Glemte korsveier

OVERSATT. For å forstå raseriet i vår egen tid, må vi studere fortidens krampetrekninger. Er vi på vei mot en global borgerkrig?

Illustrasjon: Andreas Töpfer

I september 1919 inntok den italienske dikteren Gabriele D’Annunzio adriaterhavsbyen Fiume, ledsaget av to tusen italienske opprørere. Forfatteren og krigshelten D’Annunzio, en av de mest berømte europeere i samtiden, hadde lenge ønsket å erobre alle territorier han mente alltid hadde vært en del av «Moder Italia». I 1911 hadde han vært en ivrig tilhenger av Italias invasjon av Libya, en ekspedisjon så brutal at den vekket harme over hele den muslimske verden. I kaoset etter første verdenskrig og etter at regionens forrige leder hadde mistet makten, så D’Annunzio en sjanse til å virkeliggjøre drømmen om å fornye den italienske manndommen gjennom vold.

Etter å ha etablert seg som «il Duce» over «Fristaten Fiume», skapte D’Annunzio en politikk basert på brutal retorikk og store fakter – politikk i den store stil. Han oppfant den stivarmede hilsenen, som nazistene senere adopterte, og utformet en svart uniform med blant annet hodeskalle og korslagte knokler; han snakket ustanselig om martyrium, selvoppofrelse og død. Benito Mussolini og Adolf Hitler, på den tiden ukjente menn, studerte ivrig de pseudo-religiøse talene denne mannen med glattbarbert hode hver eneste dag avleverte fra balkongen til de svartskjortekledde «legionærene» sine (før han trakk seg tilbake til dagens sexpartner).

Ivrige frivillige – testosterondrevne tenåringer så vel som pedantiske sosialister – kom fra så fjerntliggende steder som Irland, India og Egypt for å delta i Fiumes erotisk-militaristiske karneval. For dem føltes det som om livet, som var berøvet alle gamle regler, begynte på nytt: en renere, vakrere og mer oppriktig tilværelse.

Etter som månedene gikk, og D’Annunzios seksuelle appetitt og stormannsgalskap ble stadig større, begynte han å se seg selv som anføreren for et internasjonalt opprør blant alle verdens undertrykte. Denne kortvokste mannen av enkel landsens herkomst, en parveny som prøvde å framstå som aristokrat, var i praksis ikke annet enn en opportunistisk profet for Europas sinte og marginaliserte: de som betraktet seg som helt overflødige i et samfunn der økonomisk vekst bare beriket et mindretall og demokrati så ut til å være et spill iscenesatt av de mektige.

Pankaj Mishra: Raseriets tidsalder, oversatt av Agnete Øye. Solum Forlag, 2018.

Frustrerte menn hadde definert helt nye politiske former, fra nasjonalisme til terrorisme, helt fra den franske revolusjonen. Mange innad i Frankrike hadde lenge følt seg krenket av den grelle kontrasten mellom det storslagne i både revolusjonen og Napoleonstiden på den ene siden, og de ynkelige kompromissene som fulgte av økonomisk liberalisme og politisk konservatisme på den andre. Alexis de Tocqueville hadde gjentatte ganger etterspurt et stort, livgivende prosjekt: å «dominere og tvinge i kne» det algeriske folket og opprette et fransk rike i Nord-Afrika. Da århundret gikk mot slutten, ble en ordgytende demagog ved navn general Georges Boulanger raskt båret fram på ryggen av massenes forsmedelse over moralske skandaler, økonomiske tilbakeslag og militære nederlag, og var faretruende nær ved å gripe makten.

I 1890-årene, da den økonomiske globaliseringens første fase skjøt fart, forlangte fremmedfiendtlige politikere i Frankrike proteksjonisme og gikk til angrep på fremmedarbeidere – i 1893 massakrerte sinte franskmenn flere titalls italienske arbeidere. Tilhengere av hvitt overherredømme – white supremacists – i USA hadde allerede stigmatisert kinesiske arbeidere med eksplisitt rasistiske lover og like rasistisk retorikk; sammen med segregeringstiltak overfor afrikansk-amerikanere var dette ment å gjenreise verdigheten til et stadig stigende antall hvite «lønnsslaver». Demagoger i Østerrike-Ungarn, som ga jødene skylden for de lidelsene den globale kapitalismens anonyme krefter påførte massene, prøvde å kopiere den innvandringsfiendtlige lovgivningen USA hadde innført. Vestens kappløp om Asia og Afrika på slutten av 1800-tallet avslørte at Cecil Rhodes’ politiske medisin – «den som vil unngå borgerkrig, må være imperialist» – var blitt stadig mer tiltrekkende, særlig i Tyskland, som, enda landet hadde lyktes med industrialiseringen og var velstående, også hadde fostret mange sinte og misfornøyde menesker og et stort antall proto-imperialister. Idet verden ved starten av 1900-tallet opplevde den globale kapitalismens første kriser og historiens største internasjonale migrasjonsbølge, brøt det ut voldshandlinger blant anarkister og nihilister som ville frigjøre individets vilje fra gamle og nye åk. De drepte flere statsoverhoder, deriblant en amerikansk president (William McKinley), i tillegg til utallige sivilister på folksomme offentlige steder.

D’Annunzio var bare en av de mange manipulatorene i en politisk kultur skapt av Vestens overgang til industriell kapitalisme og massepolitikk – det den indiske dikteren Rabindranath Tagore, på turné i USA i 1916, kalte en «tett, giftig atmosfære av verdensomspennende mistenksomhet og grådighet og panikk». I Italia gjorde det omseggripende byåkratiet i den nye staten og dens skamløse ettergivenhet overfor et rikt mindretall, særlig de unge mer sårbare for voldelige hevnfantasier. Som D’Annunzios beundrer, dikteren Filippo Marinetti, skrev i Det futuristiske manifest i 1909:

Vi vil hylle krigen – verdens eneste renselse – militarisme, patriotisme, anarkistenes destruktive handling, de vakre ideer man dør for, og forakt for kvinner. Vi vil ødelegge museer, biblioteker og akademier av alle slag.

I femten måneder i Fiume halset D’Annunzio gjennom sitt eksperiment med «vakre ideer», i trassig forakt for alle verdens store militærmakter. Okkupasjonen endte i fiasko, etter at den italienske marinen bombet Fiume i desember 1920 og tvang D’Annunzio til å evakuere byen. Men en hel massebevegelse – Mussolinis fascisme – fortsatte der han slapp. Dikter-imperialisten døde i 1938, tre år etter at Italia hadde invadert Etiopia – et grusomt angrep han forutsigbart nok applauderte. I dag, når fremmedgjorte radikalister fra hele verden i flokk og følge slutter seg til voldelige, kvinnefiendtlige og seksuelt overskridende bevegelser, og politiske kulturer andre steder rammes av demagoger, ser det ut til at D’Annunzios løsrivelse – som var både moralsk, intellektuell, estetisk og militær – fra et samfunn som åpenbart ikke sto til å redde, var et vannskille i vår tids historie: et av mange opplysende sammentreff som vi har glemt.

