Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Grønne veivalg

BAKGRUNN. Grønne partier står overfor et stort dilemma: Skal klimaet reddes av ny teknologi eller økonomisk nedgang?

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Det tyske grønne partiet Bündnis 90/Die Grünen gjorde det svært godt i fjorårets tyske regionsvalg, og har nå en realistisk forhåpning om å bli det nest største partiet i Forbundsdagen ved neste valg. I Norge vokser Miljøpartiet De Grønne, selv om utviklingen ikke er like formidabel som i Tyskland. Men det meldes ikke utelukkende om framgang for grønne partier. I flere europeiske land har partiene de seneste årene opplevd utmeldelser og krass kritikk fra sine egne. I august i fjor skrev den svenske forfatteren Lyra Koli i Svenska Dagbladet at Miljöpartiets ønske om å bli et større og «regjeringsdugligt» parti, fikk henne til å si opp sitt medlemskap. Hun argumenterte i teksten for at klimaangst er vårt eneste håp; kun ved å nære frykten for klimaendringene, kan forbruket minskes og klimaet reddes. På liknende måte kunngjorde i høst den franske ministeren for miljø og klima, Nicolas Hulot, sin avgang. Grunnen var skuffelse over at den franske regjeringen fremdeles ikke prioriterer klima og miljø. Hulot konstaterte at politikken snarere var innrettet mot å opprettholde den markedsøkonomiske modellen som har ført oss inn i klimakrisen. Ved avgangen uttalte han at «[v]i leter etter vekst for enhver pris uten å skille mellom hva som hører til løsningen og hva som hører til problemet».

Befinner de grønne partiene seg ved et veiskille? Oftere og oftere hevdes det at valget står mellom en vektlegging av teknologiske løsninger, og et ønske, som hos Hulot og Koli, om å ta et oppgjør med de strukturene som har ført til det energiforbruket som skaper klimaendringene. Fortalerne for det ene veivalget ønsker å satse på at kapitalismen og dens idealer om innovasjon og entreprenørvirksomhet er tilstrekkelig, mens de som går inn for det andre veivalget hevder at vi må endre handlings- og handlemønstre, og orientere de vestlige samfunnene mot mindre energikrevende, forbruksorienterte vaner.

I Vagant 3/2010, et temanummer om «økologisk mobilisering», anmeldte Kjerstin Aukrust franske Stéphane Lavignotte sin debattbok La décroissance est-elle souhaitable? (Er økonomisk nedgang ønskelig?). Her hevdet den tidligere De Grønne-politikeren at en grønn økonomisk nedgangstanke er venstresidens potensielle redning, og at den neste (økonomiske) revolusjonen blir grønn, ikke rød. Ifølge Lavignotte må grønne politikere ta retningsvalg basert på to kryssende akser: fra nullvekst til teknologioptimisme når det gjelder teknologisyn, og fra totalitær til liberal mentalitet når det gjelder gjennomføring av politikken. Lavignotte rettet kritikk mot sitt tidligere parti, som han hevdet hadde latt seg forføre av det kapitalistiske begrepet «utvikling», et begrep han hevder i praksis betyr «vekst». Samtidig med en ideologisk endring, tok han til orde for et prinsipp om å ta valg i privatlivet som senker eget forbruk. I tillegg må klasseperspektivet inn: Disse valgene er lettere å ta for en relativt velstående familie, enn arbeidere på forurensende fabrikker som ikke har råd eller mulighet til å eksempelvis si opp i protest eller kjøpe dyrere, mer miljøvennlige butikkvarer.

Ti år senere er spørsmålet hvor de grønne partiene vil plassere seg, nå som de i flere land har oppnådd bredt nok gjennomslag til at regjeringsmakt er aktuelt: Hva legger de i begreper som «bærekraftig utvikling» og «grønn kapitalisme»?

Veivalgdebatten er aktuell også andre steder enn i Frankrike og Sverige. Miljøpartiet De Grønne har det siste året opplevd flere utmeldinger. Randi Amundsen og Diane Berbain i Bergen MDG meldte i fjor vår overgang til SV – som grunn nevnte de at partiet har gått i en «blågrønn» retning, og at vekstkritikk ikke lenger eksisterer i MDG. I sommer meldte så Tom Sverre Tomren seg ut, etter i ti år å ha vært med på å bygge opp partiet i Hordaland. Blant årsakene nevnte han at partiet er dominert av teknologioptimister, som mener det er mulig å utvikle teknologi som tillater det samme forbruket vi har i dag, bare på en mer miljøvennlig måte.

