Framtiden er over

Etter 30 år som forfatter gir William Gibson ut sin første artikkelsamling, Distrust That Particular Flavor. Hva sier sakprosaen hans om Gibsons tanker rundt sammensmeltningen av menneske og teknologi, og hva kan den lære oss om, ja, framtiden?

William Gibson: Distrust That Particular Flavor (2012).

 

Tidligere publisert i Vagant 1/2012.

Mitt hittil eneste møte med William Gibson utspilte seg i den pre-googliske æra, nærmere bestemt i 1994. Dermed stilte jeg uten å ha gjort meg opp spesielle tanker om hans fysiske gestalt.

Han hadde så å si ingen.

Rommet var mørklagt, og en glipe i gardinene slapp inn en tommesmal stripe skarpt solskinn som fyltes av Gibsons sigarettrøyk. Bak denne skimtet man av og til en mann med underarmer som stangselleri, et overdimensjonert kranium på et vaklende stillas, en mann uten kjøtt og blod, nesten slik pop-mediene ynder å fremstille såkalte grå aliens.

William Gibson er science fiction-forfatteren som aldri skrev om aliens. Derimot er legemsløsheten, eller kanskje vi heller skal si den teknologiske utvidelsen av menneskenes psykologi og fysiologi, helt sentral i forfatterskapet. I og for seg forsvinner ikke legemet, det blir bare sekundært. Som i opplevelsen av telefonsex, noe Gibson i løpet av samtalen brukte som eksempel på at vi befant oss i kyberrommet allerede.

Det begynner med Case, kyber-cowboyen i debutromanen Nevromantiker (1984). Case som «hadde levd for den kroppsløse ekstasen i kyberrommet», men som ble tatt for å prøve å svindle arbeidsgiveren sin og straffet med en russisk militær soppgift. Case «falt ned i sitt eget kjøtts fengsel», og kom ikke i balanse før han igjen kunne spenne på seg Ono/Sendai-elektrodene og surfe nettet med hele nervesystemet som pekeverktøy.

Sammenlikner man dagens tekster med disse hallusinatoriske åttitallsvisjonene — som ikke desto mindre er på linje med hva kybernetikk-forskere har arbeidet med de siste tiårene, for eksempel for å hjelpe blinde til å se — har Gibson utviklet seg til en jordnær og nøktern observatør.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Distrust That Particular Flavor inneholder 26 tekster, noen av dem svært korte. Dels er det artikler for publikasjoner som Wired, Time og New York Times, dels foredrag og taler, dels forord og introduksjoner, blant annet til en utgave av Labyrinter av Jorge Luis Borges.

Premisset har imidlertid ikke endret seg. Vår biologiske utvikling som art er over (en temmelig freidig påstand som Gibson serverer fullstendig en passant), og alle ytterligere forbedringer, eller endringer, vil komme som følge av våre teknologiske proteser. «All cultural change is essentially technology driven,» skriver han i artikkelen «Modern Boys and Mobile Girls» (2001), som tar for seg sms-kulturen blant japanske skolejenter.

I Gibsons første roman etter «Sprawl»-trilogien, Virtuelt lys fra 1993 (på norsk i 1994), er en av hovedpersonene et sykkelbud. På et eller annet tidspunkt har Gibson sett en av disse bemerkelsesverdige skikkelsene pile forbi — en slags moderne kentaur i fargesprakende kondomdrakt, hjelm og wraparound-briller, tilsynelatende sammenvokst med et 24-girs karbonfiber-vidunder som knapt veier mer enn skuldervesken … en kyborg.

Neste skritt for Gibson er å finne ut — eller finne på — hva slags sjargong sykkelbudet snakker, hvordan hun bor, hva slags venner hun har og hva slags musikk hun hører på. Han døpte henne Chevette (etter en bil), og hun lever i en verden der Nord- og Sør-California er splittet i to selvstendige republikker, og hvor nyreligiøse sekter dyrker en fjernsynsmartyr som ga livet sitt for løsningen på aids-gåten. Virtuelt lys er også romanen der Gibson forutser reality-tv.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

William Gibson er en av samtidslitteraturens store betraktere. Hans særegne talent er en form for sosiokulturell ESP, en evne til å kartlegge detaljene, de ofte ørsmå endringene i forholdet mellom teknologi og kultur, og trekke overraskende slutninger. Artikkelsamlingen gir atskillige hint om hvordan denne prosessen foregår, som når han tilbringer et par uker i Singapore i 1993 og kommer tilbake med artikkelen «Disneyland With the Death Penalty». Gibsons polaroid-shots av den totalitære lykkestaten på terskelen til informasjonsalderen sprudler slik av skadefryd at de førte til at magasinet Wired ble forbudt i Singapore.

William gibson er født i 1948, året da George Orwell skrev 1984. Slik sf-litteratur har en tendens til å gjøre, handler 1984 primært om 1948, den kalde krigens begynnelse og den skadeskutte etterkrigsverdenen Orwell var omgitt av. Gibsons Nevromantiker handler om virkelighetens 1984, det året den kom ut. (Selve fortellingen utspiller seg ifølge Gibson rundt 2030.)

Framtiden og våre forestillinger om framtiden er mer komplekse størrelser enn vi er klar over. Framtiden er ikke hva den var. Vi kommer dit.

I flere selvbiografiske skisser forteller Gibson om oppveksten i South Carolina og om hvordan farens tidlige død (han ble kvalt av en matbit på en restaurant, noen år før gjennombruddet for Heimlich-manøveren, som utvilsomt ville ha reddet livet hans) drev sønnen inn i en gutteromsverden av paperbacks og fanziner. Sulten etter mer og/eller bedre science fiction førte ham til William S. Burroughs’ svarte hipster-univers, noe som fortsatt lar seg merke i rytmen, klangen og bildene hans. Gibson og Burroughs greier begge å forvandle forskerspråk til jazz.

