10. september ble det kjent at Morgenbladet av avisens styre er blitt pålagt å kutte åtte millioner i årlige utgifter, til tross for at avisen etter flere gode år har en egenkapital på over 20 millioner kroner. 80 % av kuttet skal gjøres i personalbudsjettet. Navnene til de første åtte journalistene som har sagt seg villige til å gå, ble offentliggjort i forrige uke. 29 av Morgenbladets frilansere varslet samtidig at de vurderer å avslutte samarbeidet med avisa, og stilte i et debattinnlegg spørsmålstegn ved om NHST Media Group, hovedaksjonær siden 2016, er rette eier av avisen.
De 23 medlemmene i redaksjonsklubben har sendt flere brev til avisens styre der de erklærer sin mistillit til ansvarlig redaktør Anna B. Jenssen. Styreleder Amund Djuve, sjefredaktør i Dagens Næringsliv, uttalte i den forbindelse at Jenssen har hans fulle tillit, og gjorde det klart at striden står om avisens pågående digitalisering: «– Morgenbladet trenger en bedre økonomi, rett og slett. Avisen har store ambisjoner for hva den skal levere av journalistikk og hvordan den skal omstille seg, og da trengs det store investeringer.» Jenssen har i sine uttalelser til andre medier uttalt at hun akter å bli sittende i stillingen, mens konsernsjef i NHST, Hege Melhus Yli Ask, har forklart kuttene med at «alle publikasjonene i NHST må ha sterk nok økonomi til å kunne gjennomføre de riktige satsingene for å gi leserne våre godt innhold også i digitale kanaler».
Norges mest leste ukeavis, et av landets fremste fora for kritikk og debatt, står overfor et veiskille. Vagant har spurt noen av avisens tidligere redaktører og skribenter, i tillegg til redaktører av andre aviser, om hvordan de ser på Morgenbladets nyere historie og dagens situasjon.
Morgenbladets to kulturer
TRULS LIE
Sammen med en interessant gjeng skribenter gjenoppbygget jeg som ansvarlig redaktør mellom 1993 og 2003 Morgenbladet som ukentlig avis. Miljøet besto av fritenkere og entusiaster som mot alle odds ville lage en aktuell avis for intellektuelle og kulturinteresserte. Penger var det lite av, men med fem «fagredaktører» i 20 prosents stillinger og mange frilansere, klarte vi å stable prosjektet på bena. Utover mine egne banklån, fikk vi raskt med oss den generøse arvingen Einar Nagell-Erichsen, som brukte omkring 8 millioner kroner på avisen. Etter fem år trakk han seg ut, og ba oss klare oss selv. Det gjorde vi etterhvert – uten å gå med merkbart overskudd.
I årene rundt 2000 hadde avisen nærmere 40 000 engasjerte lesere, med sitt ukentlige kulturradikale bakgrunnsstoff. Nyhetssjangrene tok tv, radio og internett seg av.
Selv var jeg etter ti år totalt utslitt, og ga meg som redaktør og hovedeier. Vi i styret fant de tre kjøperne Fritt Ord, Forlagskonsult og Dagsavisen, som kunne holde Morgenbladets uavhengige posisjon i hevd. Med nærmere 20 millioner kroner i støtte fra førstnevnte, bygget avisen seg opp til å bli en kulturavis med enda flere lesere.
Vi var tidlig ute med å gjøre stoffet tilgjengelig digitalt. Min bakgrunn fra IKT gjorde meg i stand til å lage et eget redaksjonelt datasystem, fremfor å kjøpe slikt utenfra. Vi etablerte også nettstedet kulturkanalen.no, med artikler fra flere norske tidsskrifter (eksempelvis Samtiden) som ennå ikke var etablert på nett. Ideen er i dag videreført med Morgenbladets «Portalen», kanskje uten at dagens redaksjon kjente denne historien.
Mot slutten av tiåret var det blitt tydelig at redaksjonslokalene rommet to kulturer. Vi hadde fått inn skribenter med journalistutdanning, eksempelvis Anna B. Jenssen, som jeg ansatte som redaksjonsassistent for nesten 20 år siden. I redaksjonsmøtene oppsto noen ganger konflikter mellom et ideal om rendyrket journalistikk og et ideal om fri essayistikk. De nyansatte ville heller gjøre «avsløringer» av «at» noe skjedde, fremfor mer essayistisk å undersøke «hvordan» eller «hvorfor».
