ESSAY. Filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, født for 250 år siden, satte sin lit til verdensånden. Uansett hvor grusom menneskehetens historie måtte være, når den før eller siden målet – virkeliggjøringen av fornuft og frihet. Men hvordan ser verdensånden ut i dag?
Publisert i Vagant 1/2020.
Hva er det? Det hverken lukter eller smaker. Man kan hverken se det eller «ta det i hånden». Det trenger en vert for å bli virkelig, og likevel har det sin egen væren. Så klart er det et virus, denne ubesungne evolusjonshelten. Virus er tusenkunstnere. De skaper bevegelse i naturen og holder økosystemene sammen.
Svaret er både riktig og galt, i alle fall for filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831). Det man «ikke kan ta i hånden», og som likevel har sin egen virkelighet, er – slik han forstår det – ånden. Selv planter og dyr har del i ånden, for det er jo Gud som har skapt verden. «Ånden er en knokkel,» sier Hegel provoserende. Han kunne like gjerne ha sagt: Ånden er et virus. Men bare menneskets ånd er i stand til å begripe naturen – denne «frosne intelligensen». Å begripe er en frihetserfaring; hvileløst overskrider tenkningen verden og erkjenner: Ånden er faktisk mer enn en knokkel. Tenkning forandrer handlingen, og en eller annen gang, etter å ha vært på vandring i tusener av år, når ånden som «verdensånd» sitt mål: virkeliggjøringen av fornuft og frihet. Det er dette «Gud vil med verden».
Forståelig så langt?
Fra dikteren Heinrich Heine stammer følgende anekdote: Da Hegel lå på dødsleiet, sa han: «Det er bare én som har forstått meg.» Like etter tilføyde han forarget: «Og heller ikke han har forstått meg.»
Heine hadde rett. Hegels dialektiske filosofi, det han sier om den påståtte «verdensånden», førte ofte til at folk bare rystet på hodet. Verdensånden – hva skal det være? Et spøkelse? Et etervesen? En overjordisk eller underjordisk kraft? Eller er det magic cleaning: en trylleformel som en genial filosof bruker for å rydde opp i en kaotisk verden og skape seg orden?
Tenkning forandrer handlingen, og en eller annen gang, etter å ha vært på vandring i tusener av år, når ånden som «verdensånd» sitt mål: virkeliggjøringen av fornuft og frihet.
I år, da den store filosofen fyller 250, kunne man likevel prøve seg på et tankeeksperiment og spørre: Sett at denne verdensånden fantes, som omslutter oss alle og skyver sivilisasjonen isbreaktig fremover – hvordan står det til med den i en tidsalder fylt av Trumper, Putiner, Xi Jinpinger, Bolsonaroer og Erdoğaner? Midt oppi brutale maktkamper, handelskriger, miljøkatastrofer og pandemier? Tror verdensånden fremdeles på sitt «endemål»? Tror den fortsatt på virkeliggjøringen av fornuft og frihet?
Det er best å forestille seg Hegels verdensånd som en muldvarp. Dyret graver seg gjennom historiens jordbunn og har all verdens tid. I sitt underjordiske mørke tar det tusen omveier og opplever talløse tilbakeslag. Og likevel kommer muldvarpen uopphørlig nærmere siktemålet. I Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte (Forelesninger over filosofihistorien) formulerer Hegel det slik: «Det er ikke bestandig ånden kommer til syne, men den driver omkring, som franskmannen sier, ‹sous terre›. Hamlet sier om ånden som kaller ham snart hit, snart dit: ‹Du er en tapper muldvarp›, for ånden graver seg frem under jorden og fullbyrder sitt verk.»
Det lyder jo søtt, men bak skjuler en mørk og uakseptabel tanke seg: Det er fremfor alt det negative som pisker verdensånden inn i fremtiden, dens livseliksir er vold og ødeleggelse, blodige slag og store historiske fiendskaper, hele den morderiske rivaliseringen mellom folk og nasjoner. Uten slike kamper hadde verdensånden stått i stampe og aldri kommet til målet. «Verdensånden kjenner ingen skånsel og ingen medlidenhet.» Den feier individet vekk, og først mot slutten, etter sin «nødvendige gang» over historiens gravfelt, faller den forsont til ro. Verdensånden bor nå i det levende gode, den nyter å være hos seg selv i det andre, og menneskene erkjenner endelig hva Gud alltid har visst: Bak den tilsynelatende meningsløse historien råder fornuften, for fornuften er det «hvori og hvorigjennom all virkelighet har sin væren og beståen».
