Germany, oh Germany!

De lette etter noe spesielt og fant det ofte i sengen: Englands forfattere i Tyskland – en underholdende litteraturguide av Wolfgang Kemp.

Die Welt, 15. mai 2010

En snodig bok. Leseren bør forstå det som et variasjonsverk over temaet som den geniale Ian Buruma, en brite av hollandsk og tysk-jødisk opprinnelse, har presentert i essayet «Anglomania»: De nevrotisk anspente og ofte så produktive relasjonene mellom øyriket og kontinentet. I den briljante studien Foreign Affairs har kunsthistorikeren Wolfgang Kemp, som til daglig underviser i Hamburg, vendt ryggen til fagområdet sitt. Han har utelukkende tatt for seg britiske (og noen amerikanske) litterater som vevde sine skjebnetråder sammen med Tyskland i første halvdel av forrige århundre. På akademisk manér streber han i første kapittel etter en avgrensning av stoffet: Han vil kun befatte seg med forfattere som kom til Tyskland «med et spesielt og personlig anliggende» og ikke bare hadde til hensikt «å reise gjennom» landet eller oppsøke det «som feriemål». Naturligvis har ikke forfatteren holdt seg strengt til sine kriterier, noe han selv innrømmer. Det er ikke bare briter han slipper til, men også (delvis) angliserte amerikanere (som T.S. Eliot og Ezra Pound), og etterhvert får til og med «journalister, diplomater og soldater» passere, «dersom deres beskjeftigelser i og med Tyskland overstiger utrykningsordren deres» (hva nå det måtte bety). Mens han skrev boken, brydde han seg gudskjelov ikke altfor mye om den selvpålagte systematiseringen, men forteller levende, med en god porsjon humor og full av glede over anekdotene om disse personenes eventyr i Tyskland.

Men han fortier heller ikke kjedsomheten som hjemsøkte mange av de britiske gjestene, heller ikke deres forferdelse over «de heslige tyskerne», dette uslepne, bråkende og taktløse folket som en sensibel og samtidig så hovmodig dame som Virginia Woolf kun fant frastøtende, ja, som gjorde henne syk og tvang henne på flukt tilbake til Bloomsbury.

Det kan heller ikke påstås at avantgardeforfatterinnen fru von Arnim, som hadde litterære møter med det – ikke bare «trivelige», men ofte bent frem uhyggelige – riket midt i Europa, hadde funnet lykken i Tyskland, selv om hun holdt det ut i selskap med en uelsket, men likevel respektabel mann. Hennes første bok var et barn av det monotone landlivet på et gods i Pommern og ble en overraskende suksess. Elizabeth and her German Garden solgte i et opplag på 300 000 – en triumf som gjentok seg da Elizabeth von Arnim, som var av australsk herkomst, ble gjenoppdaget i Tyskland for mer enn ti år siden. Hennes sjarm, hennes vidd, hennes talent for å observere mennesker, fremfor alt hennes underholdende, og dramatisk iscenesatte, fortellerkunst vant henne posthumt et bredt publikum og et opplag som hun antageligvis aldri hadde våget å drømme om. Hos henne fant de tyske leserne noe deres skrivende landsmenn som regel ikke kan gi dem: litteratur som er underholdende på høyt nivå.

Dette kunne også blitt sagt om Kemps bok, som gir avkall på lærdommens høystemte tone, selv om flere passasjer gir grunn til å anta at teksten kunne vært destillert fra en forelesningsrekke, og at diktanalysene her og der smaker av seminaroppgaver. Alt i alt har Kemp stappet en mengde viten inn i en fortelling som ikke er uten komikk: For eksempel når han skildrer de lange oppholdene i Tyskland som Ford Madox Ford, hvis egentlige navn var Hueffer, ville bruke for å tiltvinge seg naturalisasjon: Dette var en nødvendig forutsetning for å arve en rik tante i Boppard. Tålmodigheten strakk ikke til, selv om han fikk besøk av den eksentriske og geniale Ezra Pound i Gießen. Pound skrev på den tiden trubadurdikt under navnet Bertran de Born. Hans ledsagerske Violet Hunt, som gjerne utgav seg for å være hans kone (selv om han ennå ikke var skilt), ble dratt mot London igjen. T.S. Eliot, mutert fra amerikaner til engelskmann, kom til Marburg i juli 1914 for å studere nykantianismen, som var basert der. Det lot ikke til at poeten, forleggeren og redaktøren leste aviser. Så sent som 26. juli skrev han: «Jeg kommer ikke til å ha noe spennende å berette om …» Bortsett fra en flørt med datteren til prosten han hadde leid seg inn hos, på de trivelige kveldene da man leste høyt og spilte klaver … Kemp tar i bruk britenes kolonalistisk-rasistiske formel: «going native». Krigen fikk Eliot raskt tilbake til London igjen.

