Suhrkamp Verlag har vært en premissleverandør for det moderne Tysklands selvforståelse. Interne konflikter kan bety slutten for forlaget.
Denne måneden var det meningen at dommen skulle falle i flere rettsaker mellom Suhrkamp-direktør Ulla Unseld-Berkéwicz og investor Hans Barlach, som eier 39 % av aksjene i forlaget. Striden står, i alle fall tilsynelatende, om hvem av de to som er best skikket til å drive det legendariske forlagshuset videre. Barlach krever at Unseld-Berkéwicz, som har aksjemajoriteten, må ut av forlaget, noe han forsøker å tvinge frem ad rettens vei. Men hva vil forretningsmannen Barlach med en lite lønnsom litterær institusjon i en økonomisk nedgangstid? Og hva vil tumultene ha å si for Suhrkamp, etter hvert som forlagets forfattere går lei av aksjonærenes forsøk på å sverte og drive hverandre ut?
Feiden er bitter, og forsterkes av engasjementet i tyske avisredaksjoner, fylt som de er av journalister flasket opp på den skjønnlitterære serien edition suhrkamp, med forfattere som Ingeborg Bachmann, Thomas Bernhard, Peter Handke, Peter Weiss og en rekke oversatte notabiliteter, og stw (Suhrkamp Taschenbuch Wissenschaft), der filosofer og human- og sosialvitenskapens store navn er kommet ut. Suhrkamp har vært en premissleverandør for det moderne Tysklands selvforståelse, og ble særlig viktig for ’68-generasjonen, som i «regnbueforlaget» sine karakteristisk utformede utgivelser møtte den nye tidens radikale tanker. Det blir gjerne snakket om en egen «Suhrkamp-kultur», med et begrep myntet av George Steiner – selvfølgelig også han forfatter på forlaget. Og selv om Suhrkamp har vært et modernitetens, skeptisismens og rasjonalitetens arnested, er ikke forfatterstallen fritatt fra å kunne svinge seg opp til store retoriske høyder når de omtaler hva de er en del av – ifølge Unseld-Berkéwicz (Die Zeit, 21.01.13) kalte filmskaperen Alexander Kluge en gang Suhrkamp «Åndens Noahs ark».
Etter at Suhrkamps patriark, Siegfried Unseld (1924–2002) døde, har forlaget slitt med å finne en arbeidsform som har kunnet sikre de driftsmessige rammene han og medarbeiderne la de 50 foregående årene. Ved starten av 00-tallet var det ennå mulig å løse problemene som dukket opp, om enn med visse omkostninger: Jürgen Habermas klaget over at han og kollegene ikke lenger ble hørt i avgjørende saker, og trakk seg derfor fra fagrådet, sammen med nevnte Kluge, Hans Magnus Enzensberger, Adolf Muschg og Wolf Singer. Alle fortsatte imidlertid å utgi på og støtte forlaget. Unselds sønn – Unseld-Berkéwicz stesønn – arbeidet lenge tett med sin far, kom deretter på kant med ham, og var sterkt misfornøyd med hvordan arveoppgjøret falt ut, noe som medførte en alt annet enn rennoméstyrkende offentlig brudulje. Problemene ble likevel først uhåndterlige da investor Hans Barlach (barnebarnet til skulptøren Ernst Barlach) i 2006 kjøpte de av forlagets aksjer som ikke var i familiestiftelsens eie. Aksjeposten stammer fra oppkjøpet av Insel Verlag, helt tilbake i 1963. Den gangen et verdifullt tilskudd til Suhrkamp, i form av en rekke klassiske titler, som nødvendiggjorde at to sveitsiske investorer kjøpte seg inn i driften. Disse var i sin levetid passive eiere, i samforstand med Unseld, men da investor Andreas Reinhardt solgte Barlach aksjene (til Unseld-Berkéwicz’ overraskelse, siden hun selv var i gang med å forhandle frem en avtale mellom Reinhardt og familiestiftelsen), gikk de sammen ut i mediene og kritiserte enken.