«Det sanne er helheten»? Fornuft styrer verden? Typisk, kunne man si. Hegel var en tysk idealist. Aldri tok han i en historiebok, aldri luktet han på stanken av virkelighet. Hans metafysiske røkelseslys førte denne drømmerens forstand på villspor.
Men faktum er det motsatte. Hegel la nemlig stor vekt på at tenkningen hans skulle være historisk fundert. Han ville vise at verdensånden virkeliggjør seg gjennom «den umåtelige massen av vilje», gjennom konkrete handlinger, gjennom «havesyke og herskesyke», gjennom «ufornuftig begjær». Alle store menn, skrev han, er verdensåndens «redskaper», og når de i «verdensbegivenhetenes trengsel» kjemper selvopptatt for egne interesser, fremmer de ubevisst verdenshistoriens høyere formål, altså fornuft og frihet. «Intet stort i denne verden har blitt fullbyrdet uten lidenskap.»
Eksempler på «store menn» er Perikles, Aleksander, Cæsar og Napoleon. Hegel kalte dem «verdensåndens sendebud». På sine felttog førte de «historien nærmere sitt mål», enda de «tråkket i stykker mange uskyldige blomster» mens de fullførte sin høyere oppgave. Selv om ære og berømmelse ble dem til del – noe lykkelig liv hadde ikke verdensåndens utøvende organer mens de gjorde det objektivt nødvendige. De døde unge, som Aleksander, eller ble myrdet, som Cæsar. Napoleon, denne «verdenssjelen til hest», endte sine dager i landflyktighet. Hvilken «redselsfull trøst at de historiske menneskene ikke var det man kunne kalle lykkelige».
Med andre ord: De verdenshistoriske individene sørger for «fremskritt i bevisstheten om frihet». Orienten, som ble styrt av despoter, visste til å begynne med bare at «én er fri»; de greske og romerske slaveeiersamfunnene skjønte i hvert fall at minst «noen er frie». Men det var kristendommen som først gjorde slutt på «frihet for de få». I motsetning til Platon og Aristoteles forstod de kristne at mennesket er «fritt i seg selv» – og det gjelder hvert enkelt menneske.
«Alle er frie»: Denne ideen var et voldsomt fremskritt, men bevisstheten om frihet måtte fremdeles oppstå og «bli virkelig». Det tok sin tid, og mange århundrer skulle utspille seg på verdenshistoriens scene. Så, i den nyere tid, kom endelig «det guddommelige forsyn» nærmere målet sitt, først med reformasjonen, senere med den franske revolusjon i 1789: «Så lenge solen har stått på firmamentet og planetene har kretset rundt den, har det ikke skjedd at mennesket stiller seg på hodet, på selve tanken, og former virkeligheten ut ifra denne. (…) Det var altså en herlig soloppgang. Alle tenkende vesener var med på å feire denne epoken. Det hersket en opphøyet rørelse den gangen, en åndens entusiasme sendte gysninger gjennom verden, som om det guddommelige først nå var blitt forsont med verden.»
Selv når Hegel senere ble forferdet over de revolusjonæres blodtørst, anså han «soloppgangen» som et bevis for at all den verdenshistoriske lidelsen ikke hadde vært forgjeves. Den skrekkelige veien til sannhet var en del av sannheten. «Folkenes lykke, statenes visdom og individenes dyd» har blitt lagt på «jordens vidstrakte alter» som ofre for historiens endemål, for fornuft og frihet. Men til slutt opphever fornuft og frihet denne «nødvendigheten» og viser oss at grusomhetene heretter «ikke skal være nødvendige». Verdenshistorien var verdens dom.