Det er trist å se at dagens ledelse og hovedeieren NHST Media Group har samkjørt seg i å ville ha mer daglig nyhetsjournalistikk og profitt, og mindre av den arven jeg etterlot meg i 2003 med de frihetlige skribentene og essayistene.
Truls Lie, f. 1957, er redaktør i Ny Tid. Han var ansvarlig redaktør i Morgenbladet fra 1993 til 2003.
Fattig men sexy
MORTEN A. STRØKSNES
Spørsmålet i Morgenbladet i dag er visst ikke hva Morgenbladet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Anna B. Jenssen. Da jeg jobbet i Morgenbladet, var det en slags geriljaavis. Arbeidsforholdene og ledelsen var under enhver kritikk, samtidig som takhøyden var ekstremt høy og folk brant for det de drev med. Avisen var fattig men sexy, folk jobbet ofte til tre om natta, men overtid var det aldri snakk om. Dette er nok en fjern virkelighet i dag, og jeg vil ikke romantisere det gamle regimet, for det var mye trøbbel da også, men ut fra andre premisser. Avisen var den gang ikke strømlinjeformet, slik den ble, og kvaliteten høyst vekslende, med høyere topper og lavere bunn. Et knippe ganske markante personligheter satte sine avtrykk, og det fantes en udefinert, men likevel tydelig politisk, filosofisk og litterær agenda, som preget avisen på godt og ondt.
Så tok Fritt Ord over, og avisen ble litt mindre fri. Mange millioner ble brukt på et fettlag av mellomledere. Og den nye toppledelsen, som besto av Alf van der Hagen og Anna B. Jenssen, opplevdes ikke som avisfolk. Mange likte ikke utviklingen og bokklubbstemningen som bredte seg. Noen tok til og med konsekvensene av misnøyen og sluttet, slik jeg gjorde i 2004. Tidligere var avisen konsekvent maktkritisk, den hadde en opposisjonell og obsternasig grunnholdning. I dag er Morgenbladet snarere maktas avis, der toppbyråkrater og ministre som Camilla Stoltenberg og Torbjørn Røe Isaksen er faste spaltister i år etter år, utelukkende i kraft av sine posisjoner, helt frikoblet fra kvaliteten på tekstene de leverer. Det er som om rollefordeling og interessekonflikter er blitt opphevet og erklært umoderne av Morgenbladet. Alle er liksom jevnbyrdige deltagere i en stor dialog blant gode venner på det samme middagsselskapet. Bare av denne grunn alene burde Anna B. Jenssen tre til side. Selv om redaksjonen ikke hadde oppfattet henne som eiernes redaktør, heller enn deres redaktør, er det lett å se andre, kanskje mer tungtveiende grunner til at hun ikke er riktig person til å lede en intellektuell ukeavis som Morgenbladet.
Jeg synes det er leit at det er full krise, og det er et sant helvete å jobbe i en avis under slike forhold. Mine kilder i avisen mener at det finnes bare én holdbar løsning: at Anna B. Jensen går av. Når stemningen er så dårlig som den er, og så mange ansatte, til og med frilansere, truer med å slutte, synes det nødvendig. En «ansvarlig redaktør» burde ta en sluttpakke og gå, før det hele blir parodisk og det redaksjonelle miljøet ødelegges.
Når det er sagt, er det ikke sikkert at alt blir så mye bedre med en ny redaktør. Det virker som om hovedaksjonæren NHST ikke skjønner, eller respekterer, aviskulturen i Morgenbladet, og at det uansett er dårlig match mellom eierne og redaksjonen. Som medeier i Morgenbladet (jeg fikk noen aksjer da jeg jobbet der), ser jeg med skrekk på en aksjekurs i fritt fall, der Jenssen til slutt sitter alene og spiller fele i en ribbet redaksjon.
Morten A. Strøksnes, f. 1965, er journalist og forfatter. Han arbeidet i Morgenbladet fra 1995 til 2004.
