HAMSUN. Dette dreier seg ikke om å være for eller imot Hamsuns litteratur, oppsummerer Tore Rem.

Tidligere publisert i Vagant 2/2015.

I kulturredaktør Peter Nielsens omtale av Knut Hamsun. Reisen til Hitler i Information (16. januar 2015), oppsummeres første del av Hamsun-debatten i Vagant:

Langt hen ad vejen bevarer Rem dikotomien mellem forfatter og værk og bedømmer ikke Hamsuns værker ud fra fremlæsningen af den nazistiske ideologi. Han kan tværtimod hylde Hamsuns værker som stor litteratur. Kun når det kommer til Hamsuns sidste værk, Paa gjengrodde stier fra 1949, er det ifølge Rem ikke længere muligt at skille tingene ad, for romanens centrum er Hamsuns egen forsvarstale under retssagen mod ham efter krigen. Romanen skønmaler og manipulerer Hamsuns historiske og biografiske kendsgerninger på en måde, som gør den historisk upålidelig og usand.1

Nielsen konstaterer at Hamsun-kjennere i Vagant har påpekt at bruken av forsvarstalen i forhørsretten «slet ikke er entydig, som Rem vil gøre den til». Denne «romanen» har en særlig «flerstemmighed og dermed litteraritet»; Hamsun er i litteraturen «langt mere nuanceret og kompliceret end i politikken».

Denne gjengivelsen av debatten gir anledning til å slå fast at jeg, i artikkelen «Jeg er Hamsun» (Vagant 2/2014), ikke kan ha vært overvettes klarttalende. Jeg mener, prinsipielt sett, ikke at det kan etableres noe fullstendig skille mellom forfatter og verk, verken i Hamsuns romaner eller i hans siste verk, og jeg slutter meg uten forbehold til Nielsens avslutningsbetraktninger om det flerstemte og nyanserte i denne forfatterens litteratur, selv om jeg ikke tror på en ofte mystifisert «litteraritet». Men jeg står ved at selve forsvarstalen er «entydig», og i det følgende lover jeg å utdype mitt syn på «romanen» Paa gjengrodde stier.

Ambisjoner

Først en liten historikk. «Jeg er Hamsun» var en sammenskriving – med enkelte tillegg – av to kapitler i den da ennå ikke utgitte Knut Hamsun. Reisen til Hitler (Cappelen Damm, 2014). Den var derfor til dels preget av bokas fortellende fremstillings- og indirekte argumentasjonsform. Avslutningsvis knyttet den an til Karl Ove Knausgårds essay «Sjelens Amerika» og hans lesning av Paa gjengrodde stier.2 Så den større sammenhengen. Med Reisen til Hitler har jeg først og fremst villet skrive en dokumentarbok om Hamsuns sju dager på reise til og fra møtet med Hitler 23. juni 1943, ikke et nytt innlegg i de rituelle Hamsun-debattene. Tvert imot ønsket jeg, gjennom en tilnærming som både tok vare på historien og litteraturen, å la være å sementere overleverte posisjoner, å unnslippe det forutsigbare, å holde meg unna de gamle grøftene. Skulle jeg beskrive bokas sentrale intellektuelle prosjekt, gjelder det et forsvar for litteraturen og dens potensielt særegne autoritet. Det var da også dette jeg ønsket å betone i hva jeg presenterte for Vagants lesere.

Litteraturteoretisk vil jeg altså ikke opprettholde noen dikotomi mellom forfatter og verk. Her står jeg i gjeld til «The Return to History» i anglo-amerikansk litteraturforskning (en tilbakevending som, og dette er sentralt, tok opp i seg den språklige vendinga).3 Det handler om en gjensidig utforskning av «the historicity of texts» og «the textuality of history», slik nyhistorikeren Louis Montrose så minneverdig formulerte det.4 I sine mange ulike former åpner «The Return to History» blant annet for at forfatterens biografi kan være én blant mange relevante fortolkningssammenhenger, uten at den på noe vis overordnes de andre eller for eksempel reduserer verket til forfatterintensjonen. Fortolkning vil alltid overskride forfatterens biografi; hvert enkelt verk og dets særegne historisitet vil være bestemmende for lesningen. Så også i tilfellet Hamsun.

Jeg har vært positivt overrasket over at den brede mottakelsen av Reisen til Hitler har vært så lite preget av aggresjon og polemikk, ulikt utallige tidligere Hamsun-debatter. Selvsagt finnes fremdeles de som mener at slike bøker ikke bør skrives, at man bør unngå at noe forstyrrende griper inn i lesningen. Men jeg har håp om at det fremover skal være mulig å innta min type dobbeltposisjon: at en verdsetting av forfatterskapet kan kombineres med en åpenhet mot historien, også dens vanskeligste øyeblikk og begivenheter. Dette dreier seg ikke om å være for eller imot Hamsuns litteratur.

Mange nasjoner har hatt sin Hamsun, en politisk problematisk kunstnerskikkelse av høyeste rang. De mer overordnede spørsmål Reisen til Hitler stiller, er derfor: Hvordan forholder vi oss til slike? Hva er forholdet mellom politikk og litteratur? Hvordan bør vi forstå forfatterens autoritet i kulturen? Og hva gjør litteraturen til noe særegent?

