkelig strenge grandtanta han mintes fra barndommen; og var det ikke sånn at hun hadde skrevet noe om akkurat dét, bombinga altså, og det viste seg å stemme. Seinere viste det seg også at farmor har skrevet en liten artikkel om sin tante Anna og redigert et utvalg dikt som ble funnet etter hennes død i 1981 til et årsskrift i Agder Litteraturlag, dikt som var «skrevet ned på tilfeldige papirlapper og ark, – noen med blyant, – noen med mange overstrykninger og rettelser og randbemerkninger. Diktene var tydeligvis ikke ment for andres øyne.» Det hindrer imidlertid ikke farmor – som alltid var oppslukt av gulnede papirer og en dedikert amatørhistoriker i lokalmiljøet – i å ta vare på dem «før de som annet papir-’avfall’ havnet i søppeldunken». Jeg kan ikke unngå å lese dette som et strengt varsku til familien, all den tid farmors egne skrifter foreløpig lever sin hemmelige tilværelse i sammensuriet av alle verdifulle papirer hun etterlot oss for seks år siden.)

På leiting etter mat i Siennagaten 41, tegnet av Mary Berg.

På leiting etter mat i Siennagaten 41, tegnet av Mary Berg.

Fellesnevnerne finnes, både subjektivt – i mine biografisk funderte assosiasjoner og i sammenføyninga av tekst som min lesning foretar – og objektivt, historisk: byen, bombene, vitnesbyrdet. Men vel så viktig er forskjellene: Anna er norsk tidsvitne i Tyskland, og hennes vitnesbyrd forholder seg dermed ikke til «[d]e mørkeste aspektene ved ødeleggelsens sluttakt» som var de en «tabubelagt familiehemmelighet»4 – hun er bare et inngiftet familiemedlem, og det til en tysker som i diskusjon med sine Hitler-henførte foreldre før valget i ’33 bemerker at «Die dummsten Kälber wählen sich die Schlächter selber.»5 Anna og Johannes’ motstand mot regimet var konstant, men ga seg begrensa utslag i subtile og ufarlige hverdagshandlinger, som likevel krevde en viss kløkt, enten de fant unnskyldninger for ikke å gi den obligatoriske Hitler-hilsenen – «Jeg passet på å tale gebrokkent. En utlending så man jo gjennom fingrene med» – eller utførte sin daglige, usynlige demonstrasjon ved å spytte på naziflagget som måtte henges ut karnappvinduet for ikke å vekke oppsikt blant regimetro naboer.

Foreldregenerasjonens fortrengninger
Født i Tyskland i 1944 med en far i Wehrmacht, er Sebalds perspektiv naturligvis et annet:

Jeg kommer fra en svært konvensjonell, katolsk, anti-kommunistisk bakgrunn. Den sorten semi-arbeiderklasse, småborgerlig bakgrunn som var typisk for dem som støttet fascistregimet, som gikk inn i krigen ikke bare blindt, men også med en porsjon entusiasme. (…) Faren min deltok i den polske kampanjen, og han må ha sett en ting eller to… Avdelingen hans holdt til i skogene bak den polske grensen, kanskje åtte uker før det hele begynte. Alt dette er i familiealbumene våre. De første fotografiene har en speideraktig atmosfære – de sitter utenfor teltene og lapper skjortene sine, og under står vitsete bildetekster som «Hvem trenger kvinner?» Så kom ordren, og de rykket inn. Og nå er bildene i stedet av polske landsbyer, jevnet med jorden, med bare skorsteinene stående igjen. Disse fotografiene virket ganske normale for meg som barn. Det var først senere… (…) Jeg forsøker alltid å forklare foreldrene mine at det ikke er noen forskjell mellom passiv motstand og passivt samarbeid – det er det samme. Men de kan ikke forstå det.6

Sebald representerer den såkalte andregenerasjonen i Tyskland, som på slutten av 60-tallet gjør opprør mot foreldrenes manglende sådan – tause var de både under og etter naziregimet, om enn av ulike årsaker (frykt og selvberging i det første tilfelle, skyldfølelse og fortrengning – altså selvberging igjen – i det andre). Krigsgenerasjonen var som paralysert, mente Sebald, og det er først et halvt århundre seinere at lammelsen begynner å slippe taket.7 Viktig for Sebalds forfatterskap var derfor en aktiv oppsøking av det fortrengte, noe han anså som en moralsk og politisk handling. Han fordypet seg i dokumenter vedrørende krigstraumet – fagbøker så vel som fotografier, dagbøker og avisreportasjer – som bevirket en reseptiv tilstand; for å minnes det han selv ikke kunne, og foreldregenerasjonen ikke ville, huske. Kontroversielt var det at erindringsforpliktelsen også gjaldt opplevelsene til dem han anklaget for å vike unna erkjennelsen av sin egen (direkte eller indirekte, aktive eller passive) andel i lidelsesproduksjonen som var Det tredje riket.8

Hovedtesen i Luftkrig og litteratur er at tyskernes traumatiske erfaringer av luftkrigen i påfallende grad har manglet adekvate litterære responser. Også øyevitneskildringene som er bevart i brev, dagbøker og memoarer er Sebald kritisk til, fordi de innholdsmessig lukter av utroverdige kilder (hysteriske rykter og fri fantasi), og fordi de språklig sett tyr til et konvensjonelt katastrofevokabular som tildekker de erfaringene de skulle belyse. Derfor fastslår han at de individuelle vitnesbyrdene er av begrensa verdi, og må «utfylles av det som åpner seg gjennom et synoptisk, kunstnerisk blikk».9 Uten å være uenig i denne fordringa, stusser jeg likevel over at Sebald velger å se bort fra at dette «dårlige» språket kan være en konsekvens av traumer, og at øyenvitneskildringenes derealiserende effekt beror på en erfaring av virkeligheten som nettopp uvirkelig og uhåndterlig.10 Det er med andre ord i synet på vitnesbyrdets autentisitetsmerke jeg skiller lag med Sebald, når han for eksempel skriver følgende: «Normalspråket, som fortsetter å funksjonere tilsynelatende uskadet i de fleste øyenvitneberetningene, reiser tvil om autentisiteten i de erfaringene som er nedfelt i dem.»11 (Apropos Annas beskrivelser av Dresden i ruiner, er de utpreget saklige og konkrete: Oppramsingen av eksempler på ødeleggelsens kraft og omfang som forsynes med tall og stedsnavn, skal legitimere og gi sannhetsverdi til vitnesbyrdet, uten at opplevelsen av sjokk nøytraliseres av den grunn.) Man trenger ikke å ha opplevd en luftkrig for å gripe til konvensjonelle vendinger og skrikende utilstrekkelige klisjeer konfrontert med ulykke og tap: «Hun led i hvert fall ikke», «Han fikk nå et rikt liv», «Det er om å gjøre å se framover» osv. Det er som om Sebald glemmer at også bruken av fraser i bestemte situasjoner er interessant nettopp fordi den kan peke mot vesentlige aspekter ved erfaringen av disse situasjonene. «Språket kommer til kort» er retorisk sett en klisjé, men erfaringsmessig en sannhet.

Warszawa-gettoen: En gutt blir tatt i å smugle av en tysk vakt.

Warszawa-gettoen: En gutt blir tatt i å smugle av en tysk vakt.

Oppgjøret med foreldregenerasjonens krigsmyter er også Nicholson Bakers ærend i boka som på norsk (dvs. på pent bokmål, oversatt av Kjell Olaf Jensen) har fått tittelen Menneskerøyk. Krigens fødsel og sivilisasjonens død. Baker er imidlertid født tretten år etter Sebald i en nasjon som – ved siden av Storbritannia – lenge nøt uforbeholden respekt og takknemlighet for å ha reddet verden fra den nazistiske ondskapen. (At jeg ikke nevner Sovjet her, er i pakt med etterkrigstidas korrigerte heltefortelling.) I løpet av Bakers ungdomstid begynner som kjent USAs gode ansikt utad å slå sprekker, og når det i 2003 er duket for gjenforening av den britisk-amerikanske alliansen, tar Baker til orde for å «kaste skam og vanære» over de invasjonsberedte: «De er tåpelige, trangsynte, feige menn som ikke vil nøle med å beordre bombingen av sivile fra flere mil oppe i lufta for å knuse en diktator som de hjalp til makta.»12 Da Menneskerøyk utkom i 2008, fikk den sitatbaserte framstillinga av andre verdenskrig og begivenhetene som ledet fram til den, temmelig hard medfart i både britiske og amerikanske aviser. En fellesnevner i kritikken er anklagen om at Baker, navnet til tross, ikke klarer å skille klinten (Hitler) fra hveten (Churchill/Roosevelt) i sin iver etter å knuse de illusjonene som måtte være igjen om de allierte som fredselskende verdensfrelsere.