Eivind Trædal: Det svarte skiftet (Cappelen Damm, 2018)

I Det svarte skiftet, som kom ut i høst, skriver Oslo MDG-politikeren Eivind Trædal om det han kaller Norges «30 år lange reise fra lederskap til sinke i miljøpolitikken». Boka er et forsøk på å beskrive hvordan denne reisen har foregått, politisk, retorisk og holdningsmessig. Norges utslipp har gått opp – mens resten av Europa har stagget utslippene. Trædal hevder at en «vill teknologioptimisme» blant norske politiske partier er og har vært det viktigste problemet, og viser til tre livsløgner han sier har ført til denne negative utviklingen. Han begynner med retorikken brukt av norske politikere som sier at norsk klimapolitikk er renere og bedre for klimaet og derfor «ikke teller» i internasjonal sammenheng. Deretter følger tanken om at teknologiske framskritt kan kompensere for at vi ikke gjennomfører aktive klimatiltak. Den tredje livsløgnen er forestillingen om at det både er smartere og billigere å «hjelpe klimaet der det er», altså betale andre land for å redusere sine utslipp, heller enn å gjøre det selv.

I løpet av boken presenterer Trædal ulike bøker og talspersoner som på 1960- og 70-tallet tok til orde for vekstkritikk og vekstnekt. Han viser hvordan miljøbevegelsens EU-motstand skapte samhold og engasjement for lokalpolitikk. Samtidig gir han en forsøksvis forklaring på hvorfor miljøpolitikk for mange er vanskelig å opprettholde et langvarig engasjement for: Endringene er for usynlige i det daglige.

Men hovedgrunnen til den svake miljøpolitiske debatten i Norge, er at landet utover 70- og 80-tallet ble en av verdens største olje- og gasseksportører, og fra 1987 var å regne som et oljeavhengig land – altså et land som baserer økonomien på salg av olje. En annen viktig grunn er ifølge Trædal Jens Stoltenbergs retoriske framstilling av olje og -utvinning utover 90-tallet. Samme år som OL på Lillehammer skulle finne sted, ga Stoltenberg uttrykk for sin bekymring for at klimapolitikken skulle gjøre «Norges største næring overflødig» (Dagens Næringsliv 28.03.94). Trædal hevder at Stoltenberg med dette tok til orde for at vi måtte tjene oss rike på oljen før klimapolitikken ville gjøre den umulig å selge.

Deretter fulgte en todeling i klimadebatten: Norsk olje- og gassutvinning og internasjonale klimamål ble ikke lenger sett i sammenheng. Ifølge Trædals kilde, historiker Yngve Nilsen, ble klimamålene og den norske utvinningen «behandlet som om de hørte hjemme på hver sin planet» . «Kostnadseffektivitet» dukket opp som et viktig politisk prinsipp, og stilte seg i veien for klimakampen. Det ble eksempelvis ikke vurdert som kostnadseffektivt å bygge ut kollektivtransport – klimapolitikk ble sett på som nærmest en ren utgiftspost.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Trædal mener de fleste klimapolitiske debatter siden denne todelingen har gått mellom partier som tilhører det han kaller «hjemmelaget» – de som ville prioritere klimapolitiske endringer i Norge, og «bortelaget». Bortelaget ville det motsatte, at Norge skulle kunne fortsette oljeutvinningen lokalt og heller handle globalt, for eksempel ved å betale for bevaring av regnskog og kjøpe klimakvoter i andre land. Han kritiserer bortelaget for klimapolitisk latskap, noe han senere også utsetter teknologioptimister for.

For Trædal er teknologioptimisme en av klimapolitikkens tre dødssynder, en destruktiv optimisme som preger både befolkningen generelt og politikere spesielt. Hvorvidt denne oppfatningen råder i hans eget parti, sier han ingenting om. For å få en oppklaring i hvor MDG står i dette spørsmålet, tok vi kontakt.

I boka kritiserer du teknologioptimisme i andre norske partier. Hva slags teknologisyn råder i MDG? Er det forskjeller mellom Oslo og resten av landet her?

