Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Generasjonsstrid

I århundrer har generasjonsinterne oppgjør vært bestemmende for litteraturen. Hvor finner vi de stillingstagende kritikerne idag?

Tidligere publisert som leder i Vagant 4/2011.

Da Helge Krog og Sigurd Hoel ble tildelt Benneches stipend sommeren 1931, kom indre motsetninger i Forfatterforeningen til syne som lenge hadde ulmet under overflaten. Ronald Fangen og Charles Kent var rasende og irettesatte tildelingskomiteen for å ha tilgodesett slike moderne radikalere. For den 40-årige Hoel var brytningen en vekker, ikke bare med tanke på motstandernes reaksjon, men like mye med hensyn til egen praksis. I sin Hoel-biografi skriver Øystein Rottem: «Slappe, dovne, lite foretaksomme, lite konsekvente, altfor tilbøyelige til å gå inn på kompromisser, det var dommen han hadde felt over seg selv og andre radikalere.» Men da den såkalte Benneche-saken tok fyr, var det ikke lenger et alternativ å forholde seg høflig og vennlig overfor sine motstandere: Hoel måtte kaste seg inn i generasjonskampen.

Slike generasjonsinterne oppgjør har i århundrer vært bestemmende for litteraturen, fra Jena-kretsens Athenäum, via miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag på 1920-tallet, til Profil-forfatterne. Idag synes kampviljen å være sørgelig fraværende, også i Vagants spalter, men det skyldes neppe at det ikke finnes konflikter innad i den norske tenke- og skrivemåten. På den ene siden er nok grunnen at vi, i likhet med Hoels radikale kumpaner i 1931, er for slappe, dovne og kompromissvillige, men like viktig er det at et av de uunnværlige redskapene for generasjonskamp har blitt non grata i offentligheten, nemlig den inhabile, ikke-objektive og aktivistiske litteraturkritikken.

11.10.2011 kunne man i Aftenposten lese at Levi Henriksen reagerer på at Knut Faldbakken, som for noen år tilbake var konsulent på en av forfatterens bøker, har anmeldt hans seneste utgivelse i VG: «Jeg opplever at samarbeidet vårt tidligere gjør at jeg ikke kan se på Faldbakken som en objektiv leser.» Henriksens og Faldbakkens uenigheter har naturligvis lite å gjøre med generasjonsstrid eller litteraturhistoriens kraftlinjer, men det prinsipielle i diskusjonen tydeliggjør marginaliseringen av den skjerpede og stillingstagende litteraturkritiske praksisen. Kritikerlagets leder Anne Schäffer mener at Faldbakken er på trygg is, fordi «det er såpass lenge siden» han var Henriksens konsulent, men at kritikerens relasjon til forfatteren må komme klart frem for at «Faldbakken kan anmelde Henriksen med troverdighet». Dette er i tråd med idealene i Kritikerlagets såkalte kritikerplakat, hvis tre første punkter tar til orde for at:

1. Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet.

2. Kritikeren må unngå dobbeltroller som svekker troverdigheten.

3. Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke vedkommendes habilitet. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om vedkommendes integritet.

Med en oppfølgende kommentar til Faldbakken-diskusjonen (15.10.2011) slutter Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås seg til idealene i kritikerplakaten: «[Det] kreves hele tiden god avstand til dem og det man skriver om. Og selvsagt kan man ikke anmelde gode venner eller andre man har en tett relasjon til.» Kritikerlaget og Åmås ønsker å profesjonalisere kritikerrollen, men er habilitetsambisjonen virkelig det rette bud på en vesentlig kritikk?

Det er ikke den uredde og originale kritikeren som her tenkes frem; det er en journalist, eller kanskje aller helst en forbrukerjournalist. Innenfor journalistikken er habilitet og integritet (forstått som i kritikerplakaten) velbegrunnede dyder, men kunstkritikkens oppgave er en annen. Mot den uavhengige og troverdige journalisten, står kritikeren som en litterær skribent, alltid i situert dialog med ideer og posisjoner i omgivelsene. Og hun er en svak kritiker dersom hun nøytralt og distansert vurderer kunstverket som var det en hvilken som helst salgsartikkel på linje med mobiltelefoner eller posesupper.