Parentes om jamføring som bortføring
Overflatisk betraktet kan det dermed se ut som at Baker bare gjør en sjeldnere vri på den etter hvert så velkjente historieøvelsen sammenlignende demonologi, som vanligvis følger formelen Hitler = Stalin, og som Bernt Hagtvet er den kanskje fremste norske eksponenten for (han har som kjent gått lengre enn dét i forsøket på å tvinge fram angeren hos søttitallsradikalere her til lands, for eksempel har han sammenlignet naziregimet med DDR). Leseren vil kanskje merke at undertegnede ikke er særlig begeistra for denne øvelsen. Det er ikke fordi – for å gjøre dét klart med en gang – lidelsene de europeiske totalitære regimene skapte er usammenlignbare i omfang og konsekvenser (i den grad det gir mening å behandle lidelse som en målbar størrelse), men fordi tenkninga om regimenes (faktisk ulike) ideologier tenderer mot det forenklende når sammenligning som retorisk figur blir oppgradert til klarsynets prisme. Ja, selvfølgelig finnes det overordna fellestrekk blant de sammenskrotede verdisystemene i den store, svarte historiesekken som heter totalitarisme. Men er det ikke påfallende hvordan jakten på likheter ofte fører tanken over komplekse fenomener i store sveip og sprang; på samme tid både løssluppent selvsikker – ansporet av den spesielle tilfredsstillelsen det gir når en utfordrende intellektuell og eksistensiell problemstilling tilsynelatende går opp – og moralsk standhaftig, for ikke å si retthaversk? Pedagogisk og politisk kan sammenligninger være nødvendig som betimelig lærepenge der den historiske kunnskapsvalutaen står svakt, eller som offisiell oppreisning for ofre som ikke tilstrekkelig har blitt anerkjent som nettopp det. Det er slike motiver som ligger til grunn for at EU i fjor gjorde 23. august – datoen for inngåelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten, avtalen om ikke-aggresjon mellom Tyskland og Sovjet – til minnedag for ofrene for stalinisme og nazisme (til høylytte russiske protester). Jeg har ingen problemer med denne typen sammenligninger.13 Men filosofisk og idéhistorisk tenkning bør alltid være noe mer og noe annet enn seremoniell minneforvaltning; den bør stoppe opp ved, og våge å oppholde seg i, forskjeller og nyanser, paradokser og idiosynkrasier. Ja, våge – ikke primært fordi denne tenkninga risikerer å bli (beskyldt for å være) relativiserende, utilgjengelig eller paralyserende. Den største risikoen er snarere at tenkninga blir mindre selvsikker. Det er vel derfor det ofte er lettere å mene – fastslå noe, avfeie noe annet – enn å tenke: Det er ikke det samme. Beslekta, men ikke det samme.

«… dumhet er ofte ondskapens maske.»
Tilbake til kritikken av Baker: En annen fellesnevner i omtalene er nettopp tvilen om hvorvidt slike illusjoner (om de alliertes uklanderlighet) faktisk er dominerende i dag, og dermed legitimerer bokas preg av avsløringsdramaturgi. Hvem er det i så fall som skal avsløres? Dagens krigshistorikere har selvfølgelig sine fordommer og blindpunkter, men er det virkelig slik at majoriteten av dem (fortsatt) utstyrer Churchill og Roosevelt med engleglorier? Det kan den norske mottakelsen av Menneskerøyk gi inntrykk av: «Baker stikker fingeren i våre nedarvede forestillinger om det godes seier over det onde under andre verdenskrig. Slikt må det bli bråk av.»14 Ikke nødvendigvis, ifølge den sarkastiske – og, det kan sies med en gang, tidvis svært urimelige – anmelderen i The Independent:

I Storbritannia har vi blitt vant til bøker som sier sannheten om Winston Churchill og stiller spørsmål om hvorvidt det var en så god idé å kjempe en krig mot Nazi-Tyskland som kostet oss imperiet. Men bevis for Churchills krigerske, lunefulle atferd og forkjærlighet for seine kveldsmøter over brandy og sigarer synes å ha kommet som en overraskelse for den amerikanske forfatteren Nicholson Baker.15

Ja, det skorter ikke på vitnesbyrd om Churchills ustadige temperament og utidige skjørlevnet i Menneskerøyk; noen med aforistisk underholdningsverdi – «Han var ikke alkoholiker, var det noen som sa senere: Ingen alkoholiker ville ha kunnet drikke så mye»16 – og andre med brechtiansk brodd, som denne anekdoten om et lunsjbesøk i Downing Street 10 i 1941: «Fru Churchill hadde et skjerf med patriotiske slagord på: lån til forsvaret og sett i gang. Gjestene fikk sherry, fisketarteletter, hvitvin, tournedos med sopp, fersken, ost, portvin, brandy og sigarer. Churchill tente sigaren sin ti ganger.»17 Tydeligere kan vel ikke bildet av maktens dobbeltmoral tegnes. Mer tvungent og suspekt framstår slike grep i setninger som denne, der en av Churchills rådgivere får sitt pass påskrevet: «Lindemann, som var mutt, kranglevoren og gikk med skalk, var en sterk forkjemper for bombing av storbyer.»18 Jaha, kunne en påtatt eller oppriktig dum leser inviteres til å tenke, var det altså fordi rådgiveren var mutt og gikk med skalk at han støttet storbybombing – som om disse personlige egenskapene predestinerte nettopp dette militærpolitiske og moralske standpunktet? Karakteriseringer av denne typen er ellers ingen mangelvare i de utallige biografiene om hovedaktørene i den andre verdenskrigen; og selv om nazitoppene antakeligvis har tiltrukket seg flest personlighetsanalyser (aseksuelle Hitler, vulgære Göring, dannede Speer, banale Eichmann osv.), er vel bildet av Churchills pløsete fjes med sigar like mye reprodusert folkeeie som Vermeers Pike med perleøredobb (uten sammenligning for øvrig).

Er det da den mer politisk seriøse og historiefaglige framstillinga av aktørene på alliert side som mangler et kritisk tilsnitt? Der Independent-anmelderen henviser til en kritikk av britisk krigsdeltakelse som skal være motivert av tanken om at den «kostet oss imperiet», har den nylig utgitte boka Churchills Empire av Richard Toye som utgangspunkt at den politiske skolegangen til antinazismens gallionsfigur – ikke uvanlig for hans generasjon – var imperialistisk og rasistisk. Den britiske historikeren Richard Toye mener likevel at Churchill representerer et brutalt ytterpunkt selv i sin tid, spesielt i holdninga til India og Gandhis ikke-voldsmotstand. Eksemplene på Churchills brutalitet strekker seg på kryss og tvers av både imperiet og karrieren: Som offiser i den britiske hæren støttet han bygging av KZ-leire i Sør-Afrika og deltok i raid mot kolonimotstandere i Swatdalen så vel som Sudan. Som krigsminister og koloniminister på 20-tallet ville han gasse i hjel det kurdiske opprøret mot britisk styre i Irak, og i etterkrigstida var han ansvarlig for internering og tortur av om lag 150 000 kikuyuer, deriblant Barack Obamas bestefar.19

Romanforfatteren som pseudohistoriker?
Disse tiltalepunktene er gjengangere også i Nicholson Bakers bok, men New York Times’ anmeldelse av Toyes Churchills Empire er likevel opptatt av å redde sistnevnte fra enhver assosiasjon med «den sjokkerende pseudohistorikeren hvis seneste verk (…) framstilte Churchill som ikke annerledes enn Hitler.»20 Hva skyldes så denne manglende evnen til å skille? Anmelderen i The Independent leverte følgende hypotese:

Jeg mistenker at Baker egentlig skriver om Irak. Det vi har her er 1933 betraktet med 2003s briller. Mens det imidlertid fins troverdige beviser for at Storbritannia og Amerika ble villedet inn i Irak-krigen av en konspirasjon av skruppelløse politikere og grådige industrialister, krever det å finne samme forklaring på den andre verdenskrig talentene til, vel, en romanforfatter. Men historie er en altfor alvorlig ting å overlate til romanforfattere.21

Det er kanskje unødvendig å tilføye at anmelderen selv er historiker, med holocaust som spesialfelt. Men la oss likevel prøve å ta dette åpenbart fagproteksjonistiske og arroganteutsagnet på alvor: Er det til fordel eller ulempe for Menneskerøyk at Baker vanligvis skriver romaner?

Marskalk Stalin og Winston Churchill på Jalta.

Marskalk Stalin og Winston Churchill på Jalta.

Først må det sies at Bakers bok allerede i sitt utgangspunkt skiller seg fra konvensjonell historieskriving om andre verdenskrig: Premisset for kildeutvalg, tematisk vinkling og sitatkomposisjon er forfatterens pasifistiske overbevisning, som kommer eksplisitt til uttrykk i etterordet, der boka dediseres til amerikanske og britiske pasifisters minne: «De mislyktes, men de hadde rett.»22 Det er altså en tapernes historie Baker har skrevet – om det er det tapende standpunkt eller taperne i betydningen de største menneskelige ofrene som får hovedrollen, kommer jeg tilbake til. I og med at Baker åpent tar standpunkt, bryter Menneskerøyk også med tradisjonell historieskriving generelt, i den grad idealer om objektivitet og nøytralitet fortsatt er rådende (og det er de jo). Men når historikeren som anmeldte Bakers bok for The Independent lar sin yrkesstolthet gå på bekostning av romanforfatternes ut fra en antikk fordom om diktningens lettsindighet, er det allerede over tredve år siden Hayden White påpekte historiografiens slektskap til litteraturen gjennom plotstrukturer og troper, og like lenge siden Georg Johannesen krediterte litteraturhistorieskrivere og andre sakprosaister med dikteriske egenskaper ingen trodde de hadde, minst av alle dem selv. «Sakprosa er det samme som negert poesi (…) bortfall eller bevisst fjerning av poesiens virkemidler og kjennetegn,» står det i Om den norske skrivemåten.23 Brukt om Bakers skrivemåte: Menneskerøyk er negert sakprosa i den forstand at sjangermarkører som veiende argumentasjon, kildefortolkning og drøfting av annen litteratur på feltet tilsynelatende er falt bort for at primærkildenes direkte tale skal nå leseren uforstyrret av enhver mediering. Forfatteren forklarer denne prioriteringa slik i etterordet: «Jeg har bygget på avisartikler, dagbøker, notater, memoarer og offentlige erklæringer som alle, i den grad det har vært mulig, er knyttet til en bestemt dato, fordi de hjalp meg til å forstå begivenhetenes struktur bedre enn sekundærkilder.»24

