Survivance des lucioles («Ildfluenes overlevelse») av Georges Didi-Huberman.
Le Monde, 3. desember 2009
Det er som det hersker en underforstått enighet i hjertet av den kritiske filosofien. For mange av modernitetens kritikere skulle dagens verden ha ødelagt erfaringen, utradert meningen, redusert eksistensen til overlevelse. Politikkens depolitisering, konsumsamfunnets flokkmentalitet, teknologiens indoktrinering … Den filosofiske diskursen om moderniteten er langt på vei en diskurs om la merdonité, – modernidritten – for å si det med Michel Leiris.
Kunsthistorikeren Georges Didi-Huberman har gjennom lengre tid, og på lidenskaplig vis, undersøkt den apokalyptiske understømmen innad i den kritikske tenkningen. For ham er det Walter Benjamin (1892-1940) som best teoretiserer modernitetens fallitt. Med første verdenskrig, erklærer Benjamin, «er det som om vi ble fratatt evnen til å utveksle erfaringer». Benjamin bevitnet innflytelsen på en generasjon «som stadig hadde dratt til skolen i hestedrosje, for med ett å oppdage at de befant seg i et landskap hvor ingenting lenger var gjenkjennelig». 1930-tallets krise var ikke bare økonomisk, men også antropologisk. Som ved et børskrakk har «kursen på erfaring falt», konkluderer han.
Tapt uskyld
En annen opprører som i enda større grad legemliggjør bevisstheten om dette oppbruddet, er Pier Paolo Pasolini (1922-1975). Den italienske filmskaperen og poeten sluttet aldri å befatte seg med «det kulturelle folkemordet» som den moderne verden utfører mot menneskets erfaring. Som utraderingen av folkekulturen i det industrialiserte Italia på 1960- og 1970-tallet. Et vakkert bilde på dette finner han i ildfluens forsvinning fra den italienske natten. Forurensningen har slukket de blinkende lysene, som Pasolini begråter i en sjeldent intens tekst. Her står ildfluen som symbol på den tapte uskylden, begjæret som stråler ut fra og kaster lys på venner og elskende i nattens hjerte. Men den er også en metafor for en utdøende menneskehet. I et samfunn som guddommeliggjør fjernsynets flimrende herligheter og «stereotypifiserer» blikket, «finnes det ikke mennesker mer», fastslår Pasolini, bare «enkeltmaskiner som støter inn i hverandre». Fascismen anses altså ikke for død, men tvert imot lys levende. Den kommer til og med bedre til sin rett i en modernitet som har byttet ut lyden av marsjerende støvler med plingingen fra kassaapparater.
Men i sitt oppmerksomme og tålmodige studium motsetter Didi-Huberman seg denne ideen hos samtidige forfattere, som har vunnet innpass i det gode selskap med sin lærde radikalisme. Slik viser han hvordan den italienske filosofen Giorgio Agamben viderefører fornemmelsen til Benjamin og Pasolini og gjør den enda mer ekstrem. Ifølge ham kommer «ødeleggelsen av erfaringen» nå til uttrykk i fredstid, noe for eksempel den globaliserte masseturismen viser: «Plassert foran et av verdens største underverk (la oss si, for eksempel, Patio de Los Leones i Alhambra), vil et overveldende flertall nekte å erfare: de foretrekker å overlate denne plikten til kameraet,» tordner Agamben.
Stilt overfor disse rekviem for endetiden, forsøker Didi-Huberman å gi oppreisning til livets lysende mellomrom, de «grann av menneskelighet» som fortsetter å holde stand. For ildfluen har seiret. Forfatteren insisterer til og med på at «tidsepoker som påstås å være i forfall, egentlig utviser en særlig vitalitet». Hvordan skal man ellers forstå eksistensen av René Chars Hypnos, disse strålende fragmentene han skrev under tiden i motstandsbevegelsen? Eller den tyske filologen Victor Klemperers «SOS til meg selv», Lingua Tertii Imperii (1947), hvor han analyserte nazistenes Newspeak?
Fornuften alene kan ikke gripe disse språklige blussene: «Den minste sommerfugl tegnet på et gulnet papir i Theresienstadt av Marika Friedmanova, like før hun ble deportert og gasset i Auschwitz, i en alder av 11 år» er et av de mest slående vitnemålene. Georges Didi-Huberman kaller på en rekke verk som, snarere enn å «ta parti», slik de overdrevet «engasjerte» kunstnerne gjør, forsøker å «innta en posisjon», det vil si å forskyve blikket og kullkaste makten gjennom nye, estetiske former. For eksempel vender han seg til Border (2002), bilder fra flyktningeleiren i Sangatte, filmet av Laura Weddington, hvor skrøpelige spor av menneskelighet manifesterer seg blant flyktningene som prøver å komme seg til England. I et gripende videoklipp, gjengitt i boken, ser vi den grasiøse silhuetten til en irakisk eller afghansk flyktning, som overvinner både frykten og lyskasternes leting med en vill nattdans, som kunstneren har fanget. Ildfluene glitrer fremdeles i hjertet av våre overvåkede netter.
Oversatt fra fransk av Simen Hagerup
