Først publisert i Vagant 1/2008.
«Markedets grunnlov», kalte grunnleggeren av Attac, Bernard Cassen, utkastet til EU-grunnlov i en artikkel i Le Monde Diplomatique. En grunnlov bør, mener han, gjøre det mulig «å velge mellom ulike politiske retninger». Utkastet til EU-grunnlov gjorde ikke det. Det favoriserte en «ultraliberal filosofi», en «uhemmet økonomisk liberalisme», skal vi tro Cassen.
Andre har vært mindre dramatiske i karakteristikkene sine. I boken En författning för Europa? beskriver Augustín José Menéndez, sosialist og jusprofessor, rettsutviklingen i EU som spenningsfylt. På den ene siden beskyttes de fire frihetene, det kan ingen benekte. På den andre siden har imidlertid, skriver Menéndez, «anerkjennelsen av grunnleggende rettigheter som et hovedprinsipp for fellesskapsretten ført til større vekt på samfunnsmessige verdier».
Charter of Fundamental Rights of the European Union, som var integrert i grunnlovsforslaget, gjør, påpeker Menéndez, sivile, politiske og sosiale rettigheter til «en udelbar helhet». I overnasjonal sammenheng er dette eksepsjonelt. Dermed ikke sagt at grunnlovsforslaget som det forelå ivaretok demokratiske og sosiale hensyn godt nok, derav Cassens – og mange andres – harme. Et flertall i Frankrike og Nederland sa som kjent nei til den foreslåtte EU-grunnloven. Hva den enkelte stemmegiver mer nøyaktig sa nei til, varierte nok. Noen protesterte mot nasjonal politikk. Noen responderte på forventede konsekvenser av østutvidelsen, økt innvandring og arbeidsledighet. Noen sa nei til tjenestedirektivet. Noen – jeg håper de var mange – brukte avstemningen til å markere allmenn støtte til en demokratisering av EU. Men en del reagerte utvilsomt også, som Cassen, på det de, mer eller mindre berettiget, oppfattet som udemokratiske og usosiale passasjer i selve grunnlovsteksten. Attac ble et viktig talerør for denne siste gruppen.
Hvordan kunne en annen EU-grunnlov utformes? Diskusjonene pågår fortsatt. De bør fortsette. Lisboa-traktaten kalles ikke en konstitusjon. Men i innhold er det lite som skiller den fra det som tidligere ble kalt en konstitusjon. Og hvordan en grunnlov skal se ut, det er borgernes sak.
Bør en konstitusjon beskytte markedsfriheten? De fleste grunnlover gjør jo faktisk det. Den foreslåtte EU-konstitusjonen var i så måte betydelig mindre spesiell enn en del har hevdet. For eksempel hegner også den norske grunnloven både om privat eiendomsrett og næringsfrihet. I «den private sfære» skulle «laissez-faire-prinsippet» gjelde, som Francis Sejersted skriver i en analyse av 1814-grunnloven.
Ikke overraskende beskytter også den amerikanske konstitusjonen den private eiendomsretten. I tillegg kommer en juridisk fortolkningstradisjon der retten til å eie har blitt gitt en «nær mytisk status», skriver Harvard-professor Mary Ann Glendon. I USA har forsvaret av individets frihet «i ekstrem grad» vært knyttet til et forsvar av den private eiendomsretten.
Konstitusjonsfedrenes kobling mellom frihet og retten til å eie – i USA, men også i Norge – er inspirert av John Lockes filosofi. La meg si litt om denne – og hvor den kan føre hen. Locke betraktet eiendomsretten som førpolitisk og «naturlig». Han postulerte en naturtilstand der enhver eide seg selv («every Man has a Property in his own Person») og sin arbeidskraft («the Labour of his Body, and the Work of his Hands»).
I forlengelsen av dette selv-eierskapet eide enhver også det han «blandet» («mixed») sin arbeidskraft med, naturressursene han høstet og landet han kultiverte, samt det han byttet til seg – og overskuddet av slike bytter. Hovedgrunnen til at disse selv-eierne ville velge å inngå en samfunnskontrakt, og slik frivillig underlegge seg statlig myndighet, var, mente Locke, ønsket om å beskytte sin eiendom. De kunne best ivareta sin frihet ved å beskjære den.
Men hvor sterkt vil de gå med på å beskjære sin selv-eierfrihet? Den libertarianske filosofen Robert Nozick argumenterer i Anarchy, State & Utopiafor at Lockes naturtilstandsmenneske bare vil gi sitt samtykke til en minimal stat. En omfordelende stat er, mener Nozick, ikke noe frie og like selv-eiere vil kunne slutte seg til. Fra et slikt perspektiv blir velferdsstaten en frihetskrenkende og urettferdig ordning.
Trolig er det imidlertid noe fundamentalt i veien med dette perspektivet. Feminister har påpekt at Locke ikke inkluderer kvinner blant sine frie og like selv-eiere. Nozick gjør det på papiret, men ser ikke de absurde konsekvensene. For eksempel innebærer Lockes selv-eiermodell at kvinner ville kunne kreve retten til å eie barna de føder – så lenge de lever. Nozick autoriserer et «matriarkalsk slaveri», konstaterer Susan Moller Okin syrlig. Også venstreliberalere omgår selv-eiermodellen i sitt forsøk på å vise at sosial omfordeling er forenlig med individuell autonomi.
For marxister skaper Nozick mer trøbbel. Den marxistiske filosofen G.A. Cohen ble tidlig oppmerksom på likheten mellom den libertarianske selv-eiermodellen og premisset for den marxistiske utbyttingskritikken: at arbeideren er den rettmessige eier av sin egen arbeidskraft. Dette innebærer, påpeker Cohen, at det å tvinge arbeideren til å betale skatt blir en form for utbytting. Dette gjør velferdsstaten – så vel som andre omfordelende ordninger som kanskje kunne sikret at folk fikk «etter behov» – til utbytting satt i system.
Cohen oppfordrer marxister til å forlate selv-eiermodellen. Fordi den «fetisjerer» utbytting som «paradigmeeksempel» på urettferdighet – som om andre krenkelser av arbeidere og andre skulle være mer tålbare. Og fordi den, paradoksalt nok, bidrar til å opprettholde forestillingen om at frihet først og fremst dreier seg om retten til å eie. Det betyr ikke at frihet ikke også dreier seg om retten til å eie. Poenget er at privateiendom og marked må reguleres om målet er mest mulig frihet for alle, og ikke bare for noen.
Bernhard Cassen, og mange med ham, mente det foreliggende forslaget til EU-grunnlov ville gjøre en slik regulering umulig. Det hadde i så fall vært en sivilisatorisk skandale. Menéndez gir en mer nyansert og, tror jeg, mer korrekt fremstilling.
Borgerne av EU bør imidlertid kreve langt mer av sin konstitusjon enn et knippe korrigerende «sosiale» passasjer, uavhengig av hva som måtte være mulig å få gjennomslag for i første omgang. Det vil si: Hva progressive bevegelser i EU bør ha i sikte, er en unionsforfatning som ryster den vestlige konstitusjonalismens sedvanlige kobling fra frihet til markedsfrihet i sine grunnvoller.
De som fortsatt tror på annerledeslandet, kunne jo trodd at for eksempel norsk venstreside ville mobilisert for å ryste forfatningen fra 1814 tilsvarende.