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Polemikk og flaggveiving

Skulle jeg svare eplekjekt på hva slags konsekvenser min beretning om Hamsuns reise til Hitler i juni 1943 har for lesningen av hans verker, ville det bli kort: «ingen». Men det blir for enkelt. Noe er kommet mellom oss og Hamsun, noe som har medført et skisma og et enormt kollektivt erindringsarbeid: holocaust og nazismens vanskelig fattbare ondskap. Svaret på hva dette skal gjøre med lesningene våre, er imidlertid langt fra opplagt. Når jeg mer direkte berører Hamsuns skjønnlitteratur i Reisen til Hitler, er det, som Nielsen er inne på, blant annet for å advare mot retrospektive, ideologikritiske lesninger som overfører Hamsuns nazisme på hans 1890-tallslitteratur, for å minne om at Markens grøde også ble gjenstand for andre fortolkninger enn nazistenes, for å påpeke hvor påfallende «litterær» Landstryker-trilogien fremstår, og for å løfte fram Sult som en eksemplarisk tekst hva gjelder forholdet til autoritet. Litteraturen spiller en mengde ulike roller i kulturen, men kan kanskje på sitt mest særpregede og unike karakteriseres ved at den setter spørsmål ved våre a priori oppfatninger, inklusive våre forestillinger om det litterære per se.5

Et av valgene jeg gjorde i Reisen til Hitler, var å velge bort polemikk i hovedteksten. Hensikten var aldri å gå i forskningsdebatt med Hamsun-apologeter. Utover at Thorkild Hansen dukker opp i en forklarende prolog, nevner jeg ikke Hamsun-forskere annet enn i noter. Og Hansen brukes bare for å gjøre et resepsjonshistorisk poeng, ikke for å diskutere Hansen-debatten, som jeg selvsagt er fortrolig med. Uavhengig av motstanden Hansens Prosessen mot Hamsun møtte i 1978 (vi bør også huske at boka var en fenomenal salgssuksess), kan sporene derfra følges videre fram til vår tid, ikke bare i populærkulturen, men hos så ulike skikkelser som Lars Roar Langslet, Atle Kittang og Ingar Sletten Kolloen. Resepsjonshistorie er en av mine mest langvarige forsknings- og undervisningsinteresser, og det oppleves unektelig interessant når Sigrid Combüchen («Norges sorg», Vagant 1/2015) belærer meg som følger: «Om man tror att debatten om en bok inte har någon inverkan på folks helhetsintryck av sakfrågan, övervärderar man litteratur och undervärderar publicistik.»6

Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og Jørgen Haugan i Information har notert seg at Reisen til Hitler likevel inneholder hva sistnevnte kaller en «skjult polemikk».7 For dem som kjenner Hamsun-litteraturens tradisjonelle posisjoner og synspunkter, må mangt av det som legges fram i boka nødvendigvis innebære tilbakevisninger og indirekte kritikk. Valget om ikke å henge ut Hamsun-apologetene (de historiefaglige pinlighetene er mildt sagt flerfoldige), kan sikkert tolkes både som sjenerøst og i overkant suverent. Men det bunner i min forpliktelse på en bredere lesende offentlighet enn den akademiske. Av samme grunn vifter jeg sjelden med flagg for å markere nye kilder eller funn, noe som synes å ha fått i alle fall et par anmeldere til å la det omfattende nye stoffet gå seg hus forbi.8

Grøftetildragelser

Jeg deler flere av Combüchens synspunkter i hennes ofte ansporende Hamsun-studie Livsklättraren (2006). Overordnet sett har vi, slik jeg oppfatter det, hovedpremisset felles, at forfatter og verk, tekst og historie, må sammenholdes, uten at man henfaller til reduksjonisme. Samtidig går Combüchen langt, er det allerede påpekt i denne debatten, i å påta seg det «slitsomme oppdraget å ‹redde› forfatteren fra politikeren», som i betraktningene omkring hva hun kaller den «funktionelle nazisten» Hamsun og en litteratur som alltid synes å unnslippe.9

Hva gjelder lesningen av Reisen til Hitler, står Combüchen imidlertid for en aldri så liten oppvisning i mistankens hermeneutikk. I den grad hennes type kritikk er blitt fremsatt i den norske debatten, har jeg besvart den i detalj.10 Jeg skal derfor nøye meg med noen ganske få kommentarer.

Det kan passe å begynne med begynnelsen:

Han skulle ut å fly igjen.

Det er tirsdag 22. juni 1943. Han er i ferd med å gjøre seg klar til en ny reise gjennom luften. Sin første flytur hadde han foretatt snaue fire år tidligere. Han var «på vingene», meldte både norske og tyske aviser. Den gang var det en nyhet, en liten luftfartssensasjon. Den verdenskjente forfatteren som så lenge hadde foraktet de gamle og alt deres vesen, som hadde forsøkt å avvikle Moselovens fjerde bud og påpekt at alderdom ikke var annet enn en «oppløsningstilstand», var da blitt 80 år. Både i hans navn og alder lå det nyhetsverdi.

