Handlingen i Yukio Mishimas roman Gullpaviljongens tempel fra 1955 (sekundæroversatt til norsk som Den gylne paviljongs tempel av Hans Braarvig i 1963) er løst basert på den rystende brannen i gullpaviljongen i Kinaku-ji i Kyoto den 2. juli 1950. Paviljongen, som var datert tilbake til før år 1400, var et nasjonalt monument, gang på gang spart for ødeleggelser. Vagant bringer her et utdrag fra bokens tredje kapittel, nyoversatt fra japansk av Mange Tørring. Det er brannstifteren selv, munken Mizoguchi, som forteller, et menneske besatt av skjønnhet og lysten til å gjøre den større.

Krigen var over. Alt jeg kunne tenke på idet vi hørte keiserens kunngjøring om krigens slutt inne i fabrikken, var gullpaviljongen.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem til tempelet, var naturligvis å haste til gullpaviljongen. Den gruslagte gangstien stekte i sommersolen, og småsteinene på stien klebet til den grove gummien i skosålene.

Mens folk i Tokyo stimlet sammen foran keiserpalasset etter at de hørte kunngjøringen, møtte mange her i Kyoto opp foran keiserens forlatte residens for å gråte. Byen har i det hele tatt en overflod av templer og helligdommer for folket å gråte ved i slike stunder. Geistligheten gjorde nok gode forretninger denne dagen. Her foran gullpaviljongen, derimot, fantes ikke en sjel.

Skyggen min falt ensom over den brennende grusen. Der borte sto gullpaviljongen, her sto jeg. Jeg kan ikke si det på noen annen måte, for i det samme jeg så gullpaviljongen den dagen, merket jeg hvordan forholdet – vårt forhold – var endret.

Gullpaviljongen sto der, uberørt av folkets sjokk og sorg over krigsnederlaget. Eller kanskje spilte den bare uberørt. Uansett var den ikke den samme gullpaviljongen som hadde stått der inntil i går. Vissheten om at den var kommet uskadd gjennom alle luftangrep, at den aldri behøvde å frykte igjen, hadde gjenopprettet den til dens tidligere verdighet, en verdighet som liksom kunngjorde for all verden: «Jeg står her fra gammelt av, jeg blir stående til evig tid.»

Øde sto den med sine gylne vegger, innvendig flassende av bladgull, utvendig beskyttet glansen av sommersolens tykke lakkstrøk , et opphøyd og meningsløst møbel. Et forvokst og forlatt pynteskap mot skogens grønne flammehav. Hva kunne vel passe i disse hyllene, om ikke et uendelig stort røkelseskar eller en uendelig vidstrakt tomhet? Men nå som begge deler for lengst var gått tapt, sto gullpaviljongen tilbake som et forunderlig tomrom, blottet for enhver praktisk verdi. Aldri hadde jeg sett den vakrere enn nettopp denne dagen.

Nei, aldri hadde den åpenbart meg slik uforanderlig skjønnhet, en skjønnhet som overskred selv mitt indre bilde av den, som overskred virkeligheten selv, støtte bort alt forgjengelig! En skjønnhet som tilintetgjorde all mening, mer strålende enn jeg noensinne hadde sett.

Jeg kan uten overdrivelse si at jeg skalv i knærne og at kaldsvetten rant nedover pannen. Første gang jeg så gullpaviljongen, klang dens enkeltdeler og helhet som harmonier i mitt indre, men det jeg hørte nå, var stillhet, et absolutt fravær av lyd. Her fantes ingen bevegelse, ingen endring. Gullpaviljongen eksisterte simpelthen, ruvende som en skremmende pause i musikken, en drønnende taushet.

»Forholdet mellom gullpaviljongen og meg, er over,« tenkte jeg. »Ideen om at den og jeg befinner oss i samme virkelighet, er lagt i grus. Tilbake står jeg der jeg startet, nei, jeg er enda verre stilt. For skjønnheten finnes, på den andre siden, mens jeg er her. Og slik vil det forbli, så lenge verden består.« Slik ble alt håp tatt fra meg den dagen jeg fikk vite at krigen var tapt. Ennå ser jeg for meg det brennende sommersollyset den 15. august. Folk sa at alt de trodde på gikk tapt den dagen, men for meg var det motsatt: For meg var det dagen da evigheten våknet, da den sto opp fra de døde og krevde sin rett. Den samme evigheten som kunngjorde at gullpaviljongen sto der, og ville bli stående der for all fremtid.

Denne evigheten regnet fra himmelen, klistret seg til kinnene, hendene, magen, begravde oss. Den forbannede evigheten … Ja, den lød som en forbannelse i sikadenes skrik fra åssidene den dagen krigen tok slutt. Og jeg ble murt inn i dens gullforgylte vegger.

Oversatt av Magne Tørring. Publisert i Vagant 3–4/2016.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Facebook

Twitter