OVERSATT. I kolonitidens Kenya så man overgriperne bortforklare sine ugjerninger med de undertryktes forbrytelser.

Tidligere publisert i Vagant 2/2016.

Ngugi wa Thiong’o
Hvetekornet
Oversatt fra engelsk av Reidulf Molvær
Bokvennen, 2015

I den tidligste delen av min fjerne, men langvarige barndom, hadde jeg en klar forståelse av at 48, uttalt åttåførtti, var et kolossalt tall, i grunnen det største av alle, med mulig unntak av 80, som jeg hadde en vag anelse om som noe uhyrlig og ufattelig. Hvor disse forestillingene kom fra, aner jeg ikke, men den grimme sannhet om tallrekken gikk med tiden opp for meg, og 48 ble sørgelig degradert, og bare pinlige minner om dets fordums glansdager gjensto, minner som ble holdt i live av ondskapsfulle familiemedlemmer som selvsagt ikke hadde noe annet overtak på meg enn dette, at jeg en gang i tiden trodde at 48 var et enormt tall.

Jeg kommer på dette nå, fordi det tok 48 år fra romanen Hvetekornet av den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o først kom ut, sågar på engelsk, til den forelå på norsk. Boken kommer altså sent, men den kommer godt, kenyanere har det jo med å vinne fram i det lange løp.

Ngugi wa Thiong'o, Hvetekornet, oversatt av Reidulf Molvær (Bokvennen, 2016)

Ngugi wa Thiong’o, Hvetekornet, oversatt av Reidulf Molvær (Bokvennen, 2015)

Forfatteren, som tidligere het James Ngugi, var 29 år gammel da boken kom ut, men det bærer teksten ikke preg av, den er skrevet av en klok, moden mann med et nyansert syn på livet og inngående kjennskap til irrganger så vel som snarveier i menneskesinnet.

Romanens tema er den kenyanske frigjøringskampen, Mau Mau-bevegelsen og dens konsekvenser, og enkeltmenneskers skjebner i Kenya fram mot den store frigjøringsdagen, torsdag 12. desember 1963. Denne tematikken forekommer meg noe underkommunisert i dagens Norge, hvor stolte partisaner samler sine krefter til bitter strid mot bompenger, så jeg finner det på sin plass å presentere enkelte opplysninger om europeiske kolonimakters adferd i Afrika etter andre verdenskrig.

I Algerie markerte franskmennene Tysklands kapitulasjon 8. mai med å massakrere 45 000 algeriere, altså i løpet av ett døgn, noe som ble begynnelsen på en lang avslutning av kolonistyret, det tok 17 år til, og medførte at 1,5 millioner algeriere ble drept. I Kenya kom mange kenyanere som hadde tjenestegjort i britiske avdelinger under krigen tilbake til sitt eget land, der de fortsatt måtte gå med bøyd rygg under britenes åk. En motstandsbevegelse vokste fram, den fikk navnet Mau Mau, og de lærde i landet fikk noe å strides om, nemlig hva dette navnet egentlig betydde. Ulærde selv stod opp og strede, som det nesten står i en kjent nasjonalsang, men navnet ble med tiden framstilt som mulig akronym for flere relevante slagord. Britene, som man kunne tro var møre og myke i hjertet etter all blodsutgytelsen i verdenskrigen, tok lærdom av erfaringene derfra, ikke ved å ta avstand fra tyskernes metoder, men ved å etterligne dem: de etablerte en rekke konsentrasjonsleirer, arresterte folk vilkårlig og prøvde å få dem til å innrømme at de tilhørte Mau Mau. Mange nektet å innrømme dette, blant annet fordi de ikke var medlemmer av organisasjonen. Britenes overtalelseskunster var mange og vel gjennomtenkte. Romanen Hvetekornet nevner noen av disse sivilisasjonens subtile verktøy, som pisking til døde og kjønnslemlestelse med knipetang, men den holder seg fra å presentere framgangsmåter som å brenne trommehinner med sigaretter eller anvendelse av en slags giljotin for kastrasjon og fingerklipping. Men slikt forekom altså, jeg hadde nær sagt, og har nå straks skrevet, ad majorem gloriam dei, til Guds større ære, for grusomhetene skjemmet ikke britenes selvbilde i nevneverdig grad, de så stadig seg selv som rettskafne representanter for en høyere moral. Derimot kom reaksjonene på krenkelsene til å skade dem, og såre noen av dem dypt.

