Noe bedre enn frihet finner man overalt. Derfor vinner de høyrepopulistiske partienes autoritære verdensbilde frem, skriver Thomas Assheuer.

web buttons logos 2016 c auswahl-08Publisert i Vagant 3-4/2016. 

Velkommen i klubben. Ungarn og Viktor Orbán har vært med lenge, Polen har nettopp blitt medlem. Og de neste står klare i døra. I Østerrike venter Frihetspartiet på sin store sjanse, i Sveits vinner Det sveits­iske folkeparti tilslutning, og i Frankrike driver Marine Le Pen de tradisjonelle partiene foran seg. I Danmark og Finland sitter høyreorienterte partier i regjering, og hvis Nederland skulle avholde valg i dag, ville høyre­populisten Geert Wilders blitt statsminister. Alle retter nå blikket mot Tyskland, og mot kampen mellom det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) og Angela Merkel. For hvis Merkel faller, faller også Europa.

Klubben av høyreorienterte partier skaper panikk i den politiske ledelsen i mange land, særlig ettersom grensen mellom høyreorientert og høyreradikal grad­vis viskes ut. Programmene er svært forskjellige, men kampen mot motstanderne sveiser de høyreorienterte sammen: De kjemper mot islam og globalisering, og selvsagt mot «løgnpressen», gender­galskapen og men­neskerettsapostlene. Men først og fremst kjemper de mot EU, også kalt «monsteret». Monsteret har tvunget mangt et stolt folk til å bli rene protektorater. Nå bør disse ta skjebnen i sin egen hånd. Helst uten EU. Enhver for seg selv og Gud for alle. Tiden er inne for en ny kamp. Tiden er inne for en kontrarevolusjon.

Det er nærliggende å rette blikket mot den høyre­ populistiske politikertypen, mot den giftige blandingen av ressentiment og stormannsgalskap, hevnlyst og hat. Men langt mer interessant er det å spørre hvorfor bud­skapene faller i så god jord. Hvilke lengsler taler de til? Hvorfor føler så mange velgere seg endelig forstått?

Høyreorienterte og høyrekonservative verdensbilder er godt utforsket. Statsvitere har dissekert dem inn til beinet, lite gjenstår å oppdage. Deres ideologiske hjerte stammer fra 1920-­tallet, og det har ikke kommet noe fundamentalt nytt siden den gang, kanskje bortsett fra målet om «kulturelt hegemoni», en idé som originalt nok er hentet fra marxisten Antonio Gramsci. Brobyg­gingen over i «fiendens leir» er blitt mer raffinert, og etter finanskrisen i 2008 er de antikapitalistiske raseri­utbruddene blitt villere. Til gjengjeld kommer det nå færre lovord om ulikhet – å skape ulikhet klarer visst kapitalismen helt av seg selv.

Alt i alt har det høyrekonservative verdensbildet for­andret seg, og det samme har resonansrommet der det kan tone ut og bli tydelig for velgerne. Svekkede stater, store flyktningbevegelser og islamistisk terror; økonom­isk krise, globaliseringskrise og opprørende sosiale forskjeller – alle disse krisene som sprenger nasjonale grenser og som politikerne ikke har noe godt svar på. Ettersom det ikke eksisterer noen transnasjonal orden som kan beskytte folk mot disse truslene, ser Det nye høyre bare én mulighet: Nasjonal selvhjelp, tilbaketrek­ning til den autoritære statens festning. Innenfor er paradis. Utenfor er helvete. Og djevelen kommer alltid utenfra.

Også «kapitalismen» kommer utenfra. Selv skuffede økonomiske liberale i AfD klager over «bankenes dik­tatur». Front National retter nå nesten alle sine slag­ ord mot kapitalismen. Mens de tidligere klaget over en global jødisk konspirasjon, kjefter de nå på Amerika, verdens ende, de som oppfant globaliseringen, som har fått «alt det standsmessige og bestående til å for­dampe». De høyreorienterte partiene tar tak i den berettigede kritikken mot frihandelsavtalen TTIP, og radikaliserer og nasjonaliserer den. De mener EU er en perfid amerikansk oppfinnelse som Europa aldri selv har ønsket. TTIP-avtalen vil fullbyrde underkastelsen for USA og Wall Streets lover. Europa skal dessuten ha USA å takke for flyktningstrømmen: Under Irak­krigen ble Pandoras krukke åpnet. I Afrika ødelegger kapitalis­men landbruket. Og nå overkjøres «aftenlandets kultur­område» av «fremmede horder».

