Frankenstein eller den moderne Prometevs, utgitt på Skald forlag i 2016, er den tredje utgåva av Frankenstein på norsk, og den første på nynorsk. I høve nyomsetjinga publiserer Vagant ein serie kommentarar til Mary Shelleys banebrytande roman.

På tross av det uhyrlige i motivet, er det noe trygt over Mary Shelleys Frankenstein (1816). Romanen skildrer hvordan vitenskapsmannen Victor Frankenstein utfordrer den menneskelige skaperkraftens grenser: Han forsøker å gjøre det kun gudene kan. Drevet av nysgjerrighet – kanskje også en smule arroganse overfor Guds verk – samler han møysommelig døde legemsdeler og blåser liv i dem. Kunnskapen som gjorde denne bragden mulig rekker imidlertid ikke langt nok til å forstå hva slags vesen som står foran han: Er det et monster eller er det et individ? Monsteret ser ufyselig ut på utsiden, men har behov og drifter på innsiden. Frankenstein, som starter som en skapelsesberetning, ender derfor som en herre-knekt-fortelling. Monsteret ønsker anerkjennelse av sin far, og raser når han innser hva han blir nektet.

Eg er din skapning, og eg vil også vere mild og føyeleg mot min naturlege herskar og konge om du også vil gjere din del, som du skuldar meg. Å, Frankenstein, ver ikkje rettferdig mot alle andre og tramp berre på meg. (Oversettelse ved Øystein Vidnes.)

Frankenstein er en fortelling om en menneskelignende bevissthet som begjærer sin skapers medfølelse, slik et barn begjærer anerkjennelse fra sin far og mor. I mange andre skildringer av kunstige vesener, fra Tobor the Great (1954) til Her (2014), har ikke monstrene gjenkjennelige drifter; de skriver ikke brev til sin hersker, men kommuniserer via elektroniske signaler, om de overhodet gidder å kommunisere med oss.

*

I Arthur C. Clarkes «Dial ‘F’ for Frankenstein» – novellen som visstnok sådde spiren i Tim Berners-Lee til å utvikle world wide web – har ikke bare monsteret skiftet form fra et individ til et nettverk. Også den gale, men geniale vitenskapsmannen Mary Shelley forestilte seg på 1800-tallet, er erstattet av en horde uvitende aktører som utilsiktet skaper vesener de ikke kontrollerer.

Novellen ble opprinnelig trykt i Playboy i 1964, og har en handling som strekker seg over morgentimene en desemberdag i 1975, etter at alle verdens telefoner i løpet av natten ble koblet sammen via satellitteknologi. På morgenkvisten inntreffer merkelige hendelser. Først ringer samtlige telefoner på nøyaktig samme tidspunkt. I røret høres ingen stemme, kun en ubestemmelig lyd, «which to many seemed like the roaring of the sea; to others, like the vibrations of harp strings in the wind» eller «the noise of blood pulsing through the veins». Senere begynner elektriske lys å flakke, fly styrter, trafikkaos oppstår flere steder på kloden og det automatiserte bankvesenet flytter tall formålsløst rundt i systemet. Avisen, som er trykt i løpet av natten, er uleselig – spaltene står ikke i riktig rekkefølge. Noe er altså på ferde. Men hva?

«Dial 'F' for Frankenstein» ble først trykt i magasinet Playboy, og kom senere ut i en serie fra forlaget deres: Playboy Book of Science Fiction and Fantasy Paperback (1968).

«Dial ‘F’ for Frankenstein» ble først trykt i magasinet Playboy, og kom senere ut i serien Playboy Book of Science Fiction and Fantasy Paperback (1968).

På «Post Office Research Station» – sentrum for novellens handling – diskuterer de kyndige hva anomaliene kan skyldes. En av de eldre elektrikerne mener ganske enkelt at årsaken er en feil i systemet. Forskeren John Williams er ikke så sikker. Dere kjenner til analogien mellom menneskehjernen og telefonnettverket, spør han kollegaene forsiktig. De nikker nølende, det tar litt tid før de forstår hvor han vil hen, men endelig utbryter en av dem: «Are you suggesting that the world telephone system is now a giant brain?» Forslaget forskrekker dem, men de må innrømme at teorien forklarer mye, og den gir heldigvis også et enkelt løsningsforslag: Hvis en kunstig bevissthet har oppstått på grunn av satellittoppkoblingen, kan de jo enkelt gjøre kål på den ved å kutte signalet. Så langt, alt godt.