Dette avsnittet og de påfølgende identifiserer to historiske ironier forbundet med hva jeg i samme prolog kaller en «paradoksal og inkonsekvent» person. Med utgangspunkt i den konkrete situasjonen, den verdensberømte forfatteren på vei om bord i flyet, ville jeg få fram at den teknologikritiske nå hyller teknologien (en beskrivelse av Hamsuns tidligere holdning til flyvning følger), samt at den gamle utviser ungdommelighet, og at det er slik det oppfattes i offentligheten. Dette skal bidra til å etablere reisen, som historisk realitet og som metafor.

Man må være i temmelig kritisk lesemodus for å føle seg «manipulerad» av dette, og se avsnittene som et forsøk på å fremstille en «åldersfascistisk gamling som går ombord på en potent föryngringsmaskin». En slik slutning burde i det minste oppmuntres av at koblingen ble hamret inn ved senere anledninger, av at dette var et av bokas anliggender. Men jeg tematiserer ellers knapt Hamsuns ungdomsdyrking, bortsett fra under beskrivelsen av kongressen i Wien, der diverse skribenter insisterer på at 83-åringen fremstår som mer ungdommelig enn de yngste av de unge. Jeg alminneliggjør dessuten Hamsuns overføring av forholdet mellom unge og gamle på nasjoner, henholdsvis Tyskland og England, ved å minne om at den tilhørte en større kulturell fortelling, en han slett ikke var alene om å forfekte. Og jeg tar aldri opp temaet «forakt for svakhet». Dette er med andre ord langt fra et forsøk på å «ta Hamsun», slik man får inntrykk av i Combüchens utlegning. Jeg må bare undre meg over hva som har formet hennes forventningshorisont.

Combüchen gjør selv oppmerksom på de to «diker» i Hamsun-tradisjonen, oppholdssteder for dem man kunne kalle henholdsvis «apologetene» og «angriperne». Jeg, som har ønsket å unngå disse nedarvede posisjonene, dyttes resolutt ned i grøfta med de mest tunglabbete ideologikritikerne. Kanskje skyldes Combüchens manglende evne til å anerkjenne min mellomposisjon at Reisen til Hitler først og fremst er en bok om sju dager i Hamsuns liv, og at når emnet er hans krigserfaringer, vil det tydeligst ramme Hamsun-apologetene. Men i utforskningen av litteratur og autoritet, i advarslene mot retrospektive lesninger og konstruksjonen av enkle kausalsammenhenger mellom tekst og historie, distanserer jeg meg nødvendigvis også fra flere av angriperne.

Skyttergravsmentaliteten (unnskyld metaforen) i de gamle Hamsun-debattene Combüchen reaktiverer, gjør det påkrevd å minne om at Reisen til Hitler også utviser empati med hovedpersonen. Som når jeg forsøker å forstå og forklare autodidaktens reise til verdensberømmelsen (hans totale skolegang var på 252 dager!), og hvordan denne følsomme og ambivalente mannen kunne ende opp så stivsinnet, så besvergende sine egne, subjektive sannheter. Eller når jeg skriver om hans skjønnlitteratur at den aldri kan fri seg fra det sosiale, inkludert ideologi, men at den på påfallende vis likevel preges av forfatterens forpliktelse på en litterær metode. Og dette også til tross for Hamsuns velkjente politiske synspunkter og uttalte ønsker om å formidle et budskap. «Det er et mirakel,» bemerket meningsmotstanderen og eksilforfatteren Kurt Tucholsky i 1934.11

Jeg trodde ikke at det lenger var mulig å skrive bøker med det ærend å besvare spørsmålet om hvorvidt Hamsun var nazist eller ikke. Der er vi ikke lenger, og jeg ville finne oppgaven banal. Når jeg endte opp med å skrive ett kapittel om Hamsuns nazisme og ett om hans antisemittisme i bokas retrospektive del, «Den lange reisen», var det for å etablere betingelsene for møtet med Hitler, og for forfatterens opptreden på nazijournalistkongressen i Wien, et gigantisk antisemittisk propagandashow. Det handler om hvordan Hamsun støttet den nazistiske ideologien, og om hva han hadde uttalt før han tok Hitler i hånden sommeren 1943, ikke om hvorvidt han var nazist eller ikke. Resultatet er en dokumentasjon av hvor konsekvent forfatteren var i sine politiske holdninger, samt den hittil mest omfattende vurderingen av hans synspunkter på «jødespørsmålet». Det siste temaet er forsøksvist nyansert fremstilt, lest opp mot status i den store forskningslitteraturen om antisemittisme og holocaust. Jeg skiller tydelig mellom Hamsuns private og offentlige ytringer, påpeker at mange delte hans holdninger, men dokumenterer også at han aksepterte ideen om en jødisk konspirasjon og minner om at det innebærer et særlig ansvar å bidra til nazistisk propaganda. Jeg konkluderer med at antisemittismen neppe var noen sentral del av Hamsuns selvforståelse, og argumenterer for at forpliktelsen på «det germanske» utgjør den nødvendige innrammingen for å forstå hans holdninger, inklusive frykten for «blodblanding». Da Hamsun under krigen uttalte at nærheten til det tyske folk var «grunnet på slektskap og blod», og at «[v]i er alle germanere», inkluderte han åpenbart de nordiske folk, men ekskluderte dem som på dette tidspunkt i historien var blitt selve «annetheten».

