I fortellingen «Hooo» skildres store historiske hendelser fra et uvant perspektiv. Vi befinner oss i et øde, steppeliknende karstlandskap, langt fra all sivilisasjon. Det er vaktmannen Kasatonovs jobb å holde oppsyn med et lite og forlatt, men i militær henseende vesentlig jernbanepunkt. Kasatonov holder til på «H-timens sporveksel»: Når signalet for en militæroperasjon går, er han en uendelig liten, men viktig brikke i landets store krigsmaskineri – i alle fall i egne øyne.
Sammen med Kasatonov blir vi vitne til hvordan Sovjetunionens sammenbrudd arter seg på denne gudsforlatte plassen. Kommandolinjene bryter sammen, kommunikasjonen blir forvrengt, absurd og uforståelig, dagligdagse plikter og gjøremål settes på vent. Kronologien blir flytende, elementer av augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991, Sovjetunionens kollaps og første Tsjetsjeniakrig passerer foran øynene (og ikke minst ørene) på Kasatonov. Forfatteren iverksetter trekk av det bisarre, groteske og absurde i skildringen av makt, vold og byråkratisk hierarki. Til syne kommer det militæres brutalitet, ordløse nederlag, ansvarsfraskrivelsen og den enorme avstanden mellom makten og folket, sentrum og periferien.
Den russiske staten har det siste tiåret aktivt promotert en historiepolitikk som fortier eller bagatelliserer sovjettidens mørke sider. Konsekvensene av mangelen på et rettsoppgjør – eller transitional justice – etter stalintidens uhyrlige overgrep preger i dag Russland mer enn noensinne. Motstemmer i sivilsamfunnet finnes, men er blitt satt under stadig sterkere press. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial har i flere tiår arbeidet utrettelig med å dokumentere historien om undertrykkelsene og å formidle den til nye generasjoner. Memorial ble tvangsavviklet i desember 2021.
Kulturlivet har, inntil nylig, hatt noe friere kår. I sterk kontrast til den offisielle minnekulturens ofte abstrakte og luftige omgang med fortiden, der vekten ligger på seier, storhet og triumf, og ofrene for statlig terror omtales kollektivt og i abstrakte vendinger, konfronterer litteraturen oss med levde liv og erfaringer. En rekke russiske samtidsforfattere, hvorav mange lever i eksil, trekker oss intellektuelt og emosjonelt inn i fortiden med dens konkrete menneskeskjebner, ofte motsetningsfylte hendelsesforløp og smertefulle, men påkrevde refleksjoner om ansvar.
Den russiske forfatteren Sergej Lebedev, født 1981 i Moskva og nå bosatt i Potsdam, har skrevet fem romaner, som alle kretser omkring den sovjetiske fortiden, om konsekvensene av det totalitære regimet for dagens Russland og om hvordan den uavklarte fortiden fortsatt er med oss. Lebedevs bøker er oversatt til en rekke europeiske språk. «Hooo» er hentet fra en ny novellesamling (under utgivelse) og er Lebedevs første tekst i norsk oversettelse.
Ingunn Lunde
Hooo
Sergej Lebedev
Oversatt fra russisk av Ingunn Lunde
Vakthytta til Kasatonov lå midt på steppen, som var forrevet av traktformete karstgroper. Han likte det: Det var som om krigen hadde vært her, artillerinedslag fra lang avstand. Faktisk hadde krigen vært innom her i førtito, uten å etterlate merkbare spor. Tyske panservogner hadde virvlet opp kalkstøv da de kjørte forbi, det var det hele. Ellers hadde ingenting skjedd her fra tidenes begynnelse. Om det ikke hadde vært for karstgropene, ville ikke øyet hatt noe å feste blikket på. Foruten hytta og lyssignalet, selvfølgelig.
Kalksteinen, dekket av steppegress, er ustabil. Regnvannet siver inn i den, smuldrer den opp. Derfor kan togfyllingen synke sammen eller gli ut til siden, slik at skinnene krummer seg og sporvekselen kiler seg fast. Så det er nødvendig med tilsyn. Nødvendig med et vaktsomt menneskeblikk.
Hadde dette vært en annen sporveksel, ville vaktposten blitt avviklet for lenge siden. Med jevne mellomrom ville et arbeidslag ha ankommet på en skranglete dresin, full av svarte oljeflekker. De ville ha smurt mekanikken og justert de automatiske innstillingene – ferdig arbeid. Tilsynsmannen kunne ha vært sendt til byen, på pensjon for å løse kryssord.