Der Sebalds Luftkrig og litteratur gir en kritikk av øyenvitneskildringer (likevel mente enkelte anmeldere at boka hviler for mye på disse),25 er Menneskerøyk altså et produkt av en sterk tillit til vitnesbyrdets kraft, til den enkeltstående anekdoten og den individuelle impresjonen i form av daterte fragmenter, noen ganger kun et par linjer lange, oftest en halv bokside. Men det singulære og polyfone preget – dyder som vanligvis tillegges skjønnlitteraturen – som sitatmosaikken avgir, er i en viss forstand bare et forførende skinn: Den kronologiske ordninga og retorisk gjennomtenkte kombinasjonen av fragmentene skaper et enhetlig og kausallogisk oversiktsbilde av krigshistorien, ikke ulikt mer tradisjonelle framstillinger; og den nesten usynlige forfatteren er ikke mindre argumenterende enn den jevne sakprosaist, selv om han ikke eksplisitt argumenterer. Hvem kan vel unngå å plukke opp beskjeden om Churchills dumskap og ondskap når fortellerstemmen som overbringer den formelig drypper av syre, som her: «Bombing var ifølge Churchill en form for pedagogikk – man opplyste storbyboerne om det helvetet de fjerne slagmarkene var, ved å drepe dem.»26 Og likedan, et par sider seinere: «Dra til Narvik, hadde Churchill sagt, og marinen hadde dratt ditt. Nå sa Churchill kom hjem, og de var på vei hjem.»27 Betegnelser som «krigshysterikere» om de ansatte i det britiske Innenriksdepartementet er også illustrerende for Bakers farging av kildematerialet. Mer problematisk er det likevel at framstillingsformen innebærer en usynliggjøring av sammenhengen sitatene inngår i, noe som for eksempel gjør det lettere å presentere et entydig bilde av Churchill som antisemitt enn hva resultatet av en diskusjon med flere kilder hadde blitt.28

For øvrig er det verdt å merke seg at av sekundærkildene som Baker i etterordet oppgir å ha brukt, nevnes bare den offisielle Churchill-biografen og historikeren Martin Gilberts bøker, spesielt den trebindssterke «fascinerende og ulastelige» The Churchill War Papers, som inngår i en rekke tilleggsdokumenter som ledsaget biografien på åtte bind. Det er interessant at Baker – som i boka gir flere eksempler på Churchills manglende omtanke for tyskjødiske flyktninger og dessuten antyder at han hadde antisemittiske holdninger i mellomkrigstida – framhever nettopp Gilbert så positivt, hvis bok Churchill and the Jews har blitt kritisert for en altfor velvillig framstilling av dette forholdet (noe undertittelen A Lifelong Friendship kan synes å indikere). Gilberts amerikanske kollega Michael J. Cohen har tatt for seg det samme emnet, under samme tittel, men finner at Churchills antatt sionistiske sympatier hang sammen med britiske imperiale interesser, og at spørsmålet om jødenes redning i krigsårene kun var i periferien av statsministerens oppmerksomhet. I artikkelen «Churchill and Auschwitz: End of Debate?» understreker Cohen det faktum at Churchill i 1944 ikke fulgte opp jødiske organisasjoners forslag om å bombe Auschwitz-Birkenau. Likevel eksisterte det ifølge Cohen en utbredt konsensus om Churchills «’unike forståelse for den historiske betydningen av Holocaust’»29 fram til slutten av 80-tallet, selv om det først var på denne tida at jødeutryddelsen begynte å bli behandlet med særlig interesse i britisk krigslitteratur. Cohen viser blant annet til bindet i Gilberts Churchill-biografi som omhandler krigsårene 1941–45, der ordet holocaust ikke engang opptrer i indeksen.

Siden både kontekst og direkte argumentasjon utelates i Menneskerøyk, er det mulig å anklage den for å unndra seg en aktiv med- og mot-drøftende lesning, og dermed for simpelthen å erstatte én autoritær retorikk (den akademiske, faghistoriske) med en annen, som er mer subtil og kanskje også mindre angripelig. Men komposisjonen har samtidig sine gevinster. Sammenstillingen av fragmentene følger kontrastprinsippet på en måte som ikke bare er retorisk effektiv, men også filosofisk meningsfull, når, for eksempel, en historie om jødemassakrer i øst etterfølges av historien om drapet på en tysk oberst som resulterte i arrestasjonen av 6000 jøder og trusler om vilkårlige henrettelser. Ved å forbinde disse hendelsene med hverandre komposisjonelt, etablerer Baker en viktig undertekst om forholdet mellom makt og synlighet, og om sammenfallet mellom geografisk og juridisk eksklusjon: Når jødene føres ut av byen og offentlighetens synsrand føres de også utenfor loven, der de kan drepes uten konsekvenser, «usynlige» til tross for det overveldende antallet – mens situasjonen er nøyaktig motsatt i tilfellet med den tyske obersten.

Arkivet og imaginasjonen
Også Sebalds bruk av historisk materiale er omdiskutert: Ifølge Ruth Franklin er det mest åpenbare og «sjokkerende» aspektet ved Luftkrig og litteratur for en ikke-tysk leser «den fullstendig ahistoriske måten Sebald diskuterer bombekampanjen på, uten å gi så mye som en antydning til moralsk og politisk kontekst».30 Dette stemmer imidlertid ikke: Allerede tidlig i boka gjengir Sebald de alliertes strategiske og moralske argumenter for bombekrig over Tyskland, og tolker mangelen på motstand mot denne i den tyske sivilbefolkninga som et resultat av apatisk fatalisme (under krigen) og taus skyldfølelse (etter krigen). Når det er sagt, var aldri Sebalds ambisjon å fylle historikerens rolle, verken hva angår tilnærming til eller framstilling av dokumentarisk materiale. I et intervju der han forteller om sin fascinasjon for krigsarkivet i München, som han besøkte hver gang han var i byen, sammenligner han framgangsmåten sin med den til en som hastig må forlate et brennende hus. Intervjueren supplerer: «I motsetning til en faghistoriker, som begir seg inn i et bibliotek med en forskningsplan, romsterte han impulsivt, for så å bevege seg videre.»31 Sebald minnes første gang han besøkte krigsarkivet og tok imot trallen med dokumentene han hadde bestilt; følelsen av å håndtere papirer som ikke har vært rørt på flere tiår bevirker en refleksjon over hva det vil si å erfare historien som overskyter historiografiens perspektiv:

Du har en visuell følelse av hvor mye noe veier (…). Du forsøker å løfte det, og du klarer det så vidt. Det er som om den spesifikke vekten av papiret de brukte er høyere enn det vi bruker. Eller det er som om støvet har trengt seg gradvis inn og gjort papirene steinaktige. Hvis du har noen forestillingsevne, kan du ikke unngå å undre deg over det. Dette er spørsmål en historiker ikke har lov til å stille, fordi de er av metafysisk art. Og hvis det er én ting som interesserer meg, så er det metafysikk.32

Sebalds uttalelse kan leses som en oppreisning for imaginasjonen: på samme tid et avansert og mytologisert estetisk verktøy og en tilforlatelig måte å være i verden på, like utbredt blant lekende smårollinger som hos alvorlige akademikere. Det fysiske, gammelmodige arkivet – fylt som det er av virkelighetsdokumenter, gulnede papirer sirlig ordna og kategorisert i mapper, skuffer og hyller; en tørr materie – framstår i sitt ytre som en motsats til bevegelsen den igangsetter. Imaginasjonen overskrider jo tidsmessige, romlige og subjektive grenser og kategorier, i prinsippet uendelig i sin utstrekning, abstrakt og immateriell. For den tekstkonsentrerte – forfatteren, fortolkeren – er imaginasjonen som arkivet er opphav til en bevegelse utover dokumentenes informasjon og virkelighetsreferanse, der en parallell mening kan oppstå, flyktig og delvis ubevisst, assosiativt og spekulerende. I den forstand er imaginasjon en slags distrahert innlevelse i det som stråler fra periferiene av «selve saken»: Vi risikerer å bli u-saklige når imaginasjonen river oss med og vi begjærlig og undrende griper om papirene, veier dem i hendene før vi leser, når det taktile møtet med historien for et øyeblikk får forrang over det visuelle og avlesbare, det som står skrevet.

«Min interesse for andre verdenskrig begynte faktisk første gang jeg for noen år siden åpnet innbundne årganger av The New York Herald Tribune (…),» forteller Nicholson Baker, også han med arkiv-feber, for å bruke Derridas uttrykk.33 Da han fikk vite at bibliotekene skulle ødelegge avisarkivene sine til fordel for mikrofilm, kjøpte han opp tyve tonn med gammelt avispapir, inkludert et helt opplag av The New York Times, som nå utgjør forfatterens private arkiv i et lager nær hjemmet i New England.34

En forbindelseslinje i mitt arkiv er den tyskjødiske språkforskeren Victor Klemperer. Han dukker opp hos både Baker, Sebald og Anna Fosse Clauss, som også ser ut til å ha latt seg inspirere av hans metode: Å avlytte språket i krigstid for å kunne spore mentalitetsendringene (og skadene!) som avleires i det. Anna: «Smøret ble knappere, også andre varesorter begynte å svikte. Slagordet ’heldisch’ ble i dagligtalen helt nedslitt.»35 Baker finner nyord i avisartikler og dagbøker som fortsatt bærer i seg krigspulsen, men som likevel må forsynes med etymologi, med den hverdagsnære konteksten som tida har løsrevet dem fra: «Bombeflymåne» betegnet for eksempel ideelle meteorologiske betingelser for vellykkede bombetokter. «Bombelandstrykere» var Goebbels’ nedsettende kallenavn på tyske sivile bosatt i nærheten av sannsynlige bombemål som derfor foretrakk å flykte og leve som landstrykere. «Jødeleiligheter» ble til «katastrofeleiligheter» når eierne var deportert og boligene ble stilt til rådighet for ariske bombeflyktninger, en tildeling Speer var ansvarlig for.