Verdenshistorien som verdens dom? Som slaktebenk og «åndens Golgata»? For noen av hans samtidige, for eksempel filosofene Søren Kierkegaard og Arthur Schopenhauer, var dette en skandale. Hegel gikk over lik, mente de. Den enkelte var for ham bare et middel til verdensåndens selvvirkeliggjøring. Snart ble Hegel regnet som utdatert; tilhengerskaren hans ble splittet i venstre- og høyrehegelianere, mens Karl Marx mente at Hegels idealisme stod på hodet, og ville sette ham på materialistiske føtter isteden: Historiens motor var ikke en usynlig, guddommelig ånd, men den jordiske klassekampen. Marx gav verdensånden navnet kommunisme, og når revolusjonen en dag brøt ut i Europa, ville alle rope begeistret: «Godt gravd, gamle muldvarp!»
Verdenshistorien som verdens dom? Som slaktebenk og «åndens Golgata»? For noen av hans samtidige, for eksempel filosofene Søren Kierkegaard og Arthur Schopenhauer, var dette en skandale. Hegel gikk over lik, mente de.
I dag, etter et barbarisk århundre, etter to verdenskriger og utryddelsen av de europeiske jødene, ville det ganske enkelt være obskønt å hevde at «fornuften» er «det rett og slett mektige» i historien. For filosofen Karl Popper var Hegel en kynisk banebryter for totalitarismen, og åttitallets postmoderne intellektuelle foraktet den prøyssiske tankekverna som Hegel brukte for å male alt enestående og særegent til fornuftsavfall. Hans store fortelling om verdensånden var en stor løgn, ifølge dem, og Michel Foucault fastslo at «hele vår epoke» trakter etter «å komme seg bort fra Hegel, enten via Marx eller via Nietzsche».
Verdensånden var død – men helt død var den likevel ikke. Det store spørsmålet var nemlig om historien hadde en mening og menneskeslekten et mål. Den djerve russisk-franske filosofen Aleksandr Kozhevnikov, bedre kjent som Alexandre Kojève, trodde for eksempel at forbrukerkapitalismen kom til å vinne ved historiens slutt. Og så satte han sitt håp til Den europeiske union og krevde innføringen av euroen allerede i 1950. Av Kojève igjen lot Francis Fukuyama seg inspirere: Etter murens fall erklærte den amerikanske statsviteren at Vestens spektakulære seier over kommunismen hadde bekreftet Hegels spådom. Nå ville verdensånden etablere seg i «fremtidens land».
Faktum er at for Hegel var Amerika fremtidens land, et lengselens sted for alle dem «som kjeder seg over det gamle Europas historiske rustkammer». Med Amerikas seier var verdensånden ifølge Fukuyama kommet inn på oppløpssiden. Det eksisterte ikke lenger noen bærekraftige alternativer til det liberale Vesten, og før eller siden ville alle nasjoner strebe etter de vestlige verdiene: frihet, likhet, demokrati og, meget viktig, det kapitalistiske markedet.
Slik gikk det ikke. Krigen i Jugoslavia og den islamistiske terroren gjendrev påstanden om liberalismens triumf. Heller ikke den kinesiske statskapitalismen gjorde mine til å hive seg med på demokratiseringsprosessen, og nettopp Amerika, som Hegel hadde utropt til den progressive verdensåndens trekkhest, erklærte i 2003 krig mot Irak og la dermed folkeretten på blokken – «fremtidens land» raserte håpet om en kooperativ verdensorden som skulle sette grenser for den nasjonale egoismen. Etter det vant endog eiendomsmagnaten Donald Trump presidentvalget og preket America first. Bare som fotnote: For Hegel ville Trump ha tilhørt den øvre «pøbelen», «baksiden» av den nedre «pøbelen». Med det mente han de rike, hvis adferd fører til at «følelsen av rett, rettskaffenhet og ære går tapt» og sedelighetens fine vevverk rives i stykker.
Med Amerikas seier var verdensånden ifølge Fukuyama kommet inn på oppløpssiden.
Så snart en stat kutter over trossene til sine idealer, var den i Hegels øyne truet av nedgang. Så hva om USA ikke kommer til hektene igjen etter Donald Trump og det amerikanske klassesamfunnet stivner i en kald borgerkrig? Hva om den angelsaksiske liberalismens mønsterland viser seg ute av stand til å bryte finansaristokratiets makt, den – med Hegels ord – «uforholdsmessige» konsentrasjonen av «rikdommer på få hender»? Og hva vil alt dette bety for retningen verdensånden kan gå i?
