MUSIKK. 147 Tower Gardens Road var et hemmelig tempel, et pusterom gjemt bak rød murstein og en ligusterhekk, skriver Luke Turner om kunstneren Ian Johnstones hjem i London.

Få bygninger svarer på ekkoene våre. Vi sporer opp mønstre på kryss og tvers av byen, langs stier av mikroskopiske partikler, hår og hudceller, en vrimmel for kriminalteknikken. Hvor mange minner eller følelser vi enn har knyttet til et sted, løser få av dem seg fra mursteinen og betongen, pussen og glasset, for så å gi seg til kjenne. Men noen ganger, på de alminneligste steder, virker en stille magi, brakt dit av en vennlig sjel.

147 Tower Gardens Road var et slikt hemmelig tempel, et pusterom gjemt bak rød murstein og en ligusterhekk, og med en helt egen ånd, under tilsyn av den generøst årvåkne Ian Johnstone, en lekende Mr. Todd, kunstner, opptatt av permakultur og tilknyttet kultgruppa Coil i deres siste år – disse trollmennene i det hellige og profane. For Ian var 147 Tower Gardens Road mer enn en bopel. Gjentatte ganger åpnet han av godhet forstadsdøren for mennesker som var slått i bakken av ulykkelig kjærlighet og ikke hadde andre steder å gå i en stadig kaldere og mer gullbeslått by.

Jeg var en av dem Ian tilbød ly, i et rom bakerst i huset, bevoktet av gudinnene og de fjærkledte pattedyrene på maleriene til kunstneren og okkultisten Austin Osman Spare. Huset var som en selvbygd hule med mørkt tre overalt, omkranset av en eføy som prøvde å krype gjennom vinduet den stengte for. Der sov jeg som jeg aldri før hadde sovet. Jeg kunne bli vekket av rasling fra hekkende fugler idet nattemørket var i ferd med å lette fra trærne, buskene og staudene som Ian hadde plantet i hagen. Det forvridde piletreet, lønnen, irisene, trollheggen, de kritthvite peonene og den lille bukta på baksiden, mot kanten av parken, var like mye en del av huset som Ian og alt der inne: Spare-maleriene, de heftige kjønnsorganene i messing, utstoppede dyr, rustne gjenstander, sokler i sølv med former av hestebein og discoparykkene på veggen.

Omkring dette menasjeriet larmet bylivet i Tottenham, bussene fôr opp den gamle romerske veien, nå kalt A10. Å gå var en bedre måte å komme rundt på, helst gjennom Lordship Rec der hundre svarte kråker patruljerte gresset hver bidige dag. Ut fra en kulvert rant en mørk elv som slynget seg et par hundre meter gjennom en viltvoksende blomstereng. Stinkende bobler sprakk på vei mot himmelen. Å vende tilbake til 147 og stenge døren etter denne stygiske overfarten var å bli oppslukt av en verden av nødvendighet og mugg, støv og planter, og fremfor alt: fredsommelighet. I hagen var det som om London ikke lenger eksisterte, uten noen å snakke med foruten Ians gamle steinfrosk og mumlende løv, melodiøse vanndråper som traff metallskålene under eføyen. Dryppingen opphørte aldri, selv når det var varmt i været og ikke hadde regnet på dagevis.

147 Tower Gardens var alltid et musikkens hus. Mens han ennå bodde her malte Ian Johnstone skissene til omslaget på Coils The Ape of Naples, et hulkjeftet rødt dyr som strakk seg ut mellom væren og intet. Musikk ble skapt som var den hentet ut av den mugne og stillestående luften: Daniel O’Sullivan og Alexander Tucker og deres Grumbling Fur spilte inn tre album i huset, i aktelse for stedet der de ble tatt opp, fulle av rytmer som klakket lik den rustne kjettingen Johnstone hadde rigget til for å trekke ned toalettet ovenpå. Sangene deres fortalte om et stille hus og en hage som strakk seg ut over naboenes gjerder … «a little too far», som det heter i en tekstlinje. Stedet var umulig ikke å la seg inspirere av, musikk og ord tok opp i seg og ble stadig forandret av et hus som knapt var et århundre gammelt.

Idet jeg skriver dette er Laniakeas A Pot of Powdered Nettles på vei ut i verden. Det er 147 Tower Gardens’ «final transmission», en krampetrekning, et in memoriam som ingen ønsket å lage, eller høre om, etter at Ian Johnstone brått døde 30. juni 2015. Rommene i huset ble raskt tømt, støv virvlet forbannet rundt. Ethvert liv slutter med opphopninger av det merkeligste skrot, skuffer med tenger og vaiere, store sekker med basmatiris kjøpt på salg. Midt blant esker og foreldreløse gryter, bøker og praktiske ting som uten Ian ikke lenger hadde et hjem, fant Daniel O’Sullivan og vennen Massimo Pupillo plass. Slik våren kunne presse seg på mot vinduene i 147, vred og vrengte naturen på seg med et utbud av liv som skulle bli Laniakea.

Hagen er borte, sannsynligvis gått opp i røyk på toppen av et kommunalt gravbål. Strøk på strøk med beige maling er nok allerede lagt i forsøket på å dekke over det mørke, varme treverket inne i huset. Og eføyen rives uten tvil snart bort fra murverket på utsiden. Ian Johnstones eiendeler spres for alle vinder. 147 Tower Gardens var mer enn et skjul for stormen eller en viltvoksende øy i en døende by. Stedet var Ian, alle han ønsket velkommen inn, og alt de skapte der. Laniakea er det siste signalet herfra, og det kommer til å vibrere inn i evigheten.

Ian Johnstone aka Ark Todd opptrådte sammen med den norske gruppa Ulver, der Daniel O’Sullivan er medlem, på Den norske opera og ballett i 2011. Laniakeas album A Pot of Powdered Nettles ble sluppet på House of Mythology i slutten av april 2016, senere samme år utkom Grumbling Furs Furfour. I disse dager utkommer Daniel O’Sullivans soloalbum VELD.

Først publisert på Caughtbytheriver.net. Tidligere publisert i Vagant 2/2016. Oversatt av Tore Engelsen Espedal

Luke Turner

Facebook

Twitter