Men Kasatonovs sporveksel er spesiell.
Dette er sporvekselen for H-timen.
Da vil tungt dekorerte generaler åpne spesielle konvolutter – eller hva de nå har å åpne, det får jo ikke Kasatonov vite noe om – der i de underjordiske bunkerne sine. Over hele landet, i alle kasernene, vil krigsalarmen ule. Hæravdelingene samler seg i oppmarsjområdene og trekker seg unna rakettbeskytning fra fienden. Nettopp da er det at hans, Kasatonovs, sporveksel, som forbinder den ensporete jernbanen med hovedsporet, skal pense inn på skinnene til hovedlinjen. Pensingen skal være sikker, uten feilmargin. Så vil godstog lastet med panservogner og pansrede personellkjøretøy komme forbi.
Det er langt til byene herfra. Langt til bosetningene på steppen også. Golde åser. Du treffer ikke engang på en sisel her ute. Det er nok noe de ikke liker, de slynglene. Kanskje kalken ikke er av rette sorten. Bare av og til kan man skimte et rådyr langt ute i synsranden, i sløret av den glohete luften. Men det er uråd å treffe det med karabinen, her må man ha optisk sikte.
Et avsides, tomt sted. Det var derfor Kasatonov ble stasjonert her – en dyktig og pålitelig mann. Han er både reparatør, tilsynsmann og vakt. Hytta er en gammel godsvogn som er tatt av skinnene. Vaktpost nr. 4367STR.
Vann har han i en cisterne, den blir fylt opp av et skiftediesellokomotiv som kommer én gang i måneden, det har med seg proviant også. Om vinteren tiner han snø. Snø er det ingen mangel på.
Kasatonov har prøvd å sette poteter, men de vil ikke gro. Det passer liksom ikke inn, heller, det er ikke jo noe landsted, dette, men et objekt under bevoktning, og Kasatonov har rett til å skyte – først varselskudd, så for å drepe, han har fått utlevert en SKS selvladende karabin, et våpen som gis til baktropper, byggemannskap, lager- og fengselsvakter. Kasatonov har bedt om et automatvåpen. Det fikk han ikke. De luringene holdt igjen og sa: Det er ikke etter forskriften.
Det skal egentlig være to mann på post her som bytter på å gå i tolvtimers skift. Den ene hviler, mens den andre holder sambandet under oppsyn, går ut og sjekker sporvekselen annenhver time og tar inspeksjonsrunden. Det er slik tjenesteinstruksen foreskriver, en stålplate med bokstaver inngravert i metallet. For å kunne stå imot både ild, vann eller et granatnedslag i det fjerne. For å kunne overleve en fallen vaktmann og stå til tjeneste for den neste.
Kasatonov hadde dyp respekt for denne platen som var skrudd fast over apparaturen. Han tørket nøye av den, så ikke malingen skulle flasse av. Det var ikke noe enkelteksemplar, dette, men masseprodusert, stanset ut på fabrikken. Likevel var det som om platen snakket til ham personlig: Vær på vakt, Kasatonov, instruksen kommer helt fra toppen, helt oppe fra tårnene i Kreml.
Selv kom han fra et skogsområde langt unna, der jernbanen aldri hadde nådd fram. Både tsarene og sovjetmakten hadde prøvd å legge spor videre, men klarte ikke å hamle opp med sumpområdene. Bare helt i sør fikk de bygget stasjonen Zeljonoje, derfra måtte man reise videre med elvebåt. Det var der, i Zeljonoje, han hadde sett et tog for første gang, da han ble innkalt til militæret.
Ja, de skulle ha vært to. De første årene fikk Kasatonov stadig lovnader om at en makker skulle være på vei: Han er valgt ut, han kommer, han går i lære, han blir registrert, han får adgang. Instruksen, den inngraverte på platen, er tross alt hemmelig, når lokomotivføreren kommer om vinteren for å drikke te, putter Kasatonov den i safen. Dette er en spesialpost, det betyr at myndighetene må sjekke på alle bauger og kanter hva slags person de sender til sporvekselen.