Ukontrollert voldsbruk har de senere årene brutt ut i mange regioner: kriger i Ukraina og Midtøsten, selvmordsbomber i Belgia, Xinjiang, Nigeria og Tyrkia, opprør fra Jemen til Thailand, massakrer i Paris, Tunisia, Florida, Dhaka og Nice. Konvensjonelle kriger mellom nasjonalstater blir små sammenlignet med krigene mellom terrorister og mot-terrorister, opprørere og mot-opprørere; det finnes også økonomiske kriger, finanskriger og cyberkriger, kriger om og gjennom informasjon, kriger om kontrollen over narkotikahandel og migrasjon, og kriger blant urbane militser og mafiagrupper. Det er godt mulig at framtidens historikere vil betrakte et slikt ukoordinert voldskaos som starten på den tredje – og den lengste og merkeligste – av alle verdenskriger: en som i sin allestedsnærværelse nærmer seg en global borgerkrig.

Det er uten tvil langt mer komplekse krefter i spill enn under de to tidligere store krigene. Volden, som ikke begrenser seg til definerte slagmarker eller frontlinjer, oppleves som epidemisk og ukontrollerbar. Og mer uvanlig er det at selv denne krigens mest iøynefallende deltakere – terroristene – er så vanskelige å identifisere.

Siden 11. september 2001 har angrep på byer i Vesten stadig ført til disse spørsmålene: «Hvorfor hater de oss?» og «Hvem er de?» Før Donald Trumps maktovertakelse, hadde Islamsk Stat i Irak og Syria (ISIS eller IS) med sine raske militære seire, sin ekshibisjonistiske brutalitet og sin hissige forførelsestaktikk overfor unge mennesker i Europa og USA, forsterket følelsen av at Vesten befant seg i en usedvanlig dyp krise.

Det virker som om fenomenet IS førte til langt mer perplekse spørsmål enn al-Qaida. Hvorfor er det for eksempel akkurat Tunisia, som ga støtet til «Den arabiske våren» og er det mest vestliggjorte av muslimske samfunn, som er det landet som har sendt den største kontingenten jihadistiske fremmedkrigere til Irak og Syria, blant nitti andre land? Hvorfor har flere titalls britiske kvinner, også flinke skolejenter, sluttet seg til dem, trass i det faktum at menn fra IS har bortført og voldtatt jenter helt ned i tiårsalderen og hevder at muslimske jenter er gifteferdige mellom ni og sytten år og skal leve fullstendig avsondret? En anonym skribent i The New York Review of Books, et av de største intellektuelle tidsskriftene innenfor anglo-amerikansk kultur, hevder at «vi må innrømme at vi ikke bare er skrekkslagne, men også forvirret», og at «ikke siden vandalenes triumf i Romerrikets Nord-Afrika har noe virket så plutselig, ubegripelig og vanskelig å reversere».

Enkelte islam-sentristiske beskrivelser av terrorisme er blitt omtolket til den endeløse «globale krigen mot terror», og i minst like kraftfulle – eller don Quijote-aktige – politiske prosjekter for å oppmuntre «moderate» muslimer til å «forhindre» «ekstremistiske ideologier» og «reformere» islam. Det er blitt stadig tydeligere at Vestens politiske eliter, ute av stand til å kvitte seg med den evige hangen til å trekke grenser i sand, bedrive regimeskifter og gjøre om på innfødte moeurs, åpenbart ikke vet hva de driver med og hva de forårsaker.

De har oppveid mangelen på mot til å ta fatt i den politiske utfordringen terrorismen representerer, med overreaksjoner; de har iverksatt militæraksjoner, ofte uten å ta seg bryet med å skaffe samtykke fra en vettskremt befolkning, og samtidig med at de støtter despotiske ledere, snakker de i det vide og brede om deres egne mer høyverdige «verdier» – en retorikk som nå har gått opp i et hat med røtter i ideen om hvitt overherredømme, lukrativt utnyttet av Donald Trump, mot innvandrere, flyktninger og muslimer (og ofte mot de som bare «ser muslimske ut»). Samtidig bidrar selfie-hungrige unge drapsmenn overalt til å forvirre de trege jegerne på «ekstremistisk ideologi» idet de besvarer bomber fra luften med koreograferte massakrer på bakken.

Hvordan havnet vi i denne danse macabre? Mange som leser denne boken, vil huske den optimistiske perioden etter Berlin-murens fall i 1989. Da sovjetkommunismen kollapset, så det ut til at liberal kapitalisme og demokrati hadde seiret over hele verden. Frie handelsmarkeder og menneskerettigheter så ut til å være den riktige oppskriften for de milliardene av mennesker som prøvde å overvinne fornedrende fattigdom og politisk undertrykkelse: Ordene «globalisering» og «internett» vekket i denne uskyldens tidsalder mer håp enn engstelse da de ble en del av dagligtalen.

Amerikanske rådgivere styrtet av gårde til Moskva for å legge til rette for Russlands overgang til et liberalt demokrati; Kina og India begynte å åpne sine indre økonomiske markeder for internasjonal handel og utenlandske investeringer; nye nasjonalstater og demokratier blomstret opp både i Europa, Asia og Afrika; den utvidede Europeiske Union ble en realitet; det ble erklært fred i Nord-Irland; Nelson Mandela endte sin lange vandring mot frihet; Dalai Lama dukket opp i Apples «Think Different»-annonser, og det virket som om det bare var snakk om tid før Tibet også ville bli et fritt land.

I løpet av de siste to tiårene har eliter, selv i mange tidligere sosialistiske land, begynt å holde seg med kosmopolitisk liberalisme som et ideal: det universelle, kommersielle samfunnet bestående av rasjonelle individer med egeninteresse for øyet, som opprinnelig ble forfektet på 1700-tallet av opplysningsfilosofer som Montesquieu, Adam Smith, Voltaire og Kant. Og i dag lever vi faktisk i et enormt, homogent verdensmarked, der mennesker programmeres til å maksimere sin egeninteresse og hige etter de samme tingene, uansett hvor forskjellige de måtte være med hensyn til kulturell bakgrunn eller personlige tilbøyeligheter. Verden ser ut til å være mer skolert, mer forbundet og mer velstående enn noen sinne i historien. Den gjennomsnittlige levestandarden har økt, om ikke jevnt fordelt; fattigdommen er blitt mindre selv i de fattigste delene av India og Kina. Det har skjedd en ny vitenskapelig revolusjon preget av «kunstig» intelligens, roboter, droner, kartlegging av menneskets arvemasse, genmanipulering og kloning, en større utforskning av verdensrommet og utvinning av fossilt brennstoff gjennom hydraulisk oppsprekking. Men løftet om en universell sivilisasjon – en harmonisk verden takket være en kombinasjon av universell stemmerett, utdanningsmuligheter for de fleste, jevn økonomisk vekst og privat initiativ og individets utfoldelse – har ikke blitt innfridd.