Combüchens manglende vilje til å forstå eller akseptere mitt sjangervalg forklarer enkelte av vranglesningene, men ikke alle. Selv om hun er klar over at dette er et hovedtopos i den apologetiske tradisjonen, er det talende at hun velger å sette inn støtet ved min fremstilling av Max Taus skjebne. Her er logikken som følger: Hamsun reddet Tau ut av Tyskland, altså kan han ikke ha vært antisemitt. Denne tenkemåten er analog med en like stor klisjé i historien om antisemittismen: Har man jødiske venner, kan man ikke være antisemitt. Slike resonnementer har seriøs historieskriving lagt bak seg; det kan være på tide at det samme skjer i Hamsun-litteraturen.

Reisen til Hitler viser at Tau-saken var atskillig mer komplisert enn mange har villet ha det til, og at det neppe var et brennende engasjement for jødene som fikk Knut Hamsun til å skrive et støttebrev til tyske myndigheter i anledning en søknad om utreisetillatelse. At strategien med å betone Taus dyder som nordist kan ha vært velvalgt, selv om den ikke førte fram, kan Combüchen godt ha rett i (hun nevner ikke at Tore Hamsun ikke bare oversatte, men også forfattet deler av farens brev). Men dette er knapt nok poenget. Da Hamsuns eldste sønn igjen henvendte seg til sin far for å hjelpe vennen Tau, denne gangen for å få innreise til Norge, var svaret ytterst reservert. Samtidig med den nye bønnen om hjelp, fortalte Hamsun, fikk han «fra en Jøde i Dresden Bøn om det same. – Imorgen faar jeg fra en anden – hele Veien fremover. Indser du ikke Uholdbarheten?».12 Men for virkelig å vise hvor problematisk den senere bruken av Tau er, må jeg nesten be om lesning, enten av Reisen til Hitler (s. 113 og 141–43) eller av mine ekspliseringer og Ingar Sletten Kolloens respons i en debatt i avisen Vårt Land.13 Til dels dreier det seg om fortolkning, til dels om at saken belyses gjennom nytt kildemateriale. Hamsuns ellers så trofaste advokat Sigrid Stray reagerer også, så det er nevnt, på sin klients omtale av Tau etter krigen. La meg her bare konstatere at utsagn som «mannen som Hamsun hadde reddet fra Hitlers leirer to ganger» (Thorkild Hansen), eller en beskrivelse som «Knut og Tore Hamsun reddet Max Taus liv» (Kolloen), ikke lenger kan opprettholdes.

Det handler selvsagt ikke om å påvise at Hamsun var «i särklass» som antisemitt i den nordiske litteraturen før 1945. Men under krigen hadde han et særlig ansvar som verdensberømt forfatter, av mange regnet som «den germanske verdens» største. At det omfattende og til dels nye materialet om Hamsuns antisemittisme ikke gjør inntrykk på Combüchen, må jeg bare registrere.14 Hamsun-biografen Robert Ferguson mente i sin tid at Combüchen i Livsklättraren «markerte» seg ved «praktisk talt å ignorere» spørsmålet om Hamsuns nazisme.15 En slik dom er for streng, men i en bok som er basert på synteser av andres forskning snarere enn originalt kildearbeid, var det kanskje uunngåelig at Combüchen endte opp med å tradere enkelte apologetiske topoi, som i sin gjengivelse av Max Tau-saken.

Combüchen velger ellers å overse Reisen til Hitlers mange forbehold og reservasjoner. Det får holde med ett eksempel på hva dette resulterer i, en anklage om «guilt by association» i forbindelse med den nye dokumentasjonen av Marie Hamsuns antisemittisme. Men teksten tematiserer dette eksplisitt: «Marie Hamsun skal ikke ha skylden for ektemannens nazisme, og heller ikke for hans antisemittisme. Han skal heller ikke ha ansvar for hennes holdninger.» Det betyr ikke at bokas avsløringer er uten betydning for vår forståelse av Hamsuns ståsted, om ikke annet så ved å sette ham i perspektiv.

Dans og tale

Da er jeg fremme ved Frode Lerum Boassons «Hamsuns dansende tale» (3/2014), en respons utløst av min avsluttende diskusjon av Knausgårds lesning av hva Boasson, jevnfør Nielsen, kaller «romanen» Paa gjengrodde stier.

Jeg ser at jeg i refleksjonene omkring Knausgårds essay «Sjelens Amerika» kan ha vært for knapp og antydende. Videre kan det at disse avsnittene utgjorde artikkelens avslutning, ha gitt inntrykk av at jeg her konkluderer i mine resonnementer omkring litteratur og autoritet. Men samtidig kvalifiserte jeg mine tydeligste utsagn. Når jeg karakteriserte Paa gjengrodde stier som «absolutt og monologisk», var det ikke en generell dom over verket, men over partiene «der det ville kostet» Hamsun å være mer åpen og selvransakende. Hvis jeg i Vagant-artikkelen ga inntrykk av at boka er monologisk i ett og alt, eller at den skulle være «blottet for litterær verdi», slik Boasson gjengir meg, er det særdeles beklagelig. Men jeg nevnte «de forskyvninger, perspektiveringer, de subtile avstandsstrategier [Paa gjengrodde stier] også innfører».

