Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Tilbaketogets helter

ESSAY. I 1989 skrev Hans Magnus Enzensberger en skisse til en ny politisk moral: Nå gjaldt det ikke lenger å forbedre verden, men å skåne den. Med klimakrisen er hans forslag ikke blitt mindre relevant.

Illustration: Andreas Töpfer
Enhver europeisk hovedstad har et rom med den høyeste symbolske fortetning, altså et sentrum. I disse sentrene finnes noen eiendommelig korpulente kentaurer, fabelvesen støpt av metall. Under hovene til disse skapningene skynder embetsfolk seg til sine kontorer, tilskuere går til operaen, de troende til messen. I sadlene troner romerske keisere, store kurfyrster, evig seiersrike feltherrer. Fantasifosteret høyt til hest representerer den europeiske helten. Historien til vår verdensdel ville være utenkelig uten denne imaginære skapningen. Siden oppfinnelsen av bilen har verdensånden til hest salet av. Lenin og Mussolini, Franco og Stalin greide seg uten den vrinskende underbygningen. Til gjengjeld økte stykktallene. Karibiske øyer og sibirske kombinater ble utstyrt med forsteinede helter, og bare størrelsen på støvlene deres hadde ofte format av en enebolig. Inflasjon og elefantiasis signaliserte slutten for disse heltene som aldri hadde vært opptatt med noe annet enn erobring, triumf og storhetsvanvidd.

Et utdrag av Tilbaketogets helter – essays og dikt (1956-2015) av Hans Magnus Enzensberger, oversatt av Rune Skarstein. Solum Bokvennen (2017).

Forfatterne ante det. I begynnelsen var de delaktige i å frambringe disse overnaturlig store figurene. Men for over hundre år siden tok litteraturen avskjed med dem en gang for alle. Siden den gang er hyllest til herskerne og heltesagaer en del av forhistorien. Litteraturen handler ikke lenger om Augustus og Alexander, men om Bouvard og Pécuchet, Vladimir og Estragon. Fridericus Rex og Napoleon har plass bare i den litterære undergrunnen. Det gjelder enda mer for Hitler-hymnene og Stalin-odene, som helt fra begynnelsen var bestemt for søppelhaugen.

Den såkalte storpolitikken har derimot krampaktig og hjelpeløst holdt fast på det klassiske helteskjemaet helt til vår tid. Nå som før slår den om seg med seierherrer og drømmer om uoppnåelige triumfer. At dette fenomenet har nådd forsvinningens siste stadium viser seg ikke bare i dets symbolske avmakt, men også i aksjonenes begrensede rekkevidde. Den demokratiske normaliteten legger band på ærgjerrighet og berømmelsestrang som lederne tydelig lider under. Det gjelder ikke å erobre et verdensrike, men i beste fall en valgkrets. Feltherregeniet ser seg begrenset til øyer som Grenada eller Falklandsøyene, miniterritorier en kan finne på globusen bare med lupe. Den som vil fryde seg over den heroiske staturens vidunderlige skrumping, trenger bare å sammenligne Churchill med Thatcher, de Gaulle med Mitterand, Adenauer med Kohl. Til alle tider har helten som statsfigur hatt et anstrøk av teatralsk tilgjorthet, av skuespill. Med sin nåværende maktelite har det vestlige Europa fullført heltens forvandling fra grufullt forbilde til latterlig imitasjon. Lederklanenes iherdige posering på det ene eller andre «toppmøtet» har en ufrivillig komikk. Disse gruppebildene viser at bare en karikatur er igjen av den klassiske historiehelten.

I de siste tiårene har andre, og som jeg antar, mer betydelige protagonister kommet i hans sted. De er helter av en ny type. De representerer ikke seier, erobring, triumf, men avkall, nedriving, demontering. Vi har all grunn til å befatte oss med disse negasjonens spesialister, for kontinentet vårt trenger dem hvis det skal overleve.

Clausewitz, den strategiske tenkningens klassiker, viste at tilbaketoget er den vanskeligste av alle operasjoner. Det gjelder også for politikken. Det mest ekstreme og det vanskeligste i det muliges kunst er å gi opp en uholdbar posisjon. Hvis en helts storhet skal måles utfra vanskeligheten til oppgaven han står overfor, så må det heroiske skjema ikke bare bli revidert, men endevendt. Enhver idiot kan kaste en bombe. Det er tusen ganger vanskeligere å uskadeliggjøre den.

Bare dyktighet og kompetanse utgjør imidlertid ikke noen helt. Det som gjør en protagonist minneverdig, er den moralske dimensjonen i hans handlinger. Men nettopp i dette henseende møter tilbaketogets helter et massivt og seiglivet forbehold. Særlig i Tyskland holder den allmenne vurderingen seg til det overleverte skjema. Nå som før krever det karakterrollen til den ufeilbarlige. Det tviholder på en politisk moral av prinsippfasthet og konsekvens som i ytterste fall betyr å gå over lik. Men nettopp denne entydigheten kan tilbaketogets helt slett ikke tilby. Den som oppgir egne posisjoner, prisgir ikke bare objektivt terreng, men også en del av seg selv. Et slikt skritt kan ikke lykkes uten at person og rolle skiller lag. Heltens karakter ligger nettopp i hans ambivalens. Demonteringens spesialist beviser sitt moralske mot idet han påtar seg denne tvetydigheten.