Østenfor Klemperers leilighet i Dresden blir de jødiske vitnesbyrdene til i overfylte gettoer med utsyn til den daglige massedøden. Likevel skrives det dagbøker, som med hell siteres jevnlig i Menneskerøyk. Dagbøkenes tidslinje er lengre enn Bakers bok, som slutter 31. desember 1941: «De fleste menneskene som døde under andre verdenskrig, var fremdeles i live på dette tidspunktet.»36 Men på dette tidspunktet, lesningens, er dagbokskriverne for lengst døde: en tanke som rammer, og en følge av at Baker slipper sine jødiske hovedvitner ut av syne i overgangen til krigens mest katastrofale fase. Jeg må derfor lete andre steder for å kunne skimte skjebnen deres: I et slumområde i Bucuresti skriver forfatteren Mihail Sebastian, som nesten overlever krigen, han blir påkjørt i mars 1945. I Łódź-gettoen skriver studenten David Sierakowiak, og dør i 1943 av det som antas å være tuberkulose. I Warszawa-gettoen skriver lederen av Det jødiske råd, Adam Czerniakow, og begår selvmord med cyanid i 1942 etter å ha gitt følgende grunn i avskjedsbrevet til kona: «De krever av meg at jeg dreper min nasjons barn med mine egne hender. Jeg kan ikke gjøre annet enn å dø.»37 I Warszawa skriver også tenåringen Mary Berg, som overlever avviklinga av gettoen og ankommer New York i 1944, der hun får publisert utdrag fra dagbøkene i avisføljetong og deretter i bokform, for så å forsvinne fra offentligheten noen år etter. Hun nekter videre befatning med boka, slik hun også nekter for å være Mary Berg ved flere anledninger. På forespørsel om nyutgivelse av dagbøkene på midten av 90-tallet skal hun ha svart: «Istedenfor å fortsette å melke det jødiske Holocaust (…) gjør gjerne en forskjell i alle de Holocaustene som finner sted akkurat nå i Bosnia eller Tsjetsjenia… Ikke fortell meg at dette er annerledes.»38 Det er ukjent hvorvidt Berg fortsatt lever eller når hun eventuelt gikk bort.

Victor Klemperer og Mihail Sebastians håp for det nye året avslutter Menneskerøyk. Klemperer holder nyttårstale i Jødenes hus i Dresden der han slår fast – i velsignet uvitenhet – at året 1941 har vært «det mest redselsfulle av alle på grunn av lidelsene andre mennesker gjennomgikk. Men til slutt var det optimisme. ‹Formaningen min lød: Hold hodet høyt hevet i de siste, vanskelige fem minuttene!›»39 Klemperer var «heldig»: Anna skriver om sin ektemanns kollega at han «qua jøde mistet sin stilling ved den tekniske høyskole, og måtte gjøre slavearbeid i en fabrikk, men beholdt livet på grunn av sin ariske hustru».40

Om bare: Krigshistorie som melankolsk etterpåklokskap
«I velsignet uvitenhet», føyde jeg til mellom tankestreker i en setning ovenfor, og kanskje er nettopp denne tidsdimensjonen – det tilbakeskuende perspektivets mer-viten – en nøkkel til både styrkene og svakhetene ved Bakers bok (og til min egen ambivalens overfor den). Koret av kjente og glemte stemmer fra alle verdenshjørner i de fire første tiårene av det tyvende århundret – høyrøstede og stillfarende, mektige og avmektige – er jo satt sammen og dirigert fra et olympisk, om ikke fortrøstningsfullt, utkikkspunkt i et nytt millennium omgitt av stadig nye kriger. Røyken fra datidas ruiner har for lengst lagt seg, det samme har raseriet og hatets blodtåke; massen av mennesker, steder og årstall trer fram med klare konturer og blir gjenkjennelige formasjoner av sentrale aktører og avgjørende hendelser med motiver og forløp, blir Historie og kan dermed dømmes over slik at et idealt skyggebilde avtegnes og imaginært opphever sitt forelegg: Hvis A hadde vært unngått, ville B aldri ha skjedd… Alltid med håpet om at summen av lidelser følgeriktig (som var de underlagt logikkens lover) ville minske.

Det bitre «om bare» i Menneskerøyk er den i mellomkrigstida så energiske pasifismens (endelige?) tap for det militærindustrielle komplekset, som nettopp settes på begrep av Eisenhower for å vektlegge andre verdenskrig som drivkraften bak en historisk militær opprustning i USA. Tyvetallet kan derfor lett fortone seg som et nesten utopisk øyeblikk i verdenskrigenes århundre, slik det gjør for Anna når hun minnes feireturene til Frankrike med Johannes:

Jeg har siden ved lesning av Beauvoir fått et levende inntrykk av den pasifisme som rådet i Frankrike i disse år, kanskje mest i venstreorienterte kretser. En liten oppmarsj av unge franskmenn i Luxembourg-haven sto i slående motsetning til de store paradene vi skulle oppleve i 30-årenes Tyskland.41

Som nevnt er det her Bakers originalitet som krigskronikør ligger: Der andre verdenskrig vanligvis betraktes som det mest overbevisende argumentet mot en prinsipiell pasifisme (for såkalt pragmatiske pasifister, som åpner for voldsbruk i ekstreme tilfeller, vil andre verdenskrig være et eklatant eksempel på et slikt unntak), forholder det seg omvendt i Bakers øyne. Slik får historiens tapere – som den utskjelte Neville Chamberlain med sin forsikring om «fred i vår tid» etter å ha gitt tyskerne klarsignal for annekteringen av Sudetland – forsinka støtte og forståelse fra den amerikanske forfatteren. Det er imidlertid et storsinn få andre nyter godt av i Menneskerøyk.

En aldrende Gandhi avbildet i Louis Fischers biografi.

En aldrende Gandhi avbildet i Louis Fischers biografi.

Flere anmeldere har påpekt at bokas effekt, til tross for det flerstemte utgangspunktet, er monologisk; enten ved hjelp av i seg selv nøytrale beskrivelser av boka som «lidenskapelig polemisk»42, eller krast metaforisk: «Forvirret og ofte fryktelig irriterende utbasunerer Menneskerøyk uopphørlig sin ene, alvorsfulle tone, lik en kølle som slår mot en pauke igjen og igjen. Krig er ille. Churchill var ille. Roosevelt var ille. Hitler var også ille, men kanskje, når alt kommer til alt, ikke verre enn Roosevelt og Churchill.»43 At ei bok om andre verdenskrig er alvorsfull, kan neppe holdes mot forfatteren – hva skulle den ellers være, munter og oppløftende? Undertittelen Krigens fødsel, sivilisasjonens død gir dessuten ganske klar beskjed om det vi vet når vi kommer til etterordet, nemlig at Bakers oppfatning av moderne krigføring – med alt det innebærer av nye muligheter for effektiv ødeleggelse av sivile liv: luftkrig, kjemisk og biologisk krigføring, konsentrasjonsleire og atombomber – sammenfallermedholdningenetilfredsaktivistene han mønstrer i boka. Nå hadde selvfølgelig ikke pasifistene monopol på kritikken av slike virkemidler i moderne krigføring, og var heller ikke de eneste som argumenterte mot de alliertes bombekampanje over Tyskland. Bombekampanjen ble og blir fortsatt kritisert også innenfor en militær logikk, noe Sebald vektlegger i Luftkrig og litteratur ved– i likhetmed Baker – åvise til den lave treffprosenten og andre omstendigheter som gjorde luftkrigen lite effektiv og hensiktsmessig både militært, politisk og økonomisk. Men der Baker, den polemiske stilen tro, virker mest opptatt av luftkrigen som nok en anledning til å utpensle de britiske makthavernes blodtørst, manglende empati og triggerhappiness, gir Sebalds format muligheten til et ganske strammere grep om materien. Som Baker påpeker han at bombekampanjen fra begynnelsen av ble skarpt diskutert i Storbritannia, der både presteskap, medlemmer av Overhuset og den videre offentligheten ga uttrykk for moralsk protest mot en strategi som primært retta seg mot sivilbefolkningen. Men, understreker Sebald:

også det ansvarlige militære establishment var splittet i synet på denne nye formen for krigføring. Den gjennomgående ambivalensen i vurderingen av tilintetgjørelsesslaget ble enda mer uttalt etter den betingelsesløse kapitulasjonen. Etter hvert som beretninger og bilder av virkningene av teppebombingen begynte å offentliggjøres i England, vokste motviljen mot det man, så å si i blinde, hadde anrettet. (…) Heller ikke det historiske tilbakeblikket brakte noen avklaring av det etiske dilemmaet.44

Forskjellen mellom Sebalds og Bakers historiske tilbakeblikk er at førstnevnte viser større vilje til å ta dette etiske dilemmaet, som aktørene den gangen sto midt i, på alvor. Dermed kommer også Sebald nærmere aktørene og deres horisont for tenkning og handling. Betyr det at den kritiske brodden svekkes? At Sebald faller tilbake i seierherrenes historieskriving? For å bedømme det, kan følgende passasje legges til grunn:

Strategien med den såkalte area bombing sprang ut av den ekstremt marginale posisjonen som Storbritannia befant seg i i 1941. Tyskland stod på høyden av sin makt, landets hærer hadde erobret hele kontinentet, var i ferd med å trenge videre frem i Afrika og Asia og ganske enkelt overlate britene til sin øyboerskjebne, uten noen reell mulighet til å intervenere. Med disse utsiktene for øye skrev Churchill til lord Beaverbrook at det bare fantes en eneste måte å tvinge Hitler tilbake til konfrontasjonen, «and that is the absolutely devastating exterminating attack by very heavy bombers from this country upon the Nazi Homeland». Riktignok var forutsetningene for en aksjon av denne art alt annet enn gitt den gang. Det manglet produksjonsbasis, flystriper, utdanningsprogram for bombeflybesetningene, effektive sprengladninger, nye navigasjonssystemer, så vel som nesten enhver form for anvendelig erfaring. Hvor desperat situasjonen alt i alt var, lar seg avlese i de bisarre planene som i fullt alvor ble fulgt i begynnelsen av førtiårene. (…) På bakgrunn av slike til det usannsynlige grensende ideer er det ikke underlig når den mye lettere forståelige strategien med area bombing, som til tross for den dårlige presisjonen tillot å etablere en til en viss grad springende front på kryss og tvers gjennom fiendeland, til syvende og sist vant frem og ble sanksjonert gjennom regjeringsvedtaket av februar 1942 (…). Dette direktivet var ikke noe som oppstod av ønsket om å bringe krigen til en hurtig slutt gjennom en massiv innsats av bombefly, slik det stadig vekk blir hevdet; det var snarere den eneste muligheten til å gripe inn i krigen overhodet. Kritikken som senere (også med henblikk på egne ofre) ble øvet når det gjaldt det hensynsløst forserte ødeleggelsesprogrammet, rettet seg i hovedsak mot det faktum at det ble opprettholdt selv på et tidspunkt da mye mer presise, selektive angrep (…) kunne ha vært gjennomført (…). I kritikken av bombeoffensiven blir det også vist til at det allerede våren 1944 avtegnet seg at moralen hos den tyske befolkningen åpenbart var ubrutt, industriproduksjonen i beste fall marginalt berørt og krigsslutt ikke rykket én dag nærmere, til tross for de uopphørlige angrepene.45

