Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Historiemaskinen

Einar O. Risas collageroman om deportasjonen av de norske jødene mangler historisk følsomhet.

Einar O. Risa:
Maskineriet. Listene
Tiden, 2012

Tidligere publisert i Vagant 4/2012

Einar O. Risa: Maskineriet. Listene (Tiden, 2012).

Einar O. Risa: Maskineriet. Listene (Tiden, 2012).

«Jeg ville ikke skrive en bok om jødene, men om maskineriet som gjorde det mulig å deportere 532 jøder fra Norge til Auschwitz», forklarte Einar O. Risa i et intervju med Stavanger Aftenblad 4. september i år. Metaforer av denne typen – maskineriet – er så innarbeidet i hvordan vi snakker om nazistenes forsøk på å utslette de europeiske jødene at det er lett å glemme at det dreier seg om nettopp metaforer, språklige uttrykk som skaper forbindelse mellom to forskjellige betydningsområder. Maskineriet. Listene undersøker ikke mekanikken i drosjene norsk politi rekvirerte for å bringe jøder i Oslo sentrum til Amerikalinjens kai, ei heller motorkraften til det tyske transportskipet Donau som tok dem videre til Stettin. Den 140 sider lange boka – Risa har i intervjuer kalt den en roman – gir oss heller et innblikk i … ja, hva gir den oss egentlig innblikk i? Hva er det Risa skriver om når han skriver om «maskineriet» som gjorde det mulig å deportere de norske jødene?

Først må det bemerkes at Risa ikke skriver så forferdelig mye, i tradisjonell forstand. Han siterer og parafraserer avisartikler, gjerne fra Aftenposten, gjengir diverse dokumenter – for eksempel Statspolitisjef Karl A. Marthinsens rapport «Evakuering av jøder» – og oversetter andre dokumenter igjen, blant annet innkallelsespapirene til Wannsee-konferansen. Forfatteren Einar O. Risa kommer først og fremst til syne gjennom beskrivelsene av en rekke fotografier, som ikke er reprodusert i boka.

Per Olov Enquists dokumentarroman Legionärerna (1968), om utleveringen av 146 baltiske soldater fra Sverige til Sovjetunionen i 1946, er et uttalt forbilde. En annen tekst det virker naturlig å sammenligne Maskineriet. Listene med, er Nicholsons Bakers sakprosabok Human Smoke (2008, på norsk i 2010, anmeldt av Anne Helene Guddal i Vagant 4/2010), som gjennom snaue 500 dokumentariske nedslag følger USAs inntreden i andre verdenskrig. Riktignok er Human Smoke langt mer omfattende enn Maskineriet. Listene, og ikke minst målbærer den et mye tydeligere resonnement, men Baker og Risa møtes i et ønske om å kartlegge aktørene bak de historiske hendelsene. Angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 og jødedeportasjonene 26. november 1942 var ikke noe som bare «skjedde»: Hvem gjorde og sa hva når?

Fra Risas avisartikler og dokumenter, fotografier og offentlige kunngjøringer trer det etter hvert fram noen hovedpersoner: Heinrich Himmler, leder av SS og den øverste organisatoren av folkemordet på jødene; Albert Viljam Hagelin, innenriksminister i Quislings regjering; og Halldis Nergård Østbye, alias Irene Sverd, forfatter av Jødespørsmålets og dets løsning (1938) og i flere år redaktør av Nasjonal Samlings avis Fritt Folk. I tillegg kommer noen mer utydelige bipersoner: for eksempel Himmlers private massør, Felix Kersten, og den svenske journalisten Benkt Jerneck, som var stasjonert i Norge under krigen.