– Jeg vil ikke kalle MDG et teknologikritisk parti. Vi har vært tidlig ute med forslag om elfly og hyperloop, og støtter opp om utvikling og implementering av teknologi på alle relevante områder i klimapolitikken. I mine øyne handler forskjellen først og fremst om hvorvidt man utformer politikk som lar seg gjennomføre med den teknologien vi har, eller om man satser på at framtidige teknologiske gjennombrudd skal løse problemene med den politikken man fører. Det jeg kritiserer er at enkelte norske partier har en «ti fugler på taket»-holdning til mulige teknologiske gjennombrudd framfor å ta i bruk eksisterende teknologi.

Hva er problemet med å sette sin lit til teknologiske gjennombrudd?

– Blind tro på framtidige teknologiske gjennombrudd har kommet i veien for implementering av kjent og fungerende teknologi, samtidig som den har lagt lokk på viktige debatter om strukturelle grep og juridiske eller økonomiske virkemidler. Vi bygger flyplasser og mumler litt om elfly, i stedet for å øke avgiftene på fly og å bygge lyntog i stedet. Vi sponser rådyre elbiler til alle i stedet for å utforme byer og tettsteder der folk ikke trenger å kjøre bil overalt, og der kollektivtransporten og sykkelveiene fungerer. Vi bruker teknologi som en unnskyldning for ikke å endre vaner og politikk, uten å ta inn over oss hvor vanskelig det er å forutse når, hvordan og i det hele tatt om teknologiske gjennombrudd vil inntreffe.

I Det svarte skiftet omtaler Trædal teknologioptimisme som en unnskyldning for å la være å ta aktive klimapolitiske valg, og som en måte å skyve problemene foran seg på. Om CO2-rensing i gasskraftverk – noe den rødgrønne regjeringen satset på i sin første periode, skriver han:

Dette illustrerer risikoen ved «teknologioptimisme». Det er ikke alltid lett å få de teknologiske gjennombruddene man ønsker seg. Oljebransjen og deler av miljøbevegelsen hadde oversolgt CO2-rensing før teknologien var moden.

Trædal hevder at teknologioptimismen ofte består mer av tom retorikk enn den er basert på faktisk kunnskap om hva som er realistisk. Han er ikke alene om sin skepsis til denne retorikken. I Nytt Norsk Tidsskrift 4/2018 kritiserer OsloMet-forsker Marianne Takle måten norske politikere snakker om opphenting av olje og utviding av oljefondet.

Marianne Takle, du kritiserer retorikken som har rettferdiggjort oljeutvinningen. Hva kjennetegner denne retorikken?

– I NOUer og proposisjoner til Stortinget blir oljefondet hovedsakelig beskrevet som sparing til fremtidige generasjoner. Grunnideen bygger på nasjonalformuemodellen, som ble innført i 1984 for å beskrive bruken av oljereservene. Den både åpner og lukker for ulike tenkemåter og løsninger – ut fra denne modellen foreslår man for eksempel å utligne en reduksjon i naturressurser med økning i finanskapital.

Hva er galt med denne beskrivelsen av oljefondet?

– Man underkommuniserer at beskrivelsen innebærer å erstatte naturressurser med finanskapital. Det er problematisk å omgjøre naturressurser til penger, særlig hvis ressursene er ikke-fornybare, som olje. Miljøødeleggelser og utarming av ressursene blir ikke tatt med i nasjonalformuemodellen, fordi alle verdier regnes om til kroneverdier. På denne måten tar vi fra fremtidige generasjoner et reelt valg om å hente opp olje eller ikke.

Hvilke partier mener du står for en endring i den eksisterende tilnærmingen?

– I de offentlige dokumentene jeg har gått gjennom, finnes ingen forskjeller mellom partiene. Det må sies at MDG ikke har vært i maktposisjon, og dermed ikke har vært del av undersøkelsen. Analysen viser først og fremst at nasjonalformuemodellen er en spesifikk økonomisk tenkemåte, som har oppnådd hegemoni. Den har eksempelvis gjort at uttrykket «omforming av petroleumsressurser til finansielle investeringer» gradvis er blitt et fast uttrykk i eksperters, byråkraters og politikeres vokabular. De bruker også uttrykket «veksle om», som om det var et gitt forhold mellom ikke-fornybare naturressurser og finansielle investeringer, noe det ikke er.

Hva er dine tanker om det «grønne skiftet» – hvilken vei bør grønne partier gå?

