Da politifolk i storbyene også begynte med hipsterskjegg, var det endelig slutt på et fenomen som dreide seg om å skille seg ut, være kjappere enn treigingene. Hipsteren personifiserte det sosiologer kaller individualisering. Og ettersom individualisering var en prosess som gjennomsyret hele det senmoderne vestlige samfunnet, var hipsterens streben etter å være spesiell et kollektivt fenomen. Dette paradokset bar han med seg som en byrde, uten å bli knust av det.
I sin selvforståelse så han seg som avantgarde. Han kjente subkulturene, og oppdagelsene han gjorde der, var han god til å selge inn til mainstreamsamfunnet. Det var ikke den motkultur han ikke kunne kommersialisere. Han forstod seg på å kombinere mange stiler på eklektisk vis, fremfor alt retrostiler, og på den måten var det noe holdningsløst, ja, lykkelig opportunistisk over ham. Selv om han regnet seg for å tilhøre LOHAS-bevegelsen (Lifestyle of Health and Sustainability, altså en livsstil som går inn for å være sunn og bærekraftig), var han ingen ekte konsumkritiker – han skrudde bare konsumet opp til et høyere og dyrere nivå. Den amerikanske kulturkritikeren Mark Greif, som hadde et elsk-hat-forhold til hipsteren, skrev i Süddeutsche Zeitung i 2011: «Hipsterironien manglet enhver sarkasme, enhver bitterhet – og enhver kritikk. Den var bare sentimental.»
Hipsterens kritiske bevissthet rakk bare så langt som hans hedonisme. Kapitalismekritiker var han bare i den grad at han forkastet den stygge masseproduksjonen og gjenoppdaget håndverket isteden. Manufactum-katalogen var hans bibel. Selv øksen måtte være smidd for hånd. Han var på leting etter det ikke-skalerbares aura og skapte dermed en ny forretningsmodell for reproduserbar verdiskapning. Håndverksøl fra mikrobryggerier hadde han god greie på. Han foretrakk små kvanta og betalte gjerne høyere pris for det. Han var nemlig distinksjonenes[1]beskytter.
Var hipsteren utelukkende en mannlig figur? Nei, hipsterkvinnen fantes også. Hun tok med seg typen sin på yoga, og han fant seg gjerne i det. Hun var lett å kjenne igjen, med pannelugg, topplue, high waist jeans og oversize solbriller med tykk kant som skjulte halve ansiktet. Det så litt ut som om hun kom rett fra en kokainfest i Warhols Factory … Bare at hipsterjenta ikke var noen nyskapende skikkelse. Hipsteren interesserte seg for kosmetiske produkter og utformet kroppen sin ikke etter tradisjonelt mannlige idealer som styrke og hardhet, men skjønnhet og mykhet. Også hipstermannen tok til seg såkalt egenpleie. Han snakket gjerne om sine følelser (siden han generelt likte å snakke). Emoprat var egentlig en kvinnelig sjanger. Derfor er det bare den mannlige hipsteren som er en overraskende figur.
Faktisk har hipsteren forsvunnet som samtidens fenotyp, som epokal figur, uten at det at han har forsvunnet, er blitt lagt særskilt merke til, langt mindre proklamert. Grunnen kan være at han egentlig ikke er utdødd. Derimot har han gått i oppløsning som distinkt fenomen – gjennom sitt totale allestedsnærvær. Senest da CSUs generalsekretær (CSU er CDUs søsterparti i Bayern, o.a.) Alexander Dobrindt skulle profilere seg som en tidsåndens mann og byttet sine kantløse politikerbriller mot nerdete hornbriller med brede stenger, ble det synlig at hipsteren hadde gjennomsyret mainstreamsamfunnet med en slik suksess at han måtte bøte med siste rest av nervøs avantgardebevissthet. Epoken fikk en stille slutt. En for stor suksess hadde gjort at han ikke lenger skilte seg ut.
I over et tiår, la oss si fra 2000 til 2015, var hipsteren det sentrale nøkkelordet for alt som gjaldt som moteriktig og trendbevisst. Hvis det åpnet en ny bar med distinkt stil, ble den med et stønn kalt «hipsterbar» på Tripadvisor og i de bymagasinene som fortsatt fantes. Å si om noen at han ville være hipp, var en symbolsk demaskering som uansett ikke kunne forhindre at storbylivet ble stadig hippere. I glanstiden var det ikke uvanlig med byreiser til Williamsburg (Brooklyn), Kreuzkölln i Berlin eller Echo Park i Los Angeles for å oppleve den rendyrkede hipsteren. Siden hipsteren likte å vise seg frem, hadde han ikke noe imot å bli beglodd.