I sin avhandling om de unglitterære tidsskriftenes forståelsesformer (2001), om­taler Jahn H. Thon vennskapets betydning i dannelsen av litterære grupperinger. Han siterer Friedrich Schlegels Athenäum-fragment 342, hvor nærhet og forståelse er uadskillelig fra kritisk evne: «[Det] største er når to venner på en gang ser deres helligste klart og fullt i den andres sjel, når de – idet de i fellesskap gleder seg over deres verd – kun føler deres begrensninger gjennom den andres fullstendiggjøring. Dette er vennskapets intellektuelle anskuelse.» Thons undersøkelse av de skandinaviske generasjonstidsskriftene Rondo, Heretica og Profil, avdekker flere virksomme sider ved vennskapet. Først og fremst er det knyttet til «likeverdighet», at man «deler verdier og drømmer»: «Denne formen tror jeg kanskje har vært det unglitterære fellesskapets innerste drøm, både når det gjelder konkret arbeidsfellesskap [og] et felles rammeverk for forståelse.» Omsatt i praksis blir dette likeverdet til en idé om «vennskapet som strategisk tenkning».

I det svenske tidsskriftet Kris – grunnlagt i 1979 og redigert av blant andre Horace Engdahl, Stig Larsson og Anders Olsson – var den gjensidige forståelsen i arbeidsfellesskapet grunnlag for en betydningsfull utvidelse av samtidslitteraturens mulighetsrom. Hans-Jørgen Nielsen er et annet eksempel på en kritiker som visste å fortolke og stimulere generasjonen han selv stod innenfor. Bare som venn, fiende og kollega kunne han formulere ideen om 1960-tallets attityderelativisme, en idé som ble viktig ikke bare i Danmark, men også for profilistene her hjemme. Senere innvendinger om at Nielsen skal ha vært en programmatisk forkjemper for meningsfeller fratar ham ikke den sylskarpe mottakeligheten for den danske 60-tallslitteraturens særegenhet.

Forskjellene er ikke mindre i vår samtids­litteratur enn de var for de unge forfatterne på midten av 1960-tallet, eller for romantikerne i Jena rundt 1800, men hvor er konfliktene? Hvor er de stridbare posisjonene og de splittende uttrykkene? Kritikerplakaten gir ikke bare et bilde av en irrelevant kritiker, men også en farveløs og ufarlig en. Ved å unngå enhver berøring med verk skrevet av nærstående meningsfeller, avholder kritikeren seg også fra å adressere de konfliktene der mest står på spill for egen del. Man kunne nok innvende at profilistene, Kris-kretsen og andre unglitterære aktører mest av alt fremstår som selvhøytidelige og hensynsløse. Men mot dette kan vi stille den oppløftende kampviljen og polemiske kraften i en kritikk som våger å tone flagg og kjempe sin egen sak. Da blir det ikke et problem at venner og kolleger anmelder hverandres bøker, slik Norges største kritiker i det tyvende århundre – Sigurd Hoel – og en av Sveriges fremste i samme periode – Olof Lagercrantz – gjorde både titt og ofte. Vennskap og fellesskap er ikke nødvendigvis det samme som nepotisme. Lagercrantz åpnet hjemmet sitt for mange av tidens viktigste forfattere, men tok ikke fem øre for å gå rett fra festen til kontoret hvor han skrev en knusende kritikk av den siste utgivelsen til en av nattens gjester. På samme måte kan et utfall mot en konkurrerende skrivemåte være produktivt, slik som i Jan Erik Volds kritikk av Paal Brekke og Stein Mehren.

De unglitterære tidsskriftene har tradisjonelt søkt å konfrontere og utfordre etablerte posisjoner i samtiden, og både Vinduet og Vagant har i viktige perioder vært definert av redaksjonsmedlemmenes estetiske program. En slik orientering kan selvsagt bli en begrensning, men samtidig kan man anklage tidsskriftenes gjensidige velvilje for å ha bidratt til den sløvende vennlighet som i dag preger den litterære samtalen. Kritikerlagets forbrukerjournalist er perfekt tilpasset en situasjon der litteraturen plasseres i kategorien for tidtrøyte og ufarlig bekreftelse av stivnede forestillinger. Hvis vi derimot ønsker oss noe mer, kan vi ikke fordømme den inhabile og egenrådige aktivisten – vi må heller bejuble henne.

Avatar

Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen

  • Tøyla stridslyst

    I leiaren i Vagant 4/2011 ønskjer Berhard Ellefsen og Sigurd Tenningen seg tilbake til ei litterær offentligheit med generasjonsstrid, kor forfattarar og kritikarar møtes i litterær rus den eine kvelden og slaktar bøkene til kvarandre neste dag. Dei startar med spørsmålet: Kor er dei stillingstakande kritikarane idag? Etter å ha lese teksten til ende, er det ikkje vanskelig å sjå svaret som ligg mellom linjene: I Vagants redaksjon, om berre Kritikerplakaten og Knut Olav Åmås hadde opna for det.

