«Omveiene mangler nå»

INTERVJU. Koronaen har bremset opp livets hamsterhjul. Likevel er vi blitt mer rastløse. Sosiolog Hartmut Rosa forteller hvorfor krisen særlig har rammet de unge.

Hartmut Rosa er sosiolog og statsviter, født i 1965. Siden 2005 har han vært professor i allmenn og teoretisk sosiologi ved Friedrich-Schiller-Universität i Jena, og siden 2013 har han i tillegg vært direktør for Max-Weber-senteret ved Universitetet i Erfurt. © Anne Günther

Hartmut Rosa, du har diagnostisert den moderne tids akselerasjonstvang som et samfunnsproblem. Stadig raskere, stadig mer: Bare dynamikken gir oss stabilitet, og det får mange til å bli gærne. Hvordan passer koronapandemien, som har medført en enorm oppbremsing, inn i teorien din?[1]

– Koronaen har virkelig sørget for en gigantisk og historisk enestående oppbremsing i de verdensomspennende fysisk-materielle bevegelsesmønstrene. Siden det 18. århundret hadde det pågått en kontinuerlig økning av dynamikken på alle nivåer. Det tvinger frem et motspørsmål: Blir vi nå lykkeligere av oppbremsingen?

Noe mange åpenbart ikke blir.

– Nei. For det første opplever mange at livet ikke går langsommere nå, men raskere. Tenk bare på helsevesenet. For det andre har oppbremsingen hatt ulik virkning på folks livskvalitet. For dem som ble uheldig rammet, var nedstengningen en ren tragedie og definitivt ikke bra for livskvaliteten. Forresten har jeg aldri vært noen oppbremsingsprofet og aldri hatt noen romantisk oppfatning av hva et lavere tempo ville innebære. Det er viktig å nevne. For meg handler det om fremmedgjøring. Den moderne tids akselerasjonstvang er et problem når den skaper fremmedgjøring. Derfor trenger vi et motmiddel mot fremmedgjøring. Dette motmiddelet er resonans, og den oppstår iblant ved akselerasjon, iblant ved oppbremsing. Men et konstant akselerasjonspress undergraver mulighetene for resonans.[2]

Hvordan fungerer oppbremsingen for dem som jobber på hjemmekontor?

– Min yndlingstolkning er at det Paul Virilio i 1980 beskrev som rasende stillstand, den fysiske immobiliseringen, nå er blitt en realitet. Jeg sitter på hjemmekontoret i samme stilling ved datamaskinen hele dagen, for det er der kameraet og mikrofonen er. Jeg er virkelig immobilisert. Men om en time skal jeg holde et foredrag ved University of Indiana i Bloomington, i forgårs foreleste jeg i Delhi, datastrømmen har økt noe ekstremt. Jeg raser av gårde, fra det ene stedet til det andre, men er fysisk fullstendig immobilisert.

I begynnelsen av pandemien fantes det en vakker tanke om at oppbremsingen skulle føre til at man endelig kunne lese de «gode» bøkene som alle snakker så varmt om. En tid for ettertanke og kreativitet. Det stemmer overhodet ikke, i alle fall ikke for meg.

– Vi har opplevd en massiv krymping av verdens utstrekning. Bopelen er igjen verdens midtpunkt. Denne krympingen gjelder også tiden, ettersom man ikke lenger kan si hva som vil skje om et halvt år eller en måned. Det har gjort det mulig for oss å prøve ut resonansmulighetene i nærmiljøet, å gå en tur, stelle i hagen eller spille piano. Og da konstaterer vi at det ikke er så enkelt å realisere disse resonansmulighetene, altså å spille piano med glede eller lese klassikere.

Den erfaringen gjør jeg meg også.

– Samme her.

Hva skyldes det?

– Tiden er der, men vi mangler fred i sinnet. Rastløsheten vi merker, kommer nemlig ikke bare utenfra, slik vi trodde. Den kommer også innenfra, noe som viser seg i at vi hverken hører på en Wagner-opera eller leser Thomas Mann, men isteden surfer på sosiale medier eller setter på Netflix. Vi gjør altså ting som fører til sterk og hyppig stimulering, men har lav resonansverdi.