Globaliseringen – karakterisert ved vandrende kapital, hurtigere kommunikasjon og rask mobilisering – har overalt svekket eldre former for autoritet, i Europas sosialdemokratier så vel som i arabiske diktaturer. Den har ført en rekke uventede, nye deltakere fram på den internasjonale scenen, fra engelske og kinesiske nasjonalister, somaliske sjørøvere, menneskehandlere og anonyme datahackere til Boko Haram. Sjokkbølgene etter finanskrisen i 2008 og Brexit og det amerikanske presidentvalget i 2016, bekreftet Hannah Arendts formulering fra 1968: «For første gang i historien har alle folk på jorden en felles nåtid.» I globaliseringens tidsalder «har hvert land så å si blitt nærmeste nabo til alle andre land, og hvert enkeltmenneske kjenner sjokkbølgene fra hendelser som inntreffer på den andre siden av kloden».

IS’ ondsinnede strateger har vært spesielt effektive når det gjelder å bruke denne gjensidig avhengige verdenen til sin fordel. I deres hender er internett blitt et skremmende virkningsfullt redskap for global jihad. Men også demagoger av alle slag, fra Tyrkias Recep Tayyip Erdogan til Indias Narendra Modi, Frankrikes Marine Le Pen og USAs Donald Trump, har hentet næring fra de sydende reservoarene av kynisme, kjedsomhet og misnøye.

Kina, som riktignok er markedsorientert, synes å befinne seg lenger unna demokrati enn tidligere, og nærmere en ekspansjonistisk nasjonalisme. Eksperimentet med frimarkedskapitalisme i Russland avlet et kleptokratisk og messianistisk regime. Det har ført eksplisitt antisemittiske ledere til makten i Polen og Ungarn. Et opprør mot globaliseringen og dens profitører resulterte i at Storbritannia gikk ut av EU, og slik dømte det europeiske fellesskapet til enda større kaos og kanskje til og med opphevelse. Autoritære ledere, antidemokratiske tilbakeslag og høyreekstremisme definerer politikken i Østerrike, Frankrike og USA så vel som i India, Israel, Thailand, Filippinene og Tyrkia.

Hatretorikk mot innvandrere, minoriteter og diverse grupper som har fått merkelappen «de andre», er blitt hverdagskost – til og med i Tyskland, der politikk og kultur etter naziregimet var tuftet på slagordet «Aldri mer». Folk som fråder av avsky og forakt er blitt et dagligdags syn både i gamle og nye medier, for eksempel de ledende kandidatene i de amerikanske republikanernes primærvalg, som kalte mexicanske immigranter «voldtektsforbrytere» og sammenlignet syriske flyktninger med «rabiate hunder». I den stadig lengre spiralen av etniske og sub-etniske massakrer og opprør, har det forekommet bisarre anakronismer og nyskapninger som maoistiske geriljagrupper i India, selvskadende munker i Tibet og buddhistiske forkjempere for etnisk rensning på Sri Lanka og i Myanmar.

Vi bombarderes kontinuerlig av uhyggelige bilder og lyder i denne raseriets tidsalder; terskelen for grusomheter har blitt senket jevnt og trutt siden den første TV-overførte halshoggingen (i 2004, samtidig med at bredbånd-internett var på vei inn i middelklassens hjem), da et vestlig gissel, kledd i Guantánamos oransje overall, ble henrettet i Irak. Men rasismen og kvinnehatet som rutinemessig legges for dagen på sosiale medier, i tillegg til den demagogiske språkbruken i politiske debatter, avslører nå det Nietzsche i forbindelse med «misnøyens menn» kalte «en dirrende verden av underjordisk hevn, med uslukkelige og umettelige utbrudd».

Det finnes en omseggripende panikk som ikke ligner den sentraliserte frykten som utgår fra despotisk maktbruk. Det er snarere en følelse, som spres gjennom nyhetsmediene og forstørres gjennom sosiale medier, av at alt kan skje hvor som helst og med hvem som helst. Følelsen av en verden som er ute av kontroll forsterkes av de høyst reelle klimaendringene, som får det til å virke som om selve kloden er under beleiring av oss.

Denne boken forfekter et helt annet syn på den universelle krisen, og flytter den urimelig tunge forklaringsbyrden bort fra islam og religiøs ekstremisme. Den hevder at det historisk sett helt nye politiske, økonomiske og sosiale kaoset som fulgte med framveksten av den industrielle kapitalistiske økonomien i 1800-tallets Europa, og førte til to verdenskriger, totalitære regimer og folkemord i første halvdel av 1900-tallet, nå hjemsøker langt større områder og befolkningsgrupper. Store deler av Asia og Afrika, som først ble eksponert for moderniteten gjennom europeisk imperialisme, er nå i ferd med å trenge dypere inn i Vestens egen skjebnesvangre erfaring med den samme moderniteten.

Denne universelle krisen handler om langt mer enn terrorisme eller vold. De som stadig viser til en verdensomspennende kollisjon mellom sivilisasjoner der islam står mot Vesten og religion mot fornuft, greier ikke med det å forklare en lang rekke politiske, sosiale og miljømessige onder. Og selv de som forfekter «kollisjonstesen», kan komme til å finne det mer opplysende å erkjenne at IS-kalifatets brokete islamentusiaster under fernissen av kvasireligiøs retorikk, har et dypt intellektuelt og psykologisk slektskap med D’Annunzio og mange andre like prangende sekulære radikale på 1800- og det tidlige 1900-tallet: estetene som forherliget krig, kvinnehat og brannstifting, nasjonalistene som anklaget jøder og liberale for å være rotløse kosmopolitter og hyllet irrasjonell voldsbruk, og nihilistene, anarkistene og terroristene som blomstret på så å si hvert eneste kontinent mot en bakgrunn av allianser mellom politikere og finanseliter, katastrofale økonomiske kriser og uhørte sosiale ulikheter.

Vi må vende tilbake til den tidens krampetrekninger for å forstå vår egen raseriets tidsalder. Franskmennene som bombet dansesteder, kafeer og Paris-børsen på slutten av 1800-tallet, og det franske anarkistiske tidsskriftet som publiserte en oppfordring om å «tilintetgjøre reiret» (et danseetablissement i Lyon) der «blomsten av borgerskapets og handelsstandens ungdom» samlet seg etter midnatt, har nemlig mer til felles enn vi aner med de IS-inspirerte unge EU-borgerne som massakrerte nesten to hundre mennesker på en rockekonsert og på barer og restauranter i Paris i november 2015.

Mye i vår egen erfaring har likhetstrekk med erfaringene til 1800-tallets mennesker. Tyske, og deretter italienske, nasjonalister ropte på «hellig krig» mer enn hundre år før ordet «jihad» ble en del av dagligtalen, og gjennom hele 1800-tallet sluttet unge europeere seg til politiske korstog på fjerne steder, fast bestemt på å kjempe for friheten eller dø. Revolusjonær messianisme – trangen til en global, endelig løsning, forestillingen om partiet som en sekt for sanne troende, og ideen om den revolusjonære lederen som en halvt guddommelig helt – blomstret blant russiske studenter som var frastøtt av grusomheten og hykleriet hos Romanov-slektens statsledere. Da som nå fantes det en utbredt følelse av å bli ydmyket av arrogante og svikefulle eliter, en følelse som gikk på tvers av nasjonale, religiøse og etniske grenser.

