Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Forsinket forståelse

Tor Ulvens Avløsning er nå oversatt til engelsk. Stig Sæterbakkens etterord skulle bli et av hans siste essays.

I 2006 utga det amerikanske forlaget Dalkey Archive Press en oversettelse av Jon Fosses roman Melancholia I, men først et par år senere skjøt forlagets satsning på norsk litteratur fart, foranlediget av at forlegger John O’Brien innledet en korrespondanse og et vennskap med Stig Sæterbakken. Siamese ble i 2009 den første i en serie utgivelser som så langt blant annet teller Kjersti Annesdotter Skomsvolds The Faster I Walk, the Smaller I Am og Lars Fr. H. Svendsens The Philosopy of Evil – denne måneden forsterket med Tor Ulvens Replacement. I seg selv er det en begivenhet at et fullstendig verk av Ulven nå finnes på engelsk: Oversettelsene til andre språk enn de skandinaviske har ikke vært mange, selv om vi har å gjøre med et av de fremste forfatterskapene i etterkrigstidens Norge. (Noen unntak de senere årene er Gunnar Wærness’, Mikael Nydahls, Iosif Trers og Dmitrij Vorobjovs gjendiktning til tsjuvasisk via russisk, Избранное (2010), Bernhard Strobls oversettelse av Vente og ikke se (1994) til tysk, Dunkelheit am Ende des Tunnels (2012), og et utvalg gjendiktninger til spansk av Roberto Mascaró, Luego de nosotros, signos (2009).)

Valget av Avløsning som Ulvens første bok i Norwegian Literature Series ble gjort av Sæterbakken, og etterordet hans er ytterligere en grunn til å se nærmere på utgivelsen. Ulven er ellers ikke omtalt i Sæterbakkens essayistikk i bokform – til tross for at vi her har å gjøre med to av våre mest markante pessimister. De så begge «døden overalt», og å lese dem kan til tider oppleves som at dét går i oppløsning, som får livet til å føles trygt og kloden som et hjemsted. Ingen av dem lot til å ha noe stort trosbehov; vel forekommer avkledning av illusjoner hyppig i bøkene deres, men forfatternes egen grunnholdning er ikke skuffelsen til en forrådt utopist eller det brustne håpet til en frafallen – snarere er de begge ateistiske skeptikere, Sæterbakken riktignok med et romantisk temperament, der Ulven dyrket nøytralitet som ideal og etterstrebet «et språk som gløder, men later som det ligger under hardt, ildfast glass». I det skarpe, analytiske lyset de begge – hver på sitt vis – utsetter tilværelsen for, er det aldri langt fra opplysning om menneskenes reelle livsforhold til oppløsning av vår tilvente livsanskuelse.

I Terje Dragseths korte dokumentarfilm om Sæterbakken, «Ingenting av dette handler om meg» (ennå upublisert), kan man øverst i en manusbunke i forfatterens skrivestue se notater til essayet om Ulven. Opptakene ble gjort tidlig i 2011, mens etterordet er signert 2012; John O’Brien forteller per e-post at Sæterbakken jobbet med teksten inntil det siste. Essayet har altså hatt en lang modningstid. Det har da også blitt en vidtfavnende innføring i Ulvens forfatterskap, og et viktig tilskudd til Sæterbakkens essayistiske verk, et av de mest omfangsrike i samtidslitteraturen. (Hans egne essayanbefalinger, fra et kurs i essayistikk på Forfatterstudiet i Bø høsten 2011, finnes for øvrig på Uroens blogg.)

Sæterbakken omtaler – ukontroversielt – diktsamlingen Det tålmodige som «one of Ulven’s major works»; diptykonet den danner med Gravgaver, utgitt året etter, utgjør et «melancholy magnum opus». Som det heter i etterordet: «These two works are separated by a single year, as if they’re standing there, back to back, two masterworks mutually supporting one another.» Formuleringen skaper et bilde av gebrekkelighet, der forestillingen om den store kunstens monumentale tilstedeværelse i verden settes under press. Som for å si: Slik er det, selv mesterverkene trenger støtte, og da ikke minst av hverandre – litteraturen er, tross alt, menneskelig, og trenger både lesere og en levende litterær kultur for å bære mening. Annerledes formulert: Litteraturens ruinverdi er fundamentalt annerledes og langt skjørere enn arkitekturens.

At Sæterbakken aldri lot trykke en tekst om eller en henvisning til Ulven i sine tre essaysamlinger, betyr ellers ikke at han aldri skrev om ham. I essayet «Poesiens element» (Vagant 1/1989) formulerer han seg på følgende vis om Det tålmodige, som markerte slutten for et seks år langt opphold i Ulvens forfatterskap:

Tor Ulven har med Det tålmodige skrevet en ekstremt omfattende diktsamling, og (i tråd med den poetiske presisjon): omfattende gjennom innsnevring. Det er et kritisk utvalg av materialer – lite i antall, men kvalitativt så sterkt at han gjennom en fordypning i dem graver seg ned til punkter hvor nedslagsfeltet deres er tilnærmet grenseløst. Benevningen av materialene blir språklige ledemotiver gjennom samlingen («mur», «myr», «tre», «stein», «kranium»). Handlingsordene følger som en logisk konsekvens av materialene («risse», «grave», «krafse», «skrape»).