Jeg merker også at jeg stimulerer meg hyppig i den digitale verden og etterpå sitter med en følelse av utilfredshet.

– Jeg grep meg nettopp i å se på kattevideoer. Da tenkte jeg at nå får det jammen holde. 

Er det også nytt for deg at rastløsheten kommer innenfra og ikke fra livets ytre hamsterhjul?

– Dette er den moderne tids splittelse: Akselerasjonspresset kommer ikke bare utenfra og resonansbehovet ikke bare innenfra. Dersom kapitalismen har skyld i hamsterhjulet, er den også en del av oss. Teoretisk var det klart for meg, men jeg har aldri erfart det så tydelig som nå. Men det er et annet aspekt som jeg tidlig tok opp i forskningen min: Det er ikke bare aggressivitet som oppstår, men også en slags letargi og utmattelse. Jeg har nettopp holdt et seminar om spørsmålet: Hvor kommer energi fra? Her baserer jeg meg tungt på sosiologen Randall Collins. Vi har alltid trodd at energi var en individuell og psykisk egenskap.

Slik er det ikke?

– Nå tror jeg at energien vi har og omsetter i sosial interaksjon, stammer fra den hyppige interaksjonen selv. Også fra irriterende interaksjoner, som for eksempel hvis noen går opp i fjeset mitt.

Også i åndelig forstand?

– Absolutt. Nå ser vi hvor sterkt vi trenger det irriterende, det overraskende, den gledelige og kjedelige sosiale interaksjonen for å bryte ut av rutinene våre, også de tankemessige. Den digitale utvekslingen vi nå driver med, er bra for å ta imot og sende informasjon raskt. Men kultur oppstår ifølge Hans Blumenberg når man går omveier – og disse omveiene mangler nå. Jeg kan ikke stikke et sted og ta en kaffe, gå på kino eller treffe noen. Det er ikke bare det at mange mennesker er urolige, eller at resonansaksene[3] deres ikke fungerer så godt som de trodde, men at de merkelig nok – jeg har ingen empiriske, men ganske gode anekdotiske beviser for det – også mangler impulsen til å ha sosial kontakt der det hadde vært mulig. De har ikke energi til det, og dette energitapet skyldes at den sosiale interaksjonen forekommer så sjelden.

Jeg prøvde flere ganger å få kontakt med en venn som aldri tok telefonen. Nå sendte han meg en melding og beklaget, for han hadde det ikke så bra. Tydeligvis kan han ikke forestille seg at en samtale med meg kunne ha gjort det bedre.

– Ja, forbløffende nok. Det virker som om initiativet mangler. Det jeg forsøker å forstå som sosial energi, ligner på tillit. Sosiale ressurser vokser når de benyttes, de minker ikke som fossile ressurser. Ønsket om og kraften til sosial kontakt oppstår gjennom sosial kontakt. Og når denne kontakten mangler, avtar forbløffende nok ønsket også.

Nå har jeg tid til å tenke nytt, men jeg tenker bare det jeg alltid har tenkt. Da tenker jeg, herregud, tenk nå endelig noe annet. Det fungerer ikke. Det fungerer bare når jeg ringer folk som irriterer meg intellektuelt.

– Det er det avgjørende punktet, og vi kommer ikke videre selv om vi har mange Zoom-kontakter. For det handler ikke bare om kvantiteten, men om kvaliteten på møtene. Og den oppstår i tilfeldige eller irriterende møter som fyller oss med energi. Uten dem går vi emosjonelt, psykososialt, til og med intellektuelt i de samme banene. Akkurat de banene vi kjenner fra før. Koronasituasjonen forsterker dette.

Hvorfor det?

– Jeg tenker at de dempende mekanismene mangler. Hvis jeg kjører bil og noen ikke overholder vikeplikten, slutter jeg straks å være rasende på Trump eller noe annet, og etterpå er raseriet merkbart svakere. Nå har vi ikke lenger slike dempere, og det fører til at emosjoner, tenkemåter og vanemønstre gror seg stadig fastere.