    Ellefsen og Tenningen meiner at krava i Kritikerplakaten om integritet og uavhengigheit står i motsetnad til ein engasjert kritikk der forfattarar og kritikarar kjempar lidenskapeleg for sitt eige litteratursyn. Dei viser til Anne Schäffers utsegn i saka kor Knut Faldbakken blei kritisert for å ha meldt ei bok av Levi Henriksen nokre år etter at han var konsulent for same forfattar. At Schäffer meinte dette måtte vere greit, går dei raskt forbi, for i staden å leggje vekta på ei formulering av Knut Olav Åmås om at ein sjølvsagt ikkje kan melde bøker av ”gode venner eller andre man har en tett relasjon til”.

    Det litterære Norge er eit lite miljø, og jo lenger ein verkar i det, jo meir kompliserte blir habilitetsvurderingane. Kanskje er det slik Ellefsen og Tenningen er inne på, at det er forskjellar i synes på habilitetsvurderingar blant journalistar og kritikarar. Men då bør dei òg skilje på kva som er utspel frå journalisthald og frå kritikarhald. Det burde ikkje vere naudsynt å presisere at Knut Olav Åmås ikkje representerer Kritikerlaget når han uttalar seg om kven ein kan skrive om i avisa, og det sier også sitt at Ellefsen og Tenningen må trekkje inn han for få ei utsegn det har noko for seg å polemisere mot. Om dei kun skulle tatt for seg Kritikerplakaten og Anne Schäffers utsegn, ville det dei i praksis motsette seg, vere kravet om åpenheit rundt ”forhold som kan påvirke habiliteten” (Kritikerplakaten, 3. punkt). Det er vanskeleg å tenkje seg at det dei to leiarskribentene ønskjer seg, er sjansen til å lovprise bøkene til bestevenene og familiemedlemmene sine utan å røpe relasjonane for leserane. Om det skulle vere tilfelle, er dei på kollisjonskurs med Kritikerplakaten.

    Imidlertid får eg inntrykk av at det Ellefsen og Tenningen faktisk gjer, er å legge Kritikerplakatens hovudbodskap (kravet om integritet og uavhengigheit) som eit udiskutibelt grunnpremiss for alle som driv med kritikk. Det er som om dei ikkje ein gong kjem på tanken at vennskap kan oppstå av andre grunnar enn litterære preferansar, eller at nokon kunne la sine litterære vurderingar bli påverka av noko utanfor litteraturen sjølv. I ei ideell verd tenker alle kritikarar slik, men det er vel ingen grunn til å tru at norske kritikarar er den einaste gruppa som ikkje var med i syndefallet.

    Det økonomiske aspektet implikasjonene ved omgrepet ”dobbeltroller” (Kritikerplakaten, 2. punkt) ser dei ikkje ut til å ha vurdert nærare. Som alle sjølvsagt er klar over, er det mange kritikarar som må kombinere ulike typer frilansoppdrag for å halde det gåande økonomisk, eller dei arbeider både som forfattar og kritikar. Då kan til dømes sosial omgang med forlagsredaktørar eller forfattarar påverke habiliteten, både ved at ein kjenner seg sosialt forplikta til å gje ei viss type merksemd, og ved frykt for at negative kritikkar kan påverke sjansane for fleire oppdrag.

    I tillegg kjem sjølvsagt kjærleik, fiendskap og slektskap. Slike sosiale og økonomiske bindingar er det vanskeleg for andre enn kritikaren sjølv å ha full oversikt over, og der er vi òg ulike, nokon av oss er reddare for å utfordre sosiale relasjonar enn andre. Difor er det så viktig at den einskilde kritikar er merksam på alt som kan påverke dømekrafta og i sin tur den faglege og offentlege integriteten.

    For den kritiske autoriteten avheng av habiliteten til den einskilde kritikaren, og då i to tydingar av ordet: At kritikaren har den faglege kunnskapen som er naudsynt, og at lesaren har tillit til at kritikaren ikkje lar andre omsyn enn dei faglege påverke vurderingane sine. Å ivareta denne tilliten er avgjerande for å ivareta kritikkens posisjon i samfunnet.