I dette essayet tar den 23 år gamle Stig Sæterbakken, som da allerede i flere år hadde virket som litteraturkritiker, først og fremst i Morgenbladet, på borumsk vis for seg en hel årgang norske diktutgivelser, inklusive bøker av blant andre Stein Mehren, Sigmund Mjelve, Jan Erik Vold og Rune Christiansen. Ulven er den eneste som får utelukkende positive skussmål.

llustrasjon: Andreas Töpfer.

Det ovenstående ikke sagt for å antyde et større slektskap mellom forfatterne enn hva det faktisk finnes grunnlag for. Tvert imot er Sæterbakkens essay sterkest der det kommenterer trekk ved Avløsning og Ulvens forfatterskap som hans egen prosa er fremmed for – hvilket må sies å være tillitvekkende. Her blir den elegant utmanøvrert, den klisjeen som sier at ethvert essay en forfatter skriver, handler mest om ham selv, og at alle essays om andres forfatterskap er indirekte poetikker for ens eget. Hvilken hermeneutisk fallitterklæring! Som om forfattere i første rekke er narsissister, og vi alle, uansett hva vi nærmer oss, i bunn og grunn er ute etter å se oss selv, gjengitt i stadig mer smigrende speilbilder.

Etterordet vektlegger for eksempel den fysiologiske Ulven, som ved nærmere ettersyn vier oppmerksomhet til helt andre fenomener enn den skatologiske Sæterbakken, en felles interesse for kroppens grunnleggende funksjoner til tross. Sæterbakken hadde heller ikke den samme hangen til ekspansiv, claudesimonsk, detaljbeskrivende syntaks: Selv om han delte forkjærligheten for stadig presiserende innskudd, dreier disse seg sjelden først og fremst om den fysiske verden. I teksten om Ulven, derimot, er det slik at man på et tidspunkt nesten forventer at forfatteren som alltid lyttet til trist musikk skal bringe på banen Jan Erik Volds begrep tingglede:

He’s always equally precise, equally accurate, no matter what catches his eye or occupies his thoughts. In short, this linguistic precision represents in itself an embrace of the world. To describe this hand, this heart, this rock, this grass, this leaf in the grass, these dew drops on this leaf in this grass in this garden, to precisely express the existence of it all, is the true literary feat.

Og han legger til: «It’s not the world in a nutshell, but it’s the world in a backyard garden in Årvoll in Oslo.»

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Selv om Sæterbakken leser forfatterskapet i forlengelsen av en moderne, europeisk kanon – Schopenhauer, Cioran, Char, Beckett, Simon – vier han også plass til mer kuriøse opplysninger. Vi blir for eksempel minnet om at Ulven har en forhistorie i USA: I 1976 stilte han ut egne tegninger på World Surrealist Exhibition i Chicago.

Etterordet redegjør ellers grundig for romanens oppbygning, noe som er lettere sagt enn gjort, hvilket alle som har forsøkt å lese Avløsning vil vite: Her kan man verken si for sikkert hvorvidt man har å gjøre med én eller flere jeg-personer eller om de beskrevne handlingene er reelle eller forestilte. Dette er, kort sagt, et av Ulvens vanskeligst håndterbare verk. Sæterbakkens essay gjør likevel ikke Avløsning til mer vrien lesning enn nødvendig: Han holder døra åpen for flere mulige lesemåter, uten dermed å bli vag eller utydelig. Ikke minst vektlegger han at romanen også rommer en beretning om kjærlighet, eller mer presist, «an unfulfilled saga of love» – ja, over to sider spekulerer Stig Sæterbakken over dette motivet: fortellingen om urealisert eller tapt kjærlighet i Tor Ulvens eneste roman.

Hovedmotivet er likevel tidens gang – det tålmodige. Forgjengeligheten som vilkår går sammen med minnets unøyaktighet for å danne et av tilværelsens potensielt uutholdelige paradokser: Å leve med en menneskelig bevissthet er å leve i fortiden, men heller ikke det hukommelsen innbiller oss at vi kan favne, har vi tilgang til. Og forståelsen, om vi i det hele tatt når frem til noe som kan smykkes med dette ordet, inntrer først etter at det vi burde ha forstått ikke finnes lenger – det er som om vi alltid kommer og vil komme for sent:

We live on the trash heap of history, occupied with ordering and organizing an overwhelming collection of memories, both our own and those of others. By the time something finally reaches us, it’s already gone. Understanding is afflicted with a time delay.