I møte med klimakrisen er det to politiske og samfunnsmessige alternativer: å fortsette i det gamle sporet eller å gå over i et nytt. Men selv de som maner til et sporskifte, har vanskelig for å omstille seg i hverdagslivet.

– Skal man fornye seg i den praktiske hverdagen, trenger man en energisk impuls, og i øyeblikket mangler den. I tillegg mangler det en visjon. Men jeg holder fast ved at en krisesituasjon er en passende anledning til å skifte spor. Motsatt hverdagen i et samfunn preget av akselerasjon. Der er alle så fastspent i interaksjonskjeder, der endrer vi ingenting, der prøver alle bare å oppfylle sine plikter. Først når disse interaksjonskjedene revner og rutinene ikke lenger fungerer, kan man vurdere om man vil prøve å gjøre ting annerledes. Men åpenbart finnes det også et sterkt ønske om å vende tilbake til den gamle normaltilstanden. Og dumt nok henger det også sammen med vatteringen som vi nå opplever.

Hvilken vattering?

– Social distancing var egentlig tenkt som fysisk distansering, men er nå blitt sosial distansering i ordets rette forstand. Den atomiserer samfunnet. Konsekvensen er at vi føler oss som isolerte atomer i et kaldt univers. Det er den moderne tids grunnangst. Og denne følelsen lammer også enhver kraft til kulturell eller sosial fornyelse. Det er det jeg mener med vattering.

På den annen side vil vi jo være singulære individer?

– Nåja, min kollega Andreas Reckwitz har beskrevet denne singulariseringstrenden hvor alle vil være enestående. Men alt har en bakside, og her er det den dype angsten for ensomhet, for avsondrethet, for å ikke lenger ha resonans med verden. Og det finnes et sammensmeltende svar på dette som jeg antar at man finner hos den politiske høyresiden og identitærbevegelsen: kollektiv singularitet. Forestillingen om enhet og homogenitet. Jeg vil være ett med de andre og ha et universelt forpliktende konsept om det riktige og gode.

Hva er det liberaldemokratiske alternativet?

– Alternativet er at jeg forbinder meg med andre som jeg møter, at jeg kan finne en bro til de andre som skaper en følelse av samhørighet. Prisen må imidlertid være at jeg ikke klamrer meg til min identitet, men stadig forandrer meg.

Hvordan opplever du hverdagen på universitetet?

– Hvis man legger merke til hvor i verden det gjøres innovasjoner av kulturell, praktisk, teknisk og politisk art, er det ofte i universitetsbyene. Hvorfor? Fordi man har en sterk og hyppig interaksjon mellom unge mennesker som ennå ikke har noen fast plass i verden. Som fortsatt leter, som ennå ikke har kjørt seg fast i sine rutiner og interaksjonskjeder. Det er da det oppstår et miljø som åpner for sterk sosial og transformativ energi. Det nye oppstår på omveiene og fullstendig tilfeldig. Nettopp denne formen for liv er nå innstilt, og jeg tror at for disse unge menneskene, for studenter og samfunnet som sådan er det en temmelig stor katastrofe å stenge universiteter, sette alt på pause og si at man kan lære like godt på internett. Lære kan de nok, tilegne seg stoff. Men nettopp den kreative prosessen hvor man gjør stoffet til sitt eget, og som det nye springer ut av, er satt på pause. Det rammer ikke bare universitetsbyer, men denne typen kreative møter overhodet. Derfor kan ikke nye praksiser oppstå for tiden, i alle fall ikke de kreative, de som springer ut av intellektuell interaksjon, og derfor får vi ikke lenger så altfor mange nye ideer.

Det høres ut som om nettopp unge mennesker er særlig hardt rammet av pandemien?