Men hvorfor er kapitalismen likevel så attraktiv? Den høyrepopulistiske forklaringen lyder: Fordi «folk­ene» har blitt forført av liberalismen, av tomme løfter om et multikulturelt samfunn med sine myke menn og maskuline kvinner, med hyperindividualisme, homo­ekteskap og diversity. Den russiske filosofen Aleksandr Dugin, en av Det europeiske nye høyres intellektuelle talsmenn, anser multikulturalismen for å være kapital­ismens trojanske hest. Under påstanden om å bringe frihet til folket («Alt er mulig») har den trengt seg inn i folkets indre og ødelagt alle «naturlige» verdier.

Leser man Dugins skrifter, mister man raskt håpet om at fascismen hører fortiden til. Men hans radikale kritikk av det multikulturelle samfunn treffer åpenbart også en nerve blant mange konservative. Ingen andre har uttrykt sin angst for det fremmede, for utblandingen og identitetstapet så direkte som Polens nye utenriks­minister Witold Waszczykowski. Han mener at det i vesten er som under marxismen: «Som om verden automatisk må bevege seg i én retning – til en ny bland­ing av kulturer og raser, en verden av syklister og vegetarianere, som bare satser på fornybar energi og kjemper mot enhver form for religion. Det er stikk i strid med tradisjonelle polske verdier.»

Den nye polske medieloven skal «bekjempe sykdommer» i staten

Også en annen kritikk mot multikulturalismen er analytisk interessant. Ifølge denne kritikken er det bare tidsåndkonforme normalborgere som tror at et multi­kulturelt samfunn kan skape toleranse og fred blant mennesker. Men dette er en illusjon. I virkeligheten vil et slikt samfunn føre til en borgerkrig der alle kjemper mot alle. Samfunnet er preget av usynlige murer og et identitetspolitisk spill, av kunstige forskjeller og meningsløs differensiering som ødelegger enhver «naturlig enhet».

Dessuten fins det en interessant venstreorientert versjon av denne kritikken. Den slovenske teoretikeren Slavoj Žižek skriver at multikulturalismen riktignok er en prestasjon, men at den er truet av hat og likegyld­ighet. Derfor trenger et multikulturelt samfunn noe alle kan samles om – ikke folkets idiotiske brøl, men en kamp for internasjonal solidaritet og universelle normer. Dersom det lykkes å forplikte alle grupper i samfunnet, også innvandrerne, til å slutte seg til dette, vil islamofascisme og manglende kvinnerettigheter snart være passé.

Det er lett å tenke seg hva høyreorienterte partier ser for seg som det forløsende alternativet til den post­moderne kapitalismen. Ikke en repolitisering av sam­funnsforholdene – det ville bare bli en ny form for utvasking. Redningen ligger i å finne tilbake til nasjonal­kulturen. I det høyreorienterte verdensbildet er kulturen alltid noe enhetlig og tidløst. I dens myter og fortellinger finner vi folkets ånd, de er den dypeste kilden til en kollektiv bevissthet. For «verdens nasjoner» er det derfor en ulykke at den angelsaksiske liberalismen har frigjort kulturen fra statens strenge tilsyn, og lagt den i samfunnets skitne hender, der profane regissører øde­legger det hellige for åpen scene, i stedet for å presentere det ydmykt for folket.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Den høyreorienterte kritikken mot modernitetens rabiate tradisjonsfiendtlighet eller det selvtilfredse regi­teateret kan ha et poeng. Men dette handler om noe annet: Om en fundamentalt annerledes forståelse av kultur. Her skal kulturen tjene staten, gi den en meta­fysisk aura. Ellers ville staten bare være som i liberalis­men – en maskin. Da den ungarske regjeringen kom til makten, renset den kulturlivet for rebelske intendanter, og begrunnet det med at den nasjonale kulturen måtte befris fra den venstremoralske holdningsestetikkens lenker.