Tom Egil Hverven kaller Maskineriet. Listene en «mosaikk» og spør i sin anmeldelse: «Hva er mosaikken, bakgrunnen for tilintetgjørelsen av det mosaiske trossamfunnet?» (Klassekampen, 15. september) Metaforen er uheldig, fordi den antyder at Risas roman inneholder mange små biter som til sammen danner et fullstendig bilde. Størrelsen på persongalleriet og romanens beskjedne lengde skulle være nok til å skjønne at det ikke er tilfellet. Collage synes å være en mer dekkende betegnelse. Ikke bare åpner «collage» for at bildet Maskineriet. Listene setter sammen kan være ufullstendig, men begrepet antyder også hvor vi må lete etter den litterære kvaliteten i en roman av denne typen: i utvelgelsen og sammenstillingen av de ulike dokumentariske elementene.

Hva er det så Risa har plukket ut? Hva er det han vil vise oss? Et viktig moment er å rekonstruere den byråkratiske beslutningskjeden – følge sporet av papirer – som fører fram til 26. november 1942 og Amerikalinjens kai. Først: 22. januar 1942 kunngjøres det i Aftenposten at legitimasjonskortene til jøder skal stemples med «J». Risa kommenterer: «Maskineriet klargjøres». Så: Lørdag 24. oktober undertegnes loven som gjør det tillatt for politiet å lage lister på grunnlag av skjemaene jødene fylte ut da passene deres ble stemplet. Allerede dagen etter: iltelegram fra Statspolitisjef Karl A. Marthinsen til alle landets politikammer: «Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkevegen 23, Oslo. Arrestasjonene skal skje mandag 26. oktober kl. 0600.» Risa kommenterer igjen: «Maskineriet er i gang.» Og slik går det videre, med bestemmelser, instrukser, kvitteringer og rapporter. Slik ser et folkemord ut på papiret.

Risas rekonstruksjon av papirsporet – eller det han altså kaller «maskineriet» – er unektelig et effektivt grep. Den instrumentelle fornuften i forvaltningsapparatet blottstilles (spør ikke hvorfor, konsentrer deg om hvordan), og jødeutslettelsenes moderne, byråkratiske karakter blir tydelig. Samtidig oppleves papirsporet dypt utilfredsstillende, fordi det er fanget i sin egen rasjonalitet. Det gir oss et snevert «hvordan» – og ikke stort mer.

Gjennom avisartiklene, fotografiene, bokutdragene og de øvrige kildetekstene får vi et og annet glimt av alt det andre som foregikk rundt «maskineriet» i krigsårene. Et grep Risa benytter seg av ved flere anledninger – og med blandet resultat – er å kontrastere papirsporet med mer hverdagslige tekster fra samme tidsperiode. Et rimelig vellykket eksempel er Risas klipp fra Aftenpostens seksjon for «underholdning, kunngjøringer, meldinger» 22. januar 1942:

[P]å Ullevål kino begynner Bra mennesker med Sonja Wigert og Georg Løkkeberg klokken 19.00, Konsertbyrået arrangerer foredrag fredag klokken 19.00 i Aulaen, første og andre foredrag er utsolgt, nå skal Tvedt-Raabe holde sitt tredje foredrag med tittelen «Atter Sol og Sommer», fra Telemarks bygder til Trollheimens tinder, foredrag med ca. 200 lysbilder vesentlig i naturlige farver, på Eldorado er det matiné arrangert av Hans Erichsen, landskonkurranse på munnspill, søndag klokken 13.00

Personalet på Ritz restaurant takker for nyttårsgratiale, og A/S Reginol annonserer at alle «slags brukte oljer mottas til regenerering», før vi så – midt inni alt det som for ettertiden fremstår som trivialiteter – får kunngjøringen fra Politidepartementet om at alle jøder skal ha en «J» stemplet i passet og den utførlige redegjørelsen for hvem som regnes for jøde. Avisklippet forteller oss ikke bare noe om hvordan deportasjonsforberedelsene foregikk i praksis, det ansporer oss også til refleksjon over hvordan det vi – ettertiden – kaller historie utfolder seg midt oppi alt det andre som aldri finner veien ut av arkivene igjen. (Når det er sagt, så voldsomt overraskende er Risas grep ikke: Det brukes på baksiden av Morgenbladet hver uke.)