– Ja, de unge er de største ofrene for koronapolitikken. Hvis man har en jobb, en familie, et lite hus, sin faste plass, er det ikke så ille dersom fysiske kontakter og interaksjoner innstilles i ett år. Ille nok, men ikke helt forferdelig. I livsfasen hvor folk er ferdige på videregående og begynner å studere, er det annerledes. De må nå finne sin plass i verden – fysisk, sosialt og kulturelt. Føler jeg meg hjemme i studiebyen min eller hos foreldrene mine? Føler jeg meg hjemme i høykulturen eller på fotballbanen? Denne prosessen er for øyeblikket satt fullstendig på pause. Hvordan skal de unge menneskene klare dette? Og prisen, både psykisk og sosialt, kan ingen virkelig forestille seg.

Dessuten blir de unge beskyldt for festmani.

– Ja. Hele tiden leser man at ungdommen ikke er solidarisk nok. Det begynner virkelig å irritere meg. For tiden snakkes det i ungdomspsykiatrien om en ny form for triage ettersom ikke alle selvmordskandidater kan tas imot lenger. Jeg har selv observert det; depresjonstendensene og fortvilelsen hos unge mennesker har virkelig økt. Men de føler at de ikke burde klage så høylytt siden de stadig er friske og relativt trygge for korona. Likevel ligger faren også et annet sted. Store amerikanske mental health-studier viser at de psykiske konsekvensene for unge er mye, mye sterkere enn for eldre.

I hvilken grad støtter erfaringene fra pandemien din teori om at forholdet mellom menneske og verden i moderne tid er forstyrret?

– Virologene sier at virus alltid opptrer når en organismes forhold til omverdenen er forstyrret. Det passer naturligvis perfekt inn i denne teorien. Jeg mener altså at viruset tydeliggjør at dette samfunnets forhold til verden er forstyrret. Det grunnleggende forholdet til verden er pusten. Og den mest fundamentale formen for forstyrrelse av dette forholdet er at jeg ikke lenger kan stole på pusten, at jeg ikke lenger kan puste ubekymret inn og ut. Nå trenger jeg et filter mellom meg og verden. Dette er den aller verste usikkerheten, for bakken og luften er det mest fundamentale vi kjenner. Jeg kan ikke lenger stole på meg selv – kanskje har jeg allerede viruset i kroppen. Og jeg kan ikke lenger stole på andre – kanskje smitter de meg. Når forholdet til verden er preget av en så fundamental mistro, har jeg også liten grunn til å stole på mine politikere. Her blir altså mistroen fundamentalisert, og slik kan det oppstå en ny form for raseriborgerskap.[4]

På den annen side hadde vi romantikerne som drømte om et mer menneskelig og solidarisk fellesskap som følge av den innsikten korona liksom skulle gi oss. Det ser jeg absolutt ingenting til.

– I øyeblikket ser jeg snarere et energitap, en psykisk og sosial lammelse som ikke skaper noen følelse av at det kommer noe nytt ut av dette. Men jeg nærer et visst håp om en paradoksal virkning.

Som er?

– På universitetet mitt ble alle overrasket, for digitaliseringsapostlenes diagnose var jo at vi nå tar et voldsomt digitaliseringsskritt fremover, og at barn og ungdom overhodet ikke har noe problem med det, kun vi gamlingene. Men særlig på universitetet og også på mange skoler er det nå helt motsatt. Forelesere kan lettere gjøre seg til venns med digital undervisning, de fleste pendler uansett, og nå må de ikke lenger reise til jobben, men bare skru på datamaskinen. Men studentene har fremsatt et massivt krav om fysisk undervisning. For dem er det utrolig viktig, så jeg tror at det finnes en ekstrem fysisk lengsel etter menneskelig nærhet, rett og slett kroppslig samvær. Jeg kan forestille meg at nettopp dette blir det energireservoaret som det nye springer ut av etter krisen.

Men hva om det ikke blir noe «etter»?

– Skulle det fortsette slik til evig tid på grunn av stadig nye mutasjoner, kan jeg også forestille meg at det før eller siden bryter ut revolusjon. Unge mennesker kommer da til å si: Nå bryr jeg meg ikke om risikoen lenger.

Resonans[5] har du beskrevet hvordan elever opplever skolestedet som en resonansfri, kjedelig verden. Nå sitter mange hjemme og savner skolen sin. Ironisk nok?