For å forsøke å forstå (og ikke bare mene om) historiske beslutninger, er det viktig – som Baker framholder med sin bok – å begripe tilfeldighetene og sammentreffene som ledsaget og beredte grunnen for dem, for dernest å kunne spore alternative muligheter og ønsker; the road not taken. Problemet med Bakers perspektiv er imidlertid at beslutningene løsrives fra en historisk situasjon som mest av alt var preget av nødvendigheter og begrensninger. Og det som løsrives fra tyngden av det faktiske, omskapes fort til en ubrukt mulighet som uanstrengt omhyller den materielle historien, alltid tilgjengelig og påfallende lett. På den måten risikerer forfatteren å bane vei for en leserposisjon som enten arrogant og belærende hever seg over historiens aktører – og fra en slik høyde blir alle kanter, sprekker og ujevnheter utglattet til et motstandsløst verdensbilde – eller tvert imot snur ryggen til forfatterens belæring slik at også de gode poengene drukner i irritasjonen over den kompleksitetsreduserende polemikken. Nærmest svalende blir det da å dukke ned i Sebalds Luftkrig og litteratur, som i hvert fall gir et anstendig forsøk på å bedømme beslutninger innenfor den historiske situasjonens (snevre) mulighetshorisont; og det er strengt tatt det nærmeste man kan komme en leserposisjon som ikke er moralistisk og dermed selvsmigrende.

Fornuftstillit i menneskerøyken
Men hvem er så Bakers idoler? Ikke-voldsikonet Gandhi har naturlig nok en sentral rolle i Menneskerøyk, i tillegg til flere kjente intellektuelle, journalister og forfattere fra perioden som representerer et måtelig bredt spekter av krigsskepsis; blant dem er den prinsippfaste Aldous Huxley, profilert medlem av Den britiske fredsløfteunion, samt pragmatikeren Klaus Mann og tvileren Christopher Isherwood. Sympatisk er det også at den glemte grasrota – fra britiske husmødre til amerikanske kvekere, militærnektende sosialister og kvinnesaksforeninger – gis god plass. Mest profilert av disse er kanskje den britiske fredsaktivisten, feministen og forfatteren Vera Brittain, som i 1944 ga ut en pamflett mot bombekampanjen over Tyskland under tittelen Massacre by Bombing. Pamfletten og andre av Brittains pasifistiske utspill igangsatte en heftig debatt i George Orwells faste spalte i avisa Tribune samme år. Påfallende nok er Orwell usynlig i Bakers ellers så vidtfavnende sitatmosaikk – og grunnen til det mistenker jeg er at Orwell representerer en type krigsskribent som verken sokner til den fredsaktivistiske grasrota eller den konservative og imperialistiske politiske ledelsen. Orwell er med andre ord en figur som ikke så enkelt kan avvises eller omfavnes, og blir dermed uinteressant i polemikkens manikeiske verdensbilde. Vera Brittain hevder i anti-bombepamfletten at Storbritannia er det første landet som praktiserer systematisk bombing av sivile. Denne påstanden angriper Orwell ved å vise til at den første krigshandlinga var tyskernes bombing av Warszawa, og deretter til den spanske borgerkrigen (som han selv deltok i og skrev om i Homage to Catalonia, først publisert i 1938) og Hitlers «Kondorlegion», som bomba den ene spanske byen etter den andre, med raidene over Barcelona i 1936, der tusenvis ble drept i løpet av et par dager, som ødeleggelsens høydepunkt. Dessuten trekker Orwell fram italienernes bombing av forsvarsløse etiopiere, samt japanske tokt mot kinesiske byer utover 30-tallet. Men Orwell påpeker også at britiske raf siden 20-tallet har sluppet bomber i imperiets tjeneste over folk som har hatt liten eller ingen sjanse til å slå tilbake. Likevel er det ikke riktig å hevde, insisterer han, at storskala bombing av tettbygde boligstrøk er en britisk oppfinnelse – dét bør heller de fascistiske statene få «æren» for. Orwell er ellers foraktfull overfor det han mener er krigsmotstandens sentimentalitet, som blant annet kommer til uttrykk i mantraet «dreper kvinner og barn»: Hvorfor er det verre å drepe en kvinne enn en mann? spør han retorisk, og avslutter med følgende presisering til leserne:

I motsetning til hva noen av mine innsendere synes å tro, har jeg ingen entusiasme for luftangrep, verken våre eller fiendens. I likhet med mange andre mennesker i dette landet, begynner jeg definitivt å bli lei av bomber. Men jeg protesterer mot hykleriet i å akseptere makt som et virkemiddel mens man skriker opp mot det og det enkeltvåpenet, eller i å fordømme krig mens man ønsker å bevare en samfunnsform som gjør krig uunngåelig.46

Siste del av setninga hinter ironisk til deler av fredsbevegelsens klasseblindhet og det faktum at enkelte profilerte aktivister – deriblant Vera Brittain – hadde bekvemme posisjoner i den sosiale næringskjeden. Orwell lot seg heller ikke forføre av den blinde imperialistiske patriotismen som ble sammenfattet i slagordet «My country – right or wrong», og var ikke for å utkjempe en hvilken som helst krig som de britiske myndigheter måtte se tjenlig. En forutsetning for krigsdeltakelse måtte ifølge Orwell være en reell trussel om okkupasjon (han er dermed på linje med den viktige artikkel 5 i NATO-charteret, som skulle sikre alliansen som forsvarspakt og ikke angrepsmakt, en garanti som jo undermineres av NATOs nye strategikonsept fra slutten av 90-tallet). Et slikt syn på bruk av militærmakt gjør for eksempel at Orwell ikke anerkjenner Boerkrigen, men støtter krigserklæringa mot Hitler.

Men var nå det egentlig nødvendig, å gå til krig mot Nazi-Tyskland? Var det ikke snarere slik at Churchill, og endelig Roosevelt, bare ventet på en mulighet til å få bruke alle sine avanserte og dyre våpen, og at Hitlers maktsyke på den måten bare var et hendig påskudd, noe som til og med kunne ha vært avverget? Som anmelderen i The Observer hevder, ber Baker oss om å ha følgende hypotese i bakhodet når vi følger krigens forløp i hans framstilling: «‹Hva om vi alle hadde blitt stående på utsiden og ventet på at Hitlers vannvidd skulle ta slutt og så fortsatt som før?›»47 Spørsmålet stilles selvfølgelig ikke eksplisitt; forfatteren trer på sedvanlig vis tilbake og lar kildene tale for seg, dvs. kildene taler gjennom forfatterens megetsigende sammenstilling. Et eksempel: Først tas vi med på en pressekonferanse med Göring i 1939, der han får spørsmål om han vil bringe lynkrigen til Storbritannia: «‹Vi er humane,› sa Göring. Journalistene lo. ‹Jeg mener det alvorlig,› sa Göring. ‹Det gjør jeg virkelig.› Kom han til å fortsette å være human? ‹Det avhenger av de andre,› sa Göring. ’Og det er heller ingen spøk.’»48 Det påfølgende fragmentet tjener til å legitimere Görings lovnader:

Vera Brittain sendte ut et freds-nyhetsbrev hvor hun beskrev Hitlers fanatiske raseriutbrudd. Psykiaterne hadde en viss erfaring med hans form for sinnssykdom, bemerket hun. «Blant de mange metodene som har vært utviklet for å hanskes med dette,» sa hun, «blir gjengjeldelse av volden vanligvis betraktet som den minst vellykkede.» Det var 23. november 1939.49

Men hvis ikke voldelig gjengjeldelse, hva da? Siden Baker fraskriver seg rollen som åpen debattant og dermed heller ikke kan gi bud på noen konkrete motforslag, er det uunngåelig denne typen «vente og se»-strategi leseren blir avspist med. Likevel avtegnes et bekymringsfullt kynisk bilde av hva en slik strategi ville innebære for de mest utsatte. Baker går nemlig langt i å antyde at holocaust kunne vært unngått dersom britene hadde gått med på en fredsavtale med Tyskland etter invasjonen av Polen. For i 1940 hadde fortsatt den såkalte Madagaskar-planen – som gikk ut på at alle jøder skulle deporteres til øya og en «supergetto» opprettes der – prioritet som løsning på jødeproblemet hos Eichmann, som var Det sentrale sikkerhetskontorets ekspert på jødisk «utvandring». Adam Czerniakow, lederen for Det jødiske råd i Warszawa, var blant dem som ble presentert for Madagaskarplanen som en realisering av den sionistiske drømmen. Nå vet vi jo at slike tvangsbosettingsprosjekter ble oppgitt til fordel for «den endelige løsning» på Wannsee-konferansen i begynnelsen av 1942, men Bakers poeng er åpenbart at de allierte bærer en stor del av skylda for at naziregimet – etter mange års røynsle med pil og boge – tok steget ut i folkemordet.