Men historien gjentar seg slett ikke, trass i mange fellestrekk med fortiden. Det vi har å stri med i den hektiske individualismens globale tidsalder, er noe nytt og stikker dypere, og det utsetter oss for mer diffuse og mindre forutsigbare problemer.

Massebevegelser som nazisme, fascisme og kommunisme, som påsto seg å mobilisere kollektive krefter på en helt ny måte, førte til krigene, folkemordene og diktaturene i det tidlige 1900-tallets Europa. Men higenen etter å skape et perfekt samfunn gjennom felles innsats og en sterk statsmakt, har åpenbart blitt uttømt i Vesten og Russland. Viktigere er det at dette idealet er ytterst svakt i «framvoksende» makter som Kina og India, og det undergraves av selfie-individualismen som også har bredt seg blant fanatikerne som prøver å opprette et kalifat i Midtøsten.

I en massiv og lite påaktet verdensomspennende endring, er det blitt slik at folk oppfatter seg selv i samfunnet primært som individer med rettigheter, ønsker og interesser, selv om de ikke går så langt som Margaret Thatcher, som mente at «det finnes ikke noe samfunn». I mesteparten av verden etter 1945, har planøkonomi og proteksjonistisk økonomisk vekst i uavhengige nasjonalstater vært det foretrukne redskapet for å skape generell velstand og for å nå spesifikke mål som for eksempel likestilling mellom kjønnene. I den globaliseringens tidsalder som så dagens lys etter Berlinmurens fall, ble globaliseringen stadig mer høylytt, med grenseløse krav om individuell frihet og tilfredsstillelse.

Fra 1990-årene av feide en demokratisk revolusjon over verden med krav om bedre kår for den enkelte – en revolusjon av den samme typen som en bekymret Tocqueville hadde vært vitne til i Amerika tidlig på 1800-tallet. Den blåste liv i en lengsel etter velstand, status og makt, i tillegg til hverdagslige ønsker om stabilitet og tilfredshet, men under særdeles lite løfterike omstendigheter. Det kom krav om økonomisk utjevning og likestilling og løsrivelse fra gamle sosiale hierarkier: kaste i India så vel som klasse i England. Dyrkingen av individualisme ble universell på måter Tocqueville knapt kunne ha sett for seg, og heller ikke Adam Smith, som var den første til å gi en teoretisk framstilling av et «kommersielt samfunn» bestående av selvrealiserende individer.

Vektleggingen av individuelle rettigheter har gjort oss mer bevisste på sosial diskriminering og ulikhet mellom kjønnene; i mange land er det i dag blitt påfallende mye større aksept for ulike seksuelle legninger. De mer vidtrekkende politiske implikasjonene av denne revolusjonerende individualismen er imidlertid langt mer tvetydige. De siste årenes kriser har avdekket hvordan idealene om ubegrenset økonomisk ekspansjon og privat verdiøkning har slått fullstendig feil. De nyeste «individene» sliter i dårlig utformede sosiale og politiske samfunn og/eller stater med stadig mer svekkede muligheter til selvbestemmelse. De lider ikke bare under det Tocqueville skrev om i en annen sammenheng, at «tradisjonelle bånd, støtte og begrensninger er forlatt sammen med det disse innebar av forsikringer om en persons egenverdi og identitet». Deres isolasjon er også blitt større som følge av tilbakegangen i eller tapet av postkoloniale nasjonsbyggende ideologier, og av at sosialdemokratiet som samfunnsmodell er forkastet av globaliserte, teknokratiske eliter.

På denne måten har kapitalisme og teknologi ført individer med svært forskjellige fortider inn i en felles nåtid, der en svært ujevn fordeling av velstand og makt har skapt nye, ydmykende hierarkier. Dette fellesskapet, eller det Hannah Arendt kalte «negativ solidaritet», blir enda mer klaustrofobisk takket være digitale kommunikasjonsmidler, en økt mulighet til misunnelig og krenket sammenligne seg med andre, og den banale, og derfor kompromitterte, jakten på individuell utmerkelse og egenart.

De ødeleggende selvmotsigelsene i et dynamisk økonomisk system, som først manifesterte seg i Europa på 1800-tallet – voldsomme teknologiske nyskapninger og vekst som har opphav i systematisk utnyttelse og fatigdomsutvikling – har også vist seg å være universelle. Mange av disse sjokkene som moderniteten førte med seg, ble før absorbert av nedarvede familie- og samfunnsstrukturer, i tillegg til statens velferdsordninger. I dag blir enkeltmennesker direkte eksponert for dem gjennom akselererende konkurranse mellom ujevnbyrdige deltakere, der det er lett å føle at det verken finnes samfunn eller stat, og det eneste som finnes, er en alles krig mot alle.

Enkeltmenneskers innlysende rett til liv, frihet og trygghet, en rett som allerede er truet av en gjennomgående sosial og økonomisk ulikhet, trues ytterligere av mangel på velfungerende politiske strukturer og av økonomisk stagnasjon, og på steder som påvirkes av klimaendringer, også av en generell knapphet og lidelser som er typisk for en førmoderne økonomi. Resultatet er, som Arendt fryktet, en «voldsom økning i gjensidig hat og en så å si universell irritabilitet hos alle mot alle andre» – eller sterk misnøye: ressentiment. Som en eksistensiell misnøye overfor andre menneskers eksistens, forårsaket av en intens blanding av misunnelse og følelse av å være ydmyket og avmektig, vil følelsen av ressentiment forsterkes, forgifte sivilsamfunnet og undergrave politisk frihet. Nå ser vi hvordan denne misnøyen er i ferd med å skape en global dreining mot autoritarianisme og giftige former for sjåvinisme.

Som både globaliserte og oversosialiserte individer står vi desto mer perplekse overfor dette, siden løftene om en bedre verden som ble skapt i den håpefulle perioden etter Berlinmurens fall, ikke ble fulgt av obligatoriske advarsler: nemlig at samfunn organisert etter et spill mellom individuelle egeninteresser, kan komme til å kollapse i en manisk stammekultur og kanskje til og med nihilistisk voldsbruk. De mektige og innflytelsesrike blant oss forutsatte simpelthen at når sosialismen var død og begravd, ville ivrige entreprenører på frie markeder garantere for rask økonomisk vekst og verdensomspennende velstand, og asiatiske, latinamerikanske og afrikanske samfunn ville bli mer sekulære og rasjonelle i takt med den økonomiske veksten, slik Europa og USA var blitt det.

