Publisert som lederartikkel i Vagant 3-4/2016. Nummeret er til salgs her.

2016 ble året da lite fortsatte som før. Etterkrigstidens globale orden, der landene forpliktet seg til transnasjonale avtaler og et USA-ledet økonomisk system, svinner hen, og konturene av en multipolar verden kommer til syne. I Europa mobiliserer EU-motstand og skepsis til flyktninger store velgermasser, mens hele det politiske spekteret går inn for økte militærbudsjetter. I land etter land triumferer høyreorienterte partier, flere av dem med støtte fra Russland; mange mener å se Vladimir Putin lede an i det Die Zeits Thomas Assheuer har kalt «autoritarianismens nye akse».

Parallelt med de geopolitiske rystelsene preges det offentlige ordskiftet mer og mer av tilbakeskuende forståelser av nasjon, folk og kultur. Kollektiv identitet – kulturelt, historisk, mytisk og geografisk definert – er igjen på dagsordenen, også i Norden. Ole Johan Grimsgaard-Ofstad, som ble henrettet av IS i Syria 19.11.2015, var den første nordmannen mediene omtalte som «identitær»; ute i Europa er den identitære bevegelsen allerede stor og godt organisert.

Dette nummeret av Vagant går noen av de fortidsidealiserende tendensene i samtidskulturen nærmere etter i sømmene, og undersøker gullalderforestillingenes plass i politiske og kulturelle bevegelser ulike steder på kloden.

Gullalderbegrepet stammer fra den greske antikken, og beskriver livets fredelige urfase, tilstanden før sivilisasjonens åk satte inn. Vi finner det i litteraturen fra og med Hesiods Arbeid og dager, i filosofien fra Empedokles, Platon og Aristoteles. I den romerske antikken opptrer gullalderforestillinger hos samtlige av de største dikterne: Vergil, Ovid, Horats. I renessansen får gullalderen en så stor rolle at dominikanermunken og naturfilosofen Giordano Bruno gjorde den til et angrepspunkt i kampen for en mindre tilbakeskuende tilnærming til kunnskap og livsførsel. Senere blir «gullalder» også brukt om særlig fremstående perioder i alt fra statsstyre til arkitektur, kunst, litteratur og musikk.

Men the golden days er ikke over. I dag svirrer gullalderdrømmene rundt overalt hvor noen kjenner på lengsler tilbake til en idyllisk velstand – en altfor passende kontrast til samtidens kaotiske mangfold.

Hvordan opprettholde samtalen med fortiden, uten å spenne den fast i et ideologisk prosjekt eller bedrive selektiv myteskaping? Her gjelder det å unngå overilte konklusjoner, for gullalderdrømmene er ikke bare hildringer for reaksjonære sinn. De kan også spille en positiv rolle, ikke minst som en samlende kraft og et reservoar for andre samfunnsidealer enn de dominerende – de kan inngå i en kritisk form for historieskrivning. Og hvilken gullalderforestilling er vel mer utbredt enn den om barndommens lyckliga gata?

Opprinnelsesmyter er ikke i seg selv fascistiske, like lite som alle former for nasjonalisme bør betraktes som ondartede. Behovet for tilhørighet, fellesskap og historisk forankring er reelt. Faren ligger i å la diskusjonene opphøre eller la oversettelsen fra den fjerne fortiden til oss bli for entydig. Ikke bare antikken eller den nordiske middelalderen, men historien som sådan, må forbli et verdslig work in progress, der motstridende fortolkninger – ikke bare av litteraturen og kildene vi har fra ulike perioder, men også av tidligere forsøk på å skape sammenhengende fortellinger – hele tiden brynes mot hverandre.

Det sies gjerne at britene styrte sitt imperium med Cicero under armen og at Goebbels hadde greske tragedier liggende på nattbordet – og likevel har arven fra antikken vært med på å inspirere like mange revolusjoner som den har legitimert konservative politiske prosjekter. Denne kompliserte virkningshistorien forsvinner i mye av vår tids påkallelse av kontinentets opprinnelsesmyter. I Historiens nytte og unytte for livet (1874) hevdet Friedrich Nietzsche at historien tilhørte de levende på tre måter: den «handler og kjemper», den «bevarer og beundrer», og den «lider og trenger frigjøring». Dagens politiske situasjon viser hvordan disse tre funksjonene virker sammen: Gullalderdrømmene rammer inn dem alle.

God lesning!

Vagant 3-4/2016 er nå hos abonnentene. Kan skaffes på Narvesen og hos velutrustede bokhandlere mot slutten av uka.

Vagant 3-4/2016 kan skaffes hos Narvesen og i gode bokhandler.

Denne teksten publiseres i Vagant 3-4/2016. Nummeret kan bestilles her. Vagant-abonnement tegnes her.

Denne teksten er hentet fra Vagant 3-4/2016. Nummeret kan bestilles her. Vagant-abonnement tegnes her.

 

Facebook

Twitter