Straks skipene kunne seile fritt igjen – med andre ord straks England inngikk en fredsavtale med Tyskland og innstilte blokaden av trafikken på havet – skulle de europeiske jødene dra, etter først å ha blitt fratatt alle verdisaker de fremdeles måtte ha. Men alt sammen avhang av en fredsavtale med Churchill.50

Naziregimets generelle krav på Lebensraum og spesielle hat mot jødene blir omstendigheter som settes i skygge for at Churchills onde fjes skal få tilstrekkelig neonbelysning: For å høre de alliertes hevnlystne krigsrop må visst nazistenes erklæring av den totale krig nedtones. Ved å innta denne utmerket pragmatiske holdninga – det er bedre å sende jødene til konsentrasjonsleir på Madagaskar enn til dødsleire i Polen – risikerer Baker å underkommunisere de sterke kreftene i naziregimet for en fullstendig eliminering av det jødiske folk. De ekspansive og genocidale trekkene ved nazismen utviskes – paradoksalt nok – i iveren etter å sidestille den med britisk imperialisme.

Gandhi står uten tvil for de mest kontroversielle utspillene i Menneskerøyk. Han dyrker dialogen som var han paneldeltaker på Litteraturhuset i Oslo etter Muhammedkarikaturene: Døv på prinsipielt grunnlag for de skrikende massenes irrasjonelle hat og ressentiment. Det er enten beundringsverdig eller dumfrekt. Begge fronter mottar fredsappeller fra Gandhi gjennom krigens ulike faser. I et åpent brev til det britiske folk i juli 1940, bare et par måneder før Blitzen setter i gang, skriver han: «Jeg skulle ønske dere kunne kjempe mot nazismen uten våpen.»51 Han oppfordrer britene til å bøye seg for en eventuell tysk-italiensk okkupasjon av landet: «La dem ta den vakre øya deres i besittelse, med de mange vakre bygningene deres. Dere gir bort alt dette, men dere gir verken bort deres sjel eller deres sinn.»52 Mottese: Sannsynligheten er stor for at de vakre bygningene vil ha bedre kår i et fascistisk diktatur enn folkets sjel og sinn.

Göring ga flyverne sine beskjed om å være forsiktige med å angripe franske katedraler. «Jeg understreket kraftig overfor flyverne at de praktfulle, gotiske katedralene i de franske storbyene måtte beskyttes under enhver omstendighet og ikke angripes, selv om det var snakk om troppekonsentrasjoner på de angjeldende stedene (…) Det ble selvfølgelig knust noe glass i katedralene på grunn av bombeeksplosjonene, men de mest verdifulle vinduene var gudskjelov fjernet på forhånd.»53

Gandhis avsluttende råd, i tilfelle okkupantene ikke mykner av britenes stillferdige flukt fra sine hjem, er at de skal la seg «slakte». Mottese: For en anselig del av verdens sivilbefolkning ble nedslakting uansett resultatet. Å sverge til Gandhis passive linje var ikke nødvendig.

Men overser jeg ikke her at selve kjernen i Gandhis prinsipielle – moralske og religiøse – pasifisme er den kompromissløse omsorgen for sjelens integritet og renhet, som umulig kan bevares dersom man tyr til voldelige midler i kampen mot et regime tuftet på vold? Skittenhet smitter, som kjent. I tråd med en slik tenkning vil overgivelsen være en heroisk gest: Å velge døden som motstandsform er en styrkeerklæring som avkler mordernes hule makt. Relevant er det likevel å spørre, for det første, om valget i det hele tatt er et gyldig konsept i denne sammenhengen – en parallell kan for øvrig være eksistensialismens hypotetiske utøvelse av frihet i tanken når kroppen reint faktisk er fanget mellom fengselscellas ubevegelige vegger – og for det andre hvilken effekt en slik styrkeerklæring kan hevdes å ha. Ville den røre nazistene til en revurdering av behovet for jødeutryddelse? Eller ville den representere en æresoppreisning for det jødiske folk, gi et skinn av mening til lidelsene? Når jeg formulerer disse spørsmålene nå, etterlater de en vond smak i munnen. Men kanskje var dette adekvate forhåpninger på det tidspunktet de ble framsatt, før bilder fra konsentrasjonsleirene ble gjort kjent og med dem sannheten om nazismens dødsdrift? Allerede i 1939 mottar Gandhi en realitetsorientering i form av et brev fra en amerikansk-jødisk avisredaktør som hevder at

i Tyskland ville en jødisk Gandhi ha overlevet i omtrent fem minutter før han ble henrettet. «Det motsier ikke mine argumenter,» svarte Gandhi. «Jeg kan tenke meg nødvendigheten av å ofre hundrevis, om ikke tusener, for å stille diktatorenes sult.» (…) «De lidende trenger ikke å se resultatet i sin levetid.»54

Mannen som bestemmer denne levetida kvalitativt og kvantitativt mottar i 1940 en diplomatisk genistrek av et brev, der den moralske irettesettelsen ikke forstyrrer den elskverdig innsmigrende tonen: «‹Kjære venn (…). Vi tviler ikke på Deres tapperhet eller hengivenhet overfor fedrelandet,› sa Gandhi til Hitler, ‹og vi tror heller ikke at De er det uhyret som Deres motstandere beskriver.›»55 Deretter refses Føreren for sine uhyrlige krigsgjerninger, før Gandhi gir ham en innføring i ikke-voldsteknikker, for så å plassere Det tredje riket i et imperialt fellesskap – en gest Hitler nok visste å sette pris på:

Vi motsetter oss den britiske imperialismen like mye som vi motsetter oss nazismen. Hvis det finnes noen forskjell, er det bare en gradsforskjell. (…) De etterlater ikke folket Deres noen arv som det vil kunne være stolt over. Derfor ber jeg Dem, i menneskehetens navn, om å stanse krigen.56

Som de fleste vil vite, var Hitlers hengivenhet for folk og fedreland ikke helt betingelsesløs. Det var imidlertid straffen, når folket viste seg å ikke leve opp til idealet om Folket, og krigen slepte seg mot det visse nederlag: De fortjener ikke å berges, lød Hitlers urokkelige avvisning av interne oppfordringer til kapitulasjon med henblikk på sivil skademinimering når russiske tanks sto ved byporten. Hvordan Hitler responderte på Gandhis brev, vites ikke (bortsett fra at den avsluttende fredsappellen i menneskehetens navn trygt kan sies å ha manglet gjennomslag). Men det er verdt å låne øre til et tankeeksperiment, apropos likhetstegnet Gandhi setter mellom det britiske imperiet og nazismen, som luftes i en anmeldelse av Menneskerøyk: «Han [Baker] sier ikke noe om hvordan nazistene ville ha håndtert den indiske kongressen: Hitler fortalte Lord Halifax at han ville skyte Gandhi først og deretter tilhengerne hans buntevis.»57 Orwell motsetter seg også en sømløs jamføring av indernes situasjon under britene med jødenes under tyskerne i essayet «Reflections on Gandhi» fra 1949: «[H]an trodde på det å ‹vekke verden›, noe som bare er mulig hvis verden får en sjanse til å høre det du gjør. Det er vanskelig å se hvordan Gandhis metoder kunne ha blitt anvendt i et land hvor motstandere av regimet forsvinner midt på natta og aldri blir hørt snakk om igjen.»58 til å angre, og naturligvis foretrakk de ham framfor sosialistene og kommunistene som, dersom de fikk sjansen, faktisk ville ha tatt fra dem pengene.» (s. 353)]

Fra Luftkrig og litteratur.

Fra Luftkrig og litteratur.

Passiv deltakelse?
Det betyr selvfølgelig ikke at britenes framferd mot inderne og andre kolonialiserte som gjorde opprør ikke utgjør et avskyelig overgrep – og konsentrasjonsleire var som kjent ikke en nazistisk oppfinnelse – men det betyr at det Gandhi kaller en «gradsforskjell» mellom hitlerismen og churchillismen kanskje fortjener å dveles ved, for å få et meningsfullt grep om begge hva angår ideologiske midler og mål. Var muligheten for kollektiv motstand til stede i samme grad og på samme måte? Hva er implikasjonene av en framstilling som – ved å gi Gandhi rollen som sannhetsvitne uten å gå i kritisk dialog med ham fra et post holocaust-perspektiv – indirekte antyder at svaret var ja? Jeg kommer i tanker om en passasje i Imre Kertész’ selvbiografiske debutroman Uten skjebne (1975). Köves, den femtenårige hovedpersonen, har kommet hjem til Budapest etter å ha overlevd Auschwitz. Han forsøker å formidle en for familien paradoksal og uakseptabel erfaring av passiv deltakelse når han anskueliggjør den lange dehumaniseringsprosessen som førte jødene fram til konsentrasjonsleiren, det endelige sluttpunktet. Köves insisterer på «at det ikke var helt sånn at det ‹kom›: vi gikk også.»59 Nå vet jo Köves bedre enn noen andre at jødene gikk fordi det ikke var mulig å snu eller gå en annen vei. Hvordan kan det avmektiggjorte offeret føle skyld for ikke å ha ytt motstand? Dikotomien mellom aktiv og passiv er tradisjonelt forbundet med den essensielle etiske motsetninga mellom skyld og uskyld. Familien til Köves blir rasende fordi de opplever at han overfører skylden til ofrene, som om de hadde et reelt valg i møte med sin egen skjebne, og onkelen roper: «– Men hva skulle vi ha gjort?! (…) Jeg sa til ham: ingen ting, naturligvis; eller – la jeg til – hva som helst, hvilket ville ha vært like meningsløst som om vi ikke gjorde noe (…).»60