Hipsteren var slitsom for sine omgivelser siden han forsterket innovasjonspresset. Fixie-sykkelen med fast nav var hans store stolthet bare så lenge flertallet av befolkningen syntes at en sykkel uten gir var særdeles upraktisk. Så snart alle hadde skjønt at man ikke lenger skulle bestille caffè latte, men flat white, gjorde hipsteren en dristig kuvending tilbake til filterkaffe og rehabiliterte dermed noe som tilsynelatende hadde gått ut på dato for godt. Pastinakk og Teltow-nepe har også fått en renessanse takket være hipsterens retrohang.
En nyliberal figur
Samfunnet hadde et ambivalent, for ikke å si hyklersk, forhold til hipsteren: Det ville ikke bli forvekslet med ham, men ble gjerne med på det voldsomme oppsvinget i lifestyle, uten å si takk. Alle kjente til hipsterbrillene og himlet med øynene over dem, selv de som brukte dem selv. Ingen ville være hipster, men ingen ville heller gå glipp av de nyeste trendene når det gjaldt eksklusivt konsum. Det satiriske magasinet The Onion formulerte det morsomt nok slik: «Two hipsters angrily call each other ‘hipster’.»
Hipsteren gikk for å være en nyliberal figur siden han drev opp prisene. 4,50 euro for en americano? Er det mulig!? Han ble betraktet som en drivkraft i gentrifiseringen, siden han, i motsetning til andre ungdomsbevegelser, ikke skjemmet sine omgivelser, men pleiet dem. Hipsteren var en konservator, nesten en arkeolog, som så den iboende verdien i avleggse ting. Man kunne overlate en gammel, forfallen fabrikkhall til ham, han ville gi den nytt liv og pusse bort støvet fra hver enkel brownstone like omhyggelig som han trimmet hipsterskjegget sitt.
Enhver fenotype kan best forstås ved å avgrense den fra det som følger etter den. Hva kom etter hipsteren? La oss si det slik: Etter hipp kom «woke» – en økt bevissthet om patriarkalske strukturer og hvite privilegier. Altså nettfeministen som advarte mot giftig maskulinitet, den antirasistiske social justice warrior, Fridays for Future-generasjonen og tilhengerne av Carola Rackete, kort sagt: det politiske aktivistmiljøet på universitetene som protesterte mot kulturell appropriering og ikke hadde noen forståelse for elegante overflater, ettersom interiøret ikke har noen betydning for safe spaces. Estetikk ble byttet ut med moral.
Offisielt anser woke-generasjonen seg som en motsetning til boomerne. Men egentlig er de demografisk sett ekte babyboomerne altfor gamle til å duge som fiendebilde. Mye taler altså for at memet «OK, boomer», som ble populært i 2019, egentlig var rettet mot hipsterne. Og faktisk forholder de seg i mange henseender antitetisk til hverandre.
Mens hipsterkulturen gikk inn for distinksjon, går wokeness-kulturen inn for inkludering. Mens førstnevnte bestrebet seg på å fremstå som individer som det ikke var mulig å forveksle, foretrekker sistnevnte å tilhøre kollektive identitetskategorier – som People of Color, som transperson, som skeiv. Og mens unge mennesker som er woke, desidert hører til på venstresiden og værer sentrumsekstremisme overalt hvor deres egen språksensibilitet ikke deles, var det aldri mulig å fastlegge hipsteren politisk. Han forble en tvilsom fyr. Hipstere flest stemte nok grønt, men den alliansen var tilfeldig, ikke nødvendig, for hipsterismen kan like godt knyttes til CDU. Den sentrale verdien var bærekraft, og som kjent er bevaring populært både hos de grønne og de konservative. Hipsterismen hadde alltid en smått konservativ slagside siden den gjenoppdaget gammelt og utgått heller enn å gå inn for et revolusjonært brudd med alt fortidig. Dens etterfølgere fjerner derimot med stor besluttsomhet samtlige statuer som vekker ubehagelige minner om at det en gang fantes en fortid som ikke var moralsk på høyde med samtiden.
