«Hele fyrverkeriet»

Ernst Jüngers Kriegstagebuch, forløperen til In Stahlgewittern, skal utgis for første gang.

Die Zeit, 30. september 2010

Den som kjøper In Stahlgewittern1 i dag, holder egentlig en krigsroman fra 1978 i hendene. Ernst Jünger publiserte teksten i seks versjoner etter førsteutgaven fra 1920, og hver gang var den bearbeidet på nytt, litterært polert og intellektuelt pusset opp. Slik ble soldatens selvforståelse og utdannelse Fra en stormtroppførers dagbok2 først til nasjonalrevolusjonær propaganda og etterhvert et bidrag til modernistisk prosa. Den opprinnelige versjonen, derimot, som er basert på håndskrevne papirer og nå for første gang skal utgis med fremragende kommentarer av Helmuth Kiesel, er en presentasjon av råmaterialet, slik Jünger noterte seg det i skyttergravene og bak fronten under første verdenskrig. De håndskrevne papirene inneholder nesten alt det som i dag fortsatt kjennetegner In Stahlgewittern, både på godt og vondt. Men aldri har Ernst Jünger virket så banal og samtidig så merkelig, så utilslørt og samtidig så uhyggelig som i Kriegstagebuch (Krigsdagbok) fra årene 1914 til 1918.

Skremmende banal var for det første den nybakte avgangselevens motivasjon: Den miserable skolegutten hadde fått nok av skolen. Han gikk i militærtjeneste «for å oppleve eventyr. (Trist, men sant!)». Riktignok forestilte han seg ikke at det skulle være et slagsmål mellom gutter i uniform. De krigsfrivillige, og her begynner det å bli uhyggelig, vil drepe mennesker. Han interesserer seg ikke for politikken, og ved fronten raver han ikke rundt i nasjonalistisk rus. Det som driver Jünger, er ren mordlyst, nysgjerrighet og spenning etter det øyeblikket som er fullt av «jaktens lidenskap», «når man ser motstanderen like foran seg». Her føler han seg ytterst levende.

Sigmund Freud forklarte sine samtidiges mordlyst med at det moderne mennesket enten forholder seg til fiksjoner uten å ta skade av dem, og finner kraft i å lese eventyrromaner om sivilisasjonens urimelige krav, eller så drar det i krigen, legger der av seg sine «senere kulturlag og lar urmennesket i oss atter komme til syne» – begge deler har Jünger gjort til gavns: «Og setter dere ikke livet på spill,» heter det iKriegstagebuch, «livet dere aldri vinne vil.» Dette er riktignok et sitat fra SchillersWallenstein, og dermed gir Jünger ikke først og fremst fri bane til urmennesket, men til gymnasiasten, som har gjort sine læreres vitalistiske filosofi til sin egen.

Den unge soldaten supplerer temmelig åpenlyst den vitalistiske tolkningen med et trivielt psykologisk moment: Han drives av lysten på en grunnleggende fornemmelse og samtidig av lysten på sin egen overlegenhet, og det ikke bare utelukkende overfor fienden han møter, men også overfor alle dem som blir slaktet ned ved siden av ham og bak ham: «Det har sin tause sjarm å leve rolig videre der hvor hver eneste dag krever sitt offer.» Også her ligger det skremmende og det banale tett på hverandre. Da han i oktober 1916 treffer en kjenning fra ungdommen ved fronten, føler han seg diffust truet. Han setter sitt håp til det kommende slaget, hvor det «med 90 prosent sikkerhet er en som blir eliminert, ham eller meg». Og dessuten finnes det «også andre midler», tilføyer han hemmelighetsfullt. Han gleder seg til en «spennende kamp … som jeg så absolutt er den klokeste, best forberedte og mektigste til å vinne» – mindre enn to måneder senere blar Jünger gjennom «tapslisten» og noterer: «G. ligger på soldatkirkegården Hendicourt, grav nr. 13. Det er det rette nummeret for ham.»