Den svenske filosofen Roger Fjellström hevder i et essay om offerskap at moralfilosofien helt siden antikken har vært en handlingslivets filosofi, der mennesket forstås i et agensperspektiv. Selv om Gandhis ikke-voldsfilosofi tilsynelatende innebærer en passiv holdning, kan en slik holdning først bli reell og meningsfull fordi den velges, dvs. at muligheten for å innta en motsatt holdning i det minste må kunne la seg tenke. Dermed synes også denne filosofien å være forankra i en aktiv subjektsposisjon. I lys av holocaust bør spørsmålet stilles om tilliten til menneskets autonomi og den frie viljes mulighet til manifestasjon kan framstå intakt, uten at sentrale aspekter ved nazismen skyggelegges av falsk forsoning eller fortrengning. Hvordan skal vi forstå subjektets status etter den programmatiske desubjektivering? Hva betyr døden etter dødsfabrikkene? I Louis Fischers Gandhi-biografi gjengis et intervju fra 1946 der spørsmålet om jødenes mulighet for motstand tas opp igjen, denne gangen med sikker viten om enden på forfølgelsene. Men denne kunnskapen får øyensynlig ingen konsekvenser for Gandhis tenkning, som tvert imot framstår ytterligere legitimert av folkemordet: «Hitler (…) drepte fem millioner jøder. Det er den største forbrytelsen i vår tid. Men jødene burde ha gitt seg selv til slakterens kniv. De burde ha kastet seg selv i sjøen fra klippene… Det ville ha vekket verden og det tyske folk… Som det er, bukket de uansett under i millioner.»61

For de av oss som har lest Nicholson Bakers Menneskerøyk, vil enhver tro på at jødenes skjebne skulle kunne vekke «verden og det tyske folk» innebære at man for det første ikke har lest boka, og for det andre strekker den kontrafaktiske historieforståelsen så langt at den (selvfølgelig ubevisst) nærmer seg revisjonisme og skyldretorikk: Jødene «burde ha», og når de så ikke gjorde … Vel, da burde vi heller ikke overraskes over konsekvensene? Som Baker selv bruker mye plass på å bevise, var det ikke bare Tyskland som helst så at jødene oppholdt seg andre steder. Ikke bare ble tyske jøder i tusentall satt i britiske interneringsleire fordi de kom fra fiendeland, men både europeiske og amerikanske grenser ble stengt for jødiske flyktninger: Ingen ville ha dem. Orwell hevder i et essay så seint som i 1945 at krigen har ført til en økning av antisemittismen i Storbritannia, fordi jødene er de som har mest å vinne på en alliert seier, ifølge folkeopinionen – noe som gir medvind til teorien om at dette er en «jødisk krig». Baker gjengir avgjørelsen i det britiske informasjonsdepartementet om at propagandamaterialet beregnet på hjemmefronten «‹må alltid handle om behandlingen av ubestridelig uskyldige mennesker› (…). ‹Ikke om brutale, politiske motstandere. Og ikke om jøder.›»62

«… utidsmessige lovsanger av hatet»
Det var tidlig for seint, kunne man si om jødenes overlevelsesmulighet i Det tredje riket. Det synes ikke Baker enig i, og det ville kanskje oppleves mindre problematisk dersom han ikke søkte tilflukt bak håndplukkede idoler fra mellomkrigstidas fredsbevegelse, som relativt friksjonsfritt får status som sannhetsvitner all den tid meningsmotstanderne er så dumme og onde som de er i Menneskerøyk. I avsmigringens tjeneste vil jeg derfor avslutte med et perspektiv som er forankra i krigens «lave» følelser. Den amerikanske krigsreporteren og forfatteren Martha Gellhorn var i utgangspunktet pasifist, og skriver om sine erfaringer med den europeiske fredsbevegelsen i romanen What Mad Pursuit fra 1934. Et par år seinere, forteller hun i artikkelsamlinga The Face of War, kaller hun seg imidlertid ikke pasifist lenger, men antifascist: «Vi hadde den rette ideen, men så kom nazistene.»63 Gellhorn var til stede ved frigjøringa av Dachau, og det hun så der, forandra henne for alltid. Hun ble etter eget sigende en hater, og dét er ikke vanskelig å spore i en artikkel fra april 1945 med tittelen «Das Deutsche Volk». Gellhorn befinner seg ved Rhinens vestlige bredd sammen med amerikanske tropper. Hun snakker med utbombede tyske sivile, og sammenfatter det hun hører slik:

Ingen er nazist. Ingen har noen gang vært det. Det kan ha vært noen nazister i den neste landsbyen, og faktisk var den byen som ligger omtrent tyve kilometer unna formelig et arnested for nazisme. Ærlig talt var det i hemmelighet mange kommunister her. Vi var alltid kjent som veldig røde. Å, jødene? Vel, det var faktisk ikke så mange jøder i dette nabolaget. To kanskje, kanskje seks. De ble fraktet bort. Jeg gjemte en jøde i seks uker. Jeg gjemte en jøde i åtte uker. (Jeg gjemte en jøde, han gjemte en jøde, alle Guds barn gjemte jøder.) Vi har ingenting imot jødene; vi kom alltid godt overens med dem. Vi har ventet på amerikanerne lenge. Dere kom og frigjorde oss. Dere kom for å bli venner med oss. Nazistene er Schweinhunde. Wehrmacht vil overgi seg, men de vet ikke hvordan. Nei, jeg har ingen slektninger i hæren. Ikke jeg heller. Nei, jeg var aldri i hæren. Jeg arbeidet med jordbruk. Jeg arbeidet i en fabrikk. Den gutten der var heller ikke i hæren; han var syk. Vi har fått nok av dette styresettet. Å, som vi har lidd. Bombene. Vi levde i kjellerne i flere uker. Vi nektet å bli drevet over Rhinen når SS kom for å evakuere oss. Hvorfor skulle vi dra? Vi ønsker amerikanerne velkommen. Vi frykter dem ikke; vi har ingen grunner til å frykte dem. Vi har ikke gjort noe galt; vi er ikke nazister.

Det burde, føler vi, bli satt musikk til. Så kunne tyskerne synge dette refrenget, og det ville gjøre det enda bedre. De snakker alle på denne måten. (…) Vi står rundt dem og ser tomme og foraktfulle ut mens vi lytter til denne historien uten vennlighet og i hvert fall uten respekt. (…) De tyske sivile så med undring på denne raden av skitne, tause menn som sto i gata. Det gjør liten eller ingen forskjell for noen rundt her hvorvidt tyskerne er nazister eller ikke; de kan snakke seg i hjel; de kan synge «The Star-Spangled Banner»; de er fortsatt tyskere og de er ikke likt. (…) Når du ser absolutt ødeleggelse i Tyskland, sørger du ikke. Vi har sørget over mange steder i mange land, men dette er ikke et av landene.64

I et forord til artiklene om andre verdenskrig skrevet nesten femten år etter krigens slutt, har Gellhorn fått en nødvendig og selvkritisk distanse til dette hatefulle perspektivet, men uten at hun dermed fortrenger følelsene som ga næring til det:

Disse artiklene er på ingen måte adekvate beskrivelser av krigens ubeskrivelige gru. Krigen var alltid verre enn jeg visste å beskrive – alltid. Og man prøvde, antakelig ut fra et selvbevaringsinstinkt, oftest å skrive om det som var modig og anstendig. Kanskje vil mine artikler om Tyskland og oppførselen til Gestapo, SS og andre avdelinger av den tyske hæren nå virke som utidsmessige lovsanger av hatet. Jeg rapporterte det jeg så, og hat var den eneste reaksjonen slike syn kunne frambringe.65

Hvis vi skal ha noe håp om å kunne lære av historien – et mantra vi tvangsmessig gjentar ofte nok til at vi nesten kan tro på det, og det er nødvendig; hvordan skal vi ellers holde ut?– kan vi ikke bare klynge oss til de (få) helter og idoler som ikke lot seg besmitte av sin epokes usunne affekter. Å stige ut i tidens elv er ikke renselse, men nødvendig tilskitning: Det er i dette møkkete, nesten ugjennomtrengelige, stadig skiftende mørket vi kommer i berøring med de som gikk under.

NICHOLSON BAKER
f. 1957, amerikansk forfatter, hittil av åtte romaner og tre dokumentarbøker, blant dem Double Fold. Libraries and the Assault on Paper – en kritikk av det amerikanske biblioteksystemet –, som ble belønnet med National Book Critics Circle Book Award i 2001. Forfatterskapet betegnes gjerne som postmodernistisk, fordi det bryter ned den store fortellingen til en detaljrik stream of consciousness-form som blander det trivielle og det seksuelt og politisk provoserende. Baker har også skrevet ei bok om sitt leserforhold til idolet John Updike i U and I: A True Story (1991), der en med-diktende sitatpraksis er et sentralt kunstgrep. I Vagant har han tidligere vært presentert av Espen Stueland og Bjørn Aagenæs, som oversatte essayet «Tegnsettingens historie» i 2/1997. Bakers seneste utgivelse er romanen The Anthologist, som kom ut i fjor.

Human Smoke: The Beginnings of World War II, the End of Civilization (2008) er en sjangerhybrid framstilling av begivenhetene som ledet fram til andre verdenskrig og de sentrale politiske beslutningene som preget krigsforløpet, hovedsakelig basert på et vidt tilfang av primærkilder – dagbøker, avisartikler og taler –, som Baker kommenterer og redigerer til en sitatmosaikk. Boka har fått en blandet mottakelse i britiske og amerikanske aviser, og forfatterens kontroversielle og pasifistisk funderte argument om at krigen kunne vært unngått, er blitt møtt med beskyldninger om manglende historiefaglig kompetanse og moralsk relativisme.

