Friksjon som metode

INTERVJU. Sandra Kolstad deltok nylig på slippefesten for Édouard Louis’ nye bok i Paris. Hva jobber hun med nå?

Foto: Anne Valeur

Til Litteraturhuset i Oslo sin jubileumsfest i fjor, deltok Sandra Kolstad i et samarbeidsprosjekt med forfatterne Édouard Louis, Athena Farrokhzad og Kristina Leganger Iversen, der hun tonesatte tekster de leste. Nylig hadde Louis slippfest for sin nye bok, som er skrevet med utgangspunkt i teksten han skrev til Litteraturhusets jubileum. Tidligere har Kolstad gjort liknende samarbeid, eksempelvis med Forlaget Fanfare sitt konsept «Ferdigsnakka». Hva gir det en musiker å jobbe med tekst på denne måten? Vi møtes som seg hør og bør på kafé, i Bergen, hvor Sandra fullføre sin neste plate i Duper Studio. Vi snakker om at det i Berlin, hvor Sandra bor, er mulig å være lenge nok ute til at man kan gå rett på kafé og spise frokost – og naturligvis om hvor uhorvelig varmt det har vært i det siste, både i Berlin og Bergen. Kafeen vi sitter på er tom for isbiter, og vi snakker om at konserten hun skal holde om noen dager heldigvis er rett ved vannet, slik at folk kan hoppe i havet, skulle det bli for varmt.

La oss begynne med  Litteraturhusets jubileumsfest. Hvordan kom det i gang? Hva var tanken? Og hvorfor navnet «Den politiske kroppen»?

Da vil jeg gjerne skryte av Linn Rottem og Andreas Delseth, de programansvarlige på Litteraturhuset, som tok kontakt med meg og initierte hele opplegget. Da Linn ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å bidra, hadde arrangementet fått navnet «Den politiske kroppen», Athena Farrokhzad, Kristina Leganger Iversen og Édouard Louis var på plass, og hadde begynt å skrive. Jeg er veldig opptatt av temaer som kropp og politikk, så det var bare «ja» i min munn fra starten av. Det spesielle med situasjonen var at jeg ikke hadde lest tekstene, i og med at de ikke var skrevet ferdig ennå, og dermed heller ikke visste hva jeg komponerte til. Det hjalp riktignok at jeg hadde lest alle tre forfattere fra før. Vi dro også blant annet til Stockholm for å møte Édouard, for jeg hadde en idé om å bruke stemmene til forfatterne i selve musikken. Jeg ville bruke stemmene deres som en del av det lydlige bakteppet, det føltes som en spennende måte å jobbe på. Men for det meste satt jeg i studioet mitt i Berlin og jobbet med musikk og håpet på det beste.

Det høres ut som om dere ikke fikk øvd særlig mye sammen? Hvordan fungerte det?

Nei. Heller ikke da forestillingen skulle være, hadde vi god tid til å teste hva som ville fungere. Vi møttes kvelden før, og da fikk vi endret på noen småting. Det var heldigvis ikke noe større som måtte endres. Jeg hadde komponert i deler som det gikk an å omrokkere på, og deler av komposisjonene kunne enten forlenges eller forkortes ut fra hvor teksten dvelte – jeg kunne lett tilpasse meg tekstenes dramaturgi.

Foto: Anne Valeur

Loius hadde nylig slippefest for sin nye bok, som det ryktes at er skrevet med utgangspunkt i teksten han skrev for Litteraturhuset. Hva gjorde dere på slippefesten hans nå?

Han leste samme tekst som han skrev til Litteraturhuset, og jeg akkompagnerte ham. Édouard har endt opp med å skrive en bok med utgangspunkt i den teksten han skrev til forestillingen, og jeg har endt opp med å lage en ny plate ut ifra den musikken jeg lagde til tekstene. Den kommer allerede i høst! Det er ganske utrolig – at det ut i fra denne bestillingen har kommet så mye. Ofte blir bestillingsverk med den ene gangen, og kan oppleves som litt snevre, nettopp fordi de er bestilt til ett enkelt formål. Det føles bra at det vi gjorde i høst lever videre, også i nye og andre former.

Det må bety at du som musiker får noe ut av å jobbe med tekst på denne måten?

I min egen musikk har jeg alltid skrevet teksten og musikken sammen, de er liksom gjensidig avhengige av hverandre. Jobben ligger i å finne den rette friksjonen. Men da jeg skrev for de andre måtte jeg finne ut hvordan musikken skulle forholde seg til disse tekstene, deres måte å skrive på. Jeg føler meg faktisk nesten friere når jeg jobber med andres tekster. Jeg har operert mye innenfor popfeltet, og der forholder man seg som regel til et låtformat som spenner fra ca 2,5 til 4 minutter. Kanskje opp mot 7 hvis man er helt gal. Det har vært befriende å slippe å forholde seg til de parameterne, da merker jeg at jeg finner på ting som jeg ellers kanskje ikke ville ha gjort.