Kort tid etter skrur de på radioen for å høre siste nytt. Banksystemet har nå krasjet, missiler avfyres vilkårlig og «all control over the newly installed communication satellites has been lost». Eteren blir umiddelbart taus, og det samme blir forskerne. Williams forsøker å være positiv, og oppfordrer kollegaene til å vende tilbake til laboratoriet for å finne en løsning på problemet. «But he knew already that it was far, far too late. For Homo sapiens, the telephone bell had tolled.»

*

Det første spørsmålet forskerne stiller når de innser hva de har skapt, er hva slags vesen det er.

What would a supermind actually do? Would it be friendly – hostile – indifferent? Would it even know that we exist? Or would it consider the electronic signal it’s handling to be the only reality?

Av alle disse spørsmålene, er spørsmålet om vesenets kunnskap om menneskene det såreste. Én ting er at vesenet utsletter oss. Men vil det overhodet vite at vi eksisterte?

Clarke forteller ikke om et menneskelig individ som har skapt et kunstig individ – satellittbabyen kommer aldri til å kalle menneskene «min naturlege herskar og konge». «Dial ‘F’ for Frankenstein» portretterer i stedet et tankeløst kollektivt, som har skapt et monster som boltrer seg i elektroniske nettverk og bryter satellittkontakten med jordboerne. Lik deprimerte tenåringsforeldre etter at den intense opprørstiden er over, innser forskerne på forskningsstasjonen at barnet de har skapt har helt egne planer.

Som hos Shelley, ligger det en advarsel om prometheisk hybris i Clarkes fortelling – en advarsel om at menneskeheten, i overmodig vitebegjær, har tråkket over en ugjenkallelig grense. Det er likevel ikke enkeltmenneskets arroganse som er hovedemnet for Clarkes fortelling; snarere er han opptatt av automatiseringen av stadig flere prosesser i samfunnet. «I’m afraid Fleet Street’s been putting too many eggs in the electronic basket», sier en av kollegaene da de har innsett hva de har skapt. «So have we all, I’m afraid», legger Williams til i etterpåklokskapens lys.

Bruker man litt tid på nettet for å lese om utilsiktede ulykker fra vårt eget tiår, kan man lett komme til samme konklusjon som Williams. BBC avslørte i fjor at et militærfly av merket Airbus, som styrtet utenfor Sevilla i Spania i 2015, manglet noen få, men nødvendige filer, som få uker før styrten var blitt slettet ved en feil. Pilotene på AirFrance-flyet som gikk ned på vei fra Rio de Janeiro til Paris i 2009 manglet flytrening – de hadde blitt for avhengige av autopiloten og visste ikke hva de skulle gjøre når maskinen streiket. En nyhet fra 2014 avslørte at en datamaskin i et passasjerfly fra Lufthansa plutselig mistet evnen til å måle avstanden til bakken. Kapteinen, som heldigvis hadde vært med på å installere maskinen, klarte å manipulere flyet til å stige igjen først da det var nede i 2000 fot.

Slike hendelser gjør det fristende å sitere William S. Burroughs’ plate Dead City Radio fra 1990, der han annonserte at en ny tid var i emning:

We have a new type of rule now. Not one-man rule, or rule of aristocracy or plutocracy, but of small groups elevated to positions of absolute power by random pressures and subject to political and economic factors that leave little room for decision.

They are representatives of abstract forces who have reached power through surrender of self. The iron-willed dictator is a thing of past.

There will be no more Stalins, no more Hitlers.

The rulers of this most insecure of all worlds are rulers by accident. Inept, frightened pilots at the controls of a vast machine they cannot understand, calling in experts to tell them which buttons to push.

Ragnild Lome

Facebook

Twitter