Boasson forholdt seg naturlig nok til «Jeg er Hamsun» i sitt debattinnlegg fra sommeren 2014, ikke Reisen til Hitler. Men i gjengivelsen av flere av mine synspunkter, i hva han selv kaller å lese meg «mot hårene», blir det litt for omtrentlig. Jeg setter pris på flere av Boassons innspill; stort sett er dette, slik jeg oppfatter det, et spørsmål om skinnuenigheter. Vår eneste grunnleggende uenighet består i hvordan vi forholder oss til bokas sjanger- og dens virkelighetskontrakt.

La meg sitere en del av vurderingen av Paa gjengrodde stier i Reisen til Hitler, en tekst som er skrevet før Boassons innlegg, for å vise at de fleste av hans innvendinger mot «Jeg er Hamsun» er foregrepet:

  1. september 1949 er Hamsuns kamp likevel til ende, og boka foreligger. På ett plan blir den enda en sjarmerende hamsunsk tekst, en tidvis livsklok erindringsøvelse, fragmentarisk og assosiativ, full av tilsynelatende uvesentligheter som ikke egentlig angår noe som helst, men som til sammen skaper sammenhenger. På flere vis er den preget av ubestemmeligheten i forfatterens beste tekster.

Den kan minne om hans første skrivende helt, i Sult, sett fra den andre siden av et langt livsløp. Litterært har den åpenbare kvaliteter. Han fyller tingene med mening, med liv. Men den er hva han kaller et «forsvarsskrift», og den fremstår som sakprosa, med en annen kontrakt med virkeligheten enn hans fiksjonsverk. Den påberoper seg andre former for sannhet, den påstår. Som så ofte i hans romankunst er hans teknikk å gjøre det lille stort, det store smått, på underfundig, åpnende vis. Bare at nå har denne tilnærmingen fått nye etiske rammer. Han ønsker å bli tatt alvorlig.

Og det handler om noe atskillig mer enn «småtterier». Midt i sin flerstemthet, midt i sin vakling mellom en serie ustabile jeg, mellom blandingen av ulike perspektiver, er denne teksten også hard og monologisk. Stemmen tilhører den historiske Knut Hamsun.16

Jeg er mer enn klar over Martin fra Kløttran, bokas ulike perspektiver og uensartete tekstbrokker. Jeg mener derimot ikke at disse undergraver to av tekstens retoriske hovedmål: Å insistere på uskyld og å demonstrere åndskrefter som tilbakeviser diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Boassons påpekning av tekstens «kristne» dimensjon er interessant, men jeg har vanskelig for å se at Hamsuns uttalte lengsel etter tilgivelse har særlig mye med hans politiske holdninger eller krigserfaring å gjøre, eller at denne svært generelle åndelige dimensjonen (stoisismen er vel like påfallende) «koster». Den undergraver ikke forsvarstalen eller de mange forsøkene på å manipulere historien. Videre legger Paa gjengrodde stier en rekke andre føringer for lesningen, som i brevet til Riksadvokaten og i setninger som «Jeg har fred, mit sind er rent og min samvittighet fri», «jeg stod inde for det jeg hadde gjort» eller «jeg var landsforræder, må vite». Boasson påpeker da også at det «lyves i monn», og at boka har hatt «stor innflytelse på hvordan [Hamsun] er blitt lest etter krigen».

Men at utsagn som «Gjaldt det at faa mig erklært sindsyg og saaledes uansvarlig for mine Handlinger», skulle være belegg for en tvilende posisjon, er jeg usikker på. Her var Hamsun konsekvent, også utenfor denne teksten: Han ville stilles ansvarlig og han angret ingenting. Utover å fordreie diverse historiske begivenheter, bagatelliserer han samtidig sine tidligere handlinger og ytringer, som når han referer til avisskriveriene som «småtterier», eller til sin «sak» i hermetegn.

Boassons artikkel munner ut i et overordnet poeng. Etter å ha beskrevet Paa gjengrodde stier som manipulerende, briljerende, «både historisk upålitelig og moralsk forkastelig», konkluderes det: «Det medfører hverken at vi må holde det ubehagelige på en armlengdes avstand, eller at boken ikke bør regnes som stor litteratur.» Dette underskriver jeg helt og holdent. Jeg gjorde selv poenget om at det skjønne, gode og sanne ikke må oppfattes som ensbetydende med det litterære; «kunstnerisk og menneskelig storhet» er ikke ett. Og jeg slo fast at Paa gjengrodde stier har åpenbare litterære kvaliteter. Jeg vil altså slett ikke «avskrive Paa gjengrodde stier som stor litteratur», men mener at boka på viktige punkter utretter andre ting enn den eksemplariske, «stillferdige» litteraturen jeg forsøkte å innsirkle. Jeg reagerte ikke, slik Boasson fremstiller det, på at Knausgård omtaler Paa gjengrodde stier «i rosende ordelag»; det var rosens retning og substans jeg karakteriserte som en for sterk investering i «det hamsunske perspektivet».

