Foucaults posthume bekjennelser

VAGANT EUROPA. Siste bind av den ufullendte Seksualitetens historie publiseres nå i uredigert form, og fullfører verket til filosofen som døde i 1984.

Ingen innledning, ikke noe forord, ingen presentasjon. Kjødets bekjennelser går rett på sak. Og det med en temmelig brutal åpning: «Regimet rundt afrodisia, som defineres av ekteskap, forplantning, diskvalifisering av nytelse, og et respektfullt og intenst empatisk forhold mellom ektefeller, er altså formulert av ikke-kristne filosofer og ledere: Det er et ‹hedensk› samfunn som har tilrettelagt atferdsregler som er akseptable for alle – noe som ikke betyr at de faktisk følges av alle.» Ordet altså er påfallende: Vanligvis summerer det opp eller trekker konsekvensene av noe som allerede er sagt. Men selv ikke med grundig kjennskap til Michel Foucaults verk kan vi vite sikkert hva denne første setningen kan være fortsettelsen på. Teksten i Bekjennelser ble ferdigstilt i årene 1981–1982.

Manuskriptet ble levert til forlaget Gallimard høsten 1982. Men filosofen ba redaktøren sin, Pierre Nora, om å vente med publiseringen, ettersom han først ville utgi et bind som handlet om «den gresk-latinske afrodisia-erfaringen». På denne tiden var det allerede lenge siden utgivelsen av Viljen til viten, første bind av Seksualitetens historie (1976). Foucault-spesialisten Frédéric Gros minner om at det på smussomslaget til denne boka var annonsert at ytterligere fem bind snart ville følge, med titlene: «2. Kjød og legeme», «3. Barnas korstog», «4. Kvinnen, moren og den hysteriske», «5. De perverse», «6. Befolkning og raser». Det skjedde ikke.

Som vi vet, kom det ingen nye utgivelser fra Foucault mellom 1976 og 1984. I denne tiden fortsatte han sine forelesninger ved Collège de France, som først ble utgitt i bokform etter 1997. Det er altså sannsynlig at Foucault var opptatt med å skrive bindet om «den gresk-latinske afrodisia-erfaringen». Dette var et «vendepunkt» i tenkningen som hadde beskjeftiget ham i flere år, noe vi forstår når vi leser hans Cours du Collège de France. På en konferanse i Berkeley i California i april 1983 ville Foucault skissere en «historisk ontologi over oss selv eller den kritiske tenkningens historie». For å forstå hvordan denne historien «jeg mener vårt forhold til sannheten, til pliktene, til oss selv og andre» har «gjort oss til det vi er», mente han at vi, etter å ha viet oss forholdet til plikt og sannhet i studiene om «galskap og psykiatri, forbrytelse og straff», måtte rette oppmerksomheten «mot forholdet til oss selv og mot teknikkene som har formet dette forholdet», og tydeliggjøre det som lenge har vært skjult av det sokratiske idealet kjenn deg selv, nemlig det greske begrepet epimeleia heautou eller det latinske cura sui: altså omsorgen for seg selv. Ifølge Frédéric Gros tyder merknader og spredte fremstillinger i Cours du Collège de France på at umiddelbart etter utgivelsen av Viljen til viten «ble prosjektet om en historie om seksualitet i moderne tid (1500–1800) for en periode (1979-1982) forkastet til fordel for en retningsendring mot en problematisering av det kristne kjød – om de viktigste ‹sannhetshandlingene› (eksomologese og eksagorese[1]), kyskhetens kunst og ekteskapsdoktrinen blant kirkefedrene i de første århundrene – og deretter (1982–1984) en retningsendring henimot gresk-romansk livskunst og afrodisias stilling i den».

Og likevel leverte Foucault ikke bare ett, men to bind til Gallimard, antagelig i slutten av 1983 eller begynnelsen av 1984. Dem leste han korrektur på frem til mai 1984, mens han var alvorlig syk og avkreftet. Som fortsettelse av første bind av Seksualitetens historie (eller kanskje ikke?) blir de to bindene Bruken av nytelsene og Omsorgen for seg selv utgitt bare noen uker før Michel Foucault legges inn på sykehus og deretter dør den 25. juni 1984. I vaskeseddelen til denne utgaven vises det til at bind IV, Kjødets bekjennelser, vil følge. Nå publiseres dette bindet 34 år senere – med godkjenning fra rettighetshaverne.

Styringen av seg selv
At Kjødets bekjennelser så lenge har ligget upublisert, har tilført teksten en nærmest «mytisk» dimensjon og gitt anledning til mange spekulasjoner. Var manuskriptet uferdig? Var det ufullstendig? Var kvaliteten lavere enn i de foregående bindene? Trengte det utvidelser, bearbeiding, strykninger? Holdt filosofens arvtakerne det tilbake av juridiske grunner, eller fordi de respekterte hans ønske om ikke å utgi uredigert materiale etter hans død? Det som er sikkert, er at Foucault, mens han skrev Bruken av nytelsene og Omsorgen for seg selv, ikke hadde krefter til grundige korrekturer av Bekjennelsene, som han uansett mente skulle utgis på et senere tidspunkt.

