Forsøk på å forbedre historien

I Polen er historieskrivningen blitt en slagmark: De nasjonalkonservative ønsker seg en patriotisk vending – og advarer mot tysk propaganda. Fordømmelsen av intellektuelle har allerede startet.

Teksten ble først publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 25.02.2016.

Vil Polens president Andrzej Duda frata historikeren Jan Tomasz Gross Republikken Polens fortjenstorden? Dette spørsmålet ble nylig stilt av den nasjonalkonservative internettportalen wPolityce, som en reaksjon på at nyhetssiden onet.pl meldte at presidentens kontor har bedt utenriksdepartementet om å vurdere rettmessigheten av eventuelt å frakjenne Princeton-professoren utmerkelsen han ble tildelt i 1996. Ifølge onet.pl skal en rekke underskriftskampanjer rettet mot presidenten ha vært årsaken til utenriksdepartementets utredning. Med boken Naboer (2000) startet Gross en debatt om forholdet mellom polakker og jøder under andre verdenskrig. I fjor høst uttalte Gross i en artikkel i den tyske avisen Die Welt at polakkenes avvisende holdning i flyktningspørsmålet skyldes at de aldri har tatt et tilstrekkelig oppgjør med sin egen medskyld i holocaust.

Papirutgaven av nyhetsmagasinet wSieci (Nettverket), som er tilknyttet wPolityce, trykket på samme tid en artikkel av historikeren Bogdan Musiał med tittelen «Den tyske propagandaens triumf». Her hevder Musiał at «den tyske historiepolitikken eller snarere historiepropagandaen» avgermaniserer Hitler-regjeringen og de tyske forbrytelsene i årene 1939–1945 ved å definere dem som «naziforbrytelser». Dette fører ifølge Musiał til en «delvis polskifisering» av forbrytelsene, ettersom man for eksempel snakker om polske konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleirer, i stedet for tyske. I 1999 påviste Musiał at minst ni bilder på utstillingen Wehrmachts forbrytelser viste sovjetiske, ikke tyske forbrytelser. Hvilke aktører i Tyskland som skal stå bak den tyske historiepropagandaen, holder Musiał for seg selv. Til gjengjeld går han til svært personlige angrep på fem polske historikere som arbeider i en tysk-polsk vitenskapelig kontekst. Han mener disse historikerne er ansvarlige for at «den tyske historiepropagandaen» utenfor Tyskland kan vise til sine største triumfer nettopp i Polen.

Anvist av den tyske regjeringen
Hva betyr alt dette? Siden partiet Lov og rettferdighet (Prawo i Sprawiedliwość, PiS) vant både president- og parlamentsvalget i 2015, snakkes det mye om at det trengs en ny og mer aktiv historiepolitikk for å sette Polen og landets historie i det rette lys. Statsminister Beata Szydło uttalte nylig at en film «i Hollywoodstil» vil være den beste måten å gjøre det på. President Andrzej Duda, som også er en tilhenger av historiske filmer, inviterte i midten av november en rekke forskere og direktører for museer og kulturinstitusjoner til presidentpalasset for å diskutere en strategi for polsk historiepolitikk. I åpningstalen brukte Duda «polske konsentrasjonsleire» som et eksempel på historiepolitikk: «Dette er ikke vår historiepolitikk, men de fiendtlig innstiltes historiepolitikk, som gjør urett mot polakkene, mot vårt folk.»

Som et annet eksempel på vellykket tysk historiepolitikk – til skade for Polen – trakk Duda frem den tyske TV-serien Våre mødre, våre fedre («Unsere Mütter, unsere Väter»), som er blitt sterkt kritisert for sin stereotype fremstilling av den polske motstandsgruppen Armia Krajowa under andre verdenskrig. Serien hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, fortalte Duda. Den store produksjonen viser, ifølge Duda, «hvor mye penger en sterk stat kan bruke for å presentere sin egen historie på en mest mulig fordelaktig måte».

Det virker som den polske presidenten tror at manuset til Våre mødre, våre fedre ble til på bestilling fra den tyske regjeringen. Og han ser også ut til å tro at historiepolitikk er et eksakt styrbart instrument for en regjerings politikk. Dette er en oppsiktsvekkende oppfatning, kanskje særlig i Polen: I knapt noe annet land brukte opposisjonen på 1970- og 80-tallet historien til å konfrontere de kommunistiske makthaverne like mye som i Polen. Men også tilhengerne var i heftig strid om hvordan den skulle tolkes. Har medlemmene i regjeringspartiet PiS glemt denne konfrontasjonen og denne striden? Partisjef Jarosław Kaczyński og forsvarsminister Antoni Macierewicz er tross alt berømte veteraner fra den antikommunistiske opposisjonen.