Dessverre er det få eksempler av typen over i Maskineriet. Listene, og de som finnes, overskygges av Risas mer uvørne kryssklipping. I kapittelet «Instruks, telegram, skrivemaskin», som dreier seg om torsdag 26. november 1942, dagen for den første deportasjonen,  kan vi for eksempel lese følgende avsnitt klemt mellom to telegrammer fra SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard, gestaposjef i Norge:

I Aftenpostens aftenutgave er Fantomet på plass, det er tre tegninger nederst på side 2, serien heter Fantomet og Baron Danton, det er dramatikk under vannet, i den første ruten er Fantomet bundet med et tau, teksten: Best som Fantomet har oppgitt alt håp, merker han noen rykk i tauet og føler at han langsomt glir nedover og forbi de farlige propellbladene. I den andre ruten henger han under propellen: Det er Sala, som ved å gi spillet noen omdreininger har senket Fantomet et godt stykke under skruen. Den tredje ruten. Propellen går rundt: Lynsnart griper han sjansen til å få manøvrert tauet mellom propellvingene, og da skruen i neste øyeblikk begynner å rotere, blir trossen skåret over som en sytråd.

Fortsettes.

Men ingenting om DS «Donau».

At journalistene i «nyordnede» Aftenposten ikke gravde i hva som foregikk nede på havna, er vel ikke spesielt overraskende. Og hvilke erkjennelser kan vi trekke ut av at avisa denne dagen – som dagen før og dagen etter, formodentlig – hadde en Fantomet-stripe på trykk? Sammenstillingen synes først og fremst å være motivert av den billige kontrasten mellom «Mannen som ikke kan dø» og det faktum at av de 532 jødene ombord på Donau var det bare ni som overlevde.

Risas dokumentariske framgangsmåte henter sin kraft fra vår kjennskap til historien, vi vet at det ender i Auschwitz. Men for at dokumentasjon ikke skal bli manipulasjon må kildene avleses i sine samtidige sammenhenger og ikke tilskrives en betydning fra ettertidens privilegerte ståsted. Når Risa her dumper trekvart århundre med kunnskap på «Ånden som går» og samtidig anklagende påpeker «Men ingenting om DS ‘Donau’» vitner det om manglende historisk følsomhet – og en ikke ubetydelig vilje til melodrama.

I et portrett av Hilary Mantel, som i høst vant Booker-prisen for den historiske romanen Bring Up the Bodies, formulerer The New Yorkers Larissa Macfaquhar (15. oktober) utfordringen Mantel står overfor når hun henter sin karakterer og historier fra fortida på denne måten:

So much of fiction is a matter of trying to force uncertainty and freedom into a process that is in fact entirely determined by choice or events. When she is writing historical fiction, she knows what will happen and can do nothing about it, but she must try to imagine the events as if the outcome were not yet fixed, from the perspective of the characters, who are moving forward in ignorance. This is not just an emotional business of entering the characters’ point of view; it is also a matter of remembering that at every point things could have been different. What she, the author, knows is history, not fate.

Selv om Risa bygger sin roman av dokumenter, heller enn å dikte liv i historiske personer innenfor en tradisjonell, psykologisk-realistisk fortelling, gjelder det samme prinsippet: Vi kjenner historiens gang, ikke skjebnens styrelser.

I Maskineriet. Listene får man inntrykk av at Risa har latt seg forføre av sin egen metafor for organiseringen av jødedeportasjonene – «maskineriet» som viljeløst jobber mot et på forhånd gitt mål – og opphøyet den til en fortolkningsnøkkel for historien som sådan. Etter dokumentene fra Wannsee-konferansen, et hemmelig møte i en villa utenfor Berlin 20. januar 1942 hvor «den endelige løsningen» ble formalisert, leser vi for eksempel følgende:

I Aftenposten nevnes Wannsee bare én gang i 1942, en liten notis som forteller at det skal avholdes trelandskamp i seiling mellom Tyskland, Italia og Ungarn på sjøen. Tre spalter til høyre er det en annonse med tegning, en soldat med SS-runer på hjelmen og en ung, blond mann, de håndhilser: Med Waffen-SS og Den Norske Legion mot den felles fiende. Mot bolsjevismen. Gjør også du din plikt. Meld deg til nærmeste politimyndighet.