I henhold til en bestemt ideologisk rettroenhet, som hardnet til etter at kommunistregimene fikk sitt endelige nådestøt i 1989, trengte ikke regjeringer å gjøre annet enn ikke å gå i veien for individuelle entreprenører og slutte å subsidiere de fattige og late. Den lange og komplekse erfaringen med sterke økonomier i Europa, USA og Øst-Asia – aktiv statlig intervensjon i markeder og støtte til strategiske industrier, lange perioder med økonomisk nasjonalisme, investering i helse og utdanning – ble strøket i en ny, triumferende historie om det frie marked. Både ikke-statlige organisasjoner og Verdensbanken antok at det store flertallet av slitere i verdens befolkning ville komme nærmere levestandarden i Vest-Europa og USA hvis de skaffet seg en mer liberal økonomi og et verdensbilde som var mindre hemmende for individets søken etter lykke. V. S. Naipaul oppsummerte denne troen på en verdensomspennende vestliggjøring i en tale på en høyreorientert tenketank i New York i 1990, der han hyllet «søken etter lykke» gjennom individuell virksomhet som menneskehetens største bedrift. «Jeg synes det er fantastisk,» sa han, «å se at denne tanken – bare en setning i forarbeidet til den amerikanske grunnloven – etter to hundre år og etter de grusomme hendelsene i den første delen av dette århundret, endelig er blitt en universell realitet.» Den amerikanske higen etter lykke «kan ikke føre til fanatisme», forsikret Naipaul overfor sitt America First-publikum, og «andre, mer rigide systemer vil til slutt feies bort, også de religiøse.»

I løpet av den «lange kampen» mot Sovjetunionen var denne typen forestillinger om at ikke-Vesten gradvis skulle nærme seg det liberal-demokratiske Vesten, et nyttig motstykke til det kommunistiske programmet om voldelig revolusjon. Som Naipauls optimisme tyder på, virket de til og med gjennomførbare i noen år etter at den kalde krigen var avsluttet. Men planene om en verdensomspennende oppslutning om den vestlige modellen underslo alltid Vestens egen, usedvanlig brutale, inntreden i den politiske og økonomiske moderniteten.

Massevold, rotløshet og ødeleggelse hadde vært en del av den første fasen i et menneskelig eksperiment som så langt hadde vært uten sidestykke i Europa og USA. Som Marx og Engels, mer oppglødde enn sørgmodige, skrev i Det kommunistiske manifest (1948), er den moderne tidsalder, revolusjonert av et uhemmet verdensmarked, en verden der «[a]lle faste, inntørkede forhold med sitt følge av gamle, ærverdige forestillinger og meninger oppløses […]. Alt som er standspreget og stillestående damper bort, alt som er hellig vanhelliges». 1800-tallets mest sensitive tenkere, fra Kierkegaard til Ruskin, trakk seg i avsky tilbake fra denne formen for modernisering, selv om de ikke alltid innså de mørkere sidene ved den: grisk kolonialisering og brutale kriger i Asia og Afrika, institusjonaliseringen av fordommer som antisemittisme og utstrakt terror, som ble forverret av pseudovitenskap, eller det Theodore Roosevelt kalte «raseselvmord».

Mot slutten av 1800-tallet begynte de ledende samfunnsklassene i Europa og Japan å reagere på skadene og uroen som verdensmarkedet skapte, ved å mane til samlet motstand mot indre og ytre trusler idet de skapte nye fabler om etnisk og religiøs solidaritet og gjorde bruk av militaristisk nasjonalisme i noe de hevdet var en kamp for tilværelsen. I første halvdel av 1900-tallet var det ikke bare nazister og fascister som omfavnet sosialdarwinismens teorier og gjorde frenetiske forsøk på å modernisere dem. Disse teoriene ble støttet over hele Europa og USA, samt blant de utdannede og fremadstormende samfunnsklassene i Tyrkia, India og Kina.

I løpet av 1940-årene var konkurrerende nasjonalistiske bevegelser i Europa innblandet i de mest barbariske krigene og forbrytelsene mot religiøse og etniske minoriteter i menneskehetens historie. Det var først etter andre verdenskrig at europeiske land ble tvunget til å se for seg mindre antagonistiske politiske og økonomiske relasjoner, og da i stor grad under press fra USAs økonomiske og militære makt. Dette førte i sin tur til avkolonisering og opprettelsen av Det europeiske fellesmarked.

De siste tiårene har det likevel bare ytterst sjelden blitt innrømmet at moderniseringen er en historie som har vært preget av blodbad og kaos, mer enn av fredelig samdrektighet, og at vold, hysteri og desperasjon slett ikke var enestående for nazi-Tyskland, det fascistiske Italia eller det kommunistiske Russland. Europas enestående historie etter 1945, med vedvarende økonomisk vekst og demokratisk utvikling, bidro til å tilsløre dypereliggende uroligheter og langvarige traumer. De rensende historiefortellingene som hyller hvordan opplysningstiden eller Storbritannia eller Vesten skapte den moderne verden, satte de to verdenskrigene i en atskilt boks og isolerte stalinisme, fascisme og nazisme som uhyrlige avvik fra hovedstrømningene i europeisk historie.

«Totalitarismen» med dens flere titalls millioner ofre ble definert som en skadelig reaksjon på en god opplysningstradisjon tuftet på rasjonalisme, humanisme, univeralisme og liberalt demokrati – en tradisjon som er blitt betraktet som en uproblematisk norm. Det var tydeligvis for foruroligende å innrømme at totalitaristisk politikk var en utkrystallisering av de ideologiske strømningene som skylte over hele Europa mot slutten av 1800-tallet, enten det var vitenskapelig rasisme, jingoistisk nasjonalisme, imperialisme, overdreven tro på tekniske framskritt, estetisert politikk, utopianisme, sosialt entreprenørskap eller voldelig kamp for tilværelsen.

Denne forunderlige likegyldigheten overfor en mangefasettert fortid, den kalde krigens fikse idé om totalitarisme, og ikke minst alle Vesten mot resten-forestillingene som dukket opp i kjølvannet av 11. september, forklarer hvorfor vår egen raseriets tidsalder har ført til en god del uforholdsmessig stor frykt og forvirring, oppsummert av den anonyme bidragsyteren til New York Review of Books, som var overbevist om at Vesten «aldri kan opparbeide seg tilstrekkelig kunnskap, stringens, fantasi eller ydmykhet til å forstå fenomenet IS». Dysfunksjonaliteten i demokratiske institusjoner, økonomiske kriser og sinte og engstelige borgere som drives i retning av rasistisk politikk i Vest-Europa og USA, har nå avslørt hvor skjør og sjelden deres samfunnsbalanse var i epoken etter 1945. Det har også blitt tydeligere hvordan venstre- og høyresidens, eller «sentrumsliberale» politikere og teknokraters ideer om menneskelig utfoldelse og selvrealisering, sjelden tok i betraktning begrensende faktorer som avgrensede geografiske områder, minkende naturressurser og skjøre økosystemer. De som utformer politikken har helt til nylig unnlatt å ta slike begrensninger på alvor, knapt skjenket dem en tanke, og langt mindre forutsett at industriell vekst og intensivert forbruk ville føre til global oppvarming.