  1. Fra Olav H. Hauges dikt «Bruvekti» i utvalget Mange års røynsle med pil og boge (utvalg og innledning ved Idar Stegane og Einar Økland), Samlaget 2006, s. 117.
  2. Anna Fosse Clauss: «Tilbakeblikk», 1976 (upublisert), s. 20.
  3. Dette scenariet opptrer også i Marcel Beyers roman Kaltenburg, som er aktuell på norsk i høst. Kjersti Rorgemoen sammenfatter det slik i sin anmeldelse i Klassekampen 28.08.10: «Ein gut mistar foreldra sine i bombene og eldstormane i Dresden på tampen av andre verdskrigen, og i dette ragnaroket ser han (eller synst hugse han ser) apar, rømt frå den øydelagde dyrehagen, bli menneskeleggjorde og hjelpe til med likryddinga.»
  4. W. G. Sebald: Luftkrig og litteratur. Oversettelse ved Geir Pollen. Gyldendal 2007, s. 21.
  5. «Tilbakeblikk», s. 6. Ordtaket vil på norsk lyde: «De dummeste kalvene velger selv sin egen slakter.» Anna tilføyer tørt: «Da imidlertid Hitler kom til makten, fikk pipen snart en annen lyd. Da het det: ’Das haben wir nicht gewollt’, og min svigerfar fikk det travelt med å advare sønnen mot politisk medlemskap i noe parti.» Johannes Clauss klarte gjennom hele krigen å motstå det direkte (og tiltakende) presset i universitetsmiljøet for å melde seg inn i nazipartiet, uten alvorligere konsekvenser enn en degradering fra lektorstilling til en post som skolebibliotekar, og et trekk i lønna «til fordel for de yngre kolleger, enda ikke i full stilling, alle sammen nazister. (…) Min mann bar kvitteringen for denne avståelse alltid med seg i sin lommebok, og den skulle komme oss til nytte senere (…)» fordi den etter krigen kvalifiserte ham til en betegnelse han imidlertid nektet å gjøre bruk av, nemlig «Verfolgter des nazismus» – en offerstatus han reserverte for blant andre den jødiske fagfellen Victor Klemperer, som ble oppsagt fra sin stilling på den tekniske høyskolen, men som imidlertid fortsatte språkstudiene sine på privat basis. Objektet for undersøkelse ble det han kalte Lingua Tertii Imperii. Nazipropagandaens perversjon av det tyske språket ga rikelig stoff til dagbøkene han førte 1933–1945.
  6. Sebald i intervju med Carole Angier i The Emergence of Memory. Conversations With W. G. Sebald (red. Lynne Sharon Schwartz), Seven Stories Press 2007, s. 66-67. Min oversettelse fra engelsk, her og i det følgende, om ikke annet er oppgitt.
  7. Ibid., s. 65.
  8. I en kritisk tekst om Sebalds litterære behandling av krigstraumet, gir Ruth Franklin en moralistisk og forenklende tolkning av foreldregenerasjonenstaus het: «Hvis tyske forfattere ikke begynte å skrive om ødeleggelsen av byene deres før på 1990-tallet, skyldes dette kanskje at det rett og slett ikke var så viktig for dem; og det er til deres ære, et tegn på historisk samvittighet. Det er neppe en moralsk misgjerning å bekymre seg mer for hva man har gjort mot andre enn for hva andre har gjort mot en.» «Rings of smoke». The Emergence of Memory, s. 137.
  9. W. G. Sebald: Luftkrig og litteratur. Gyldendal 2007, s. 41.
  10. Riktignok henviser Sebald til en amerikansk militærpsykolog som etter samtaler med bomberammede påviste utbredte hukommelsesmangler på grunn av de psykiske påkjenningene. Da blir det spesielt påfallende når Sebald hevder at det likevel – altså til tross for at han anerkjenner «syndromet» som forklaringsmodell – i vitnesbyrdene finnes «en erratisk kvalitet som er så uforenelig med en normal erindringsinstans at den lett gir inntrykk av påfunn og kolportasje». (s. 39) Poenget er jo nettopp at traumet setter den normale erindringsinstansen ut av spill. Kanskje skyldes det jeg opplever som en underkommunisering av traumets effekt på hukommelse og språk først og fremst at Sebald, for å føre argumentasjonen i retning vitnesbyrdets stilistiske særpreg, ikke gir rom for å følge opp diskusjonen omkring årsakene til disse. En slik prioritering risikerer imidlertid å pådra seg noen blindpunkter i forståelsen av vitnesbyrdets betingelser. Ruth Franklin refererer til en lignende kritikk av Sebald i Der Spiegel, der den langvarige tausheten også knyttes til traumets latensperiode.
  11. Ibid., s. 40.
  12. Bakers svar på nettmagasinet Slates spørsmål til en rekke amerikanske forfattere, journalister og politikere om de støtter en eventuell invasjon av Irak, en måned før krigen er i gang.
  13. Stefan Jonsson kommenterer minnedagen i Dagens Nyheter 30.08.10: «Att vi minns nazismens och kommunismens offer på samma dag betyder inte att nazismen och kommunismen var samma sak.»
  14. Torgeir Larsens anmeldelse på NRKs nettsider, 12.05.10.
  15. 15 David Cesarani: «A novel view of history», The Independent, 25.04.08.
  16. Nicholson Baker: Menneskerøyk. Krigens fødsel, sivilisasjonens død. Oversatt til norsk av Kjell Olaf Jensen. Spartacus forlag 2010, s. 186.
  17. Ibid., s. 303.
  18. Ibid., s. 202.
  19. Johann Hari: «The two Churchills». The New York Times. 12.08.10. Den fulle tittelen på Richard Toyes bok er Churchill’s Empire. The World That Made Him and the World He Made, Pan Macmillan 2010.
  20. Ibid.
  21. David Cesarani: «A novel view of history».
  22. Menneskerøyk, s. 488.
  23. Georg Johannesen: Om den norske skrivemåten. Eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk retorikk 1975–1980. Cappelen 2004 (nyutgave), s. 23.
  24. Menneskerøyk, s. 487
  25. «Kurt Oesterle, som skriver i Süddeutsche Zeitung, påpekte at Sebald kan ha overvurdert øyevitneskildringene som utgjør så mye av basisen for argumentene hans, skildringer som ‹sjokkerer før de forklarer›.» Ruth Franklin: «Rings of Smoke», s. 137.
  26. Menneskerøyk, s. 200.
  27. Ibid., s. 202.
  28. Piers Brendons anmeldelse i The Guardian løfter fram hvordan Baker «siterer fra et essay i Churchills bok fra 1937, Great Contemporaries, som identifiserte den ondskapsfulle Trotskij gjennom rasen hans: «‹Han var jøde›, skrev Churchill bestemt. ‹Han var fortsatt jøde. Ingenting kunne komme forbi det.›» Men Baker utelater konteksten. Churchill forklarte at Trotskijs jødiskhet var til hinder for at han skulle bli autokrat i det kommunistiske Russland, og han kritiserte ‹en så trangsynt grunn›.» Ironisk nok gjør også Brendon seg skyld i en viss kontekstutelatelse for å kunne avfeie Bakers beskyldning om antisemittisme som «uriktig»: Han forbigår nemlig i stillhet andre kilder i Bakers bok som taler for en slik oppfatning, for eksempel en avisartikkel i 1920 der Churchill beskriver den internasjonale jødedommen som en «‹verdensomspennende sammensvergelse for å styrte sivilisasjonen og gjenopprette et samfunn bygget på utviklingshemming, ondsinnet misunnelse og umulig likhet›.» Menneskerøyk, s. 12.
  29. Michael J. Cohen: «Churchill and Auschwitz: End of Debate?». Modern Judaism vol. 26 2006, s. 128.
  30. Ruth Franklin: «Rings of Smoke». The Emergence of Memory, s. 137.
  31. Arthur Lubow: «Crossing Boundaries». The Emergence of Memory, s. 162.
  32. Ibid., s. 165.
  33. Jfr. boka som på engelsk har tittelen Archive Fever. A Freudian Impression. Oversettelse ved Eric Prenowitz. The University of Chicago Press, 1996.
  34. Se Tim Adams: «So that’s why Churchill took on the Nazis».
  35. Anna Fosse Clauss: «Tilbakeblikk», s. 8.
  36. Menneskerøyk, s. 487.
  37. Ifølge Wikipedia-oppslaget om ham.
  38. Amy Rosenberg: «What Happened to Mary Berg?» i det jødiske nettmagasinet Tablet, 17.07.08.
  39. Menneskerøyk, s. 484.
  40. Ibid., s. 7.
  41. Ibid., s. 6.
  42. Tim Adams: «So that’s why Churchill took on the Nazis».
  43. William Grimes: «Say What? It Wasn’t a Just War After All?», The New York Times 12.03.08.
  44. Luftkrig og litteratur, s. 27.
  45. Ibid., s. 27-31.
  46. Se www.orwelltoday.com, der et utvalg av Orwells artikler i den ukentlige spalta «As I please» i Tribune er tilgjengelig.
  47. Tim Adams: «So that’s why Churchill took on the Nazis». The Observer. 01.06.08.
  48. Menneskerøyk, s. 168.
  49. Ibid., s. 169.
  50. Ibid., s. 213.
  51. Ibid., s. 215.
  52. Loc.cit.
  53. Ibid., s. 193.
  54. Ibid., s. 132.
  55. Ibid., s. 280.
  56. Ibid., s. 280–281.
  57. Piers Brendon: «In praise of pacifism». The Guardian 03.05.08.
  58. George Orwell: «Reflections on Gandhi» i All Art is Propaganda: Critical Essays. Marine Books 2009, s. 359. Orwell hevder dessuten at Gandhi var nyttig for den britiske kolonimakten fordi frigjøringskampen han frontet ikke også tok sikte på en revolusjonær samfunnsomveltning: «Gandhi oppfordret dem [de indiske millionærene
  59. Imre Kertész: Uten skjebne. Oversettelse fra ungarsk ved Kari Kemény. Pax forlag 2002, s. 172.
  60. Loc.cit.
  61. Siteres i den engelske Wikipedia-artikkelen om Gandhi.
  62. Menneskerøyk, s. 382.
  63. 63 Martha Gellhorn: «The War in Spain». The Face of War. Granta Books 1998, s. 13.
  64. Martha Gellhorn: «Das Deutsche Volk». The Face of War, s. 176–179.
  65. Martha Gellhorn: «The Second World War». The Face of War, s. 96.

Avatar

Anne Helene Guddal