Ei endelaus nedstiging

REPORTASJE. Den mexicanske poeten Gloria Gervitz vitja nyleg Skandinavia. I Bergen samtalte ho med Gunnar Wærness om å skrive på det same diktet i 40 år.

Gloria Gervitz
Farmora til Gloria Gervitz var ei av mange som flykta frå jødeforfølgingane. Foto: Coast Highway Photography

– Desciendo.

Ho fyller rommet med stemma si, den vesle kvinna med bluse og bølger i håret, og ei stor bok i hendene, som ho les opp frå. Gloria Gervitz har arbeidd med same diktet gjennom meir enn førti år. Frå stolen sin i hjørnet av Café Opera ser den mexicanske poeten opp på dei mange menneska som har kome for å høyre på henne, denne kvelden på Poesidigg i Bergen. Så les ho vidare.

– Desciendo.

Gjentakinga gir ordet ein mørkare, meir insisterande klang. Ansikta til dei som lyttar vert merksame, konsentrerte om lyden av dei spanske orda. Kva dei tyder vert fyrst klart når kveldens intervjuar, poeten Gunnar Wærness, les opp frå den svenske omsetjinga:

– Jag stiger ned, les han. – Ett långsamt, ändlöst nedstigande.

Eg-et som stig ned i diktet er ei ung kvinne, ei mor og kone, omringa og likevel åleine, på kaia i Veracruz, i Mexico. Ho og familien har forlate liva sine på andre sida av Atlanterhavet. Saman stig dei ned til eit nytt liv, i eit land med lukka persienner og framand musikk, fullt av frukter kvinna ikkje visste fanst. Møtet med klimaet i landet er nesten valdeleg: «varmen er intens og lyset kvitt det sårar/ det er så valdsamt dette lyset som kler henne naken / plyndrar henne».

– Eg visste ikkje at det var farmora mi det handla om, då eg skreiv denne delen av diktet, seier Gervitz, i samtalen med Gunnar Wærness. – Men for meg er det hennar stemme.

I likskap med dei andre besteforeldra til Gervitz, var farmora jødisk. Ho vaks opp i dei ukrainske landområda, som fram til 1917 var ein ein del av det russiske riket. Dei mange forfølgingane, eller pogromane, retta mot jødiske busetnadar etter mordet på tsar Alexander II i 1881, var ekstra blodige i Ukraina, som hadde den største konsentrasjonen av jødar. I tidsrommet mellom 1880 og 1920 fann det stad heile 1326 pogromar. Kor mange som vart drepne som følgje av desse er ikkje stadfesta, men det er snakk om mellom 70 000 og 250 000 menneskeliv. I tillegg fekk over ein halv million øydelagt heimane sine.

Farmora til Gloria Gervitz var ei av mange som flykta frå desse forfølgingane. Saman med mannen og sonen emigrerte ho til Mexico, eit land mange aust-europeiske jødar enda opp i, mellom anna fordi USA i 1921 innførte restriksjonar på innvandringa. Farmora til forfattaren av Migraciones kom til Veracruz på omlag same tid som ti tusen andre aust-europeiske jødar. Storparten av desse reiste vidare til Mexico by, der dei danna eigne eksilsamfunn.

Gloria Gervitz vart fødd i den mexicanske hovudstaden i 1943. Ho har gått på jødisk skule, og i tillegg til morsmålet spansk, og ein utmerkt engelsk, snakkar ho det germansk-hebraiske blandingsspråket jiddisk. Men farmora si fekk ho aldri møte.

­­– Ho døydde ung, fortel Gervitz. – Så eg har aldri kjent henne. Kanskje er det derfor eg kan dikte henne opp slik eg gjer.

Stemma til denne farmora er mellom dei mange som kjem til orde i langdiktet Migraciones, som Gervitz har arbeidd med heile sitt skrivande liv.

– Mellom diktet mitt og meg er det ein slags symbiose, seier ho i samtalen med Wærness. – Det har vekse ut frå livet mitt, og eg har vekse med det. Når det vert ferdig kjem eg til å kjenne meg einsam.