Eksperimentlaboratoriet Morgenbladet
SUSANNE CHRISTENSEN
Da jeg kom til Bergen for at gå på Skrivekunstakademiet i 1999 blev Morgenbladet hurtigt min favoritavis. På dette tidspunkt var den et slags deleuziansk sproglaboratorium, og jeg læste den netop, fordi den var et utopisk sprogreservoir. Dermed ikke sagt, at eksperimenterne altid faldt heldigt ud. Avisen var som Thure Erik Lunds romaner på den tid, lange sætninger og obskure referencer gav mig følelsen af, at jeg befandt mig i en jungle; der var en rigdom og en grænseløshed, som virkede tiltalende på en skriveskoleelev. Jeg læste Jon Refsdal Moes og Preben Jordals teater- og litteraturanmeldelser og Erling Fossens new journalism-inspirerede rejsereportager fra det norske wild west.
At en avis kan indeholde så meget sproglig legelyst og vildtvoksende, teoriinspireret tankegang virker i dag utænkeligt. De nye elektroniske medier, som begyndte at gøre sig gældende i 90’erne, fungerede i første omgang som benzin på bålet, men snart tog mere negative affekter kontrollen, samtidig som vi alle blev vore egne reklameagenter. Jeg har svært ved at se dette som en problematik mellem folk og elite, snarere har mennesker med radikal ulyst og angst i møde med spekulativ tankegang og grænseløse horisonter fået magt til at lukke perspektiverne ned. Der er i dag ikke en eneste bergensdadaist tilbage som går gennem byen med oprejst pande. Angstpræget klartsprogsformidling foregår i halvtomme sale over det ganske land.
Selv har jeg fundet det nemmere at have en relation til en redaktør end til en avis og dens overordnende image. De tre år mellem 2004 og 2006 hvor jeg anmeldte litteratur for Morgenbladet handlede det mest om, at jeg fulgte Bendik Wold i hans forskellige karrierekrumspring. I 2007 spurgte Jon Kåre Time mig om jeg ville anmelde Thurston Moores nye soloplade; dét musikjournalistiske sinkhole er jeg ikke rigtigt kommet op af endnu. De seneste år har jeg primært fulgt Morgenbladets litteraturstof, fordi det hører til mit arbejde at orientere mig, og fordi jeg er generelt interesseret i, hvad Carina E. Beddari, Bernhard Ellefsen, Ane Farsethås og Olaf Haagensen kan finde på at tænke om litteratur og kulturpolitik.
Den nuværende chefredaktør Anna B. Jenssen siger til Journalisten.no: »Morgenbladet skal være Morgenbladet også i fremtiden.« Det er muligt hun har ret, at trofastheden overfor et varemærke, trygheden ved dette, er stærkere end vores evne til faktisk at vurdere kvaliteten på indholdet. Men som det ser ud nu kommer Morgenbladet til at stå tilbage som et udhulet og tomt varemærke, som det også er sket med de skandinaviske socialdemokratier, der engang ejede en ideologisk rygrad.
Susanne Christensen, f. 1969, er kritiker og forfatter. Hun var litteraturkritiker i Morgenbladet fra 2004 til 2006.
Det hele ble tatt ut av våre hender
SIMEN SÆTRE
Jeg begynte i Morgenbladet i 2004. Jeg hadde jobbet i Aftenposten, som jeg opplevde som «satt». Jeg ville være med på å lage noe bedre, smartere, morsommere og viktigere. I Morgenbladet var det rom for nye tanker og andre typer tekster. Redaksjonen var preget av en «kollektiv ånd» med stor åpenhet for alle forslag. Ideen var å lage den avisen vi selv ville lese, og den viste seg å fungere. Rundt oss var folk lei av fordumming og forenkling i andre medier, og de høyt utdannede og kulturinteresserte var en klart definert målgruppe. I andre aviser hørte vi om sluttpakker og innsparinger, men Morgenbladet vokste mot strømmen.
Rundt 2012–2013 bremset veksten. Jeg vet ikke helt hvorfor. Tre endringer fant sted i de årene som kanskje kan forklare noe: Anna B. Jenssen tok over som sjefredaktør, layouten ble lagt om og avisen ble kjøpt opp av NHST. Konsernet skulle nå ta seg av løssalget, som på kort tid sank fra 5000–6000 eksemplarer til under det halve. Det ble sagt at nedgangen skyldtes «markedet», men det hele var på en måte blitt tatt ut av våre hender. Fra konsernet sin side ble det sagt at alt skulle fortsette som før, men snart ble vi flyttet til NHST-bygget. Vi var imot, siden husleien var mye høyere, og vi heller ville bruke penger på å lage avis.