    Det kan vere på sin plass å gjere ulike vurderingar av habilitetsforhold for ulike medier. Ei melding eller ein artikkel i eit tidsskrift vil ha god plass til fordjuping og argumentasjon, og blir vurdert av kvalifiserte lesarar som kanskje òg har kunnskap om dei ulike litterære miljøa. (Openheit om kjennskap og vennskap er sjølvsagt likevel på sin plass.) Snakkar vi imidlertid om korte bokmeldingar i ei dagsavis, bør habilitetsomsyn blir endå nøyare vurdert, både fordi det er mindre plass til å grunngje vurderingar, fordi eit ålment publikum (på gruppenivå, sjølvagt) har mindre forkunnskap og fordi dei kommersielle utslaga av omtalen vil vere større. Det er vanskeleg å sjå for seg at ei melding i til dømes VG vil ha noko særleg truverd om det ho får formidla på nokre få spaltecentimeter kan bli oppsumert slik: Min gode ven har skrive ei uvanleg god bok og fortenar mange lesarar!

    Eg trur at den manglande generasjonsstriden idag har andre årsaker enn Kritikerplakaten. Det Ellefsen og Tenningen med det retoriske snertne omgrepet ”Kritikerlagets forbruksjournalist” viser til, er kritikarar som prøvar å vurdere kvar einskild bok på eigne premissar, utan å dele litteraturen inn i bøker dei er ”for” eller ”mot”. Denne typen kritisk tilnærming får vi tru spring ut av ei kjensle av plikt til å vere open i møte med kvar einskild forfattar, men kan sjølvsagt òg henge saman med at ein manglar oversikt over det litterære landskapet, og dermed manglar preferansar mellom litteratur som føyer seg inn i etablerte trendar og den som eventuelt går motstrøms.

    I siste tilfelle heng dette tett saman med økonomiske kår for kritikarar som gjer det vanskeleg å dyrke profesjonalitet og langsiktigheit. Mange driv med kritikk kun i ein kort periode, andre har kritikken som ein bigeskjeft og manglar tid til naudsynt fordjuping og etterutdanning. Sjølvsagt ønskjer Kritikerlaget godt kvalifiserte og profesjonelle kritikarar, og vi har stor tru på kompetansen blant medlemmene våre. Men vi veit at det er store variasjonar i arbeidsvilkåra medlemmene jobbar under, til dømes mellom ein professor med fast tilsetting og ein frilansar. Det er difor ei av våre viktigaste oppgåver å jobbe for betre arbeidsvilkår for kritikarar.

    Det forsøksvise åtaket på Kritikerlaget i Ellefsen og Tenningens leiarartikkel oppfattar eg som støvsparking fra ein racerhest som blir halden igjen i startfeltet medan jockyen nærles reglementet. Eg oppfordrar dei til å heller skape den kritikken dei ønskjer seg, og vende pennesplittane mot forfattarar og kritikarar som har eit anna litteratursyn enn dei sjølve. Om dei så ønskjer å skrive om kjentfolk som dei meinar kjem med den nye og/eller den gode litteraturen, samt å slakte folk dei kjenner personleg, kan eg ikkje sjå at Kritikerplakaten hindrar dei i det. Det er inga formulering i Kritikerplakaten som seier noko om vener og fiendar, plakaten forutset berre at kritikarar ivaretek eigen integritet, ikkje berre i sitt eige samvit, men offentleg.

    På vegne av Kritikerlaget: Merete Røsvik Granlund, leiar av arbeidsutvalet i Seksjon for litteratur. Innlegget er tidlegare trykt i Vagant 1/2012.

  • You can leave your hat on!

    I innlegget ”Kritikk og bluferdighet” i Vagant nr. 2/2012 utdjupa Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen ønsket om ein meir engasjert og ”inhabil” litteraturkritikk med hardare frontar mellom ulike generasjonar og grupperingar i litteraturmiljøet. Det opprinnelege utspelet var formulert som eit angrep på Kritikerplakaten; Ellefsen og Tenningen meinte at krava om å verne om eigen integritet, unngå dobbeltroller og vere open om mogelege habilitetskonflikter hadde resultert i ”Kritikerlagets forbruksjournalistikk”. Eg svarte på dette med innlegget ”Tøyla stridslyst” i Vagant 1/2012. Mot slutten av det siste innlegget sitt kallar Ellefsen og Tenningen ideala eg forsvarer for ”fikenblader av forbehold”. Eg får det ikkje til å hengje saman: Eg tolka Kritikerplakaten slik at all kritisk praksis er mogeleg så lenge kritikaren flaggar sosiale bindingar til omtala forfattarar. At krav om openheit skal bli oppfatta som fikenblad er om ikkje anna eit paradoksalt litterært bilete.