En villa i Wannsee, det var fortsettelsen.

Hva vil Risa med dette? At et hemmelig møte på øverste nivå i Det tredje riket ikke refereres i en norsk avis bør ikke forundre oss, og det forundrer neppe Risa heller. (Vi får vel også anta at det ikke er avisas sparsomme dekning av seilsporten i Wannsee-området – bare én notis i løpet av et helt år!? – forfatteren vil ta et oppgjør med.) Hva skal vi så tro om at den ene forekomsten av ordet «Wannsee» i Aftenpostens 1942-årgang står på samme side som en verveannonse for Waffen-SS? Det er en historisk tilfeldighet – som Risa ved å løfte fram og kommentere opphøyer til et tegn, et forvarsel om katastrofen vi vet skal komme: historiens gang forandret til «maskineriets» taktfaste dur. (I det ovennevnte klippet fra Aftenpostens seksjon for underholdning og meldinger klarer ikke Risa å la være å kommentere dateringen til Politidepartementets kunngjøring: «Det er samme dag som Wannsee-konferansen avholdes rett utenfor Berlin.»)

Risa må ha innsett at «maskineriet» hans er for anonymt og abstrakt – eller rent ut mystisk – til å bære en roman alene, for han bruker en del plass på å skissere biografiene til ideologen Halldis Nergård Østbye og Quislings innenriksminister, Albert Viljam Hagelin, og ikke minst Heinrich Himmler. I passasjene om Himmler aner vi det som er kjernespørsmålet i nær sagt alle studier av nazismen og jødeutslettelsene, og som gjerne formuleres i vendinger à la: Hvordan kunne en kulturnasjon som Tyskland falle ned i det dypeste barbari? Hvordan kan et menneske være en kjærlig, Mozart-lyttende familiefar på kveldstid og sluse menn og kvinner, gamle og barn inn i et gasskammer på dagtid? Risa tar gjerne utgangspunkt i et fotografi (ifølge Hverven er det «ekfrasene», bildebeskrivelsene «som gjør boka til god litteratur»), og det er særlig forholdet mellom RF-SS Heinrich Himmler og mennesket Heinrich Himmler som ser ut til å interessere ham. Et eksempel på det første kan være åpningen av kapittelet «En hjelm i Wien»:

Haken er så vidt kraftig nok til at hjelmstroppen finner feste, det er en stor hjelm, skinnende svart i vårsolen, det er i Wien, 15. mars 1938, RF-SS Heinrich Himmler har løftet den høyre armen, den germanske hilsenen, han har på seg den svarte SS-uniformen levert av Hugo Boss, han har bandolær, armbind med hakekors, og han har festet et stort sverd til uniformen, de svarte høye støvlene skinner også, han stirrer rett fram under den store hjelmen, munnen er bestemt lukket, politiet i Wien er tatt i ed for Hitler, og han er blitt sjef for det østerrikske politiet, det er Anschluss, Østerrike er forsvunnet, det er blitt en del av Tyskland, han har vært i Wien i flere dager, han kom med fly tidlig om morgenen den 12. mars, flyet landet på Aspern rett utenfor byen, han kommer først, og han har Reinhard Heydrich med i følget, han skal overta et land, han skal gjøre forberedelser innen Adolf Hitler ankommer. Det er travle dager.

Når man klarer å se forbi Risas kommakåte og selvkjælende språkføring, melder spørsmålet seg her også: Hva er erkjennelsesverdien i en passasje som dette? Fotografiet er ikke gjengitt, så leseren har ingen mulighet til å ta stilling til Risas beskrivelse av det. Vi får et inntrykk av Himmlers seremonielle påkledning (hjelm, sverd, bandolær, etc.), men hva mer? Fotografibeskrivelsen er montert sammen med et telegram fra Aftenpostens korrespondent Andreas Vinding som begeistret rapporterer om «verdenshistoriske dager i Wien» og legger til at «[j]akten på jødene fortsetter med uforsonlig strenghet». Risa forteller at Vindings telegram «er hovedoppslaget i Aftenpostens morgenutgave onsdag 16. mars, det er et fotografi over fire spalter av militærparaden, ved siden, til venstre er det et fotografi av Hitler på talerstolen på Heldenplatz foran Hofburg». Risa avslutter det to og en halv side lange kapittelet med følgende avsnitt: «Aftenposten har ikke fått med seg fotografiet av mannen under den store, svarte og skinnende hjelmen, RF-SS Himmler. Det finnes i Das Bundesarchiv.»