Tyskland, lærdommens og den kurbadbaserte sunnhetskultens Mekka, senere den erotiske frihetens skadde paradis. Før 1914 begav «man» seg til Bad Homburg eller Baden-Baden om sommeren, også til Bad Wörishofen – nærmest et slags «must» for rike herrer og damer fra hele verden, men også for litterater som hadde råd til det (eller ikke). Unge mennesker flyttet inn i «pensjonater» hvor de kunne innta rimelige måltider. De var billigere enn hotellene og hadde en mer utvungen atmosfære som særlig egnet seg til å gjøre nye bekjentskaper. Newzealandske Katherine Mansfield forsynte en samling fortellinger med den velrettede tittelen In a German Pension. Mansfield var kommet til Tyskland for å føde et barn i all hemmelighet – barnet var dødfødt. Det hindret henne ikke i å våge seg på nye eventyr, for eksempel med en polsk svindler som smittet henne med syfilis, noe som førte til hennes tidlige død. Oven i kjøpet drev han med utpressing mot mannen hennes. Baronesse Richthofen, som hadde rømt fra sin første mann, åpenbarte i et bayersk pensjonat, på en slags bryllupsreise, sine erotiske kunster for poeten og romanforfatteren D.H. Lawrence, som ble grepet av takknemlighet. Som Kemp skriver, avholdt ikke lidenskapen henne fra å utøve «sin spesialitet, sidespranget».

Et tidssprang, et miljøskifte, en radikalt forandret atmosfære: Frøken Schröders pensjonat i Berlins Nollendorfstraße, hvor Christopher Isherwood hvilte sitt hode, i den grad han fikk sove, og ikke var på sporet av de angivelig så friske tyske guttene fra forstedene, fortrinnsvis arbeiderbarn, som riktignok var arbeidsløse. Ved siden av W.H. Auden, som berømmet Berlin for å være «the bugger’s daydream», var Stephen Spender den tredje som sluttet seg til det engelske dikterforbundet. Fra ham stammer det inntrykksfulle utsagnet: «Sex med arbeiderklassen hadde selvfølgelig politiske konnotasjoner. På denne måten kunne de politisk venstreorienterte virkelig få følelsen av å komme i nærkontakt med arbeiderklassen.»

Det er grunn til å frykte at Wolfgang Kemps bemerkning om at dette på ingen måte var ironisk ment, holder stikk. Med samme alvor tjenestegjorde Spender halvannet tiår i «Kongressen for kulturell frihet», som ble grunnlagt av Arthur Koestler som en samlingsbevegelse av antikommunistiske intellektuelle i Vesten. Mer forsonlig lyder viddet som den geniale Auden priste sin lykksalighet med i (haltende) tyske dikt: «Der ist ein schöne Junge / Er wohnt jetzt in Berlin / Wo ich in vier Monaten soll wieder kehren hin … Er hat zwei nette Eier / Ein fein Schwanz auch dazu / Wenn wir ins Bett uns legen / Dann gibt es da kein Ruh …»1 Men det var Isherwood som udødeliggjorde ekspatriatenes tysklandseventyr med The Berlin Stories, som i sin tur inspirerte den henrivende musikalen Cabaret og en storartet filmversjon.

Etter denne bisarre apoteosen vil man bare nødig innlate seg på de tysk-engelske sammenkomstene i Det tredje rike: Da den britiske fascistlederen sir Oswald Mosley giftet seg i Berlin med Diana Mitford, en av lord Redesdales døtre, var rikskansler Adolf Hitler og riksminister dr. Josef Goebbels æresgjester. Dianas søster Unity, som Hitler forgudet, skjøt seg i hodet da annen verdenskrig brøt ut, men overlevde. Hun måtte drasse på sin elendighet til sent i førtiårene, mens den mest beryktede propagandisten av britisk herkomst, William Joyce alias Lord Haw-Haw, ble dømt til døden ved hengning lenge før. Uten for mye om og men tilgav den angelsaksiske offentligheten den viktigste og mest produktive av alle underholdningsforfatterne, P.G. Wodehouse, for hans forsyndelser: Den verdensfjerne forfatteren ble overrent av Wehrmacht i sitt hjem i Frankrike i 1940, og etter flere måneder i fangenskap følte han seg klar til å skrive seks tyskvennlige taler for den amerikanske radiokanalen CBS. For dette ble han satt på frifot sammen med sin kone og slapp videre uleiligheter. Mens da Ezra Pound kom til seg selv etter sin propagandavirksomhet for Mussoliniregimet, befant han seg i en psykiatrisk klinikk i Washington.

Alt dette og mye mer tilbyr Wolfgang Kemp oss i sin tysk-angelsaksiske litteraturhistorie. Hvis han vet å underholde og belære sine studenter i Hamburg med en lignende mikstur av seriøs viten og fornøyelse, da har de mer flaks enn man vanligvis har i våre akademiske kretser.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Wolfgang Kemp:
Foreign Affairs: Die Abendteuer einiger Engländer in Deutschland 1900-1945
Hanser Verlag, 2010

 

1 Gjendiktet: «Han er en gutt så fin / Han bor nå i Berlin / Om fire måneder skal jeg dit … Han har to flotte baller / En pen pikk òg / Når vi går til sengs / Er det ikke ro å få …» O.a.

Klaus Harpprecht

Facebook

Twitter