Hva stemmer du?

Tyske intellektuelle forteller deg hva de stemmer søndag 22. september.

Hva ligger til grunn for overveielsene man gjør seg frem til stemmeseddelen er sluppet i urnen på valgdagen? Den tyske avisen Die Zeit har spurt 48 tyske intellektuelle om hva de stemmer på. Mens noen viker unna eller nekter å svare, bruker andre anledningen til å reflektere over hvordan man som opplyst borger skal stille seg til det å skulle velge et parti. Spørsmålet foranlediger en hel del indignerte, intellektuelle sukk, men også noen engasjerte taler og enkelte antydninger til veier ut av forvirringen.

*

Kjendisfilosofen Richard David Precht later til å mene at det ikke er noen vits i å stemme siden reelle forskjeller mellom partiene knapt eksisterer. «Det vi trenger er en ærlig diskusjon om demokratiets fremtid og partienes rolle. Men siden partiene ikke ønsker seg en slik diskusjon blir alt ved det gamle. Slik sett er til og med valget mellom å stemme eller ikke å stemme uvesentlig.»

Die Qual der WahlEn lignende desillusjon blir uttrykt av Peter Sloterdijk: «Det er tydelig at ingen partier i løpet av de neste fire årene vil ha den nødvendige energien som trengs til å endre det finanspolitiske blendverkssystemet, som den politiske klasse av god vilje og manglende viten har bygd opp over hodene våre.»

Litteraturviteren Silvia Bovenschen mener at «plikten til å ære det demokratiske systemet blir mer og mer abstrakt», når hun tenker på politikernes søvnige reaksjoner på konsekvensene av den digitale revolusjonen og NSA-avsløringene i USA.

Teaterarbeidere beskriver denne forskjellsløsheten i politikken med spill- og teatermetaforer. Dramaturgen Carl Hegemann (faren til bloggeren Helene Hegemann) tegner et bilde av velgeren som et stumt publikum uten innflytelse på tingenes gang. «Hvis jeg forstår avisene korrekt, blir de egentlige beslutningene ikke truffet av velgerne, men av globalt agerende konserner og etterretningstjenester.» Hegemanns spillmetafor finner gjenklang hos skuespillerveteranen Gert Voss, som mener at «det tyske statsteater kjeder meg sterkt, selv om det finnes enkelte interessante hovedpersoner, men deres rolle presterer ingenting».

 *

Flere av de andre spurte legger imidlertid frem interessante resonnementer for hva de stemmer, som kan oppsummeres på denne måten:

1: Stem på det minst dårlige alternativet

Biosemiotiker og forfatter Andreas Weber er blant dem som mener man må velge det minst dårlige alternativet når man skal stemme. Ingen av partiene stiller de riktige spørsmålene, men det lille håp han har igjen investerer han i De Grønne, ifølge ham det eneste partiet som ikke fullstendig har glemt «at problemet med vår sivilisasjon er et problem som angår alt levende, med ethvert vesens liv og vårt eget». Weber understreker at dette på ingen måte gjør ham til optimist, med et sitat fra den tidligere tsjekkiske presidenten og forfatteren Václav Havel: «Håp er noe helt annet enn optimisme. Håp er det som gir mening uansett hvordan det går.»

2: Stem på partiet som stiller de riktige spørsmålene

Rainer Forst, Habermas’ intellektuelle barnebarn (tredjegenerasjons Frankfurtertenker), legger vekt på at man bør stemme på et parti som både «stiller de viktige politiske spørsmålene og har det riktige kompasset for svarene». Som eksempler på de viktige spørsmålene nevner han hvordan diskriminering i alle sine former kan overvinnes, hvordan en bæredyktig økonomi er mulig og hva vi kan gjøre med global fattigdom, innen han avslører at stemmen hans går til De Grønne.

3: Stem for deg selv 

En annen mulighet er å stemme klassebevisst. Komponisten Wolfgang Rihm skriver at man som kunstner kun kan velge CDU, fordi alle andre tråkker på opphavsretten. Kunstekspert og advokat Peter Raue er enig: «CDU har i det minste – i motsetning til SPD og FDP – satt beskyttelsen av opphavsrettigheter på dagsordenen.»

4: Stem på de som kan gjennomføre mest godt

Sosiologen Ulrich Beck regner seg selv til gruppen av sosialdemokrater som verken finner seg til rette innenfor eller utenfor SPD: «Jeg hører til Anti-SPD-SPD fordi jeg vet at SDP ikke har motet til å stille spørsmålet om sosial rettferdighet i og for Europa, men jeg vet også at det kun er SPD som kunne ha gjort det.»

5. Stem på den beste kansleren

Andre fokuserer mer på kandidatenes styrker og argumenterer som om det var tale om et presidentvalg. Den europeiske intelligentsias førstemann, den erklærte sosialdemokraten Jürgen Habermas, anbefaler SPDs kanslerkandidat Peer Steinbrück som «handlekraftig, fremtidsorientert, klar til å ta på seg ansvaret og med sans for de vesentligste spørsmålene».

Også Angela Merkel har personlige beundrere. Den østerrikske forfatteren Eva Menasse sammenligner Merkel med den engelske dronningen: «Hun er elsket av hele landet, mens en langt mindre andel av befolkningen står bak politikken hennes.» Visesangeren Wolf Biermanns resonnement avslører at han er en av dem Menasse sikter til: «CDU har aldri vært partiet mitt, men Angela Merkel er kansleren min.»

 *

Hvorfor spørre intellektuelle om hva de stemmer? Flere av de spurte finner sin egen casting i artikkelen problematisk. Forfatter og forsvarsadvokat Ferdinand von Schirach gjør seg morsom på bekostning av hele ideen: «Når man har skrevet et par bøker blir man gang etter gang stilt merkelige spørsmål som: Hvordan løse Euro-krisen? (…) Du skal ta deg selv ganske alvorlig for å kunne svare på den slags.»

Det er derfor på sin plass å avslutte denne lille valgkampskompotten med en advarsel fra sangeren og kabarettisten Georg Ringsgwandl: «Jeg synes valganbefalinger fra folk som kaller seg kunstnere og/eller intellektuelle er eventyrlige. Førstnevnte er ikke intellektuelt tilregnelige, og sistnevnte tar feil nøyaktig like ofte som alle andre.»

 

Mens stemmene telles opp er situasjonen at Merkels konservative CDU ifølge prognosene vil få omkring 40 % av stemmene. Regjeringspartnerne hennes, det liberale FDP, kjemper med å komme seg over sperregrensen (som i Tyskland er på 5 %), så kanskje søker hun støtte i et av de to partiene som utfordrer henne: Enten det sosialdemokratiske SPD eller De Grønne. Ingen av disse partiene later nemlig til å ha hatt stor nok fremgang til at de kan true Merkels kanslerkandidatur. Kveldens store spørsmål er derfor: Hvem skal Frau Bundeskanzlerin regjere sammen med? 

Ragnild Lome og Martin Skovbjerg Jensen

Facebook

Twitter