Igjen får man denne følelsen av at Risa er mer interessert i «maskineriet» bakenfor – korrespondansene og detaljene man kan lete opp i dag – heller enn historien slik den utfoldet seg. Alles oppmerksomhet var rettet mot Hitler, men hva med «mannen under den store, svarte og skinnende hjelmen», mannen som skal organisere det vi vet kommer – hva med ham? Ikke en gang Aftenpostens nazivennlige Vinding syntes det verdt å sende hjem et foto av ham.

Minst like påfallende som Risas avsluttende bemerkninger, er den innledende påpekningen: Himmlers hake «er så vidt kraftig nok til at hjelmstroppen finner feste». Hvorfor denne trangen til å latterliggjøre ondskapen? Den lille mannen med den store hjelmen. Massemorderen med den korte, umandige haken. Tankene går til Dagbladets forside dagen etter Anders Behring Breiviks første fengslingsmøte: «Ynkelig. Feminin. Iskald.»

De intime ansatsene vi finner i avsnittet over – møtet mellom kroppens mykhet og utrustningens tunge stivhet – bringer oss over til Risas andre interessefeltet: mennesket Heinrich Himmler. Mannen som elsket sin datter og måtte ha en privat massør som kunne dempe de kroniske magesmertene han led av, agronomen som hadde drevet en kyllingfarm før han ble en av de mektigste mennene i Det tredje riket. Men hva kan man egentlig lese ut av – for eksempel – et fotografi av Heinrich Himmler sammen med kona Margarete og datteren Gudrun på kyllingfarmen i Waldrudering utenfor München? Hva kan man lære om mennesket Heinrich Himmler som overskrider de sosiale og kjønnsmessige strukturene som et familiefotografi fra overgangen mellom 1920- og 1930-tallet vitner om? Risas bildebeskrivelser begrenser seg da også stort sett til skisseaktige gjengivelser av fotografiene ispedd et og annet spørsmål eller frampek om hva som kommer til å følge etter øyeblikket som er fanget på film.

Metoden avstedkommer ikke de helt store resultatene, og på et tidspunkt begynner Risa å drømme om andre og mer avslørende fotografier enn dem han har for hånden:

Kan hende finnes det et fotografi av den sengeliggende RF-SS Himmler, uten briller, mens smertene herjer i ham, men det er lite trolig, Himmler liggende på ryggen, avkledd, og Felix Kersten står ved siden av sengen, bøyd over ham, hendene over den lidende pasienten (…).

Opp i Himmlers seng sammen med den mannlige massøren … Her har vi forlatt den seriøse, historiske undersøkelsen og begitt oss inn i de våte drømmeriene til en News of the World-journalist.

Hvis Risa hadde konstruert skjebnetunge frampek av typen vi har sett over i en fiksjonsroman eller inkludert grovsnekrede kontraster à la Fantomet-eksempelet, ville han blitt kritisert for ikke å ha kontroll på virkemidlene. Hvis han hadde fantasert seg inn på soverommet til en massemorder, ville formodentlig en leser eller to stilt spørsmålstegn ved det valget. Når Risa gjør det førstnevnte med historiske dokumenter og det sistnevnte med en virkelig person, vurderes det positivt.