Hegel slo fast at det riktignok var i Asia «åndens lys og dermed også verdenshistorien oppstod» – men ta slutt ville den naturligvis gjøre i Vesten. Kanskje han tok feil. Det er godt mulig at verdensånden nå drar videre mot Beijing, for det kinesiske regimet har i det minste funnet en løsning på det Hegel anså som det største faremomentet for det moderne samfunnet: det sosiale samholdet, sammenføyningen av de individuelle «viljesatomene» til et statlig hele. Den kinesiske løsningen på Hegels problem er enkel, effektiv og pervers. Den består i et digitalt diktatur, i en kybernetisk menneskestyring ved hjelp av et poengsystem. Lydige undersåtter innkasserer en bonus, mens ubotferdige borgere straffes med poengtrekk. Alle borgere får selv bestemme, for deres ufrihet skal føles som frihet.
Har altså «forsoningen» mellom stat og borger gjort kineserne til det nye «verdenshistoriske folket»? Utgjør Kina verdenshistoriens slutt? Eller hvilken styreform kommer så? Er det den store digitale moren slik hun fremstilles i science fiction-romaner, den posthumane superhjernen som i verdensåndens siste stadium tar seg av alle menneskehetens problemer?
Følger man Hegel, er det politiske lidenskaper som sørger for konstant bevegelse i «verdenshistoriens skuespill». Så lenge det finnes «statsledere» som ivaretar egne interesser «på de egoistiske formålenes tumleplass», går historien videre. Men helt alvorlig: Skal man virkelig forestille seg Xi Jinping, Trump og Putin som verdensåndens skjulte sendebud? Som fremskrittets nyttige idioter som baner vei for en bedre fremtid gjennom motstanden de fremprovoserer? Gjelder Hegels påstand fortsatt: «Det som er fornuftig, er virkelig, og det som er virkelig, er fornuftig»? Er ikke Trump & co. snarere representanter for en ubarmhjertig, iblant paranoid ufornuft som innleder det Hegel fryktet ville være en periode med «tilbakegang», og så «må man begynne forfra igjen»?
Helt alvorlig: Skal man virkelig forestille seg Xi Jinping, Trump og Putin som verdensåndens skjulte sendebud?
Riktignok stemmer det at Hegel bare kunne forestille seg den fornuftige frihetens «levende gode» innenfor nasjonalstatens rammer. På den annen side kunne det spekulative geniet heller ikke se for seg at den ærerike sivilisasjonen på bare to hundre år skulle sette planeten slik i kok at polarisen smelter. Det faktum at en håndfull superrike eier mer enn den fattige halvdelen av jordens befolkning, ville ha forekommet mestertenkeren absurd. Også at det på enkelte steder i verdenshavene svømmer mer mikroplast enn plankton. Eller at et virus fra Kina sprer seg over hele kloden på få uker og hensetter millioner av mennesker i angst og beven. Hegel hadde ansett dette som en dystopisk forskrudd fantasi.
På akkurat dette punktet borer filosofen Slavoj Žižek videre, idet han i pandemien oppdager en fornuftens list, fremskrittets hemmelige agent. «Viruset er verdensånden!» roper han ut. Uansett hvor farlig covid-19 måtte være, konstaterer han i sin nye bok Pandemic! at drapsvirusets sosiale følger nå tvinger verden til å samarbeide.
Også Achille Mbembe reflekterer i sine bøker over et nytt internasjonalt fellesskap, og hos ham opptrer også verdensånden – om enn utilsiktet. Den afrikanske historikeren og statsviteren, som naturlig nok skapte skandale med sine foraktelige utsagn om Israel, tror at menneskeheten står ved et vendepunkt: Europa er ikke lenger verdens sentrum og enda mindre Amerika. Mange millioner overflødige og hjemløse mennesker befolker jorden, overalt bygges det murer og trekkes fiendskapslinjer. Slik Hegel også så det i rettfilosofien sin, har Vesten løst sine indre problemer med kolonialismen, og nå «lever vi i en tid med adskillelser, hatbevegelser, og fremfor alt en kamp mot fienden». Og likevel: Mbembe har en patosfylt drøm om «en kommende menneskehet» hvor politisk makt fordeles og jorden forvandler seg til et felles «bosted» – siden den ifølge ham tilhører oss alle, må jorden også «utgjøre vårt felles grunnlag». Det fremtidige verdenssamfunnet skal være befridd for «rasens og ressentimentets byrde, og for ønsket om hevn som all rasisme skaper».
