Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Den nye svarte politikken

KOMMENTAR. En ny ideologi reiser murer, forakter de svake og diskriminerer på bakgrunn av rase. Den er det globale kaosets barn, resultatet av en ubeskyttet verden, der forskremte borgere blir isolerte individer.

Mens venstresiden er borte, står også høyresiden i fare for å forsvinne. Begge skiftes ut med denne nye, ubestemmelige, svarte politikken som reiser murer, nasjonaliserer rettigheter, stenger grenser, peker ut de svakeste for å ekskludere dem og vender tilbake til tanker om å diskriminere ut fra rase.

Hele verden ser ut til å vende seg i retning av dette nye politiske uttrykket som slukker alt som var der før, og på grunnleggende vis forandrer kodene for den offentlige debatten, endevender språket, forandrer hovedpersonenes holdninger, river ned merkesteinene for hva som er akseptabelt og oppfordrer instinktet til å ta mikrofonen fra fornuften. Over hele verden ser vi hvordan denne «saken», mens den fortsatt leter etter sitt sanne og samtidige navn, etter alt å dømme allerede har antatt politikkens mest tilgjengelige form, nemlig den som dreier seg om forenkling og om tilfredsstillelse uten ansvar. Dette er det politiske uttrykket som er best egnet til å oppnå allmenn konsensus i en tid preget av raske og løst funderte vurderinger.

Denne nye politikken tilhører høyresiden, selvsagt, men det er høyre i en annen dimensjon, med nye personer, andre slagord, endrede allianser: Er vi sikre på at det gamle ordet «høyre» strekker til når vi skal forsøke å finne mening i virvaret? Vi kan heller ikke forklare alt som dukker opp ved å snakke om fascismens gjenkomst. Hovedpersonene kan heldigvis ikke sammenliknes, det finnes ikke noe autoritært regime her nå, garantiene som følger av grunnloven er fortsatt intakte. Likevel: De spredte, men metodiske forsøkene på å fjerne demokratiets tabuer finnes. Og selv om de ofte blir trukket tilbake når de møter motstand, er disse forsøkene i virkeligheten en måte å snakke til den oppløste, uorganiske og improviserte fascismen på, den som igjen viser seg fram her og der i Italia; en kult som dyrker handling og vold uten noen som helst teori, utenfor historien, godt hjulpet av at antifascismen og motstanden under krigen er blitt banalisert som kilde til republikkens legitimitet og begrunnelse for en demokratisk patriotisme. Samtidig ser vi fristelsen til å eksperimentere med oppskriften kalt «det illiberale demokratiet» à la Viktor Orbáns Ungarn, der systemets demokratiske form respekteres, mens man vanner ut innholdet, først og fremst ved å angripe pressens frihet.

Det som hender i dag er dermed alvorlig nok til å bli tatt seriøst i seg selv. Vi bør lete etter det som finnes av originale politiske trekk, snarere enn det som er kopiert. Kanskje er det først og fremst et klasseinstinkt som har blitt statsbærende og som skal ordne opp mot den fattige, den som er skjøvet utenfor, den som er annerledes, og naturligvis migranten, som får alle århundrets synder veltet over på seg. Med iver etter å bruke makt og et oppdrag som er mer ideologisk enn operativt og instrumentelt.

For når sant skal sies, er det ikke «sikkerhet» i betydningen «ro og fred» denne politikken garanterer. Det er snarere snakk om en metabeskyttelse i form av en permanent mobilisering som lover å renske opp, rydde vekk og gjenerobre miljøene som er forurenset av «parasitter», av «flått», av «sigøynere», av alt som skitner til nasjonens mystiske legeme. Slik introduserer man igjen en utvelgelses- og diskrimineringsrefleks i offentligheten, en refleks generasjonene født etter krigen ikke ennå har erfart direkte.

Det er klart, hvis man snakker om italienskhet på denne måten, kaster man samtidig ut hele den italienske velkomstkulturen og ansvarstradisjonen, den som ble holdt i live i alle familier fram til for noen år siden, og som i mange tiår har vært naturlig bundet til landets legitime interesser. Ikke bare det, man fornekter også hele den kristne tradisjonen i landet, samtidig som man ødelegger veldedighetspraksisen som har vært så viktig for vestlige konservative.

I tillegg er det åpenbart slik at den språklige aggressiviteten og råheten i oppførselen ikke på noen måte øker byenes og innbyggernes sikkerhet. Det handler altså om en ren forestilling, nærmest et instinktbasert teater på institusjonsnivå, som skaper et klima og legitimerer en atmosfære, ved å løfte fram og dyrke impulsene, med viten og vilje.