For meg er det helt vesentlig at Paa gjengrodde stier leses som selvbiografisk tekst og ikke en roman. Slik ble boka da også lest fra begynnelsen av. Som selvbiografi har denne teksten «et altfor stort behov for å bekrefte», hvilket ikke betyr at det er alt den gjør. Hamsun tenkte seg aldri Paa gjengrodde stier som roman, men som erindringstekst, en form for memoarer. Her er hans brevvekslinger med forleggeren Harald Grieg, vennen Christian Gierløff og advokaten Sigrid Stray, under skrivingen og fram mot utgivelse, verdt en studie. Mangelen på en eksplisitt sjangerbetegnelse er ikke et forsøk på å unnslippe kategoriene, som i Sult; kontrakten er så åpenbar at boka ikke trengte en slik undertittel. Den er av gode grunner ikke kategorisert under «Romaner», men «Erindringer», i Nye samlede verker (2009). Dette hindrer ikke Paa gjengrodde stier i å være et storverk, men et høyst utfordrende sådan, et som ikke bør «ufarliggjøres» ved i etterkant å rubriseres under «fiksjon».

Jeg ønsket heller ikke å fremstille Hamsuns siste bok som et sterkt uttrykk for ytre autoritet, et verk der han «gjør bruk av profetisk autoritet». Det motsatte, den stillferdige autoriteten, er uansett bare én av litteraturens mulige kjennetegn, og her vil det også være snakk om gradsforskjeller. Paa gjengrodde stier har imidlertid sakprosaens autoritet, en annen type forpliktelse på historien. Og jeg følger ikke Boasson når han synes å mene at flertydigheten i visse deler av teksten undergraver hovedanliggendet, som manifesterer seg mer monologisk enn polyfont i forsvarstalen. Man kunne kalle det et ideologisk tyngdepunkt som ikke ganske enkelt forsvinner fordi teksten også har andre kvaliteter og perspektiver. «Med denne bog lykkedes Hamsun at sætte præmisserne for eftertidens (mis)forståelse af hans rolle under krigen,» skriver Jørgen Haugan.17

Boasson begynner med å plassere meg i den «etiske vending». Denne vendingen har ikke hatt særlig innflytelse på meg, selv om den har utgjort et sunt korrektiv og bidratt til hva Boasson kaller «perspektivutvidende politisk og etisk analyse». Samtidig har jeg vært skeptisk til hvordan den i praksis, i fortolkningsarbeidet, kan føre til reduktive, men tilsynelatende uangripelige lesninger, der etikken gjøres til alle tings metakategori. Selv mente jeg slett ikke å kommunisere en «moralsk avvisning av Paa gjengrodde stier» som sådan. Når jeg i lesningen av dette erindringsverket påkaller etikken, er det fordi teksten har en annen type sannhetspretensjoner enn Hamsuns romaner. Min forpliktelse var på historien, forstått som de kilder og tekster vi har tilgjengelig for å gi en mest mulig adekvat fremstilling av det fortidige. Hamsuns påstander og mye av hans selvfremstilling i Paa gjengrodde stier undergraves av hva vi nå vet, og når tematikken er Annen verdenskrig og nazismen, innebærer dette et visst alvor. Da blir det uunngåelig mer Totentanz enn potetdans, like mye talehandling som tekst.

Når jeg følte behov for å respondere på Knausgårds lesning, dreide det seg ikke om hans overordnede forståelse av Hamsun, eller om Paa gjengrodde stier generelt, men om noe mer presist: Beskrivelsen av en tekst forfattet «i livets lys», feiringen av noe som var skrevet «med det uoverkommelige mennesket som forfatter, fylt av en indre verdighet ingenting kan rokke ved, for den letthet det beskriver verden med her, kan bare et menneske som er hevet over den, kjenne til».18 Dette fremstår ikke som en beskrivelse av en fiksjonens stemme, hvilket ville etablert et annet frirom; det gjelder en historisk stemme, den suverene forfatteren Knut Hamsun som taler gjennom en selvbiografisk tekst.19

Stillferdig eller indre?Til dels imøtegår Kari Løvaas noe av Boassons argumentasjon i sitt essay «Krøtterstier» (Vagant 3/14). Til dels tenker hun videre, på sjenerøst vis, med ham, Combüchen, Knausgård og undertegnede.

«Krøtterstier» står seg godt på egenhånd, uten å underordnes en Hamsun-debatt. Jeg ønsker derfor bare å oppklare ett hovedmoment. Det gjelder Løvaas’ forslag om at Knausgårds «indre verdighet» er «beslektet med Rems ‹stillferdige autoritet›». Hva gjelder Paa gjengrodde stier, tenker jeg i denne sammenheng mer i tekstlige termer enn Knausgård synes å gjøre. Det Knausgård oppfatter som «indre verdighet», viser, så vidt jeg kan forstå, til Knut Hamsun. I min overordnede diskusjon av forholdet mellom det litterære og autoritet, er jeg derimot først og fremst opptatt av teksten.