Som motvekt til masse- og materiellkrigens realitet skriver Jünger seg inn i fantasien om en dødelig tvekamp, og dette er typisk: For det er sjelden begivenhetenes tyngde og betydning tvinger ham til å holde dem fast på papiret; derimot søker dagbokforfatteren seg til farlige situasjoner for å innlemme dem i sin erindringsskatt: «Enten blir jeg en uerstattelig erindring rikere, eller så stryker jeg med, noe som sannsynligvis vil spare meg og andre folk for en hel rekke ubehageligheter.» Om det er det ene eller det andre som inntreffer, er ham «temmelig likegyldig». Denne likegyldigheten, dette kjølige blikket, viser seg også i forhold til den døde kameraten.

Jüngers kjølighet kommer ikke som et vern mot hans rystende opplevelser; han behøver ikke å fravriste seg distanse og uberørthet. Tvertimot: Idet en bombe slår ned bak fronten som lyn fra klar himmel, registrerer han uanfektet de opprevne kroppene, zoomer inn på et ben som henger og dingler «løst ved låret», og fortsetter: « Enkelte store blodpøler gjorde gaten rød, og på pilaren klebet det hjernemasse. Den tunge jerndøren var revet opp øverst … Oppe hang det et skilt på en festlig måte.» Jünger innretter seg mellom «biter fra hjerneskallen», «grønnlig-hvitt råttent kjøtt» og «avknekte» lår som det romsterer et «mylder av ormer» i. «Synet av dem som granatene har revet i stykker, har etterlatt meg fullstendig kald – samme med hele fyrverkeriet …» I dramaturgien i den senere In Stahlgewittern vil denne hendelsen tjene til å tydeliggjøre det ufattbare ved krigen. Dette finner man ingenting av iKriegstagebuch.

Gjennom forfatteren har Kriegstagebuch fått flere mangler som danner baksiden av dette uhyre sorgløse, ideologisk nærmest ureflekterte perspektivet. Blasse adjektiver, upassende sammenligninger, et billedfattig språk og mange eksempler på den høyttravende prosaen Jünger hele livet ble kritisert for. «Kolossal» og «storartet» er to av den unge soldatens yndlingsgloser. Man synes formelig man hører hvordan dagbokskribenten klikker hælene sammen og tvinner keiser Wilhelm-barten i været når han tenker på en «storartet» ridetur eller et «kolossalt» artilleriangrep. Likevel synes Jünger lite om den strenge disiplinen, og han bærer ansiktet til en skjeggløs jypling som ikke bare har en rev bak øret, men også sin død. Stadig glir dagboken ut i barnsligheter: «Dessverre ser vi ingen franskmann her, ellers kunne vi også ha fått plaffet i vei.» Iblant beskriver Jünger massakren i stillingskrigen som et papirkuleslag i klasserommet, bare at det her er ben som splintres og hjernemasse som spruter omkring.

Man kan strides om hvorvidt Jünger tilhører de store stilistene i tysk litteratur. I alle tilfelle er Jünger en forfatter som skriver prosa hvor man ord for ord merker viljen til stil. Dette gjelder for mange passasjer allerede i Kriegstagebuch, bare at Jünger her fortsatt er på leting etter sin egen uttrykksform og en mening som går utenpå den individuelle eventyrlysten. Det gjør teksten mer åpen, mindre krystallinsk enn Jüngers modne prosa. Bearbeidelsen som førte til In Stahlgewittern, er forøvrig påvirket av de senere materiellslagene i første verdenskrig, som har forandret «krigens ansikt» innen modernismen. Kriegstagebuch begynner derimot ganske pragmatisk med «Utdeling av patroner og nødrasjon. Undersøkelse for kjønnssykdommer». Deretter følger en «trist» avskjed med mødrene, før soldatene går ombord i en jernbanevogn og må «sove fryktelig tett sammen på og under benkene». Jünger beretter lakonisk om ferden til fronten, om ertesuppen de får utdelt, og om landskapet som langsomt endrer seg og gradvis får et «krigsaktig utseende»: ødelagte broer, råttent korn, forlatte hus, opprustede redskaper. Etterhvert følger passasjen som la grunnlaget for begynnelsen på den senere bearbeidelsen: «Ved jernbanestasjonen i Bazancourt gikk vi av. Kanonene drønnet i det fjerne. I bakgrunnen så vi to røykdotter fra shrapnel løse seg opp til hvit damp. Så dro vi enda noen kilometer.»