Det er alt dette den nye svarte «saken» henter sin energi fra og vokser på. Fra en uklar frykt som er immun mot tall og fakta, solgt som en lukket pakke som ikke skal åpnes, men fortæres hel. Hvis vi hadde vært i stand til å løsne fryktens knute, for endelig å kunne stirre inn i mørket som gir den form, ville vi forstått at det bare er fordommer som kan legge all skyld på migranten, og bare en bevisst politisk operasjon som mekanisk kan stille migrasjon og sikkerhet opp mot hverandre. I virkeligheten fødes de forskjellige variantene av uro av mangelen på arbeid, av usikkerhet om framtiden, av ungdommens midlertidige jobber, av politikkens manglende evne til å representere velgerne, av frykt for terrorisme, av globaliseringens utrygghet.

I denne ubeskyttede verdenen blir borgerne bare individer. Man føler seg utsatt og søker beskyttelse, sikkerhet, omsorg, kanskje et sted å kjenne seg trygg, eller bare føle seg anerkjent. Dette er globaliseringens understrøm. Bølgen virket uendelig for vanlige folk som ble båret fram, som alle andre, av en teknologisk og økonomisk revolusjon som har endret alt, inkludert vanene. Den har fjernet avstandene og endret opplevelsen av tid og rom. Men plutselig, nesten samtidig, følte mange seg forbigått, og umiddelbart etter kastet vekk, som drivved i fjæra etter at bølgen har trukket seg tilbake. Når man så seg rundt, la man merke til at de gamle, trygge strukturene – partier, klasser, fagforeninger – var blitt mindre viktige, uten at nye hadde tatt deres plass. Alle gamle dialektiske motsetninger var borte, først og fremst den mellom rike og fattige. De rike og de fattige løper og går nå i parallelle universer, de er ikke klar over hverandres eksistens, og de mangler en felles meningshorisont. Ikke en gang den som følger av fiendtlighet, deler de.

Når opplevelsen av å være borger er ødelagt, mens følelsen av representativitet er borte, er det da merkelig at individet trekker seg tilbake og sperrer seg inne? Den som føler seg avsatt, avkledd og isolert, holder seg fast i røttene, i jorden, i hjemstedet, i det mylderet av identitære erfaringer som forvirret føler seg utfordret av multikulturalismen utenfor døren. Dette er den hjemlige globaliseringsmotstanden, forsøket på å stenge verden ute. På egen hånd.

For midt i det store overskuddet av kontakter på nettet, har tråden som binder individet til fellesskapet røket. Forbindelsen mellom den enkeltes problem og en allmennfølelse er brutt. Det virker ikke lenger mulig å tenke seg at et isolert problem kan bli en felles sak, en utfordring for flere. Når innbyggernes problemer på denne måten reduseres til en rekke isolerte spørsmål, blir de umulig å fange for politikken, de forblir uløselige. Bare ikke for den enkelte, som mener han hadde fortjent mer, han vifter med en valuta ingen aksepterer, med en stadig sterkere følelse av nag, sinne og bitterhet.

Da ankommer den svarte politikken, som nettopp søker bitterheten. Den har alltid eksistert. Men de store politiske kulturene etter krigen fungerte som filtre for vreden, de tøylet de destruktive impulsene og skilte dem fra konstruktive krav om forandring. Det nye i dag er at dette fenomenet jakter på selve vreden, det være etnisk og sosialt hat og dyrker det, det samler på aggresjon mot institusjonene og hat mot det liberale demokratiet, og tar med seg alt dette inn i den antipolitikken som er i ferd med å erstatte den gamle politikken.

Dermed forvitrer de siste demokratiske forsvarsverkene som har stått imot i årtier, de gjenværende antistoffene. På lokaltoget ved Napoli kan man håne en utlending, og man kan skrive under på fornærmelsen ved å erklære, med høy stemme, midt iblant passasjerene, at man er rasist, som om det var en ærefull dyd i dagens Italia. Vi burde kanskje ha skjønt det da noen tegnet en gravemaskin på hettegenseren sin og snakket om å rydde vekk mennesker som om de var avfall, for slik å forhindre virkelig politikk, i Machiavelli og Guiccardinis land.[1] I dag er den gravemaskinen, med god grunn, den nye svarte «sakens» blinde symbol.

[1] Mauro viser her til visestatsminister Matteo Salvini fra partiet Lega, som i valgkampen ville rydde vekk romfolk-leire med gravemaskin.

Publisert første gang i La Repubblica
Oversatt fra italiensk av Simen Ekern

Ezio Mauro

Ezio Mauro

Ezio Mauro (f. 1948) er en italiensk journalist. Han var redaktør av La Stampa fra 1992 til 1996 og redaktør av avisen La Repubblica fra 1996 til 2016. Mauro kommenterer jevnlig italiensk politikk.