Redaksjonen ble mer hierarkisk. Jeg hadde tenkt at vi laget avis sammen, men nå ble vi delt i de som styrte og de som skrev. Rollen som journalist ble innskrenket. Først forsvant retten til å mene noe i sakene, deretter til å mene noe om avisens retning. De stadig flere redaktørene satt i møter med hverandre, og tok oss ikke lenger med på råd. Jeg konsentrerte meg da om mine egne saker, men etter hvert forsvant handlingsrommet der også. Vi skulle skrive mer som de gjorde i Dagens Næringsliv.
Anna B. Jenssens styrke hadde vært at hun ga skribentene stort spillerom. Hun hadde vært entusiastisk og drivende, og støttet oss når vi tok dristige valg, men nå ble hun mer autoritær og fortalte hvor dårlige vi var. Jeg ble forvirret. Jeg levde for denne avisa og ville si min mening om hvordan den kunne komme på rett spor, men da ble jeg skjelt ut av redaktør Jenssen på allmøter. Kolleger turte ikke å si det de mente, nødvendige samtaler ble låst ned.
Jeg jobbet hardt for å skrive godt, men forstod at jeg mislyktes. Enten var jeg kommet i feil spor og burde flytte på meg, eller jeg hadde fått ledelsen mot meg og burde også da flytte på meg. I 2018 fikk jeg et forfatterstipend og søkte permisjon. Den ble ikke innvilget, og jeg fikk ingen oppfordring fra Jenssen om å bli.
Jeg føler nå at det jeg, sammen med mange andre, har jobbet hardt i 14 år for å bygge opp, er i ferd med å rives ned. Jeg klandrer de ansvarlige: NHSTs konsernsjef Hege Yli Melhus Ask, Morgenbladets styreleder Amund Djuve og redaktør Anna B. Jenssen. Det hadde vært lettere å akseptere det som skjer, hvis det hadde sin årsak i en virkelig krise for avisen, eller var del av en plan, en visjon som noen vil forfølge, men alt som kommer ut av munnen på de tre, er en strøm av floskler.
Simen Sætre, f. 1974, er journalist og forfatter. Han arbeidet i Morgenbladet fra 2004 til 2018.
For en åpen og opplyst offentlig samtale
MARI SKURDAL
Mange medier har sett med misunnelse på Morgenbladet. Avisa har hatt framgang, profilerte skribenter og en i papiravissammenheng usedvanlig lav snittalder på leserne: 40 år. Produktet kommer bare én gang i uka, så en av de vanligste oppsigelsesgrunnene for aviser – at for mye papir hoper seg opp – gjelder liksom ikke for Morgenbladet. Økonomien har også i flere år vært ganske god. Derfor skulle man tro alt var såre vel i landets bestselgende ukeavis. I stedet er avisa inne i en stor krise, med kutt i staben, mistillitserklæringer mot redaktøren og faste bidragsytere som truer med full skrivestopp. Årsaken er blant annet strid om avisas vei videre: Avisledelsen og mediekonsernet ønsker en rask digital omstilling.
Klassekampen står overfor de samme endringene i lesemønstre og forbruksvaner som Morgenbladet. Vi har likevel valgt å bruke alle journalistiske krefter på en solid daglig utgave på papir. For et år siden utarbeidet vi også en digital utgave, hvor vi forsøkte å gjenskape papiravisas kvaliteter og omfang. Vår digitale utvikling skjer ved siden av og ikke i konkurranse med papirutgaven – som er digitalutgaven overlegen økonomisk, i lesetid og ikke minst målt i abonnentenes lojalitet. Morgenbladet kunne sikkert ha fortsatt som papiravis 50 år etter at alle andre papiraviser har gått inn. Hvorfor slikt hastverk med å kaste om på produktet?
I forlags- og medieverden er det i økende grad forretningsfolket som trer inn i ledende stillinger. Da blir kulturbedrifter som aldri var ment å gå med store overskudd, men som satte litteraturen, kritikken, journalistikken og politikken høyest, en anomali. Selv om slike bedrifter er eksperter på å få mye ut av lite – og dette vet vi i Klassekampen et og annet om – har de ingen plass i en veksthungrig markedsmodell. Likevel er de helt avgjørende for en åpen og opplyst offentlig samtale. Derfor må de av oss som driver aviser, tidsskrifter og forlag av andre grunner enn avkastning, aktivt forsvare det vi gjør. Og vi må se med kritiske øyne på tilbud om inntredener i store konsern.