– Det grønne skiftet har nærmest vært ensbetydende med teknologioptimisme, som innebærer en tro på at det er mulig å fortsette med samme forbruk. Men økonomisk vekst kan ikke lenger være målet. Hvis vi fortsetter som før, vil vi ikke bare overlate en uoverskuelig mengde miljøproblemer til fremtidige generasjoner, men også pålegge dem en forventning om at de skal utvikle nye teknologiske løsninger.

Takle etterlyser en samtale om hvorvidt framtidige generasjoner i det hele tatt vil ønske å hente opp olje. Dette er en samtale som blant annet vil inneholde eller føre til vekstkritikk i form av konkrete politiske løfter i partiprogrammene. Men vekstkritikk er ikke et betent tema i MDG, om man spør Trædal:

Enkelte av de som har meldt seg ut av MDG og grønne partier i Europa for øvrig har protestert over vektleggingen av teknologi og hvor lite de løfter frem alternative verdier. Hva tror du de mener med dette – hva legger de da i ordet «verdier»?

– Begrepet «verdier» kan romme mye, og ofte føles det litt ullent i politisk debatt, men i grønn sammenheng handler det gjerne om vekst- og forbrukskritikk, og om solidaritet med de svake. Selv tror jeg verdier i andre saker, eksempelvis i religions- eller likestillingsspørsmål, skaper et grunnlag for politisk handling og mobilisering. Det er paradoksalt at et så norm- og verdistyrt land som Norge kaster vrak på denne verdidimensjonen akkurat i miljøspørsmålet. Men det handler nok om oljelandets enorme dissonans mellom liv og lære. Grønn ideologi handler om å utvide vår solidaritet til alle mennesker på jorda, til alt liv og til framtidige generasjoner. Der skiller vi oss fra store deler av den norske venstresida, som i mine øyne har et altfor snevert nasjonalt perspektiv.

Andre av de som har meldt seg ut, har etterlyst mer vekstkritikk. Har MDG et tydelig vekstkritisk standpunkt?

– Ja, så vidt jeg vet er vi det eneste partiet på Stortinget med et eksplisitt vekstkritisk program. Et forslag om å omformulere disse punktene ble stemt ned med solid margin da vi vedtok det forrige nasjonale valgprogrammet vårt. Jeg er blant dem som mener vekstkritikken er helt avgjørende for et grønt parti.

Eivind Trædal representerer dermed en fraksjon av MDG som er opptatt av grunnleggende strukturelle endringer. Samtidig viser utmeldingene til eksempelvis Amundsen, Berbain og Tomren fra Bergen MDG at det muligens er motsatt syn som råder – i alle fall lokalt i Bergen.

Også bystyrerepresentant Sondre Båtstrand har nå meldt seg ut av Bergen MDG, skrev Bergens Tidende 2. november. Han fortsetter som uavhengig representant ut perioden.

Til NRK har du tidligere uttalt at det er for mye fokus på teknologi og for lite på verdier i MDG. Hva legger du i dette utsagnet?

– Det handler om hvorvidt man velger å vektlegge teknologiske framskritt og hjelpemidler, eller kulturelle endringer og redusert forbruk. Noen i MDG er mer opptatt av å finne teknologiske løsninger på problemene våre, enn av å endre maktstrukturene i samfunnet. Man beveger seg fra selvforståelsen til ideelle organisasjoner som Fremtiden i våre hender og Greenpeace, mot tenkemåten hos teknologikonsulenter som Belona og Zero.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti får i Trædals Det svarte skiftet sterk kritikk for sin teknologioptimisme – særlig når det gjelder renseanlegget på Mongstad. Trædal viser hvordan radikale miljøpartier som SV kan la seg lure av teknologioptimismen, særlig når den blir retorisk pakket inn av Stoltenberg. Er dette en fare også for MDG? Ifølge Båstrand råder det i MDG et sterkt ønske om å være moderne.

Mener du at teknologioptimisme kan ødelegge for klimakamp?

– Teknologioptimisme i seg selv er ikke skadelig. Men dersom man er teknologioptimistisk i en slik grad at man ser bort ifra maktstrukturene som legger til rette for forurensning, blir optimismen tilslørende.

Flere av de som har meldt seg ut, har ettersøkt vekstkritikk og meldt overgang til partier som plasserer seg tydeligere på høyre-venstre-aksen. Hva mener du om MDGs «blokkuavhengighet»?