– Jeg tror at de primært savner resonansen med sine jevnaldrende. Så klart at alle på langt nær elsker hverandre. Men skolen er et utmerket eksempel på stor hyppighet av interaksjoner og en fortettet sosial struktur – og nå får nettopp unge mennesker voldsomme abstinenser, selv om det de savner, heller ikke bare er fryd og gammen. Man kunne også tenke: Egentlig er jeg glad for at jeg slipper å se folk.

I koronaeksilet savner man også drittsekkene?

– Vi har hverken bevissthet eller språk for savnet som oppstår når denne fortettede sosiale strukturen faller bort. Men vi konstaterer at mennesket trenger den.

Koronaen gjør oss ikke misantropiske?

– Jeg vil si at på den ene siden gjør den absolutt det. Følelsen av kjedsomhet gjør oss aggressive når noen kommer for nær, for eksempel når man står i kø. Andre mennesker blir en potensiell trussel. Mistro og følelsen av at menneskelig nærvær er farlig, blir forbløffende raskt til en kroppslig tendens, som at man skvetter til når mennesker klemmer hverandre på film. På den andre siden oppstår abstinenser. Jeg konstaterer at uten disse andre, de farlige andre, blir jeg letargisk og depressiv. Det er en paradoksal mikstur. 

Du snakker om at korona forårsaker en krymping av nået. Hva betyr det?

– Nået refererer til tidshorisonten hvor jeg kan uttale meg noenlunde sikkert om fremtiden på bakgrunn av mine erfaringer fra fortiden. Jeg vet hvordan tingene fungerer, og går ut ifra at det også gjelder for fremtiden. Dette tidsrommet blir kortere. Mye av det som nettopp gjaldt, gjelder ikke mer, og nå vet jeg ikke engang hva jeg kan vente meg til neste år, hverken i det politiske eller private livet. På et vis ligner det på en førmoderne tid, da du ikke visste fra den ene dagen til den neste om et jordskjelv, tørke eller en fiende skulle ødelegge alt du eier og har. Vi lever igjen med denne krympingen av nået, og for unge mennesker veier det særlig tungt siden fremtiden deres ikke er mulig å planlegge.

Vi som er født i Vest-Tyskland, levde i en evigvarende nåtid i forbundsrepublikken. Muligens er vi overhodet ikke innstilt på å forlate dette nået.

– Det har du rett i. Selv om det fantes en krymping av nået på mange områder også før korona. Men at nået kunne krympe så radikalt? Først nå ser vi hvor mange stabiliserende søyler vi har tatt som en selvfølge, noe de overhodet ikke er, for de kan rase sammen.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Tageszeitung 24. april 2021


[1] Hartmut Rosa bruker i sin sosiologiske teori de tyske begrepene Beschleunigung og Entschleunigung. De er oversatt som henholdsvis akselerasjon og oppbremsing. Ifølge Rosas akselerasjonsteori går verden stadig raskere, både teknologisk og sosialt, noe som risikerer å skape fragmentering og fremmedgjøring. O.a.

[2] Resonans er ifølge Rosa en målestokk for hvorvidt individet har et meningsfullt forhold til verden. O.a.

[3] Hartmut Rosa beskriver tre resonansakser: Forholdet mellom mennesker i det private og offentlige rom er den horisontale aksen, menneskets forhold til ting og aktiviteter er den diagonale, og menneskets forhold til natur, kunst, historie og religion er den vertikale. O.a.

[4] Raseriborgere (tysk: Wutbürger) betegner mennesker som protesterer offentlig mot politiske avgjørelser. I Tyskland har begrepet særlig blitt brukt om folk som hengir seg til alternative, populistiske og konspiratoriske bevegelser, blant annet koronafornekterne. Se Karsten Aase-Nilsens «Tysk revolt» [http://www.vagant.no/qanon-konspirasjonstenkning-hoyrekstremisme-tyskland/], Vagant.no 25.05.2021. O.a.

[5] Hartmut Rosa: Resonans: en sociologi om forholdet til verden. Oversatt til dansk av Peter Tudvad. Eksistensen forlag, 2021. O.a.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.