Hva bør utgjøre litteraturens autoritet? Hvordan oppstår den? Hva er det som gjør litteraturen til litteratur? Eller, for ikke å ende opp i en essensialistisk eller romantiserende insistering på «litteraritet»: Hva kan litteraturen utrette som andre tekst- eller kunstformer ikke kan? Spørsmålet om autoritet er altså bare én mulig inngang til forståelsen av litteraturens særlige styrker (eller åpenhet og svakhet). For meg handler ikke dette om «litterær suverenitet», slik Løvaas, via en referanse til Adorno, forstår meg, og jeg vil svært nødig påstå at forfatteren bør gjøre seg «usårbar». Det dreier seg ikke om at teksten skal bli asosial eller ahistorisk, men om å overlate mest mulig til møtene mellom tekst og leser, til leserens handlinger, i størst mulig grad å avstå fra bruk av ytre autoritet. Det var, som kjent, den overdrevne tilskrivningen av autoritet til forfatterskikkelsen som fikk Roland Barthes til å uttrykke seg så provokativt og polemisk i «Forfatterens død». Selv om Hamsun aldri ville ha kunnet fri seg fra det uunngåelige forholdet mellom signatur og autoritet, om ikke annet så som noe som legitimerer og atskiller hans tekster fra andres, er jeg opptatt av at han valgte å gi etter for den ytre autoritetens besnærelser. Samtidig forble han, på påfallende vis, dedikert til en litterær metode.20 Her kommer Boasson med en viktig utdypning av den autoritet «dikterhøvdingen» Hamsun opparbeidet seg gjennom forfatterskapet, og av Markens grødes særlige betydning.

Litteraturens ubestemmelighet og uforutsigbarhet, den som gjør kritikere rådløse, stilt overfor noe de ikke vet hva utretter eller hvor vil ende, det som rører ved leseren på nye vis i møte med det ukjente, eller også gjennom kanoniske teksters tendens til å utløse stadig nye meningsdannelser, er blant annet knyttet til litteraturens evne til å fristille seg, til å holde alle spørsmål og premisser mest mulig åpne. Forfatterens oppgave kan da være, for å vende tilbake til den kierkegaardske formuleringen, å lære seg å tale uten autoritet. Jeg tør antyde at Karl Ove Knausgård nærmet seg dette idealet i Min kamp, mens han kan ha fjernet seg fra det i fjorårets Handke-debatt.

Von Sydow og historien

Eksemplaret jeg grep til da jeg ville gjenlese Paa gjengrodde stier, er på flere vis talende. Det dreier seg om bokens tiende utgave, utgitt i 1996. Omslagsillustrasjonen viser oldingen Hamsun med stokk og lue i hånd, med stort skjegg, mysende, på tur i skogen. Portrettet er imidlertid ikke autentisk, men et stillbilde fra Jan Troells Thorkild Hansen-inspirerte, og på sentrale punkter, blant annet i skildringen av møtet mellom dikter og diktator, apologetiske Hamsun-film. Bildet viser Max von Sydow snarere enn Hamsun. Slik legges noen åpenbare føringer for lesningen. Teksten er allerede ute i verden, preget av å være et sosialt fenomen, før leseren har rukket å lese første ord av det vi ellers gjerne tenker oss som selve teksten. Parateksten på omslagets bakside påpeker at «[d]et er en selvbiografisk skildring som spenner fra krigsavslutningen i 1945 frem til sommeren 1948», og at «[b]oken er en gammel og utstøtt dikters enetale, et menneskelig dokument som idag griper oss like mye som hans største verker».

Blikket for at hver ny utgave utgjør en form for oppsetning, er noe vi bør ha med oss i møte med alle tekster. Tekster er innskrevet i verden, «teksten og verden» er en falsk dikotomi. Tekster må handles med, slik Løvaas uttrykker det, «hver etter sin art». De kan aldri oppleves utenfor en konkret sammenheng, selv når de tilsynelatende heves opp over historien, som ved å innlemmes i kanon. De enkelte tekster vil «be om» relevante sammenhenger (inkludert estetiske), og fri seg fra dem, utvide dem, komplisere dem. Litteraturen skriver seg, på sentrale og betydningsfulle vis, uunngåelig inn i det sosiale, i stadig nye offentligheter. Her skiller nok også mitt litteratursyn seg fra Knausgårds, i hans sterke betoning av individet og det individuelle (hvilket er, vil jeg mene, noe annet enn det singulære). Litteraturen har det med å finne hjem i en rekke forskjellige tider og forløp, i ulike fellesskap og et større menneskelig rom, historiens.

Gjennom 2014 og 2015 gikk en debatt i Vagant om hvorvidt Hamsuns berøringer med nazismen kan avleses i hans bøker. Debatten ble åpnet av Tore Rems essay om forfatterens tvisynte forhold til eget navn og autoritet – et essay som senere inngikk i boken Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014). Frode Lerum Boasson, Kari Løvaas og Sigrid Combüchen fulgte opp i de påfølgende nummerne, før Rem selv oppsummerte debatten i Vagant 2/2015. Alle innleggene kan nå leses på vagant.no.