Mari Skurdal, f. 1977, har vært vaktsjef, nyhetsleder, redaksjonssjef og featureredaktør i Klassekampen. Siden 2018 er hun avisens ansvarlige redaktør.
Ufrivillige tradisjonsbærere
SIGURD TENNINGEN
Hvorfor, kunne man spørre seg, ville noen finne på å lage en avis som ikke først og fremst retter seg etter svingningene i det brede lags nyhetskonsum? Hvilken hensikt har det å løfte blikket og søke seg forbi de mange farene og fristelsene som holder samtidens forestillingskraft fanget i en skrustikke av akutt aktualitet?
Mens det inntil nylig fantes nokså intuitive svar på disse spørsmålene, råder det i dag forvirring. Denne forvirringen skyldes ikke primært at profittanken er blitt enerådende (Rune Slagstad har som kjent hevdet at økonomismen som ideologi ble hegemonisk i Norge en gang mot slutten av 1990-tallet). Den skyldes heller ikke bare at nyhetsbildet er blitt globalt og synkront, og at det som tidligere kunne fremstilles som viktige enkeltsaker av begrenset omfang, nå konkurrerer med de mest spektakulære hendelser på et planetarisk nivå. Ei heller skyldes forvirringen mediebedriftenes selvoppfyllende ønske om å etterkomme befolkningens vekslende medievaner, der store deler av norsk avisflora under dekke av «digitalisering» har visnet hen og etterlatt seg en grotesk monokultur av nyhetsoppdateringer og aktualitetsjournalistikk.
Først og fremst skyldes forvirringen at den kritiske opplysningstankegangen selv er blitt en konserverende holdning, og at denne holdningen er i ferd med å bli en ufrivillig tradisjonsbærer i et politisk byggverk som raseres av stadig mer aggressive innovasjons- og endringsfantasier. Som det heter i Grunnlovens § 100, «påligger [det] statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Men hvilke av statens myndigheter skal stå til rette for dette ansvaret? Politikerne kan vi neppe sette vår lit til, ettersom de er fanget i kappløpet mot neste meningsmåling. Medietilsynet og departementet synes på sin side å være prisgitt den rådende styringsideologien som tilsier at null styring er den beste måten å nå målene i Grunnloven på.[1] Mediebedriftene og det man tidligere med pompøs-nostalgisk mine omtalte som den fjerde statsmakt favoriserer inntjeningen og «tilstrekkelig driftsmargin», noe som igjen legger ansvaret i konsumentenes hender.
Derfor er det ikke fra de politiske ytterfløyene at dagens krise utropes, men fra det liberale og tradisjonsbevisste sentrum av norsk offentlighet. At dette sentrum er i ferd med å bli en politisk minoritet, slik det også var ved trykkefrihetens spede begynnelse (for øvrig en begynnelse som sammenfaller i tid med etableringen av Morgenbladet), bør ikke hindre oss fra å stille krav om at staten oppfyller sine lovpålagte oppgaver. Det er vanskelig å se hvorfor det såkalte infrastrukturkravet for offentlig meningsbryting skal ha lavere standarder enn for eksempel utformingen av europaveier og tilrettelegging av sykehjemsplasser. Som vi vet, er det bare pseudo-statsmenn som ikke ønsker seg en sterk og uavhengig, resonnerende presse.
Sigurd Tenningen, f. 1982, er forfatter og kritiker. Har anmeldt bøker i Morgenbladet siden 2011.
[1]I 2018 ble det i Norge delt ut 320 millioner kroner i statlig mediestøtte. Den samlede produksjonsstøtten til fire nasjonale ukeaviser (herunder Morgenbladet) var på 11,7 millioner, 1,2 millioner lavere enn i 2016. Kilde: Medietilsynets rapport «Økonomien i norske avishus 2014–2018»: https://medietilsynet.no/globalassets/dokumenter/rapporter/2019/190920-avishusenes-okonomi-2014—2018.pdf.