Kasatonov likte disse ordene godt: registrere, registrering, han blir registrert. Han blir registrert – det betyr at det settes stempler og underskrifter, papirer fylles ut, det oppstår en person med fullmakter, en betrodd, etterprøvd, uangripelig, som er underkastet Loven og de hemmelige paragrafene i de hemmelige forskriftene, tatt opp i arbeidsstokken, satt på lønningslisten, anvist til en nummerert post, knyttet til en avdeling, en militær enhet, og gjennom enheten til helheten, til armeen, underlagt kommando, pliktig til å overholde eden, beskytte posten, tilordnet et eget våpen – og med tillatelse til å bruke det, hvis.
Det var bare det at ingen var blitt registrert, ingen var på vei, ingen ankom, selv om Kasatonov virkelig håpet på det de første årene. Han tenkte på makkeren som den yngre broren han aldri hadde hatt. Han skulle lære ham ting, se til at han ikke sluntret unna, at han gikk ut for å se til sporvekselen i tide, lærte seg instruksen til punkt og prikke, for tenk om det kom en ekstraordinær kontroll, det hender, det også …
Men så gikk det på et vis over. Og han begynte tvert imot å kjenne en slags mistro og engstelse for at de skulle sende en hvem-som-helst, en eller annen slamp eller prippen fyr som måtte læres opp i den minste ting, i å slå fluer i hjel, mens Kasatonov ble sendt på alderspensjon.
– Nei, du tuller! – han forestilte seg at han snakket til en korpulent oberstløytnant i personalavdelingen, – det der går ikke, Kasatonov blir stående på post, – og overbevist og fornøyd gikk han ut til sporvekselen, sin eneste makker, for å sitte litt på kanten av svillene. Han satt der en lang stund og så ut over steppen mot fjellene i det fjerne. En topp etter den andre, dekket av snø, taggete: Kaukasus.
Kasatonov liker ikke fjellene. De angår ham liksom ikke, de står nå bare der de står, de er jo vakre. Men så blir han sint. Hvem er det som har stilt dem opp der midt på slettelandet? Fjellene stenger for jernbanen. De slipper ikke togene fram. De har makt over rommet.
Kasatonov sitter der til det skumrer, så tar han en liten hammer med langt skaft, en slik som de bruker på stasjonene når de banker på hjul og akselkasser på jernbanevognene. Han veier den i hånden, sikter, og begynner forsiktig å banke en klingende rytme på sporvekselen. Langsomt blir rytmen raskere, som et akselererende togsett.
Han overveldes av hengivenhet og begeistring og føler at Jernbanens jernkropp våkner, den som er den samme i alle deler og tidssoner av landet. Han slår på ett lite ledd, på én liten hard knoke som stikker ut, og det gir gjenlyd i det hele, som om hun liker det, herskerinnen, når han, den ubetydelige, gleder henne, og som belønning lar ham legge øret inntil henne. Ekkoet fra hammeren hans stilner i metallet – så kommer det, forvandlet, tilbake fra det fjerne, der det har jaget tusener på tusener av kilometer gjennom det store landet, som er skapt av og støpt i skinner. Og skinnene synger til ham om alt det som er og var.
Om tog fulle av soldater som gikk fra alle kanter mot vest. Om tog fulle av fanger som gikk fra alle kanter mot nord og øst. Om at man aldri kan stole på jorden. Den er slu og troløs, og derfor må man legge tunge fyllinger på ryggen av den, skinner og sviller, slå skinnespiker ned i svillene – bare da er jorden virkelig betvunget.
Den forbannede august i nittien fortalte radioen Kasatonov at det var unntakstilstand i hovedstaden. Så ble det stille, som om radioapparatet var gått i stykker.
I tre døgn satt han ved kontrollpulten til sambandet og ventet på at den grønne oppkallsknappen skulle lyse, at lampene på linjenettet skulle begynne å blinke og at de skulle begynne å komme – at togene skulle begynne å komme, at styrken skulle reise seg, den som var blitt bygget opp over tiår, som avisene hadde skrevet om og sangene sunget om.
Eteren summet av skremt hvisking fra toglederne på hovedlinjen. Tre ganger våknet apparaturen til liv, den gule knappen lyste: Vent på oppkall. Men den grønne lyste aldri. Det kom ingen kommando. Det kom ingen militærtog.
Den tredje dagen var Kasatonov utslitt og fortvilet, mangelen på søvn var ved å overmanne ham, men å sove kunne han ikke tillate seg, og han trykket selv på oppkallsknappen. For tredje gang i livet.