Jens Vetland i Fædrelandsvennen kaller romanen «Skremmende og velskrevet» (18. september), mens Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad (10. oktober) sier at vi har å gjøre med en «velskrevet og sjangerutfordrende» roman. Ifølge Jensen er formen «valgt med kløkt, ja med en utspekulert spissfindighet som til slutt setter leseren i klisteret»: «Forfatterens grep får nemlig leseren, som jo tross alt sitter med fasiten og omfanget av katastrofen, til å føle seg skyldig fordi han ikke kjenner seg mer opprørt og fortvilet over det han leser.» I en dobbeltanmeldelse av Maskineriet. Listene og Terje Emberland og Matthew Kotts Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt (Aschehoug) slår Heming Gujord fast følgende: «Det gjør vondt å lese Risas bok, slik det skal gjøre, når vond historie fortelles på en vellykket måte.» (Bergens Tidende, 22. oktober.)

Frykt, skyld og smerte, altså – det er tre følelsesmessige reaksjoner man sjelden ser kritikere henvise til i begrunnelsen av hva som gjør et litterært verk godt. Vetland, Jensen og Gujord skal selvfølgelig få lov til å føle hva de vil, men det er interessant å merke seg at tekstene deres bare i liten grad beveger seg forbi den umiddelbare responsen på verket. (Vetland: «Det som gir leseren kuldegysninger, er hvorledes tyskerne sammen med Quisling og hans ministere gjennomførte deportasjonen av de norske jødene.») For Vetland og Jensen ser det ut til at den sjokkerende avstanden mellom dokumentenes tørre, kjølige formuleringer og den kunnskapen vi har i dag – alle de bildene vi har sett igjen og igjen de siste 70 årene – er nok til å overbevise dem om romanens litterære kvaliteter.

Gujord trenger en personlig forbindelse for at emnet – det systematiske drapet på millioner av mennesker – skal oppleves tilstrekkelig «relevant». Fagboka Himmlers Norge «mangler språk», noe som «skaper avstand», ifølge Gujord. Ikke så med Maskineriet. Listene: «Risa gjør språklige utsnitt, også i historiske dokumenter, men på en måte som bringer historien nær. Slik lykkes han med å gjøre besettelsen subjektivt relevant, på tvers av den historiske avstanden.»

Besettelsen Gujord her snakker om, finner vi igjen på romanens tittelblad: Maskineriet. Listene. En besettelse. Betegnelsen henviser til den nazistiske antisemittismen, besettelsen som spredde seg gjennom det tyske riket og andre europeiske land, men den kan også leses som en genrebetegnelse, noe Risa selv har antydet i intervjuer: en manisk søken etter å kryste en eller annen form for mening eller forståelse ut av massedrapet på Europas jøder. Det er ingen grunn til å betvile verken oppriktigheten eller arbeidsmengden bak Risas forsøk, men som roman er Maskineriet. Listene mislykket. Den baserer seg på enkel kryssklipping av dokumenter som heller enn å skape reelle, åpnende koblinger seg imellom etablerer vage men skjebnetunge mønstre for ettertiden og etterkommerne. I stedet for å utforske fortiden bruker den – ikke uten hell, som vi har sett – populærkulturens skjemaer for å tilfredsstille samtidens krav om at ethvert fenomen skal kunne fordøyes affektivt og umiddelbart.

22. oktober publiserte Risa kronikken «Godsvogner, byfruen og Fantomet» i Vårt Land. Byfruen i tittelen henviser til en matspalte i Aftenposten, og teksten er en 6000 tegn lang versjon av Risas roman. Kronikken konsentrerer seg om transporten av norske jøder fra Berg interneringsleir utenfor Tønsberg til Oslo 26. november 1942 – «Godsvognene lar seg ikke skjule når de passerer foran Rådhuset»; byfruen «har prøvd å lage bløtkake av poteter» – klimakset, dagen for den første deportasjonen til Auschwitz. At Maskineriet. Listene lar seg klippe ned på denne måten, er ikke overraskende: «Maskineriet» vi hører arbeide i Risas roman er ikke historiens gang, men tabloidjournalistikken og melodramaets treskeverk.

 

I Vagant 4/2012 ble Fædrelandsvennen oppgitt som trykkested for kronikken «Godsvogner, byfruen og Fantomet». Vagant beklager feilen.