Man kan spørre seg hvorfor en tekst som har vært så etterspurt, først utgis i dag, og det i nøyaktig den samme tilstanden som den befant seg i rundt 1981–1982 (hvis vi ser bort fra kommentarapparatet). Den første årsaken virker rimelig: At den krevde et langvarig redaktørarbeid av Frédéric Gros. Den andre årsaken er intellektuelt mer tilfredsstillende: Nemlig at teksten er langt mer forståelig i dag, ettersom den inngår i Foucaults fullstendige verk. Nå som vi har fått Forelesninger om regjering og styringskunst, publikasjoner fra en rekke konferanser (særlig amerikanske), og ikke minst tretten bind med forelesninger fra Collège de France (Cours du Collège de France) med viktige tekster som Herméneutique du sujet (Subjektets hermeneutikk) og le Gouvernement de soi et des autres (Beherskelsen av seg selv og andre), har vi i etterhånd fått en større sammenheng å forhold oss til, der Bekjennelsene lettere finner sin plass.

I et auditorium den 5. januar 1983 forteller Foucault at forelesningen om «beherskelse av seg selv og andre» vil bli «noe uoversiktlig og oppstykket», og rekapitulerer «noen av hovedpunktene» i sitt arbeid. Her oppsummerer han i virkeligheten hele sitt virke. Det «jeg har forsøkt å lage», sier han, er «en tenkningens historie», som skiller seg ut fra både tenkemåtenes og forestillingenes historie. Han legger til: «Med ‹tenkning› mener jeg en analyse av det man kan kalle erfaringsrommene der noen snakker om noen andre: For det første er det de mulige formene for kunnskap; for det andre normative matriser for individenes oppførsel; og for det tredje virtuelle eksistensmåter for mulige subjekter.» Her ser vi allerede de tre bærende søylene i Foucaults prosjekt, tre verdener som han brakte sammen og utforsket: Kunnskap, makt og subjekt (subjektivering), eller mer presist: en arkeologi over kunnskap, en genealogi over makt og en problematisering av det individet.

Vitenskapens formål
Den «arkeologiske» søylen finner vi først og fremst i Galskapens historie i opplysningens tidsalder (1961, 1972), Klinikkens fødsel (1963), Tingenes orden (1966) og Kunnskapens arkeologi (1969). Foucault beskriver først den lange prosessen der de «gale», som under «den store innesperringen» i opplysningstiden blir til vanvittige, rasende, asosiale og blasfemiske, til løgnere, sodomitter og landstrykere, før de ender opp som «mentalt syke». Dermed er de blitt et vitenskapelig objekt, som fører til at psykiatri og klinisk medisin oppstår, og til at det opprettes nye institusjoner (asyl, sykehusavdelinger) der den nye kunnskapen forvandles til fysisk makt.

Han utvider deretter studien til andre deler av humaniora, og setter spørsmålstegn ved de kulturelle paradigmene som styrer språkbruk, oppfatningsmønstre, kommunikasjon, teknologi, arbeid, verdier og dermed også «den empiriske orden» for hvordan individer oppfatter seg selv og oppfattes av andre (i lingvistikk, biologi, økonomi og så videre). Den andre søylen – som starter i 1975 med Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie – tar for seg maktens genealogi, ut fra en diskursanalyse der makten granskes helt ned til de minste kontrollformer og mikro-herskesystemer. I denne sammenhengen undersøker Foucault «det pussige fenomenet å sperre noen inne for å forbedre dem», som er karakteristisk for et disiplinærsamfunn. Han tar fra hverandre selve ideen om at makten er sentralisert og styrt ovenfra, og viser at makten ikke bare undertrykker det som finnes, men at den er «mangeartet» og i stand til å produsere nye virkeligheter, som skaper enda flere «grep» den kan utøves med.

Den tredje fasen begynner i 1976 med Vilje til viten, som analyserer hvordan sannhetsdiskurser tres over subjektet. Men denne gangen er det ikke snakk et utenforstående subjekt (det syke, gale eller forbryterske), og heller ikke et generelt subjekt, men om oss selv som subjekt i vårt forhold til sex.

Antikk tenkning
I Cours du Collège de France problematiseres subjektet mer og mer i retning av spørsmålet om beherskelse av seg selv og andre ved hjelp av sannhet, eksistensteknikk, selvoppfatning og parrêsia, den «sanne tale». Foucault hadde nå lagt bak seg studiet av den moderne vestlige verden (1500–1800), av kunnskapsdannelse, maktsystemer og biopolitikk. Foran ham lå den antikke tenkningen, den greske, romanske og hellenistiske, den kristne patristikken, Tertullianus, Cassianus, Seneca, Sokrates, der Foucault retter oppmerksomheten mot elementene i «den individuelle eksistensens estetikk», basert på «selv-teknologier» som gjør at individene «ledes til å rette oppmerksomheten mot seg selv, tyde seg selv, erkjenne seg selv, å bekjenne seg som et forlangende individ», og våger å søke sannheten om seg selv.