Hipsteren var en frivol fremtoning
Hipsteren med jutevesken banet riktignok vei for et bærekraftig levesett og frembrakte på et vis den infrastrukturen som i dag regnes som økologisk korrekt, men han var ikke bærekraftig av politisk-moralske grunner. Han gjorde innkjøpene på Bio Company fordi produktkvaliteten var høyere der enn hos Kaiser’s. Det er historiens list: Hipsteren var økologisk av hedonistiske grunner, mens generasjonen etter ham er det av apokalyptiske grunner.
Også på en annen viktig arena har hipsteren beredt grunnen for sine etterfølgere. Mens hver tredje Twitter-bruker regner seg som non-binary, altså avviser de nedarvede kjønnskategoriene mannlig/kvinnelig som for snevre, var hipsteren allerede for 15 år siden opptatt av å oppløse tokjønnsmodellen, om enn ikke av grunner som var politisk woke, men av estetiske grunner. Hipsteren, i alle tilfelle et metropolfenomen, var metroseksuell, altså en feminisert typus som var fortrolig med parfymer og ansiktskremer. Idet han rettferdiggjorde sin eksistens fremfor alt estetisk, fikk han den gamle, bredbente ølmage-maskuliniteten til å fremstå som latterlig. Det var også grunnen til at tømmerhuggerskjorten, som han gjorde populær igjen, ikke luktet svette mer. Han gikk med trange skinny jeans som fremhevet hans sårbarhet – male fragility var ikke et sosialpsykologisk problem den gangen, men en stil basert på en fragmentert identitet. Hvorfor skal ikke en mann også kunne lakkere fingerneglene? I det minste den venstre lillefingerneglen? Selv tatoveringene hans, enda de stammet fra havnekvarterets fallosentriske miljø, utstrålte noe mykt, følsomt og pleietrengende.
Mens woke-miljøet i dag er opptatt av å demonstrere at alt er politisk, fordi alt er strukturelt rasistisk og sexistisk, var hipsteren på uklart vis estetiker og dermed en frivol fremtoning. At han bare vil leke, er noe han stadig vekk har blitt anklaget for.
Greta-generasjonen har gjort slutt på alt som var høyt og hellig for hipsteren, fremfor alt hans hang til lek og ironi. Mens han surfet på lifestyle-bølgene, kunne han ikke unnvære ironien, for stadig oppdaget han en forgangen grønnsak eller en ny kaffesort. En altfor stabil identitet hadde bare vært i veien. Woke-generasjonen trenger derimot ingen ironi, for den lever i en nødssituasjon (klimakatastrofen) og tviler aldri på hva som er godt og ondt, høyre og venstre.
Hvordan vil det gå videre? Hipsteren gjorde gaten og dens kafeer og barer til sin scene. Med sin utilslørt teatralske væremåte var han en ekstremt sosial fremtoning. I disse tider med sosial distansering og lockdown, hvor vi hadde gitt alt for å kunne gå ut og se på hipstere igjen, sørger vi nesten over ham.
I det hele tatt: En smule mer ufornuft og tankeløshet enn den strenge Luisa Neubauer (tysk klimaaktivist, o.a.) tillater oss, hadde kanskje vært helt greit. Jeg våger meg i alle fall på følgende prognose: Woke-generasjonen er i sin interseksjonelle retorikk og ubønnhørlige fordømmelse av enhver form for avsporing fra veien mot den sanne frelsen, blitt så dogmatisk at pendelen snart vil svinge tilbake, og en ny, opprørsk ungdom vil være på utkikk etter en ny nonkonformisme. Denne nye ungdomsbevegelsen (den lever blant oss allerede!) vil nok ikke knytte an til den gamle hipsterismen, men den vil oppdage ambivalensen og tvetydigheten, den risikable leken og frivole ironien, og feire dem som sine nye stilsymboler.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgard
Første gang publisert i Die Zeit 28. januar 2021
[1] Det sosiologiske begrepet distinksjon omtales i Pierre Bourdieus bok Distinksjonen (norsk utg. 1995). Det handler bl.a. om å definere hvilke kulturuttrykk som gir status i et samfunn, og hvilke grupper som dermed oppfattes som inkludert eller ekskludert. O.a.