To ganger før hadde snøstormer lagt skavler høye som mennesker på banelegemet, og det var behov for en snøfreser. Kasatonov fulgte instruksen og kalte opp, og straks svarte en klar stemme:
– Kontrollen her. Over.
Denne gangen er det visst kontakt, sambandet er i drift, men ingen svarer noe som helst.
– Fire-tre-seks-syv her, over, sier Kasatonov flere ganger.
Men der, på andre siden, er det som om noen driver med barnestreker: tar opp telefonrøret og puster inn i det. Det lyder som om noen går, snufser, røyker eller sukker tungt, gledesløst.
Kasatonov kunne ikke tro at en slik skjødesløshet var mulig. Han mente det måtte være en feil, sambandssoldatene hadde kludret til noe, og at det faktisk ikke var noen forbindelse med kontrollpunktet. Han lot øynene gli over blikkplaten med instruksen: hvis forbindelsen med kontrollpunktet brytes, skal han gi alarmsignal. Han rev blyforseglingen med våpenmerket av den røde knappen og trykket av full kraft.
Det klirret, raslet, og brøt.
I øretelefonene kom en fryktelig ekkel lyd, det var som om noen blåste i en flaskehals med vilje.
– Hooo …
Kasatonov trykket igjen: klirring, rasling, smell.
I øretelefonene:
– Hooo …
Tredje gang: klirring, rasling.
– Hooo …
Han brøler:
– Fire-tre-seks-syv her, svar!
Derfra:
– Hooo!
Og plutselig innser Kasatonov at i mange tusen hytter og brakker, kommandotårn og maskinrom, førerhus, krypteringsstasjoner, kontorer, bunkere sitter nå skremte tjenestemenn og roper i mikrofonene sine, null-enere og null-toere, 609-ere og 7/8-ere, hemmelige og superhemmelige, og prøver å skrike seg opp til toppen. Og alt de får av svar, er det monotone, fryktelige:
– Hooo …
Kasatonov for ut av hytta. Det var stille.
I det fjerne lå fjellene badet i lys, brutte linjer, skjeve tagger, tagger, tagger.
Og det var som om rommet et sted i det fjerne sang sammen med eteren, moret seg, lot vinden suse mot steinen:
– Hooo …
Åh, som han ville drepe, skyte dette Hooo, rive det, sprenge det i stykker med granater, sprette det opp med en talestrøm av maskingeværsalver! Han grep karabinen og skjøt i luften:
– Pang! Pang! Pang!
En mumling brer seg på steppen:
– Hooo …
Han kastet fra seg karabinen, tok hammeren, gjorde seg klar, banket melodien på skinnene, den lønnlige melodien.
Ingenting. Jernbanen er taus. Som var den død.
Kasatonov slengte vekk hammeren. Han kastet seg ned på sengen i hytta, dekket seg til med losjakken, puttet bomull fra førstehjelpsskrinet i ørene for å slippe å høre:
– Hooo …
Først den fjerde dagen ble Hooo borte fra eteren. Sjefenes stemmer kom tilbake. Men de hadde ikke den samme kraften som før.
Så virket det som om tjenesten ble underlagt en sivil instans. Og han fortsatte i tjenesten: med skulderklaffene til et ikke-eksisterende land, med dets militære ID-kort, med dets kuler i karabinen. Og det ante Kasatonov at han kunne ha forlatt posten sin uten at det ville fått følger for ham. Mange dro; det var ikke for ingenting at skinnene var tause, at de ikke svarte på hammeren.
Men hvor skulle han dra? Hva hadde han utenom hytta, utenom instruksen på ståltavlen?
Kasatonov trodde at en dag – ikke i morgen, ikke om en måned, men kanskje om et år eller to – ville den grønne knappen på den døde pulten lyse, og en ung, fast stemme ville si:
– Fire-tre-seks-syv, hører du meg? Over!
– Jeg hører deg bra, kontrollpunkt, over, – ville Kasatonov svare, mens han rettet på uniformsjakken.
– Sporvekselen må kontrolleres, fire-tre-seks-syv, – befaler kontrollpunktet, – beredskap om tolv timer. I morgen kommer en spesialtransport forbi hos deg.
– Sporvekselen må kontrolleres, skal bli, rapporterer Kasatonov.