Sæterbakken kommenterer indirekte mottakelsen av Ulvens bøker når han påpeker vrengebildet mange har av Beckett, en overdreven respekt for det dystre klarsynet, som gjør at man overser humoren i verkene: «[T]he greatest pessimists are also the greatest humorists (and what else is there in life to laugh at than misery, tragedy, and suffering?)». Det parentetiske tillegget er riktignok et eksempel på en av de mindre heldige sidene ved Sæterbakken som essayist, trangen til å gjøre en partikulær innsikt til en generell regel, og da særlig når det gjelder livets mindre forsonlige sider. Men først og fremst legger det seg i forlengelsen av Prousts fyndord, fra På sporet av den tapte tid: «Alt stort vi kjenner til har vi fått fra de nervøse; de tilhører denne storslagne og ulykkelige familien som er jordens salt.»

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no

Én kommentar

  • Jeg har hatt stor glede av Stig Sæterbakkens etterord, likeledes som nyutgivelsen av hans siste essays i bindet Der jeg tenker er det alltid mørkt har vært høyinteressant lesning. Selv om lite av det Sæterbakken skrev var utpreget ulvensk (stilen i essayene deres er eksempelvis så godt som diametrale motsetninger), er det flere sider ved disse siste tekstene som minner om nettopp Tor Ulven, og da kanskje særlig romanen Avløsning. Det er i denne romanen Ulven iscenesetter en slags samfunnskritikk, der han typisk nok tar med eksistensen i samme slengen:

    ”Fremtiden, alt som er godt ligger pr definisjon i fremtiden, for hvis man ikke ble lykkelig en gang i fremtiden, men bare hadde vært det en gang i fortiden, hvordan skulle da hjulene holdes i gang? hva ville man da ha å streve for? hvordan kunne man da ha svette armhuler men et muntert smil om munnen? I visshet om at nå bygges lykken? Hvor ville det bli av effektiviteten? Den kommende lykkens glade, summende effektivitet? Den ville gå i dass.”(Avløsning s. 99-100)

    Jeg husker jeg lo høyt av dette utdraget første gang jeg leste det, kanskje var det på grunn av uttrykket ”gå i dass”, som pussig nok er blitt til ”go to hell in a handbasket” i den engelske oversettelsen. I essayene Ja. Nei. Ja, Umuligheten av å leve og Det fryktinngytende finner vi noe tilsvarende. Måten Sæterbakken setter henholdvis det barnslige og nei’et (dvs vekslingen mellom nei og ja) framfor henholdsvis voksenlivet og ja’et, innehar den samme skepsisen til morgendagen, til samfunnet, til meningen – som vi finner hos Ulven. ”Meinung soll man überhaupt vermeiden,” siterer Sæterbakken Peter Handke på. ”Mening er en plageånd,” heter det i et Ulven-dikt.

    Et annet berøringspunkt mellom Sæterbakkens tre siste essays og Avløsning er Schopenhauer. I essayet Ja. Nei. Ja er Sæterbakken innom tredje bok i Verden som vilje og forestilling, den tyske filosofens estetikk, der idealet er et romantisk ”verdensøye”, som fullstendig interesseløst fortaper seg i anskuelsen. Både Sæterbakken og Ulven er seg bevisste det utopiske i disse ideene, ”en drastisk løsning på det man kunne kalle betraktningens problem,” som Sæterbakken skriver. Avløsning arter seg som en gigantisk oppvisning av umuligheten av et slikt verdensøye. Alt som skildres er fullstendig underlagt en slags hyperbolsk bevissthet, breddfull av alskens begjær og lengsler. Sæterbakken gjør noe tilsvarende i de siste essayene. Han gir avkall på avstanden og styrter rett inn i tingene. Og han skriver ting som: ”… da står man der, Hopalong Cassidy, med rumpa bar. Fra da og resten av livet. Liksom man har driti seg ut én gang for alle.” Her er det Sæterbakkens alter ego, Sauermugg, som taler. Eller er det Stig Sæterbakken? I forordet til Der jeg tenker er det alltid mørkt (tittelen viser til første setning i Sæterbakkens romaen Sauermugg), beskriver John Erik Riley denne innblandingen fra Sauermugg som urovekkende, ”et skille viskes ut og en mur faller.” Og det er nettopp urovekkende det er. Hudløst. Fullstendig kompromissløst. Som det meste av det Stig Sæterbakken skrev. Slik Tor Ulvens forfatterskap var det.

    ”…munnfullene av nederlag forblir hele og ufordøyde, slik at jeg blir nødt til å svelge dem i meg gang etter gang.”
    Stig Sæterbakken: Det fryktinngytende

    ”… alle disse drømmenes seige, ufordøyelige, søtaktige kjøtt gnavler du på om igjen og om igjen, hver jævlige utslagne dag.”
    Tor Ulven: Avløsning