*

Paradigmet som her avtegner seg, ble historisk virksomt i kjølvannet av de totale diktaturene i det tjuende århundre. Hos tilbaketogets pionerer var det skyggeaktig og utydelig. Om Nikita Krustsjov kan en hevde at han ikke visste hva han gjorde, at han slett ikke var klar over implikasjonene av sine handlinger. Han snakket jo om å fullende kommunismen i stedet for å avskaffe den. Med sin berømte tale til den XX. partikongressen la han imidlertid kimen til sitt eget fall. Hans intellektuelle horisont var bornert, strategien hans var plump. Han var egenrådig og hensynsløs, men når det gjaldt sivilt mot, overgikk han de aller fleste politikere i sin generasjon. Nettopp det eiendommelig vinglete ved hans karakter gjorde ham kvalifisert for oppgaven. Den subversive logikken i hans heltekarriere ligger i dag åpent i dagen: Med Krustsjov begynte demonteringen av det sovjetiske imperiet.

Enda skarpere synes splittetheten hos nedrivingsspesialisten Janos Kádár, denne mannen som i all stillhet ble gravlagt i Budapest i 1989. Etter den mislykkede oppstanden i 1956 gjorde han felles sak med okkupasjonsmakten. Det heter at åttehundre dødsdommer går på hans konto. Ofrene for undertrykkelsen var knapt kommet i jorda før Kádár begynte sitt livsverk, som skulle oppta ham i nesten tretti år. Det besto i tålmodig og hardnakket å undergrave eneveldet til Det kommunistiske partiet. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen forløp uten voldsomme turbulenser. Den var preget av tilbakeslag og livsløgner, og den ble drevet fram av taktiske manøvrer og kompromisser. Uten den ungarske presedens ville oppløsningen av Østblokken vanskelig ha kommet i gang. Det er ubestridelig at Kádárs politikk var banebrytende for denne prosessen. Like klart er det at han ikke kunne hamle opp med de kreftene han frigjorde. Den typiske skjebnen til den historiske avbryteren er at han med sitt arbeid alltid undergraver sin egen posisjon. Dynamikken han utløser, kaster ham til siden; han går under i sin egen suksess.

Adolfo Suáres, generalsekretær i det spanske falangistpartiet, Movimiento Nacional, ble statsminister etter Francos død. I et eksakt planlagt kupp sikret han seg støtte i regimet, tok makten fra sitt eget enhetsparti og fikk igjennom en demokratisk forfatning. Denne farlige og vanskelige operasjonen mestret Suáres med personlig mot og politisk briljans. Her var det ikke, som hos Krustsjov, en dump anelse, men en ytterst våken bevissthet som gjorde seg gjeldende. Det gjaldt ikke bare å utmanøvrere det politiske apparatet, men også å få armeen til å holde seg i ro. Et militærkupp ville ha ført til blodig undertrykkelse og kanskje en ny borgerkrig.

Heller ikke dette tilfellet kan begripes med en etikktenkning som kjenner bare hvite eller sorte får. Suáres var deltaker i og hadde store fordeler av Franco-regimet. Hvis han ikke hadde tilhørt maktens innerste sirkel, hadde han ikke vært i stand til å avskaffe diktaturet. Fortiden hans sikret ham samtidig demokratenes uovervinnelige mistro. Til dags dato har Spania faktisk ikke tilgitt ham. For sine tidligere venner var han en forræder; for dem han åpnet veien for, var han en opportunist. Etter at han trakk seg som typisk «overgangsfigur», fant han aldri fotfeste. Det er uklart om han spilte noen rolle i republikkens partisystem. Bare en eneste ting er sikker om denne tilbaketogets helt: fedrelandets utakk.

I figuren til Wojciech Jaruzelski får dette uløselige moralske dilemmaet direkte tragiske trekk. Det var han som i 1981 reddet Polen fra den nær forestående sovjetiske invasjonen. Prisen han måtte betale for dette, var å stille systemopposisjonen for krigsrett og internere dem: det var den samme opposisjonen som seinere kom til å styre landet med ham som president. Denne slående politiske suksessen beskyttet ikke Jaruzelski mot at en stor del av det polske samfunn helt til i dag betrakter ham med stumt hat. Ingen jubler til ham. Han vil aldri bli kvitt skyggen fra sine handlinger. Hans moralske styrke ligger i at han regnet med dette helt fra begynnelsen. Ingen har sett ham smile. Med stivnede og livløse ansiktstrekk, med øynene skjult bak mørke brilleglass, representerer han patrioten som martyr. Denne politikkens Hellige Sebastian er en figur av shakespearsk format.