Ikke overraskende har de moderne religionene basert på verdslig salighet underminert sin egen viktigste trosartikkel: at framtiden vil bli materielt bedre enn nåtiden. Det er intet mindre enn denne forventningen, som er så sentral i moderne politisk og økonomisk tenkning, som har gått tapt i dag, spesielt blant de som selv aldri har hatt det bedre. Historien virker brått svimlende uavklart, akkurat slik Henry James opplevde det da krigen brøt ut i 1914 og han kom i tanker om at 1800-tallets applauderte framskritt var en ondsinnet illusjon – «tidevannsbølgen som bar oss framover var hele tiden på vei mot dette og dets store Niagara».

Det vil imidlertid ikke bli lett å gi avkall på ideologiske overbevisninger – det moderne surrogatet for religiøs tro – eller oss-mot-dem-tenkning. Islam-ekspertene som dukket opp i kjølvannet av 11. september, driver mer og mer intens krigføring for hvert terrorangrep, godt hjulpet av teoretikere som fremmer «kollisjonen mellom sivilisasjonene» og andre intellektuelle roboter fra den kalde krigen som var programmert til å tenke i binære motsetninger (den frie verden mot den ufrie, Vesten mot islam) og begrense leksikonet sitt til ord som «ideologi», «trussel» og «generasjonskamp». Forutsigbart nok fører epidemien av pseudo-forklaringer – islamofascisme, islamsk ekstremisme, islamsk fundamentalisme, islamsk teologi, islamsk irrasjonalisme – til at islam mer enn noen gang framstår som et begrep på jakt etter et innhold, samtidig som det bidrar til at en spektakulært uensartet befolkning på 1,6 milliarder mennesker mistenkeliggjøres i restens øyne.

I de senere årene har islamofobiens kvern malt fortere og fortere, drevet av demagoger som sørger for at muslimer blir målskive for det ufokuserte raseriet og frustrasjonen blant innbyggere som føler seg forbigått eller skjøvet til side i svært ujevnbyrdige samfunn. Mange enkeltmennesker lever med konstant frykt i en verden der alle sosiale, politiske og økonomiske krefter som er bestemmende for livene deres, virker ugjennomtrengelige. Mens globalisering og flytende markeder begrenser nasjonalstatenes autonome handlingsrom, og flyktninger og innvandrere utfordrer de rådende forestillinger om borgerskap, nasjonal kultur og nasjonale tradisjoner, brer fryktens og usikkerhetens sump stadig om seg. Selv de relativt velstående blir grepet av et febrilsk konkurransebehov og hisser seg opp over mulighetene de kan gå glipp av: De blir tilbøyelige til å dikte opp fiender – sosialister, liberalere, en mørkhudet utlending i Det hvite hus, muslimer – og gi dem skylden for sine egne indre plager.

Under slike betingelser kan islamofobien ikke annet enn å blomstre; den gir næring til demagogene på samme måte som den folkelige antisemittismen gjorde under Europas moderniseringskriser. Voltaire, som hyppig omtales som ytringsfrihetens og toleransens apostel, la for dagen en alminnelig tendens til å projisere frykt og skyld etter å ha blitt grepet i ulovlig finansspekulasjon i Berlin. «En jøde,» sa han og foregrep det sene 1800-tallets tyske og franske protofascister, «tilhører intet annet land enn det han tjener penger i.» Jakten på en troverdig syndebukk ble mer intens etter den jødiske emansipasjonen, som fant sted samtidig med at middelklassen og underklassen i Frankrike og Tyskland opplevde politiske og økonomiske traumer (ordet «antisemittisme» ble første gang brukt i 1870-årene). Theodor Herzl, som hadde vært vitne til at en «enorm majoritet» i Frankrike forlangte å se den jødiske militæroffiseren Albert Dreyfus straffet etter å ha blitt utsatt for falske anklager om landsforræderi, var mot slutten av 1800-tallet overbevist om at Menneske- og borgerrettighetserklæringen bare var tomme ord, og at europeiske jøder måtte opprette et nytt hjemland der de var skjermet mot det moderne Europas patologisering. Men de fanatiske etno-nasjonalistene i dagens Israel, som anklager sine egne kosmopolitiske og liberale medborgere for å undergrave fellesskapet, greier å gjenta nærmest nøyaktig den samme retorikken som tyske og franske antisemitter brukte på midten av 1900-tallet. Slike dystre historiske ironier og paradokser tydeliggjør at den identiteten Vesten ofte tillegges (som stadig mer moderne, i motsetning til det statiske, barbariske islam), verken er stabil eller sammenhengende.

Radikale islamister blir i dag vanligvis beskrevet som antimoderne og anti-vestlige fanatikere, men deres intellektuelle forfedre vokste fram i den moderne Vesten, sammen med forfedrene til en lang rekke vestlige nasjonalister fra Ungarn til USA, som i dag krever autentisk frihet fra storbybaserte eliter. Jean-Jacques Rousseau, parisersalongenes indignerte outsider, hadde begynt å kritisere det moderne, kommersielle samfunnet for å være moralsk korrupt og urettferdig lenge før Adam Smith formulerte den klassisk liberale og moderne kosmopolitiske visjonen om egeninteresse og konkurranse mellom individer og nasjoner.

Rousseau, «historiens største militante lowbrow og en genial gategutt», for å si det med Isaiah Berlins minneverdige ord, var den første som idealiserte antikkens samfunn for deres begrensende tradisjoner, militaristiske etikk og tøffe plikter, og som skisserte en annen, mer meningsfull tilværelse for menneskene – et aggressivt asketisk, om enn fremmedfiendtlig samfunn. Denne hårsåre og klossete sveitseren avviste blankt opplysningstidens forutsetning om at menneskeheten gikk framover, og advarte om at en sivilisasjon basert på endeløs konkurranse, begjær og forfengelighet ødelegger noe av det verdifulle i det naturlige mennesket: Dets enkle tilfredshet og u-selvbevisste egenkjærlighet.

Rousseau, som ble gjort til narr av sine samtidige landsmenn, fant begeistrede lesere til sine bekjennelser av misnøye og ubehag over hele Europa: unge menn i den tyske provinsen som Herder og Fichte, som sydet av uvilje mot en overveiende metropolittisk sivilisasjon bestående av innflytelsesrike sleipinger som så ut til å nekte dem en rotfestet, autentisk tilværelse. Mens han selv trakk seg tilbake fra samfunnet som sådant, beredte Roussseau veien for ny-tradisjonalistiske tilbakeslag hos et selvtilfreds småborgerskap.

I Tyskland utviklet det seg en mottradisjon i symbiotisk opposisjon til det liberale, universalistiske idealet om individets søken etter egeninteresse; den insisterte på å søke følelsesmessig tilfredsstillelse gjennom egenutdannelse, fellesskap, ritualer og erindring. Næret av sosial og økonomisk misnøye og kulturell desorienterthet, bidro militant nasjonalisme og sosialisme til å gjenopprette det religiøse idealet om transcendens ved å framstille det som oppnåelig her på jorden. Jakten på individets frihet antok stadig mer desperate former idet århundret nærmet seg slutten: i filosofier om viljen til makt og ødeleggelse. Som et svar på internasjonal terrorisme gjenninnførte flere regjeringer tortur, opprettet militærdomstoler og dannet internasjonale spionnettverk. Første verdenskrig knuste til slutt 1800-tallets fasade av utvikling og framskritt.