Han vil olje og justere alt tre ganger. Og om morgenen vil han forbinde sidesporet med hovedlinjen. Og så kommer togene, armeen kommer tilbake, og glade soldater under røde bannere fanger Hooo, jager det opp i fjellene og slår det i hjel i de mørke kløftene.
Om dagen gikk Kasatonov på jakt, satte opp snarer på steppen. Om kvelden, når det ble kjølig i skumringen, røykte han finhakket steppegress og satt og så mot byen i det fjerne, ved foten av fjellene.
Der snakket de et annet språk, et som var i slekt med fjellelvenes, snøskredenes og jordrasenes språk. Til og med bikkjene bjeffet på en annen måte der enn på hjemstedet til Kasatonov.
En gang for lenge siden, da han var en snørrete guttunge, soldat i en togkonvoi, hadde Kasatonov fraktet folk derfra ut i den glovarme ørkenen, fra fjellene og dit hvor ingenting er høyere enn en kamel. Hundrevis av transportvogner var gått mot øst, og etterlot de døde på mindre holdeplasser. Den svarte røyken fra damplokomotivene hadde lagt seg over sporene. Og Kasatonov hadde kjent på seg at de dro for alltid, at det var ingen vei tilbake. Det var derfor den var så storslagen og voldsom, denne alminnelige jobben som konvoisoldat. Det var ingen sammenrasket, broket forsamling av fanger de hadde i sin makt, men et helt folk, gamle som unge.
Men så ble det uorden i systemet – de dro tilbake. På ny drakk de vann fra elvene sine, pustet i luften fra fjellene sine, selv om de skulle krepert i sanden.
Før, da den øverste makten fortsatt hadde kontroll, tillot ikke Kasatonov seg å stille spørsmål ved hvorfor de kom tilbake. Hvem hadde gitt dem lov til det? Men nå begynte han å fundere: Hvordan kunne dette skje? Med hvilken rett? Var det her sammenbruddet startet? Var det derfra, fra fjellene bak byen, fra de fremmede og gjenstridige fjellene, den djevelske lyden kom:
– Hooo …
Kasatonov forventet at oppkallsknappen skulle lyse om våren, når snøen smeltet. Han husket hva han hadde lært: Om vinteren går krigen i hvilemodus, styrkene graver seg ned i tilfluktsrommene, våpenoljen stivner. Men om våren åpner veiene seg, og generalene legger nye kart på bordet.
Men så lyste knappen i de siste dagene av november, før snøen kom, på den tiden da dyrene ute på marken er forsvarsløse mot jegeren fordi de allerede har tatt den lyse vinterkledningen på.
Kasatonov bar en hvithare inn i hytta, en skikkelig rugg av et dyr han hadde klart å fange. Da lyser det på kontrollpulten, summer, ding-dong. Hans første tanke var: Apparaturen er ødelagt, ett klikk og det blir kortslutning.
Men den grønne knappen lyser.
Kasatonov opprettet forsiktig forbindelse, redd for at han igjen skulle få høre det fatale:
– Hooo …
Men det lyder en kraftig stemme:
– Fire-tre-seks-syv, svar!
Og ingen Hooo. Man kan bare høre andre kommandostemmer som kaller opp togledere på andre vaktposter.
Kasatonov klarte så vidt å snakke, rotet nesten med nummeret sitt:
– Her er fire-tre-seks-syv, over!
Fra høyttaleren brølte det:
– Kampberedskap! Fire-tre-seks-syv, kodeord APATIT, jeg gjentar, kodeord APATIT! Forstått? Over.
– Bekrefter APATIT, over, – Kasatonov svelget og svarte med fast stemme.
Høyttaleren skrudde seg av.
I instruksen til Kasatonov sto kodeordene BJØRK, FAKKEL, KORRIDOR, KORDONG. Ikke noe APATIT. Han visste ikke engang hva apatit skulle være. Appetitt, kanskje? Hadde han vært så nervøs at han hørte feil?
Han kunne ha svart ærlig at han ikke kjente til noe Apatit-Appetitt. Han hadde ikke fått melding om noe slikt. Han hadde ikke fått nye kodetabeller. Men da hadde kanskje toglederen kuttet ham av. Sendt togene over en annen sporveksel?
– Kampberedskap, – sa han til seg selv, mens han hamret og oljet på sporvekselen, – kampberedskap! Kampberedskap!