Du har jo gjort en del samarbeid etterhvert – ikke minst har du samarbeidet med Synne Øverland Knudsen. Hvordan kom Fanfares prosjekt «Ferdigsnakka» igang?

Det var Synne som ringte meg. Jeg lagde noen av boksinglene som ble utgitt. Så spurte hun om jeg ville lage Ferdigsnakka live, til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det var første gang jeg gjorde et større format med forfattere – det var en svær jobb, virkelig mye mer jobb enn jeg hadde tenkt, men veldig inspirerende og morsomt. Jeg endte opp med å gjøre mye for Ferdigsnakka-rammen, både i Stavanger og Arendal og på Landmark her i Bergen. Jeg syntes nok at det er ekstra spennende å sette musikk til forfattere som leser fordi det er så mange fallgruver. Det blir fort veldig tacky. Lyrikk og jazz er jo skrekkeksempelet. Eller det kan være det, i alle fall. Det verste jeg vet er når alt jobber i samme retning – når musikken blir sentimental på samme sted som teksten blir det, for eksempel. Da føler jeg at jeg drukner i noe som jeg ikke engang har lyst til å svømme i. Når alt jobber sammen og drar i samme retning, da blir det ikke noe friksjon, og det må det være. Jeg tenker at poenget må være at det ene utvider eller tilfører det andre – det må skje et ordentlig møte mellom musikk og tekst. Det var vi enige om når det gjaldt samarbeidet på Litteraturhuset nå også – at det måtte være risikabelt på en eller annen måte. Litteraturhuset-prosjektet var et større verk enn det jeg hadde gjort med Fanfare, med tre mer omfattende tekster. Det ga meg muligheten til å jobbe med lengre linjer i musikken. Dessuten var det annerledes på den måten at Litteraturhuset hadde gitt verket en tittel fra begynnelsen av. Det fantes med andre ord et tydelig konsept, som gjorde at jeg kunne jobbe med et tema og forme musikken ut ifra hvordan jeg assosierte rundt temaet. At budsjettet var større muliggjorde at jeg kunne treffe forfatterne i forkant og spille inn i stemmene deres, som jeg siden brukte i verket på ulike måter.

Foto: Anne Valeur

Hva er planen nå, tenker du å gjøre mer av denne typen prosjekter?

Ja, jeg og Édouard har fått lyst til å lage en plate sammen. Det er hans idé, og jeg har sagt at hvis vi skal gjøre det, så har jeg lyst til at han skal synge. Han synger nemlig veldig fint. Det skjedde faktisk første gang jeg møtte ham, i Stockholm, da jeg dro dit for å spille inn stemmen hans til Litteraturhuset-prosjektet. På hotellet hans var det bråk overalt, så vi satte oss ned i treningsrommet for å gjøre opptaket. Til sist spurte jeg: «Édouard, kan du ikke bare synge én tone for meg, så jeg kan bruke stemmen din i verket?» Han svarte: «Kanskje jeg skulle sunget ‹La vie en rose›?» Og så sang han den bare så nydelig. Jeg lagde en liten synthversjon av den, som vi har lekt med tanken på å gjøre noe med. Og så har han fått helt tenning på at vi skal lage plate, da. Vi får se.

De litterære prosjektene dine, da, skal du lage musikk til dem?

Plata jeg har laget nå, og den boka som jeg skriver på, har en del til felles. De behandler et lignende stoff – det er det samme jeg har forsket på med begge prosjekter. Og romanen skal ut på Fanfare! Så Synne har virkelig satt meg i sving i livet. Og godt er det!

Er det lov å spørre hva den handler om?

Romanen handler om en kvinne som havner i et grenseoverskridende og destruktivt forhold med en annen kvinne. Synne spurte meg om jeg skrev andre ting enn sangtekster. Det har jeg alltid gjort, og da jeg sendte en av de lengre tekstene til Synne, mente hun at den kunne bli noe. Siden da har hun vært en viktig pådriver, og det er jeg dypt takknemlig for. Jeg jobber med å ferdigstille boka akkurat nå. Det er med skriving som med å lage musikk, en evig pendling mellom håpløshet og eufori.

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle, f. 1992, er masterstudent i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Hun jobber som journalist for vagant.no og kritiker for Bergens Tidende.

Facebook

Twitter