Avatar

Olaf Haagensen

Én kommentar

  • Hr. Haagensens noe selsomme lesning av min bok fortjener en korrigering, dette er Atle Christiansen i Aftenposten:

    Boken er nøktern og gruoppvekkende på samme tid.
    Begivenhetenes biografi
    Bok roman
    Einar O. Risa
    Maskineriet. Listene – En besettelse
    Tiden
    Et forsøk på å forstå hva som skjedde da norske jøder ble sendt til Auschwitz.
    Maskineriet utgir seg for å være en roman, og det må den gjerne være for min del. Undertit- telen En besettelse viser til det ondes problem, eller som Nasjonal Samling-ideolog Halldis Neegård Østbye ville ha kalt det: jødeproblemet.
    Kanskje kan man si at denne problemstillingen – krigen, Auschwitz – er en besettelse for Einar O. Risa også. Han har skrevet om det før. Denne boken er ikke oppdiktet. Den dreier seg overhodet ikke om å blande virkelighet og diktning, det faktiske og det oppdiktede. Dette er en bok der forfatteren har gått gjennom gamle dokumenter i et forsøk på å forstå hva som har hendt.
    Hvem bestemte
    Risa har ikke skrevet en biografi, med mindre det er noe som heter dokumentenes eller begivenhetens biografi. Ved bruk av rettsreferater, brev, lovutkast, avisartikler, fotografier, aviser og andre dokumenter prøver Risa å avlese hva som har ført til den skjebnesvangre Auschwitz-transporten 26. november 1942, for 70 år siden. Hvem har bestemt det, og når ble det bestemt?
    Risa skriver at det begynner i statspolitiets hovedkvarter i ok- tober 1942. Noen avsnitt senere skriver han at det starter ved innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935. «Eller, eller,» skriver Risa, og med sine stadige «eller» bagatelliserer ikke forfatteren bakgrunnen, men peker på hvordan flere avgjørende hendelser og handlinger er en del av bakgrunnen for at det sendes norske jøder med DS Donau i november 1942.
    Jeg nevnte at Risa ikke har skrevet en biografi. Men her er karakterer nok, og flere av dem trer tydelig frem for leseren over få, men velskrevne sider: Hagelin (mannen fra intet), Østbye (den forsmådde og usentimentale ideolog), Himmler (den travle).
    Helt sentral er ideologen: «Halldis Neegård Østbye er en praktisk kvinne, hun ser ikke bare problemet, hun går videre, hun leter etter løsninger (…) at man ikke skal mishandle en slått fiende, men at han om nødven- dig skytes raskt og nådeløst, det er det samme som med dyrene, de skal drepes raskt og smerte- fritt, ikke seigpines, det bør vel
    også gjelde jødene.»
    Ideologen mener for øvrig at unge nordmenn bør slippe å drepe jødene, det bør overlates til asiater og russere. Det grove i disse utsagnene er sammenligningen mellom jøder og dyr og at nordmenn bør slippe å drepe dem, men er det ikke like grovt at det tilsynelatende resonneres slik i et fornuftig språk, at denne talen så å si holder hus i fornuftens språk? I alle fall: Det er gyselig. Jeg grøsser.
    Nøktern
    Einar O. Risas bok er troverdig og utrolig på samme tid, den er både nøktern og gruoppvekkende. Grunnen er en refererende skrivemåte i kontrast til grusomme hendelser og iskalde dokumenter ført i pennen av medlemmer av Nasjonal Samling. Samtidig refereres trivielle kunngjøringer om kinoforestillinger side om side med kunngjøringer som at jødene må få stemplet passersedler og annen legitimasjon med en «J».
    Nøkternt referat er alltid tilstrekkelig hvis hendelser og handlinger veier nok i seg selv. Da er det ingen grunn til å pøse på med moralpreken, utropstegn og appeller. Omtrent slik har kanskje Einar O. Risa tenkt før han gikk i gang med sin nye bok. I alle fall er det slik hans bok er blitt.
    Atle Christiansen