Achille Mbembe er ingen hegelianer. Hvordan kunne han være det, etter alle Hegels bemerkninger om «det historieløse Afrika»? Hos Zhao Tingyang står det annerledes til. For den kinesiske filosofen – eller som noen sier: statsfilosofen – virker det absolutt som om verdensånden har beholdt regien, selv om dens mål ikke lenger er frihet og fornuft, men harmoni, fred, trygghet, enhet. Zhao Tingyangs bok, utgitt på tysk under tittelen Alles unter dem Himmel (Alt under himmelen), gjennomsyres av verdensånden. Den har igjen tatt bolig i Asia, som den en gang brøt opp fra. En oppgave av planetariske dimensjoner venter på den: Den skal lege de dype sårene som Vesten har påført menneskeheten.
Zhao Tingyang skriver enda skarpere, enda mer anklagende enn Achille Mbembe: I århundrer har den vestlige tenke- og levemåten dominert jordkloden, og foruten et par store oppfinnelser etterlater den seg en verden full av fiender, forgiftet av hatfantasier og lammet av ulikhetens virus. Vestlig tenkning er ifølge ham binært strukturert og derfor slavisk fanget i motsetningene mellom makt og avmakt, venn og fiende, seier og nederlag. The winner takes it all. Nå som den vestlige verdensprovinsens nedgang er åpenbar, anbefaler Zhao Tingyang en urgammel kinesisk styreform, en politikk som ikke belønner morderisk konkurranse, men derimot en orientering mot det felles beste: «Alt under himmelen.» Er det det fremtidige kinesiske hegemoniet han sikter til? Hvis ja, er det ikke lenger nødvendig med menneske- og frihetsrettigheter. Den konfusianske verdensherskeren vet jo alltid hva som er bra for den enkelte.
Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre, ifølge Hegel, først når en historisk livsform er «blitt gammel» eller er i ferd med å gå under. Oppstår det altså bøker om verdenssamfunnet fordi det moderne prosjektet har nådd sin grense?
91 år gamle Jürgen Habermas har skrevet et monumentalt verk på nesten 1800 sider i to bind, med et Herder-sitat som tittel: Auch eine Geschichte der Philosophie (Også en filosofihistorie). Hvorfor dette «også»? Fordi verket hans er en åndshistorie og også en filosofihistorie, selv uten Hegels dialektisk gjennomgripende verdensånd, uten løftet om en «frelsende rettferdighet». Habermas er fascinert av aksetiden, det historiske vendepunktet mellom 800 og 200 år før Kristus, da de tidlige sivilisasjonene ble oppskaket av en rasjonaliseringstrang. Da oppstod den greske filosofien og de store verdensreligionene; i fellesskap, men likevel uavhengige av hverandre, overvant de de arkaiske verdenstolkningene. Israel bryter med den mytiske tenkningen og forkynner en revolusjon: pakten med Gud og utferden fra slaveriet i Egypt.
Når man leser boken, er det vanskelig å unngå spørsmålet om vi ikke for lengst har nådd en ny og denne gangen digitalt sammenknyttet aksetid. Hvis ja – hadde det ikke vært på høy tid at verdenskulturene ser tilbake på sin årtusengamle dannelseshistorie, på den lærerike striden mellom tro og viten? Burde de ikke straks bli klar over sin felles opprinnelse og innse hvor truet all sivilisasjon er?
Det som for Hegel er den rådende verdensånden, forvandler seg hos Habermas til en læreprosess med åpen slutt. Det man har oppnådd så langt, kan bli ødelagt igjen, alt kan gå galt, ifølge ham. Ingen verdensånd garanterer for menneskeartens selvsivilisering i en fornuftig frihet. Migrasjon, global oppvarming, utdøende arter, opprørende urettferdighet – alle disse problemene vi selv har skapt, kan vi kun løse i fellesskap. Men det krever ifølge Habermas en viss grad av kosmopolitisk fellesskapsdannelse og «transnasjonalt samarbeid som langt overstiger det som hittil har vært praksis».