Fyrste versjon, Shacharit, som tyder morgonbøn på jiddisk, vart utgjeve i 1979. Sidan har diktet kome i stadig nye versjonar, som etterkvart har blitt omsette til andre språk: tysk, engelsk, arabisk, svensk. Den nyaste utgåva av Migraciones, frå 2017, er allereie utgitt på svensk, i Hanna Nordenhök si omsetjing.

Kvar nye utgåve av Migraciones har inkludert ein ny del, i tillegg til endringar i delane som fanst frå før. Nye ord vert lagt til, eller trekte frå. Enkeltståande vers eller heile strofer forsvinn, eller flyttar på seg. Som emigrantane diktet omhandlar vert verselinjene rykte opp frå samanhengane dei inngår i, og sette på spel i eit ustabilt poetisk univers, der dei ettersom diktet veks tek del i nye språklege samanhengar, noko som endrar korleis linjene vert forstått.

– No skal eg bruke eit moteord, seier Gervitz med glimt i auget. – Diktet mitt er organisk. I årevis har eg skrive på eit dikt som veks som om det var eit tre.

I likskap med eit dikt som Walt Whitman sin «Song of Myself» (1855) rommar Migraciones mange ulike stemmer og stadar. Diktet har ofte eit fragmentarisk preg, der det kan vere uklart kvar det talast frå, kven som talar, og kven det vert tala til.

Særleg er dette tilfelle i den siste utgåva av diktet, Migraciones. Poema 1976–2016. I denne versjonen har diktet vekse til 270 sider, samtidig som alle titlar og inndelingar har forsvunne, saman med den frå før av nokså sparsame teiknsetjinga. Resultatet er eit meir flytande dikt, rytmisk, men også hakkete, det er fleirspråkleg, fleirstemt, og grensar like mykje til hamna i Veracruz og kyrkjegardane i Kiev, som til dei mytologiske elvene i dødsriket, Lethe og Styx.

Samtalen på Café Opera nærmar seg slutten. Gjennom eit ope vindauge blæs regnet inn i rommet. I år er det åtti år sidan november-pogromane, eller krystallnatta, som nazistane sjølve kalla øydeleggingane sine.

«Og alle dei menneska, kvar er dei no?»

Å minnast er eit viktig arbeid i diktet til Gervitz. I den delen av diktet der stemma til farmora, kvinna på kaia, blandar seg med eg-et si stemme, vert det referert til den jødiske bøna Yizkor, som vert lesen fire gongar i året for å minnest avlidne slektningar. Yizkor tyder å hugse. Men kva vil det eigentleg seie? spør diktet: «Kva kan eg halde deg fast med?»

Biletet av kvinna på kaia vert mana fram, og spørsmåla sirklar rundt det, ofte stilte med kvinna si røyst. «Til kven kan eg fortelje om dette?» «Kven skal minnast heimen min?»

­– Då ho flykta til Mexico reiste farmora mi frå mange i familien sin, som ho aldri fekk sjå igjen. Fleire av dei døydde i pogromane, fortel Gervitz avslutningsvis, i samtalen med Wærness.

– Dette tapet bar ho på, i det nye livet sitt. Men kvardagslivet var slitsamt, ho rakk aldri å finne ord for det ho hadde opplevd.

I diktet skriv kvinna på kaia brev på eit jiddisk som ingen lenger forstår. Ei anna kvinne skammar seg, over språket sitt, og over skikkane i heimen ho kjem frå. Kraftlause kvinner i parykk vert skildra i det sterke lyset, messande på ord dei nettopp har lært, ord frå eit framandt språk: Dei gjentek dei som om det var ei bøn om hjelp.

Desse rørslene, mellom eitt språk og eit anna, mellom gløymselen og minnet, mellom kvinner gjennom tidene, kan følgjast i dei ulike utgåvene av Migraciones, også den nyaste, som i følgje forfattaren sannsynlegvis også vert den siste.

stjernene riv seg lause frå natta

dei følgjer sin eigen veg
herifrå følgjer eg dei blindt

enno høyrer eg innhylla i skodda sirenene sin song
enno kjenner eg ikkje gløymselen og eg kjenner heller ikkje tilgjevinga

Den nyaste utgåva av Migraciones, frå 2017, er i år utgjeve på svensk, i Hanna Nordenhök si omsetjing, Migrationer 1976–2018 (Rámus förlag), og er planlagt utgitt på norsk i 2020, i omsetjinga til underteikna.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.