Høyt spill i spaltene

Det stormer rundt den tyske avisredaktøren Frank Schirrmacher. 

Sommeren 2012 ble den kjente tyske avisredaktøren og forfatteren Frank Schirrmacher gjenstand for en serie medieoppslag litt utenom det vanlige. I flere omtaler av en krimbok med tittelen Der Sturm (Stormen) ble han identifisert som modell for en drept stjernejournalist. Boka var en såkalt «Schwede-Krimi», skrevet av en hittil ukjent forfatter ved navn Per Johansson.

Per Johansson: Der Sturm (Fischer Verlage 2012)

Per Johansson: Der Sturm (Fischer Verlage 2012)

Schirrmacher er til daglig sjefredaktør for feuilletondelen (de rikt utrustede kultursidene) i Frankfurter Allgemeine Zeitung, og saken tok en uventet retning da det snart kom for dagen at «svenskekrimen» slett ikke var skrevet av en svenske, men av Schirrmachers arge redaktørkonkurrent i avisen Süddeutsche Zeitung, Thomas Steinfeld. Som ledd i et offentlig Rufmord (karakterdrap) ble Schirrmacher konfrontert med sine egne, ifølge Steinfeld, «verdensomspennende fantasier» om konspiratoriske nettverk og Internettets skadelige virkning på hjernene våre, slik de fremtrer i debattboka Payback fra 2009. I romanen blir Schirrmacher (alias Christian Meier) spotsk fremstilt som «en stor profet og en liten trollmann, en Kassandra og politiker, en intellektuell og forretningsmann på engang, samt Maupassants ‘Bel Ami’ og Orson Welles’ ‘Citizen Kane’ for vår tid, muligens også enda større».

Dette var ikke første gangen Schirrmacher har stått i sentrum for offentlige skriverier om litteratur og drap. I 2002 gikk han i FAZ ut med en kunngjøring om hvorfor han som litteraturredaktør motsatte seg forhåndspubliseringen av et utdrag fra Martin Walsers roman Tod eines Kritikers (En kritikers død, 2002) i avisen. I sitt åpne brev til forfatteren gjorde Schirrmacher det klart at han tok avstand fra romanen, som han stemplet som antisemittisk. Walsers bok, som kom ut senere samme år, er en nokså gjennomsiktig nøkkelroman og forteller om drapet på en legendarisk litteraturkritiker med det ikke så lite mytisk klingende navnet André Ehrl-König. Ifølge Schirrmacher dreide det seg om en dårlig tildekket versjon av kritikeren Marcel Reich-Ranicki, som i sin tid overlot ansvaret for FAZs litteraturdekning til ham selv. Andre kjente personligheter fra tysk åndsliv, som Jürgen Habermas og Suhrkamp-leder Ulla Berkéwicz, opptrer også i romanen, under megetsigende navn som Wesendonck og Julia Pelz-Pilgrim. Til historien hører det at Thomas Steinfeld, den kommende krimforfatteren og Mankell-kjenneren, rykket ut med et forsvar for Walser i Süddeutsche Zeitung. Ifølge Steinfeld var det ikke Walser, men den anklagende journalisten Schirrmacher som begikk en misdåd ved partisk å utlegge handlingen i en ennå ikke offentliggjort roman.

Die Welt, 14.8.2012: «Rufmord»

Die Welt, 14.8.2012: «Rufmord»

Denne vinteren har Schirrmacher selv skapt furore med utgivelsen Ego. Das Spiel des Lebens (Ego. Livets spill, Blessing 2013), som kombinerer hardnakket samtidsdiagnostikk med kritikk av moderne medieteknologier. Her finnes ingen snikmord på konkurrerende redaktører eller tilslørte kritikere, men like fullt nok av spenning. Ifølge risikofilosofen Ulrich Beck, som anmeldte boka for avisa Die Welt, kan Schirrmachers Ego leses som en «sosiologisk krim» og en «digital Urfaust», der vi alle sammen er «deltakere og tilskuere, ofre og medvirkende». Andre har påpekt den tilsynelatende motsetningen mellom Schirrmachers stilling som redaktør for finanshovedstaden Frankfurts viktigste avis, FAZ, som tradisjonelt har stått byens børs og banker nærmere enn dens katedraler og forskningsinstitutter, og hans ramsalte kritikk av økonomistisk ideologi.

Vagants eminente kritiker i Espergærde utenfor København, Steen Nepper Larsen, har lest boka og kommenterer den på nettsidene. Ifølge Larsen er bokas tese «lige så enkel, som den er frygtindgydende»:

Det overkomplekse samfunds- og menneskeliv styres ved hjælp af én forsimplet spilteoretisk algoritme, der påtvinger alt og alle at tænke og agere egennyttigt og økonomistisk. Der er tale om en form for «økonomisk imperialisme» (s. 15), da den økonomiske ’fornuft’ sætter sig igennem alle livssfærer og erobrer videnskabeligt terræn inden for hele samfundslivet, rækkende fra kærlighedens, kunstens og fantasiens rum, arbejds-, uddannelses- og socialpolitikken til pædagogikken, sociologien og neurobiologien. Algoritmen er ikke alment kendt, og den sætter sig derfor oftest igennem bag om ryggen på os og under vores bevidstheds tærskel. Algoritmen er et alternativløst monster, der ikke møder megen modstand i det sociale eller politiske liv.

Schirrmachers «verdensomspennende fantasier» har med utgivelsen av Ego fått ny vind i seilene. Hvilke lik som dukker opp i kjølvannet gjenstår å se!

Facebook

Twitter