Så ble det 1968. William Gibson droppet studiene og rømte til Canada for å slippe jungelhelvetet i Vietnam. Han slo seg ned i Vancouver, et godt utgangspunkt for å studere den asiatiske stillehavskulturen som gjennomsyrer bøkene og artiklene hans, og som også inspirerte viktige fortellingselementer hos et annet av forbildene: virkelighetstapets virtuos, selveste Philip K. Dick.

I 1977 kjente Gibson ettersjokket av punk-eksplosjonen ved Atlanterhavskysten, langt der borte: «I took it to be, somehow, a sign. And I began, then, to write.»

Lenge besto forfatterskapet av én eneste setning, som han hadde brukt månedsvis på. Gibson har spart på den, og siterer i det nyskrevne åpningsessayet «African Thumb Piano»:

Seated each afternoon in the darkened screening room, Graham came gradually to see the targeted numerals of the academy leader as hypnagogic sigils preceding the dreamstate of film.

«Hypnagogic sigils», som dukker opp minst ett sted i Nevromantiker, er magiske symboler som maner fram en drømmetilstand. Det er slik Gibson betrakter teknologi og ikke minst film; filmkunsten bygger på drømmene vi skapte den gang vi stirret inn i flammene, da vi var underlige skapninger med hjerner som muterte slik at vi kunne tyde og analysere mønstre, før språket ble til.

Og setningen hans, som altså aldri blomstret til noe mer, er så å si direkte tatt fra den tredje av feene som sto med magiske gaver ved cyberpunkens vugge: J.G. Ballard.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Skinnjakker, speilglassbriller og kirurgiske data-brikke-implantater, hvis du husker? Litterær cyberpunk ble en ganske kortvarig affære. Gibson var ferdig med den i 1988. Begrepet bruker han én gang i antologien, og man merker at det får ham til å grøsse. Men hipster-DNAet fra Burroughs, Ballard og Dick muterte til noe håndfast både i popmusikken (hos så ulike utøvere som Warren Zevon, Nine Inch Nails og Sigue Sigue Sputnik), filmen og tegneserien, og i dataspilluniverset lever det videre fremdeles.

William Gibson, på sin side, valgte fra 2001 — apropos sf-litterær tallmagi! — å vie karrieren til noe så trivielt som samtidslitteratur. Ikke fordi samtiden byr ham noe hjemmekoselig håndfast og ekte, men fordi samtid og framtid har konvergert. Vi lever ifølge Gibson uten et virkelig «nå» som fast koordinat.

Ingen av oss kommer noensinne til å plugge databrikker direkte inn i hjernen, skriver han. Det fins det ingen som helst grunn til, fordi vi er i ferd med å tre inn i en verden hvor skillet mellom hva som er en datamaskin og hva som ikke er det, vil være borte. Våre barnebarn vil ikke være i stand til å forstå en slik distinksjon. Å ta hull på huden er unødvendig.

I det avsluttende essayet «Googling the Cyborg» (2002) diskuterer han sf-litteraturens kanskje største drøm, drømmen om sammensmeltning mellom menneske og maskin.

Feilen, sier Gibson, er at vi har en tendens til å tenke altfor bokstavelig. Egentlig er vi der alt. Allerede er vi celler i en global, gigantisk «kyborg», en gruppebevissthet. Mer og mer deltar vi legemsløst i menneskehetens utvidede nervesystem: film, radio, satellittfjernsyn, Internett, mobiltelefoni. De flakkende, hypnagogiske mønstrene i menneskeapenes leirbål, konvertert til 1,28 minutters YouTube-glimt, krysser kloden på brøkdels sekunder.

Internett er den største strukturen menneskeheten har reist, og det skjedde ved en slump.

Enda mer selvfølgelig, og derfor enda mer magisk: Jeg kan i dette øyeblikk logge inn på Spotify og høre «Heartbreak Hotel» med Elvis Presley. Vi kan høre døde menn synge.

Så hva med den merkelige tittelen på boka? Distrust That Particular Flavor handler om en typografisk bismak som byr forfatteren imot. Det er bruken av allvitende kursiv, slik den opptrer hos generasjoner av science fiction-litteraturens alarmister, de som forfatter advarsler til kommende slekter: «Les og lær dette … ellers

Hos William Gibson, forteller han, begynte tvilen i oktober 1962. Han var fjorten år og Cuba-krisen var over. Verden gikk ikke under slik bøkene forutså. Det har den fortsatt med i femti år.

Den som har valgt science fiction som levebrød, blir uavlatelig stilt spørsmålet: «Hva tror du vil skje?»

Gibson skriver: «Den dagen jeg svarer noe annet enn ‘Har ikke peiling’, vennligst skyt meg.»

 

Torgrim Eggen

  • Tankevekkende og reelle problemstillinger. Jeg tror ikke det noen gang har vært mulig å forutse hva som skal skjer i fremtiden, det ligger utenfor vår fatteevne. Hjernen, eller skulle jeg heller si, vår bevissthet, utvider seg stadig i takt med de utfordringer vi står ovenfor. Det er med hjernen som med vårt forhold til hjulet, vi må lære oss til å bruke det. Vi bruker vel bare noe av hjernekapasiteten i dag, det er mye igjen å ta ibruk.

  • Meget interessant artikkel!
    Fremtidens store definisjonsspørsmål vil nok dreie seg mye om følgende: Hva er egentlig ekte? Virkeligheten er jo ikke annet enn summen av aggregert enighet.
    Og det er og vil alltid være en flytende definisjon.

Facebook

Twitter