– En utfordring med blokkuavhengigheten er at man ikke vet hvordan MDG stiller seg til eksempelvis bekjempelse av fattigdom. Tidligere lå partiet tydeligere på venstresiden, men etterhvert som vi har fått flere medlemmer, er det blitt mer sentrumsorientert. Utmeldingene har nok mest å gjøre med at partiet fikk veldig mange nye medlemmer og aktive politikere over en kort periode for noen år siden, og at en hel del av disse var uten politisk erfaring. Men jeg tror også et problem har vært at det er vanskelig i Norge gå helt bort fra høyre-venstre-aksen.

Et viktig spørsmål i norsk miljø- og klimapolitikk er vann- og vindkraft. I Stavanger Aftenblad skrev nylig gjestekommentator Jørg Arne Jørgensen at utbyggingen av vindmøller gjør at dette er en skjebnetid for norsk natur: «I rekordfart omdannes store deler av kyst- og fjellandskapet til industriområder med titalls, i visse tilfeller hundrevis av gigantiske «vindmøller», nesten uten offentlig debatt». I fjor gikk også Høyre ut og sa at de åpner for utbygging av nye vassdrag. Med andre ord foretar man drastiske naturinngrep for å begrense klimaendringene.

Hvordan stiller MDG seg til utbygging av nye vannkraftverk, Båtstrand?

– For noen år siden hadde vi en bølge med såkalte grønne sertifikater, altså en ordning for utbygging av fornybar energi i norske vassdrag, som egentlig bare var massiv subsidiering av naturødeleggelse. Dette var MDG imot. Her ser vi en tydelig motsetning mellom klimapolitikk og naturvernpolitikk.

Så det finnes en splid mellom de som arbeider for miljøvern, og de som er opptatt av klima?


– Det er definitivt et skille. De som kun er opptatt av klima, vil være for store naturødeleggelser for å kunne utvinne mer fornybar energi. For andre veier det klassiske naturvernet og artsmangfoldet tyngre enn å utvinne mer fornybar energi. På grunn av farene for naturødeleggelse har MDG på landsmøtene vedtatt en restriktiv holdning til både vann- og vindkraft. Samtidig åpner man for vindmøller ute på havet, for eksempel på nedlagte oljeplattformer, hvor det gjennom kabler som går til land allerede er lagt til rette for energiutvinning, og hvor konsekvensene for naturen er små.

Det kan se ut til at stadig flere partier har innsett nødvendigheten av å ha en tydelig miljøpolitisk profil. Nordland Ap har de siste månedene beveget seg mot et nei til konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten. 2. februar ble det klart at også Bergen AP går imot forslaget for konsekvensutredning. Kommentatorer sier at dette kan tippe balansen på Stortinget mot et nei, hvis lokalpartienes skifte fører til et skifte i hele partiet. Båtstrand mener allikevel at Ap har en lang vei å gå for å bli et reelt miljøorientert parti.

Om man ser for seg at de to største partiene i Norge, Høyre og Ap, om fem år har en sterk miljøpolitisk profil: Hvordan vil debatten mellom disse arte seg? Hvordan vil debatten påvirke MDGs politikk? Dersom Ap går vekk fra å være det fossilavhengige partiet det er nå, vil det bli et miljøriktig parti, sett med MDGs øyne?

– Jeg tilhører den litt rare gruppen som mener at poenget med MDG er å gjøre MDG overflødig. At poenget ikke er at det ene grønne partiet skal vinne fram, men at alle partiene, hele politikken og hele samfunnet skal bli klimapolitisk bevisst. MDG har også sterke fellestrekk med sosialdemokratiet – som i synet på blandingsøkonomi og offentlig regulering. Dermed kan man se for seg at et Ap som prioriterer miljø, vil ligne så mye på MDG at partiet blir overflødig. Når det er sagt, vil det være krevende, i alle fall for Ap på statsnivå, å gå bort fra fossil tankegang, fordi en så stor del av både retorikken og den økonomiske politikken deres er fossil. Eller kanskje er dette løsningen: Når man ser på hvordan nærmest alle sosialdemokratiske partier i Europa nå mister velgere, kan man tenke seg at en ny, miljøpolitisk orientering kan gi vind i seilene.