Men også før valgseieren førte PiS en aktiv historiepolitikk for å vise at deres politiske motstandere ikke var patriotiske nok. Partiets syn på polsk historie er begrenset til Polens blodige kamp for nasjonal selvbestemmelse mot tyske og russiske/sovjetiske undertrykkere. Motsetninger innad i det polske samfunnet, som særlig kom til uttrykk i det uavhengige Polen mellom de to verdenskrigene, ignoreres. Det samme gjelder polakkenes ambivalente reaksjonsmønstre både under tysk og sovjetisk okkupasjon. At den moderne, internasjonalt orienterte og lite konfliktsky polske historievitenskapen vil stille seg til rådighet for en statlig historiepolitikk uten innvendinger, er vanskelig å tenke seg. På det nevnte arrangementet i presidentpalasset skal Jan Źaryn, senator og historiepolitisk pionér i PiS, ha uttalt at historiepolitikken ikke skal operere demokratisk. I stedet skal staten bruke den for å få gjennomslag for det perspektivet som er gunstig for Polen.

Om president Duda slutter seg til Źaryns oppfatning, er fortsatt uklart. Forslaget om å frata Gross fortjenstordenen ser ut til å være et forsøk på å påvirke presidenten i den retningen. Mannen bak forslaget heter Maciej Świrski. Han er leder for en forening som skal beskytte Polens omdømme, og dessuten rådgiver for kulturminister Piotr Gliński. Etter Gross’ kronikk i avisen Die Welt politianmeldte Świrski ham for å ha fornærmet det polske folk. Samtidig startet han en underskriftskampanje på internett for å få Duda til reagere. Den har så langt fått rundt 40 000 underskrifter. Foranledningen var Gross’ påstand om at polakkene under andre verdenskrig hadde tatt flere jødiske liv enn tyske liv. Dette ble unisont avvist i Polen, ikke bare blant Gross’ vanlige kritikere. Venstreorienterte og liberale intellektuelle samt en rekke historikere tilbakeviste påstandene som uholdbare.

Akademia presses
Med sine provoserende teser om polakkenes forhold til sine jødiske medborgere under og rett etter andre verdenskrig har Gross blitt erklært som fiende blant polske høyreorienterte. Bøkene hans har imidlertid satt i gang en bred offentlig debatt og munnet ut i vitenskapelig forskning rundt spørsmålet om hvilket medansvar det polske samfunnet hadde for forfølgelse og drap på jøder. Men Świrski ønsker ikke å diskutere saksforholdene. Han vil bruke juridiske eller symbolske straffer for å fjerne en stemme i den offentlige og vitenskapelige debatten som stiller spørsmål ved det ensidig heroiserende synet på polsk historie.

I artikkelen om den såkalte tyske historiepropagandaens suksess, satser Bogdan Musiał derimot på å henge ut sine konkurrenter. Teksten er godt komponert, forfatteren har på en mesterlig måte tilpasset den til det aktuelle politiske og historiepolitiske ordskiftet. Først skaper artikkelen et skrekkbilde av tysk fordreining av historien, før den leder over til president Dudas poenger – polske konsentrasjonsleire, Tysklands store potensial – uten å måtte bevise dem. Det tyske historikerforbundet uttalte for øvrig i starten av 2014 at de på det sterkeste avviser begreper som «polske konsentrasjonsleire», ettersom slike «uord» kan vekke «gale forestillinger om ansvaret for nasjonalsosialismens forbrytelser». Musiał, som har studert i Tyskland og har en tysk doktorgrad, bør kjenne til dette.

Likevel anklager Musiał sine polske kolleger for det han kaller vellykket tysk historiepropaganda. I artikkelen gjentar han sine beskyldninger fra 2008 mot den Warszawa-baserte historikeren Włodzimierz Borodziej, om at hans vitenskapelige karriere kun skyldes at faren var funksjonær i de hemmelige tjenester. Bevisene har riktignok ikke blitt mer overbevisende siden 2008, men Musiał pakker dem nå inn i begreper fra den aktuelle politiske diskusjonen. For Musiał er Borodziej et av «kaderbarna», som kunnskapsminister Jarosław Gowin nylig omtalte som drivkreftene bak regjeringsmotstanden. Historikere som forsvarte Borodziej mot angrepene i 2008, omtales som «Komiteen for Borodziejs forsvar» – en hentydning til «Komiteen for demokratiets forsvar», som organiserer masseprotestene mot PiS og dermed er erklærte fiender. Musiał nevner historikere som Krzysztof Ruchniewicz, Robert Traba, Anna Wolff-Powęska og Stanisław Źerko – i likhet med Borodziej internasjonalt anerkjente forskere som etter hvert har fått støtte av 200 polske og utenlandske historikere.

Mens Musiał bruker en raffinert retorikk når han plasserer sine kollegaer i et venn eller fiende-skjema, formulerer han målet sitt helt åpent: Han vil overbevise regjeringen om å skifte ut kritiske stemmer i vitenskapens verden, på samme vis som det er blitt gjort i mediene. PiS-partiets fireårige regjeringstid bør ifølge Musiał brukes til å utdanne en ny, «uavhengig tenkende» generasjon av Tyskland-spesialister. Og det skal ikke skje under ledelse av Borodziej og hans likesinnede. Bogdan Musiał ser den aktuelle debatten om en ny historiepolitikk som en karrieremulighet, og avslutter fordømmelsen av kollegene med å legge inn en søknad på egne vegne. Hvorvidt han lykkes, avhenger av om den polske regjeringen vil forsøke å oppnå sine historiepolitiske mål ved å legge press på akademia – eller om de heller vil satse på filmstøtte.

Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.