Det er hit de siste verkene Foucault utga i sin levetid bringer oss. Bruken av nytelsene viser hvordan den seksuelle atferden er blitt påvirket av klassisk gresk tenkning. Og ifølge Frédéric Gros også hvordan «den medisinske og filosofiske tenkningen utviklet denne ‹bruken av nytelsene› – chresis afrodision – og formulerte sømmelighetsprinsipper som skulle gjentas på de fire store erfaringsaksene: forholdet til legemet, forholdet til ektefellen, forholdet til gutter og forholdet til sannheten». I Omsorgen for seg selv fortsetter denne «problematiseringen av greske og latinske tekster fra de to første århundrene i vår tidsalder», og «den dreiningen den har tatt i et levevis som preges av en opptatthet av seg selv». Hvis vi kompletterer kollasjen med noen biter fra Cours du Collège de France og fra konferansepublikasjoner (fra Berkeley og fra et seminar med Richard Sennett i New York, som Gros hevder «markerte et avgjørende skritt» i arbeidet med boken), virker det åpenbart at Kjødets bekjennelser utgjør en naturlig forlengelse av Foucaults prosjekt. Og ikke minst av Foucaults historiske analyser av hvordan «opptattheten av seg selv» og hersking over eller styring av andre (i betydningen «styring av bevisstheten») har forandret seg under kristendommen, av «kristendommens bud om sannhet», i dåpen, trosbekjennelsen, bryllupsforberedelsene, klostrenes eksomologese og eksagorese, botsøvelsene, spørsmålet om jomfruelighet og kyskhet, regler for ekteskap, ekteskapelige plikter, og forhindring av «driftstyrt sexualitet», for eksempel hos Augustin i form av en «tilbakeholdenhetsetikk»…

«Sann tale og tro, overprøving av en selv og av troen på Ordet, er eller bør være uatskillelige. Forpliktelsen til sannhet er, som tro og bekjennelse, sentralt i kristendommen,» kan vi lese i Bekjennelsene: «De to tradisjonelle betydningene av ordet ‹bekjenne› dekker begge de to aspektene. Å ‹bekjenne› i sin generelle betydning er en anerkjennelse av plikten til sannhet. Da ser jeg bort fra kristendommens problem, at plikten til sannhet betyr tro, og ser plikten til sannhet utelukkende som en bekjennelse, som fungerer i et system av synd og frelse.»

Kristen sjelesorg
Det som interesserer Foucault er å forstå hvordan åndelig styring, selvgransking, «individets oppmerksomme kontroll av sine egne handlinger og tanker», «fremstillingen av en annen, behovet for en leder og aksepteringen av reglene denne foreslår», som har eksistert i lange tider (som skal sikre både dyder og velbefinnende, og bygger på ideen om at man ikke ville klare reisen «mot et perfekt liv» på egenhånd uten en herre, en sjelens hyrde eller en bevissthetsanfører), blir gjenopptatt, omformulert, endret, forkastet og tilpasset, først i «filosofiske skoler» som klostre og deretter i hele kristendommens sjelelige arbeid og kirkefedrenes verker i sammenheng med dåp, jomfruelighet og ekteskap. Her skinner det sentrale spørsmålet hos Foucault igjennom, om «kunsten å styre menneskene». Leser man hele verket baklengs, ser man at han først og fremst er opptatt av en religiøs «styring av bevisstheten», som sekulariseres og utvides til å gjelde hele sivilsamfunnet, og det på stadig flere områder ettersom nye grener og nye spesifikke rådeteknikker kommer til: å herske over de gale, fengslede, barn, fattige, familier, befolkninger, byer og stater – helt frem til beherskelsen av sin egen kropp og sin egen bevissthet. Foucaults arbeid har ikke bestått av å finne «løsninger» på denne formen for , men å vise det problematiske i ulike forbindelser – i forholdet til seg selv, til andre, til sex, til begjær, til autoritet, til sannhet, til frihet. Kjødets bekjennelser er en avgjørende faktor i dette prosjektet. Verket er velfundert, men fordi det er ufullendt mangler det klare tegn på hvilke teoretiske, politiske eller etiske mål det forfølger, og som kunne vist grunntrekkene i en «streben etter uavhengighet», eller i en «selvbestemt frigjøring fra underkastelse» («art de l’inservitude volontaire») som Foucault nevnte på noen konferanser.

Under sin siste forelesning i Collège de France nevnte Michel Foucault sin intensjon om å ta opp igjen arbeidet med Bekjennelsene og gjøre noen endringer. På første rad kunne en trofast tilhører høre ham mumle: «Det er for sent.»


[1]
Former for religiøs bekjennelse. Førstnevnte er praktiske regler for botsøvelser, sistnevnte omhandler livet som synder og en synders hemmelige tanker.

Tidligere bind på norsk:
Seksualitetens historie, Bind I–III, oversatt av Espen Schaanning, Exil forlag, 1999-2002.

Først publisert i Libération 7. februar 2018
Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad

Robert Maggiori

Facebook

Twitter