Hjertet frydet seg.
– Apatit! Appetitt! Appatitt! Apetit!
Han ville være våken hele natten og vente på signal, men sovnet, utmattet, ved kontrollpulten.
Om morgenen ble han vekket av en fløyte.
Kasatonov sprang ut av hytta.
Ved lyssignalet, ved sporvekselen, sto togtransporten. Man kunne ikke se slutten på den i det grå morgengryet. Han lot blikket gli over vognene og flatvognene: en, to, syv, elleve, tjueto, lenger kunne han ikke se. Et regiment, eller kanskje til og med en brigade. Panservogner og pansrede personellkjøretøy, lastebiler, bergingsbiler, luftvernsystemer, feltkjøkken, drivstoffvogner, trekkvogner, reparasjonsverksteder – alt i én transport.
Panservognene og de pansrede personellkjøretøyene var dekket av presenninger, og kanonløpene deres presset stivt ut mot stoffet som soldatens morrabrød. Soldatene røykte, pisset ut av vogndørene, og dampen fra urinen blandet seg med røyken fra tobakken.
Og Kasatonov la om sporvekselen og ba en bønn til diesellokomotivet, skinnene, panservognene, kanonene, ba om at de skulle dra i vei, at de skulle pepre med TNT, skyte, knuse, hamre, utslette fra jordens overflate; tilintetgjøre, utbombe, vekke hele verden med skytingen, slik at ingen høyttaler noen gang skulle kunne si:
– Hooo …
Togsettet satte seg langsomt i bevegelse, gled inn på hovedlinjen og satte kursen mot fjellene.
Dagene gikk: som om det aldri hadde vært noen togtransport.
Apparaturen er taus igjen.
Fortsatt ingen snø, det var som om vinteren ikke kunne bestemme seg for å komme ned fra de hvite fjellene til slettelandet.
Kasatonov begynte å tro at han hadde drømt alt sammen: flatvognene, panservognene, maskinpistolskytterne, firling-luftvernkanonløpene, oppkallet om kvelden, kodeordet APATIT eller APPETITT.
Men Kasatonov visste godt at togtransporten, den hadde han ikke bare drømt om. På stedene der de iherdige soldatene hadde pisset så rikelig, luktet svillene fortsatt av urin. Og han gikk der og snuste omkring slik en bikkje værer fremmede markeringer, – hvor er de, hundene, hvor har de dratt, hvorfor gir de ikke lyd fra seg?
Men ved nyttår – det nakne, svarte, fryktelige, på selveste kvelden åpnet himmelen seg over byen ved foten av fjellene. Det drønnet og smalt. Over det glisne skylaget flerret gule lysstriper og ildrøde lyn. Han gjenkjente stemmene til panserkanonene, stemmene til artilleriet, og han danset i den iskalde vinden og ropte i mørket mens han lo og spottet:
– Hooo! Hooo!
Neste morgen hadde han høy feber, og hytta snødde ned i en snøstorm som varte i flere dager. Han hørte den ikke. Så begynte han å stå opp igjen. Han hadde bare krefter til å fyre opp i hytta og varme vann. Ørene var opphovnet, oppsvulmet, som av eksplosjoner, og han hørte ikke lenger verdens lyder, bare det betente ekkoet fra de nattlige kanonsalvene som vandret rundt i kroppen hans.
Men en iskald morgen fløytet et diesellokomotiv ved hytta, og det var som om det ga ham hørselen tilbake.
Kasatonov krøp ut og dro med seg spaden for å grave sporvekselen fram fra snøen.
Toget sto på hovedlinjen.
Men det var ikke et eneste menneske på flatvognene.
Bare døde, ødelagte pansere og pansrede personellkjøretøy, opplyst av solen som sto opp fra vinterens mørke.
De var dårlig rengjort, som tomme hermetikkbokser. Og som hermetikkbokser luktet de selv om det var frost, de stinket av bedervet kjøtt og glødeskall.
Han stirret vantro på bristene i den sprukne pansringen, på brennmerkene, sårene og bulkene. På det svarte menneskesvoret som klebet seg fast til de avrevne, skrå kanontårnene.
Og han hørte hvordan vinden fra fjellene ulte i det døde metallet, hvordan den blåste inn i de åpne lukene, i de forvridde løpene:
– Hooo!