Det som for Hegel er den rådende verdensånden, forvandler seg hos Habermas til en læreprosess med åpen slutt.
Men hvordan skal stater spille på lag når selv USA handler etter parolen «den sterke er mektigst alene»? Hvordan skal stater samarbeide når det reelt eksisterende markedet utelukkende premierer konkurranse og rivalisering? Hva når profittjakt og interessemaksimering er markedets essensielle drivkraft, noe allerede Hegel beklaget seg over? Med alle sine bivirkninger, som utbytting, milliardsvindel, skatteflukt, bedrageri, dumping og den grenseløse selvberikelsen av folk som uansett er rike?
Og likevel – hvis man skal våge å være optimistisk: Hva slags «uhyre bilde» måtte Hegels verdensånd ha skissert om fremtiden? Først måtte den ha skjerpet bevisstheten om at verden er mer enn summen av sine nasjoner. Den måtte ha forklart at fremskrittet ikke har noen verdi hvis det ikke nedfeller seg i globale institusjoner og rettslige former og virker innenfor disse – for eksempel i universalprinsippet, som fastslår at forbrytelser mot menneskeheten kan forfølges over hele verden. Eller i overenskomster om en rettferdig verdensøkonomi, om global minsteskatt, globale miljøstandarder samt avskaffelsen av dødsstraff og forbudet mot menneskeavl.
En velmenende verdensånd måtte ha blåst nytt liv i FN og befridd statene for ødeleggende veksttvang, for den åndeløse dynamiseringen av alle strukturer. Sosiologen Wolfgang Streeck skriver i tidsskriftet Blätter für deutsche und internationale Politik at kapitalismen er i en kronisk krise og sliter med en overdose av seg selv. Stadig hyppigere må markedene holdes i live med «likviditetssprøyter uten sidestykke»; synkende vekstrater, økende gjeldsbyrder, økende ulikhet, oppblåsingen av finanssektoren samt moralsk korrupsjon er ifølge Streeck tegn på dette økonomiske systemets «ragnarok» (hefte 3, 4/2015).
Hegel tvilte ikke på meningen med fremskrittet; i dag hadde det vært et fremskritt dersom ikke fremskrittet ruinerte vår felles fremtid.
«Interregnum» er et ord som beskriver situasjonen ganske godt. I vår «mellomtid» virker det som om historiens muldvarp både har gravd seg ned og gravd seg vill. Hegel tvilte ikke på meningen med fremskrittet; i dag hadde det vært et fremskritt dersom ikke fremskrittet ruinerte vår felles fremtid. Hegel svermet for frihetens uopphørlige utbredelse, og nå er den havnet på defensiven over hele verden, eller den vegeterer bort i kinesiske omskoleringsleirer, i iranske, syriske, tyrkiske, egyptiske og russiske fengsler. Den blir truet eller avskaffet i Ungarn og Polen, den blir slått ned i Minsk, Hongkong, Beirut og Tunis, i Brasil, Venezuela, Colombia, Nicaragua og i det nyliberale mønsterlandet Chile.
Og likevel har troen på at det må finnes fornuftigere former for politisk sameksistens, våknet igjen og later til å spre seg raskt. Rundt omkring på verdens gater og torg protesterer mennesker mot rasisme, politivold, maktkarteller, oligarker, privatisering, korrupsjon, utarming, lønnstrykking, mot religiøse fanatikere, ødeleggere av regnskogen og minnesmerker over slavehandlere. Om jeg ikke tar helt feil, er det følgene av koronaviruset som haler undertrykte konflikter ut i lyset. Viruset er utvilsomt ikke verdensånden, men det fyrer opp under et globalt opprør. Hegel ville ha sagt at kravet om et sosialt demokrati er «rosen i samtidens kors». Sin strålekraft henter den ikke fra nye utopier, men fra de uoppfylte løftene til de gamle.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 6. august 2020
Vagant 1/2020 kan bestilles her. Nummerets innholdsfortegnelse finnes her. Abonnér på Vagant her. I Norge selges Vagant i Narvesen og enkelte bokhandler, i Sverige hos Pressbyrån. Andre utsalgssteder finner man her.