De øvrige ingrediensene som fra første avsnitt preger sounden i In Stahlgewittern, finner man også i Kriegstagebuch, som sagt bare langt senere: Først under slaget ved Somme i august 1916 lyder krigens «mektige melodi», mens den som leser In Stahlgewittern i dag, umiddelbart hører «de langsomme taktslagene fra frontens valseverk» og krigens «melodi». Omtrent et år etter slaget ved Somme bemerker Jünger i Kriegstagebuch at «de yndige, hvite røykdottene» som granatene frembringer, i mellomtiden er blitt «naturfenomener» for ham. Og enda et år etter beskriver han i dagboken krigens «torden», som har gitt tittelen til In Stahlgewittern. De opprinnelige notatene fascinerer først og fremst på grunn av deres fullkomne overfladiskhet, mens In Stahlgewittern forsyner hele fremstillingen med det perspektivet som Jünger først har ervervet seg i løpet av krigen og deretter utarbeidet til en modernistisk teori.

Walter Benjamin så ganske riktig at Jünger «hemningsløst» overførte tesen om l’art pour l’art over på krigen. Men fremfor alt: Likeså hemningsløst overfører Jünger sin tese om «total mobilisering» over på kunsten. 2. juni 1916 bemerker han iKriegstagebuch at det vil bli «vanskelig å venne seg av med denne sprengstoffkastingen; mot ubehagelige fyrer må jo en slik håndgranat ha en fremragende virkning». Og dermed venner han seg ganske enkelt ikke av med «sprengstoffkastingen». Provokasjonsarbeidet han gjorde som nasjonalrevolusjonær under Weimarrepublikken, blir en fortsettelse av krigen med andre midler, akkurat som arbeidet med de nye versjonene av krigsdagboken hans. «Den som forstår seg på å lese,» skriver Jünger i første versjon av Das abenteuerliche Herz (Det eventyrlige hjertet, 1938), «værer på mange sider en prosa som i håndskrift må ha lignet en slagmark dekket av nedmeide ord.» Når han bearbeider Kriegstagebuch, begir Jünger seg ut på en flere tiår lang «kamp med papiret» på leting etter et treffende ord: «… slik man i det bistre og prektige glimtet i øynene og den vekslende spenningen mellom sprang og holdning gjetter seg til motstanderens indre bevegelse, slik treffer en setning iblant … som et pistolskudd.» Ved skrivebordet drar Jünger fortsatt ut på den litterære slagmarken som stormtroppfører. Allerede på skolen måtte han skrive stil om temaet: «Hvor autentisk er denne påstanden fra Fredrik den store: ’Å leve vil si å være kriger’?» – Hele livet holdt Jünger denne påstanden for å være svært «autentisk», og dermed forble han en evig gymnasiast på leting etter eventyr.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Ernst Jünger:
Kriegstagebuch 1914-1918
Utgitt av Helmuth Kiesel
Klett-Cotta, 2010

 

1 Ny norsk utgave: I en storm av stål, Vega 2010. Oversatt av Pål Norheim og Jon-Alfred Smith. Tidligere utgitt under tittelen I stålstormer, Tiden 1997. O.a.

1 Aus dem Tagebuch eines Stoßtruppführers. Undertittel til den tyske utgaven av In Stahlgewittern. O.a.

Facebook

Twitter