Det kan en ikke hevde om etternølerne. Egon Krenz og Ladislav Adamec vil sannsynligvis fylle bare en fotnote i historien: den ene som den burleske, den andre som den trangsynte versjon av den heroiske retrettens protagonist. Men hverken tyskerens hånflir eller tsjekkerens faderlige mine kan dekke over at de var uunnværlige. Smidigheten som de klandres for, er deres eneste fortjeneste. I det pregnante øyeblikkets lammende stillhet, der den ene venter på den andre og ingenting skjer, måtte én være den første til å kremte. Han måtte frambringe den ørlille, halvkvalte lyden som utløser lavinen. «En», sa den tyske sosialdemokraten Gustav Noske, «en må være blodhunden.» Sytti år seinere måtte det finnes en som laget hindre for blodhunden, selv om det var en kommunistisk klovn (pulcinella) som brøt den dødelige stillheten. Ingen vil minnes ham med overbærenhet. Nettopp dette gjør ham verdt å minnes.

Tilbaketogets epigoner er jagede personer. De agerer under press nedenfra og utenfra. Maktnedrivningens sanne helt er derimot selv den drivende kraften. Michael Gorbatsjov satte i gang en prosess som andre mer eller mindre frivillig prøvde å holde tritt med. Allerede i dag synes det klart at han er en av dette århundrets figurer. Bare dimensjonen på oppgaven han stilte seg, var uten sidestykke. Uten vold, uten panikk, uten krig demonterte han det nestsiste monolittiske imperium i det tjuende århundre. Ingen hadde holdt det for mulig. Det varte lenge før verden så smått begynte å begripe prosjektet hans. Denne mannens overlegne intelligens, moralske djervhet og vidtrekkende perspektiv – i Øst som i Vest lå alt dette så langt hinsides den politiske klassens horisont at ingen regjering våget å ta ham på ordet.

Heller ikke når det gjaldt popularitet i eget land, kunne Gorbatsjov lage seg illusjoner. Stadig og overalt ble den største av alle avkallspolitikere møtt med spørsmålet om det positive. Som om det enda en gang gjaldt å forkynne folkene en lysende framtid der alle og enhver etter behov skulle få såpe, raketter og brorskap for en billig penge. Som om det fantes et annet framskritt enn tilbaketoget, som om ikke enhver framtidsmulighet var avhengig av å avvæpne leviatan og finne tilbake fra marerittet til normaliteten. Selvsagt er hvert skritt på denne veien livsfarlig. Fra venstre- og fra høyresiden var Gorbatsjov omgitt av gamle og nye bråkete og stumme fiender. Som det sømmer seg en helt, er han en temmelig ensom mann.

Her dreier det seg ikke om å kreve beundring for de store eller små avvæpningens helter. De vil ikke ha beundring. Nye statuer er overflødige. Derimot er det på tide å ta disse nye protagonistene på alvor og se nærmere på hva som forener og hva som skiller dem. En politisk moral som bare ser gode forbilder eller onde personer, vil ikke være i stand til å gjøre en slik undersøkelse.

En tysk filosof har sagt at ved slutten av det tjuende århundre gjelder det ikke å forbedre verden, men å skåne den. Denne setningen gjelder ikke bare for diktaturene som er blitt mer eller mindre kunstferdig skrotet. Også de vestlige demokratiene står foran en avrustning uten presedens. Det militære aspektet er bare ett blant mange. Blant andre uholdbare posisjoner er Vestens gjeldskrig mot den tredje verden. Det aller vanskeligste tilbaketoget vi står foran, er i krigen mot vår egen biosfære som vi har ført siden den industrielle revolusjon.

Det er derfor på tide at våre ubetydelige statsmenn tar mål av seg til å bli fagarbeidere i demontering. Oppgavene som må løses, krever evner som best kan studeres hos tilbaketogets forbilder. Ikke minst en energi- og samferdselspolitikk som fortjener dette navnet, kan bare begynne med et strategisk tilbaketog. Den krever nedleggelse av nøkkelindustrier som på lang sikt ikke er mindre farlige enn et enhetsparti. Sivilmotet som kreves her, er ikke mindre enn det en kommunistisk funksjonær trengte for å avskaffe monopolet til sitt parti.

Medlemmene av vår politiske klasse øver seg i stedet på tåpelige seiersfakter og selvtilfredse løgner. De triumferer idet de klamrer seg til makten og lar det skure og gå. De tror at de kan bli herre over framtiden ved å avvente tingenes gang. De har ingen anelse om avkallets moralske imperativ. Tilbaketogets kunst er fremmed for dem. De har ennå mye å lære.

Utdrag av Tilbaketogets helter – essays og dikt (1956-2015) av Hans Magnus Enzensberger, oversatt fra tysk av Rune Skarstein og utgitt av Solum Bokvennen (2017).

Hans Magnus Enzensberger

Hans Magnus Enzensberger

Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) er en tysk dikter, forfatter, oversetter og redaktør.