Da krigen brøt ut i 1914, var Europa preget av en voldsom euforisk stemning. Voldsbruken og hatet virket for mange som et løfte om frigjøring fra den kvelende korrupsjonen og kjedsomheten i det borgerlige samfunnet. Da hadde dyrkingen av Napoleon og krigersk sjåvinisme gjennom hele 1800-tallet gjenspeilet det ubehaget som hadde oppstått som følge av tap av religiøs tro og en akutt maskulinitetskrise. De rastløse unge mennene på De britiske øyer som søkte heltedåder eller plyndringstokter, deltok i frigjøringskriger og bygde handelsimperier verden over – i India, Java og Australia så vel som på det amerikanske kontinentet. Men det var mannen fra Korsika som gjennom sitt forsøk på å erobre verden på mest slående vis, legemliggjorde den menneskelige viljen som er frigjort fra tradisjonelle begrensninger og innrettet på mestring og kontroll. Det var ikke bare franske forfattere som Stendhal som savnet det skjønne og storslagne livet under napoleonskrigene, og som bare hadde avsky til overs for det smålige borgerskapet og lovens kjedsommelige tirader. Som den sveitsisk-franske forfatteren Madame de Staël skarpsiding påpekte, virket Napoleons halvt autistiske mannssjåvinisme forførende «både på hans fiender og hans tilhengere».

Nietzsche var blant dem som hyllet den seierrike korsikaneren, som han mente man hadde å takke for at «mannen igjen er blitt herre over forretningsmannen og filisteren», og viktigere, over kvinner som var blitt bortskjemt av «moderne ideer». Velutdannede unge menn som higet mot nye høyder, eller med Byrons ord, «hinsides begjærets grenser», styrtet til fra alle kanter av Europa for å kjempe for Hellas’ frigjøring, datidens spanske borgerkrig (og de døde ofte like raskt og meningsløst som Byron selv). Tusenvis av unge europeiske menn dro også av sted til Sør-Amerika for å kjempe for saker som satte hjertene i brann, men som de sjelden forsto.

Jevgenij Onegin i Pusjkins verseroman, den første av mange «overflødige» menn i russisk litteratur, går med en moteriktig «Bolívar»-hatt og eier en statuett av Napoleon og et portrett av Byron (Pusjkin, som lette etter en modell til en frihetskjemper samme år som Byron døde, landet på profeten Muhammed i diktsyklusen Imitasjoner over Koranen). I anstrengelsene for å holde tritt med Vesten, masseproduserte Russland åndelig ubefestet ungdom med en kvasi-byronsk idé om frihet, en forestilling som fikk ytterligere næring fra de tyske romantikerne, men som hadde svært dårlige betingelser for å realiseres. Rudin i Turgenjevs roman av samme navn er en slik «lovløs vandrer i sitt eget mørke sinn». Han ønsker å hengi seg «helt og holdent» til «en eller annen tåpelig sak», og ender med å dø på en parisisk barrikade i 1848.

Selv den forkjælte engelske dikteren Arthur Hugh Clough følte seg kallet til å kommentere lengselens og ubestemmelighetens nye åk i Amours de Voyage, en verseroman basert på forfatterens egen pinefulle reise gjennom Europa i 1848/49, der hovedpersonen bestemmer seg for å la være å kaste seg inn i kampen for italiensk selvstendighet:

Jeg liker ikke å bli beveget: For viljen er opphisset, og handling er en ytterst farlig ting; jeg skjelver for noe kunstig, en hjertets uredelighet og ulovlig aktivitet.

Andre, som Rimbaud, var ikke fullt så kresne. «Jeg gjør meg nå så tarvelig jeg makter,» skrev han i en alder av bare seksten år, «tanken er å nå det ukjente gjennom en forvirring av alle sanser.» Idet han hevdet at «man må være fullt og helt moderne», reiste den franske dikteren fra langhåret omstreiferliv i Europa og desertering på Java, til våpensmugling i Etiopia. Oscar Wilde hyllet «synden», en «intensivert individualisme», som en nødvendig frigjøring fra kjedsomhet, stagnasjon og middelmådighet. I Selvmordet (1897) strevde Émile Durkheim med å forstå et av sin tids store mysterier: hvorfor et forbløffende høyt antall europeere valgte å ta livet av seg i en epoke med hurtig økonomisk vekst, stigende lese- og skriveferdigheter, stadig bedre kommunikasjonsmidler og økende selvbevissthet.

Dostojevskij hadde allerede tydelig sett hvordan enkeltindivider som var opplært til å tro på et luftig begrep om personlig frihet og selvbestemmelse, kunne bryte løs fra en lammende ambivalens og begå vilkårlige drap og delta i paranoide opprør – podvig, eller den spektakulære åndelige utforskningen skikikelsene i Dostojevskijs romaner higer etter. Russiske forfattere anså vilkårlige kriminelle handlinger som et paradigmetilfelle der frie individer hevdet sin egen identitet og egen frie vilje. Mikhail Bakunin var imidlertid den mest innflytelsesrike teoretikeren innenfor dette reductio ad absurdum av ideen om individets frihet: Den revolusjonære, skrev han dystert i 1869, har «kappet alle bånd til samfunnsordenen og hele den siviliserte verden, med alle dens lover, gode manerer, konvensjoner og moral. Han er dens nådeløse fiende og fortsetter å leve i den med et eneste formål – å tilintetgjøre den.» Også i virkeligheten gjorde brokete grupper av anarkister og nihilister opprør mot det Nikolaj Berdjajev kaller «historiens urettferdighet, mot falsk sivilisasjon», de håpet at «historien skal ta slutt, og et nytt liv begynne, utenfor og over historien».

Forsøkene på å frigjøre seg fra historiens åk – enten betraktet som en uutholdelig klisjé eller den strake veien til modernitetens jernbur – og revolusjonen i den menneskelige bevissthet, antok et stort spekter av politiske, åndelige og estetiske former i dette fin de siècle, fra sosialisme, nasjonalisme, anarkistisk nihilisme og Arts and Crafts-bevegelsen, til italiensk futurisme, teosofi og symbolistisk poesi. Mens det liberale demokratiet vaklet under vekten av massepolitikk og den globale kapitalismen ble rammet av sin første store nedgangstid, dukket det opp massemanipulatorer som, med Hugo von Hofmannsthals ord, påpekte at «politikk er magi» og at «han som vet å lokke fram kreftene fra dypet, ham vil de følge».