Trædal er mer entydig skeptisk til Ap og Høyre som miljøpartier, men av andre årsaker:

– De kommer nok neppe til å bli miljøpartier. I mine øyne har Ap og Høyre et stort potensial til å bli miljøriktige partier, på samme måte som en ekstremt overvektig person har et enormt potensial til å gå ned i vekt. Men begge møter også store hindre, fordi de ideologisk sett sitter fast i forrige årtusen. Både Ap og Høyre har ideologiske skylapper som gjør det vanskelig for dem å ta inn over seg de realitetene dagens klima- og miljøforskning stiller oss overfor.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

I mangel av tydelige prioriteringer i norsk klimapolitikk, har miljøvernere forsøkt seg med andre virkemidler. Klimasøksmål har vært oppe i retten i flere land de siste tiårene, i Norge med Klimasøksmål Arktis. Båtstrand har skrevet doktorgraden Climate Change: Challenging Democracies, Challenging Parties, om demokratiske utfordringer i møte med klimaforandringene.

Er grønn politikk demokratisk gjennomførbar? Eller må den innføres fra toppen og ned? Eller motsatt: ved folkelige sabotasjeaksjoner, siden politikken og pengene er så tett sammentvunnet?

– Miljøpolitikk er definitivt demokratisk gjennomførbar. Bevegelsen har tradisjonelt vært grasrotorientert, og sivil ulydighet har vært et viktig virkemiddel. I et demokratisk land må man gjøre det grønne målet attraktivt for folk, slik at folk stemmer på det! Siden kan de valgte partiene innføre mer «ovenfra-og-ned»-løsninger, som å skattelegge og innføre nye lover. Panteleggingsordninger er holdningsmessig positivt, fordi det gjør at tiltaket føles økonomisk lønnsomt for folk. Rettsliggjøring av klimakampen tror jeg ikke er veien å gå.

Trædal er delvis enig i dette, men har en annen analyse av hvor vi står i dag:

– Jeg mener ikke klimapolitikk kan innføres kun ovenfra og ned, rett og slett fordi politikerne ikke vil tørre. Diktatorer er gjerne enda mer avhengig av «brød og sirkus» i form av billig fossil energi og materiell velstand for å kompensere for mangelen på demokrati og frihet. Min påstand er at vi i dag har en ond sirkel av avmakt, der politikere ikke tør å gjennomføre tiltak av frykt for å tape neste valg, mens velgere ikke gidder å endre livsstil siden politikerne ikke gjør noe. Denne dynamikken kan snus til en selvforsterkende god sirkel, der folk flest endrer livsstil og holdninger, og politikere innfører tiltak som gjør det lettere å leve miljøvennlig. Effektive kampanjer skjer gjerne «nedenfra og opp», og knytter sammen hverdagslige handlinger med storpolitikken. Klimapolitikk handler til syvende og sist om hva vi gjør i hverdagen, enten det er bilkjøring, flyreiser, kjøttforbruk eller materielt forbruk. Makten til å endre dette ligger ikke bare hos politikere, men hos oss alle.

Hva mener du, Båtstrand, er den beste veien å gå for MDG i fremtiden?

– I Norge bør en droppe blokkuavhengigheten. En sterk sosial profil er viktig, blant annet fordi grønne partier fort kan gå i en felle der de blir rene middelklassepartier.

Her er Trædal uenig:

– Jeg tror det er umulig å gjennomføre grønn politikk uten å bryte med blokkpolitikken. Dette er mindre mystisk enn folk gjør det til. MDG er først og fremst et grønt parti, på samme måte som Senterpartiet først og fremst er et distriktsparti og KrF først og fremst er et kristent parti. Jeg holdt på å inkludere Venstre her, men jeg er usikker på hva de først og fremst er. Det er bare å lese Stein Rokkan, så finner man en grei redegjørelse for hvordan norsk politikk rommer mange flere skillelinjer enn den økonomiske høyre-venstre-aksen. MDG sitter langt ute på «vern»-siden av den klassiske «vekst-vern»-aksen, som er blitt studert av blant andre valgforsker Bernt Aardal. Det plasserer oss etter min mening til venstre for sentrum, men også i konflikt med klassisk «kraftsosialisme» på venstresiden, som man finner en del av både i Ap og Rødt, og i mindre grad i SV.

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle, f. 1992, har en lektorgrad i nordisk fra Universitetet i Bergen. Hun jobber som journalist for vagant.no og redaksjonsleder for Fett i Bergen.