Men det estetiske argumentet var bare et påskudd. Den «befridde» kunsten ble straks instrumentalisert og tatt i bruk som patriotisk bevissthetsmaskin ment å sikre Orbáns presidentskap på intellektuelt plan. Kunsten ble pålagt en klassisk, statsbærende diett, mens all kost fra det kritiske heksekjøkkenet ble bannlyst. Angrepet på kunstens frihet ser ut til å gjenta seg i Polen. Kort tid etter at Kaczyńskis parti PiS vant valget, skulle en «pornografisk» Jelinek­teateroppsetning forbys, fordi den angivelig var i strid med nasjonale verdier. Bak dette kan vi skimte et ønske om dydige iscenesettelser direkte fra boksiden; men når staten skal sette grensen mellom trofasthet mot originalverket og oppvigleri, blir det sensur. I Polen skal nå alle teateroppsetninger forhåndsgodkjennes etter en moralsk gjennomgang. Tyske AfD vil like dette. Partilederen i delstaten Sachsen­ Anhalt har lenge krevd at tyske klassikere skal iscene­scettes slik at de «stimulerer til identifikasjon med landet vårt».

Europas høyreorienterte krever at også mediene bidrar med handlekraftig pleie av verdier, tradisjoner og samhold. De ser ikke på mediene som en fjerde makt som går staten etter i sømmene. Tvert imot: For dem er mediene halvstatlige organer som skal dekke en nasjonal identitetspolitikk og pleie statens helse. I Polen skal den nye medieloven «bekjempe sykdommer i staten, slik at den kan bli frisk igjen». Den skal sørge for at radio og fjernsyn bygger opp et nasjonalt fellesskap som skal «samle polakkene om store mål». Verken Vladimir Putin, Viktor Orbán eller AfDs Alexander Gauland kunne ha formulert det bedre.

Den forsiktige innvendingen om at jerngrepet rundt kunst og medier vil ødelegge den demokratiske maktfor­delingen, er lite til hjelp. I det høyreorienterte verdens­bildet er «demokrati» bare en liten del av en altomfat­tende stat som dekker alle deler av samfunnet, og som så langt det er mulig skal smelte sammen til en organisk enhet – av justis-­ og utdanningsvesen, aviser, fjernsyn og kulturinstitusjoner. Derfor må folkets vilje heller ikke formes med omstendelige demokratiske prosesser. Tvert imot – den er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur.

Denne demokratiforståelsen er det virkelige eksplo­sive hos de høyreorienterte. Slik de forstår det, foreligger et legitimt demokrati allerede idet regjeringen gjen­oppretter den opprinnelige folkeviljen, etter å vekket den til live igjen og sikret den mot indre og ytre ender gjennom kollektiv selvhevdelse. Eller for å sitere en beryktet setning fra rettsteoretikeren Carl Schmitt: «Den politiske kraften i et demokrati kommer til uttrykk i dets evne til å eliminere eller holde unna det fremmede og det ulike, alt som truer homogeniteten.» Til nød også med skytevåpen, slik AfD ber om.

Europas høyrepopulister åpner armene

Sagt på en annen måte: Det høyreorienterte «folke­demokratiet» satser alt på å operere bort universalist­iske prinsipper i statsforfatningen og underlegge dem «folkets beste». Dermed blir også borgernes likhet for loven overflødig. Ifølge Front National skal for eksempel «innfødte» franskmenn behandles bedre enn franske borgere med utenlandsk opprinnelse. I første rekke kommer folkets beste, deretter lov og rett. «Lov og rett er viktige ting, men det er ingen helligdom,» ropte den velansette PiS-­representanten Kornel Morawiecki i det polske parlamentet til stor jubel fra sine partifeller. «Over lov og rett står folkets beste.» Og stakkars den som forsøker å definere folkets beste annerledes enn regjeringen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Finanskrisen og sparepolitikken har styrket høyreorientert systemkritikk

Det er lett å forestille seg hvordan den høyrevendte systemkritikken utnytter usikkerhet og driver de util­fredse til gatene. Det europeiske nye høyre tar imot politisk hjemløse med åpne armer, alle som har falt av lasset, de skuffede og redde i de lavere middelklassene, de som har en jobb i dag, men som kan miste den alle­rede i morgen som følge av den digitale revolusjonen. Høyrepopulismen lokker med et «folkedemokrati» som skal være mer rettferdig enn kampsamfunnene i EU. De tilbyr seg å bytte frihet mot sikkerhet, fordi de vet at friheten har sunket i kurs. Nyliberalismen har gitt mer eiendomsfrihet for de få, og større usikkerhet blant de mange. Og av den arabiske frihetskampen er det fint lite igjen. Noe bedre enn frihet finner man overalt.