Denne militante løsrivelsen fra en sivilisasjon basert på gradvist framskritt under ledelse liberal-demokratiske tillitsmenn – en sivilisasjon som ble opplevd som opprørende falsk og svekkende – raser nå langt utover Europas grenser, og den preges av en mer omfattende, dypere og mer uhåndgripelig higen etter skapende ødeleggelse, samtidig som globaliseringens sterke vindkast rykker mange politiske og samfunnsmessige landemerker opp med roten. I ettertid utkrystalliserte Gabriele D’Annunzios opprør i Fiume mange temaer som gjærer i vår egen globaliserte verden, så vel som de som fant sted i hans egen åndelig sett urolige tid: den tvetydige frigjøringen av menneskeviljen, individualitetens utfordringer og farer, lengselen etter å bli fortryllet, flukten fra kjedsomhet, forvirret utopisme, handlingsrettet politikk, trangen til å hengi seg til massebevegelser med strenge regler og karismatiske ledere, og dyrkingen av frelsende voldsbruk.

Med sin uttalte forakt for kvinner artikulerte D’Annunzio og tilhengerne hans en kvinnefiendtlig fantasi om herredømme som uten blygsel proklameres av rasister og kultursjåvinister i dag. Denne forløperen for dagens militante internett-strømmere bedrev utstrakt estetisering av politikken og skisserte et sannsynlig sluttspill for en verden der, som Walter Benjamin skrev, menneskehetens fremmedgjøring overfor seg selv «har nådd en slik grad at den kan oppleve sin egen tilintetgjørelse som en førsteklasses estetisk nytelse».

Det er oppklarende å innse at da D’Annunzio åpnet for wagnersk politikk som storslått teater, var det bare om lag 20 prosent av verdens befolkning som levde i land som i det hele tatt kunne påstå seg å være selvstendige stater. I Asia og Afrika var det fortsatt tradisjonelle religioner og filosofier som forsynte de fleste mennesker med den grunnleggende og vesentlige tolkningen av verden som gir livet mening og skaper sosiale bånd og en felles verdensoppfatning. Det fantes også en sterk familiestruktur og profesjonelle og religiøse institusjoner som definerte fellesskapets beste og den enkeltes identitet. Disse tradisjonelle båndene – føydale, patriarkalske og sosiale – kunne være svært undertrykkende. Men de gjorde menneskene i stand til å leve sammen, i all sin ufullkommenhet, i de samfunnene de var født inn i.

I 1919 var det med andre ord relativt få mennesker som kunne bli skuffet over den liberale moderniteten, siden bare et ørlite mindretall hadde fått muligheten til å glede seg over den i utgangspunktet. Siden den gang har flere milliarder mennesker blitt eksponert for løftene om individuell frihet i en global, nyliberalistisk økonomi som fordrer konstant improvisering og tilpasning – og like rask foreldelse. Men som Tocqueville advarte om, «for å leve i frihet, må man venne seg til et liv fullt av uro, forandringer og farer». Ellers beveger vi oss raskt fra ubegrenset frihet til et behov for ubegrenset despoti. Tocqueville forklarte det slik:

Når det ikke finnes noen autoritet i religiøse eller politiske saker, vil menneskene snart bli skremt ved utsiktene til ubegrenset frihet. Når alt er i stadig bevegelse, blir de redde og trette. Når intellektets verden er i fullstendig bevegelse, vil de at alt i den materielle verden i det minste skal være fast og stabilt, og fordi de ikke makter å gjenoppta sin tidligere tro, vil de underkaste seg en hersker.

Akkurat denne erfaringen av individuell frihet i et tomrom er nå utbredt blant befolkningsgrupper i den «utviklede» verden så vel som i den verden som er underveis i utviklingen og den «underutviklede» verden. Og en lang rekke land som er underveis i «moderniseringen», med stigende lese- og skriveferdigheter og synkende fødselstall, befinner seg nå i politiske og emosjonelle møtepunkter som vi kjenner godt fra den «moderniserte» verdens historie. Selvmords- og depresjonstall, for å ta en velkjent statistikk, har skutt i været i de landene som har den raskest voksende økonomien. Det samme har antallet unge selvmordsbombere som forsøker å realisere sin egen variant av podvig.

Et moralsk og åndelig tomrom blir igjen fylt av anarkistiske uttrykk for individualitet og en forrykt jakt på erstatningsreligioner og former for transcendens. Det siste – stort sett i en eller annen fjollete form – ble i sin tid gjenspeilet i den wagnerske mytebyggingen i Det andre rike etter tysklands samling i 1870/71, og i Dostojevskijs tusenårsfantasi om Moskva som «Det tredje Roma». Jakten på solidaritet og frihet kommer i dag til uttrykk blant de som forsøker å gjenreise hinduismens tapte ære i India, samt blant de som prøver å opprette et kalifat i Midtøsten og Nord-Afrika.

Selv om IS kan framstå som den mest spektakulære negasjonen av den liberale modernitetens dyder, håpet om å skape velstående samfunn med frie og likestilte innbyggere, er IS bare en av mange strømninger som tjener på et verdensomspennende utbrudd av individuelle og kollektive opprør. Det vil neppe vare lenge. Men improviserte kopier dukker opp fra San Bernardino i California til Dhaka i Bangladesh, og den suksessen rasistiske nasjonalister og forkjempere av eget kulturelt overherredømme nyter verden over, burde få oss til å gå igjennom våre grunnleggende antakelser om orden og kontinuitet på nytt – vår tro på at de menneskelige godene som så langt er oppnådd av et heldig mindretall, også kan bli en virkelighet for det stadig voksende flertallet som higer etter dem.

De to måtene menneskeheten kan ødelegge seg selv på – gjennom global borgerkrig eller ødeleggelse av miljøet – er hurtig i ferd med å konvergere. I dag kommer global oppvarming til uttrykk ikke bare ved at havet stiger, stadig hyppigere ekstremvær, fiskedød i elver og innsjøer eller ørkenspredning i store regioner på kloden. Den kan også merkes i voldelige konflikter i Egypt, Libya, Mali, Syria og mange andre steder som er utsatt for stigende matvarepriser, tørke og svekket tilgang til ferskvann. De store strømmene av flyktninger og migranter fra skadede områder, som allerede har ført til kriger i Asia og Afrika, skaper nå politisk uro i Europa.

Vi må spørre om hvorvidt de millionene unge mennesker som verden over er i ferd med å bli klar over hva de har arvet – noe som selv for de rikeste blant dem også omfatter global oppvarming – er i stand til å realisere modernitetens løfte om frihet og velstand. Kan de triumferende aksiomene om individuell selvbestemmelse og egeninteresse, slik de er formulert og fremmet av et privilegert mindretall, fungere for flertallet i en overbefolket verden der alle er avhengige av hverandre? Eller er dagens ungdom, i likhet med mange europeere og russere i tidligere tider, dømt til å vakle mellom en følelse av utilstrekkelighet og fantasier om hevn?

Teksten her er et utdrag av Pankaj Mishra Raseriets tidsalder, oversatt fra engelsk av Agnete Øye, og nylig utgitt av Solum Forlag.

Pankaj Mishra

Pankaj Mishra

Pankaj Mishra (f. 1969) er en indisk tenker og essayist. Han er forfatter til bøker som From the Ruins of Empire (2012) og Age of Anger (2017).

Facebook

Twitter