Romanens egentlige hovedperson, Mugo, en mann som oppnådde heltestatus etter at han stoppet en kenyansk vokter (medlem av det såkalte hjemmevernet) i dennes viktige forehavende, å piske en gravid kvinne i en grøft i en av konsentrasjonsleirene, skal jeg straks komme tilbake til, men først må en av bipersonene nevnes, nemlig briten John Thompson, som det trolig lenge hadde gått store ord om i koloniadministrasjonen, og et av de største var vel Konsentrasjonsleirkommandant. Under Thompsons kommando ble en gang elleve fanger pisket til døde, og selv om Thompson ikke hadde overskredet sitt mandat, må noen ha fått det for seg at han hadde tøyet det forbi bristepunktet, eller kanskje det konkrete resultatet av anvendt lov forekom hans overordnede en smule kompromitterende for lovgiverne, uansett førte det til at Thompson fikk en annen rolle, som leder for en agronomisk forskningsstasjon. I virkeligheten var dette en degradering, og Thompson var klar over det. Vi møter ham som en muligens noe bitter mann som selv føler seg som et offer for uheldige omstendigheter.

Tilbake til Mugo. Han har kommet hjem til landsbyen sin etter lang tid i konsentrasjonsleir, han ønsker ikke annet enn å få leve i fred, men et par dager før den store frigjøringen blir han oppsøkt av landsbyens ledende menn og kvinner, de vil ha ham til å holde tale ved festlighetene 12. desember, og senere vil de sende ham som representant til nasjonalforsamlingen. Han er jo en helt, en mann folket ser opp til. Men Mugo er uvillig, og leseren forstår snart at denne mannen har hatt mer enn én tanke i hodet, og at motstridende krefter har virket og stadig virker i ham. Her er vi ved noe av kjernen i romanen, menneskene, som vi får se både fra inn- og utsiden, er beskrevet nyansert, ingen er egentlig helt i boken, ingen er bare skurk. Forfatteren ser dem alle som mennesker med ambisjoner og frykt, lengsler og drifter, og ikke minst ser han overgripernes evne til å bortforklare sine ugjerninger med opplevelsen av at de undertryktes forbrytelser, reaksjonen på overgripernes, er de eneste som virkelig teller. Det er en menneskelig mekanisme som sjelden nevnes, men som kan observeres fra leken i sandkassen til stormakters ødeleggende konflikter.

En av landsbyens største helter, Kihika, ble i sin tid forrådt av en eller annen, og de fleste mener at denne personen er en viss Karanja, en mann som har gått i britenes tjeneste, men også Karanja beskrives med innlevelse og forståelse, med evner og vilje til både vondt og godt, så vel som til å innta martyrens rolle etter overgrep mot andre. Karanja, lik Thompson, opplever at reglene som i går sikret ham ære og de overordnedes velvilje, i dag er kompromitterende og vanærende, uten at noen egentlig har lansert nye regler. Karanja og Thompson har ikke følt at vinden har snudd, de har ikke forstått tiden som dynamisk, men heller situasjonen som statisk.

Beskrivelsen av det kenyanske samfunnet i tiden fram mot frigjøringen er fascinerende, her gjøres forbløffende kometkarrierer over en lav sko, menneskenes observerte egenskaper og den tillit andre har til dem, teller mer enn dokumenterbare faglige kvalifikasjoner, noen av menneskene ramlet så å si ut av himmelen i går og landet på jorden til høy status og verdighet. Slik har vi for eksempel General R, som før andre verdenskrig livnærte seg som skredder. Noe han sier om seg selv er talende for den epoken romanen skildrer: «Se på meg, en mann på 40. Jeg ble født i 1940, ble omskåret i 1940, dro i krigen mot Hitler i 1940 og ble gift i 1940.» Akkurat slik er det for Kenya ved frigjøringen, alt skjer i samme stund, man blir født og voksen samtidig, det er en umulig oppgave, og den må likevel løses. Kometkarrierene er eksempler på dette, det befolkningsgrunnlaget landets borgerskap og elite skal rekrutteres fra, er uten en egentlig middelklasse, en person skal fra det ene øyeblikk til det andre sublimeres fra hakkesvinger på støvete åkrer til politiker eller offiser, man må lære sin nye posisjon ved å utøve den.

Romanens dramatiske høydepunkt er den talen Mugo, tross sine motforestillinger, holder ved feiringen av frigjøringen. Talens innhold skal ikke røpes her, men den er representativ for det menneskesynet boken forfekter. Folkets helter og skurker blir tildelt egenskaper de ikke har, eller slike de også har, og bare slike. Forestillingen om de andre er diktning, man ser det man vil se i dem, og det er enten det man gjerne vil se i seg selv, eller slett ikke vil se der. Sjelden eller aldri er det begge deler, men Ngugi wa Thiong’o har forstått at det alltid er både pluss og minus, det er bare totalsummen som varierer fra person til person. Slik handler romanen om gjenkjennelige mennesker, leseren kan se seg selv i teksten. Eller noen andre, når det synes mest bekvemt, hvilket det ofte gjør. Men også da ser man vel først og fremst seg selv.

Avatar

Odd W. Surén