Lokkeropet ser ut til å virke. I Polen har Jarosław Kaczyński lovet borgerne større sikkerhet, høyere minstelønn og mer barnetrygd. Han lover det med en språkbruk som tar bevisst avstand fra den vanlige euro­semantikken, fra det verbale suppekjøkkenets «kon­kurranse, risikoforebygging, personlig ansvar». Høyre­orienterte politikere ville aldri ta nyliberale plastikkord som «humankapital» i sin munn. I stedet snakker de om «aftenlandets mennesker». Meningen med livet ligger ikke i systemteorien, ikke i økonomien og ikke i å unngå feilslåtte incentiver; den består av «folket, kulturen og tradisjonen» og liknende svulstige universallim­-ord. Se her, ropte PiS til velgerne, de liberale deler menneskene inn i vinnere og tapere. Med vår regjering får enhver anstendig borger sin plass, alle får sin anerkjennelse, og i verdenshistoriens stormkast lar vi ingen i stikken. I den katolske solidarismens godt oppvarmede hus lukter det riktignok sterkt av kål og røkelse, men i det minste er man sikker.

Et selvsagt mål for den høyre kontrarevolusjonen er å gjøre venstresiden overflødig. Matteo Salvini fra den ytterliggående ENF­-fraksjonen i Europaparlamentet anbefaler venstresiden å holde kjeft og endelig forstå at de høyreorienterte partiene bare gjør jobben sin; i dag er det ikke venstresiden, men de høyreorienterte som er «arbeiderklassens mestere». De hevder gjerne at venstreorienterte politikere bare forsterker problemene – de vil ha mer Europa og mer overnasjonalitet, og dermed skaper de enda større usikkerhet. Hvorfor?

I stedet for å gi menneskene abstrakte håp for en fjern fremtid, der alt bare vil bli enda mer kaotisk, kan til­baketrekkingen til den konkrete nasjonalstatens trygge favn starte umiddelbart. «Det enkle er det beste,» sier Putin i Russland, og de internasjonale nasjonale stem­mer i.

Uten tvil har finanskrisen og den strenge sparepoli­tikken gjort den høyreorienterte kontrarevolusjonen stor og sterk. Inntrykket av at Angela Merkel tvinger Tysklands suksessoppskrift på hele Europa, noe det er vanskelig å argumentere mot, har gitt mer vann på mølla. For ikke alle kan bli verdensledende på eksport. Og få vil hevde at demokratiseringen av EU har lykkes. Er det noen som føler seg like mye som borgere av unionen som av sitt eget land?

De høyreorienterte partiene danner nå en motmakt til den politiske liberalismen. Med Putins autoritære drømmestat har den et reelt eksisterende systemalter­nativ å vise til. Og for øyeblikket kan de bare vinne: Alle forsøk på å fordype EU-­samarbeidet vil gi dem ytterligere medvind, mens stillstand på et berg av uløste problemer gir dem akkurat det de trenger. Det europeiske nye høyre vil derfor uansett komme nærmere målet. Et mål som består av å ødelegge det liberale samfunnet og gjøre EU til en løs sammenslutning av «fedreland». Det kan bety at kontinentet forsvinner ut or soga, og kanskje vil det føre til forhold som i Weimarrepublikken på europeisk nivå. Det blir helt avgjørende hvorvidt det syriske marerittet tar slutt og om EU lykkes med å finne en ny start i flyktningkrisen. Men selv da vil ikke Det nye høyre forsvinne av seg selv. Hatet deres er uttrykk for et objektivt vanvidd, og resultatet av en vanvittig tid.

Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Thomas Assheuer, f. 1955, har siden 1997 har vært tilknyttet den tyske ukeavisen Die Zeit, der han jevnlig analyserer geopolitikk i kommentarer og intervjuer. Sammen med Hans Sarkowicz fikk han på Verlag V.H. Beck i 1990 utgitt boken Rechtsradikale in Deutschland: die alte und die neue Rechte (Høyreradikale i Tyskland: det gamle og nye høyre). Senere har han blant annet laget en samtalebok med filmregissøren Michael Haneke (Alexander Verlag, 2010) og skrevet Tragik der Freiheit (transcript Verlag, 2014) om Botho Strauß’ kritikk av senkapitalismen. Flere av Assheuers analyser og artikler kan leses på Vagant.no. Denne kommentaren ble først publisert i Die Zeit 24.02.2016.

 

Denne teksten publiseres i Vagant 3-4/2016. Nummeret kan bestilles her. Vagant-abonnement tegnes her.

Denne teksten er hentet fra Vagant 3-4/2016. Nummeret kan bestilles her. Vagant-abonnement tegnes her.

 

Facebook

Twitter