    Debatten hittil har latt to problemstillingar gå over i kvarandre, og det blir enklare å ta stilling når ein skil dei frå kvarandre: Den eine er om kritikaren med utgangspunkt i eige litteratursyn skal kunne bruke bokmeldingar til å debattere kva slags litteratur som er interessant og verdifull. Eg kan godt slutte meg til utsegna frå Ellefsen og Tenningen om at ”Vel bør man vurdere en bok på dens egne premisser, men vurderingen kan bare tjene på å være tydelig og intervenerende, å fremme enkelte skrive- og tenkemåter som sterkere enn andre”. Å vere medviten kva slags litteratursyn ein legg til grunn for kritikarvirket sitt, og formidle dette, må vere av det gode dersom ein samstundes kan gjenkjenne litterære kvalitetar hos forfatterar som skriv ut frå eit anna litteratursyn, og vere open for å justere eigne meiningar i møte med desse.

    Den andre problemstillinga er om kritikarar kan skrive om bøker der dei kjenner forfattaren personleg eller har vore involvert i skaparprosessen som konsulent. Utgangspunktet er at Tenningen og Ellefsen er misnøgde med temperaturen i og nivået på norsk kritikk, og det må dei gjerne vere, sjølv om andre, til dømes Eldrid Lunden på Kritikarseminaret på Lillehammer i juni i år, meinar at litteraturkritikken aldri har vore så kunnskapsrik og god som idag. Eg tvilar imidlertid sterkt på at innhaldet i Kritikerplakaten i praksis har mykje å seie for kor skarpe pennar kritikarane har, for eg kan ikkje tenkje meg at pennane vil bli skarpare av at ein skriv om folk ein kjenner. Der er vi tydelegvis usamde, men ikkje så usamde som Ellefsen og Tenningen latar som. Dei tillegg meg synspunktet at ”absolutt uavhengighet er det fremste kjennetegnet på god kritikk”. Som om eg skulle setje uavhengigheit høgare enn kunnskap, gode lesingar og formuleringsevne, når den først nemde eigenskapen kviler på dei tre siste.

    Vidare siter Ellefsen og Tenningen eit utdrag av innlegget mitt og kallar det mitt omgrep om integritet. Det var imidlertid omgrepet ”dobbeltrolle” eg der ønskte å seie noko om. Ellefsen og Tenningen spør kva som avgrensar det faglige frå det ikkje-faglige, basert på mi utsegn om at vurdering av litteratur skal skje på grunnlag av faglege omsyn, ikkje sosiale. Eit naturleg svar vil vere at grensa går nettopp ved dobbeltrolla, ikkje fordi det faglege sluttar, men fordi fag blandar seg med økonomiske interesser. For om idealet er “en kritisk virksomhet basert på størst mulig kjennskap til det litterære prosjektet som er under lupen, heller enn på en asketisk avgrenset og ’tillatt’ mengde innsikt”, slik dei to redaksjonsmedlemmene i Vagant foreslår, kvifor ikkje like godt la forlagsredaktørane melde bøkene, ingen veit meir om den prosessen eit manuskript har gjennomgått enn dei. Fleire gongar har forlagsredaktørar sagt til meg om bøker eg har vore kritisk til: “Men du skulle sett utgangspunktet, det manuskriptet har blitt så mykje betre enn det var då vi fekk det inn.” Dei brillene trur eg det er vanskeleg å leggje av seg om ein er tett på ein forfattar og den skapande prosessen.

    Tenningen, Ellefsen og eg er i alle fall samde på eitt punkt: Vi er alle synderar. Alle på bedehuset veit at har ein først nådd den erkjenninga, er frelsa ikkje langt unna. Men grunnpremissen må vere at ein gjenkjenner dei negative konsekvensane av synda. Syndenauda hos Tenningen og Ellefsen er ikkje akutt: Dei hevdar at sidan det er umogeleg for ein kritikar å vere upåverka av sosiale band, og at krava i Kritikerplakaten er ”umulig å innfri fullt ut”, skal vi heller omdefinere inhabilitet til ”størst mulig kjennskap til det litterære prosjektet”. Ja, til og med ”holde det [syndefallet] frem som en mulighet”. Prøv den definisjonen på bedehuset: ”Men folkens, har de tenkt på det enorme potensialet i synda?” Eit potensiale i ein meir inhabil kritikk er i alle fall at kritikarane kunne blitt ettertrakta vener for forfattarar på veg opp og fram.

    Inhabil kritikk kan sikkert vere velformulert og full av innsikt, men openheit må vere eit minimumskrav; den kan ikkje utgi seg for å vere ei nøytral vurdering. Eg ser difor gode grunnar til å halde på både den etablerte rolledelinga i den litterære institusjonen og på ideala i Kritikarplakaten, som i essens handlar om å vere tydeleg på kven ein er i den offentlege, litterære debatten. Kort sagt: Kast gjerne fikenbladet, men hald på hatten!