 

  1. Peter Nielsen, «Hamsuns rejse til Hitler», Information, 16. januar 2015.
  2. «Sjelens Amerika» er tittelessayet i samlingen Sjelens Amerika. Tekster 1996-2013 (Oslo: Oktober, 2014). Opprinnelig skrevet for Janike Kampevold Larsen og Stig Sæterbakken (red.), Norsk litterær kanon (Oslo: Cappelen Damm, 2008).
  3. For en diskusjon av dette på norsk, se «Innledning» i Kristin Asdal, Kjell Lars Berge, Karen Gammelgaard, Trygve Riiser Gundersen, Helge Jordheim, Tore Rem og Johan L. Tønnesson, Tekst og Historie. Om å lese tekster historisk (Oslo: Universitetsforlaget, 2008), s. 7–32.
  4. Louis Montrose, «New Historicisms», i Stephen Greenblatt og Giles Gunn (red.), Redrawing the Boundaries (New York: mla, 1992), s. 410.
  5. For en ansporende og balansert diskusjon av «det litterære», og hva han kaller «skeptical and enchanted antiessentialist approaches» (blant annet Bourdieu mot Blanchot), se Peter D. McDonald, «Ideas of the Book and Histories of Literature: After Theory?», PMLA ( januar 2006), bd. 121, nr. 1, s. 214–28.
  6. Se for øvrig Combüchens innvendinger mot mine referanser til Thorkild Hansen, «Norges sorg», Vagant 1/2015, s. 120.
  7. Bernhard Ellefsen pakker ut flere av konfliktlinjene i «Dikterhøvdingen og den brune gift», Morgenbladet, 17. oktober 2014. Se også Jørgen Haugan, «Hamsun – et norsk traume», Information, 23. januar 2015.
  8. Til dels gjelder dette Turid Larsen, «Overveldende om Hamsun og Hitler», Dagsavisen, 11. oktober 2014, men først og fremst den anstrengt kontrære Dag og Tid-anmeldelsen signert Baard H. Borge, «Hamsun-nytt på nytt», 21. november 2014.
  9. Se Kari Løvaas, «Krøtterstier», Vagant 4/2014, s. 119.
  10. Combüchen nevner «olika inlägg» i den norske debatten som skal supplere hennes kritikk, men den eneste henvisningen er til Bodil Børset, Alvhild Dvergsdal og Andreas Lødemæl, «Hvor dypt bukket Hamsun?», Klassekampen, 16. desember 2014. Combüchen ser ikke ut til å ha registrert mitt svar, se «Hamsun, den kjedelige versjonen», Klassekampen, 3. januar 2015. Se også responsen fra Børset, Dvergsdal og Lødemæl, «Hamsun-apologeter?», Klassekampen, 10. januar 2015.
  11. Kurt Tucholsky om Hamsuns Landstryker-trilogi til Hedwig Müller, 17. mars 1934, i Mary Gerold-Tucholsky og Gustav Huonker (red.), Briefe aus dem Schweigen 1932–1935. Briefe an Nuuna (Hamburg: Rowohlt, 1977), s. 92.
  12. Jeg går for øvrig også inn på Hamsuns forhold til Tau under krigen, da han ber ham oversette et brev til utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Verre er likevel noe jeg ikke nevner, den betydning familien Hamsun er blitt gitt for å ha hjulpet Tau videre til Sverige. Her følte Taus enke, Tove Tau (f. Filseth), behov for å rykke ut i Aftenposten med en avkreftelse. Se «Max Tau og Knut Hamsun», Aftenposten, 23. oktober 1978.
  13. Se Tore Rem, «‹Til ulykke for begge parter›», Vårt Land, 26. november 2014; Sondre Bjørdal, «Er ikke enige om Hamsuns antisemittisme», Vårt Land, 27. november 2014; Tore Rem, «Vendepunkt om Hamsun og jødene?», Vårt Land, 4. desember 2014.
  14. Hvordan kan Combüchen vite at jeg ikke har bedrevet kildekritikk bare fordi denne ikke gjøres eksplisitt i hovedteksten? Mitt valg av en fortellingsdrevet prosa betyr ikke at jeg ikke, i en svært kildenær tekst som knapt nok preges av en ten- dens til å «förmoda tankar och känslor hos en avdöd individ» (snarere kunne den vel blitt anklaget for å spekulere for lite), hele veien har vurdert kildenes relative troverdighet og relevans.
  15. Robert Ferguson, «Uklart Hamsun-portrett», Dagbladet, 22. januar 2007.
  16. Den våkne leser vil oppdage at denne lesningen også inneholder et nikk til Knausgård.
  17. Jørgen Haugan, «Hamsun – et norsk traume», Information, 23. januar 2015.
  18. Karl Ove Knausgård, Sjelens Amerika (Oslo: Oktober, 2013), s. 127. Jeg overbevises ellers av Kari Løvaas’ poeng om at «det uoverkommelige mennesket» her også kan være noe annet enn et uttrykk for suverenitet, «hevet over» det sosiale. Se «Krøtterstier», Vagant 4/2014, s. 118. Men det er i Hamsun som forfatter Knausgård gjenkjenner og anerkjenner denne «uoverkommeligheten».
  19. Knausgård anvender også begrepet «forteller», men omtaler ikke Paa gjengrodde stier med sjangerbetegnelsen «roman».
  20. Se «Forfatteren», i Tekst og historie, s. 238–39. Løvaas’ forslag om et alternativ til å tenke i «termer av suverenitet», nemlig «oppmerksomhet», aksepterer jeg uten videre. Vi bør nærme oss enhver litterær tekst med et ønske om å være mottakelig for det distinkte, for dens fremmedhet, uten at dette ignorerer dens urene plassering i sosiale, politiske, institusjonelle og historiske sammenhenger. I den ene epigrafen til «Jeg er Hamsun» antydes da også denne ambi- sjonen: Elizabeth Currens «attend to the writing, not to me».

Tore Rem

Facebook

Twitter