Nå pågår domstolsprosesser både i Berlin, forlagets nye tilholdssted, og Frankfurt, forlagets fødeby. Den første dommen i Berlin falt allerede i desember i fjor, da Barlach fikk medhold og Unseld-Berkéwicz ble dømt for å ha brukt forlagets penger på oppussing og renovasjon av sitt private hjem, som riktignok også blir benyttet som representasjonsbolig. Retten omgjorde i tillegg en endring i organisasjonsstrukturen fra 2011, og dermed er Unseld-Berkéwicz juridisk sett oppsagt som sjef for forlaget. Dommen er imidlertid ennå ikke rettskraftig, noe som kan ta flere år.
I Frankfurt har partene saksøkt hverandre i to parallelle rettsaker. Barlach krever blant annet at retten, om han skulle få medhold, oppløser forlaget. I mediene er det blitt spekulert i stor skala rundt hva som kommer til å skje. Vil retten virkelig oppløse forlaget? Eller vil det bli nødt til å splittes i to? Et tredje alternativ er at Barlach blir kjøpt ut av Unseld-Berkéwicz. Denne løsningen kan bli dyr for Unseld-stiftelsen, Barlach har nemlig i intervjuer advart om at han krever «Schmerzensgeld» – noe Frank Schirrmacher i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ, 27.12.12) mener har vært planen fra begynnelsen av: Først å fremstille seg som offer, til tross for at jussen er på hans side, for deretter å omsette den offentlige ydmykelsen i klingende mynt. Schirrmacher mener at det hele er uttrykk for en «delegitimeringstaktikk» og «psykologisk krigføring», som skal få stiftelsen til å betale «hvilken pris som helst» for å kjøpe ut Barlachs aksjeandel og dermed skape ro rundt forlaget – ettersom det i Unselds siste leveår ble skrevet inn en klausul som gir Unseld-Berkéwicz forkjøpsrett og gjør at det ikke finnes et reelt marked for aksjene. Dermed tar Barlach sjansen på i første omgang å minske verdien av sin egen andel, ved å «male apokalypsen på veggen»: «Jo mer trykk og uro Barlach makter å lage, desto mer beredvillig vil familiestiftelsen være til å betale hvilken fantasifull pris som helst, bare for å bli kvitt en fiendtlig aksjonær.»
Det hersker ingen tvil hvor forfatterne plasserer seg i striden, selv om mange er tvisynte i omtalen av driften de siste ti årene. Hans Magnus Enzensberger har ytret at Barlach kun vil suge ut kapital ved salg av backkatalogen, og anklager ham for ikke å forstå hvordan et forlag arbeider. Tar Barlach over, hevder Enzensberger til Süddeutsche Zeitung (13.12.12), forlater han Suhrkamp på minuttet. Til Die Zeit (13.12.12) sier han på lakonisk vis at dette faktisk kan være hva Barlach ønsker: «Hvordan anklageren ser for seg et forlag uten forfattere, forblir en hemmelighet. Barlach sier jo selv at slik han ser det er det mye billigere å utnytte backlisten enn å arbeide frem nye titler. En bemerkelsesverdig ytring fra noen som ønsker å bli forlegger.» Peter Handke uttrykker seg mer direkte og temperamentsfullt: I en tekst publisert i Die Zeit (18.12.12), nølte han ikke med å kalle Barlach en demon.
Samtidig er ikke oppslutningen om Ulla Unseld-Berkéwicz alltid like entusiastisk, og her ligger flere hunder begravet. Den tidligere skuespillerinnen (tyskerne holder seg fortsatt med kvinnelige suffikser) har siden begynnelsen av 1990-tallet vært et omdiskutert navn i den tyske offentligheten. Den første romanen hennes, Engel sind schwarz und weiß (Engler er svarte og hvite, 1992) ble anmeldt og diskutert så opphisset at psykoanalytikeren Tilmann Moser analyserte mottakelsen i en egen essaypamflett, Literaturkritik als Hexenjagd (Litteraturkritikk som heksejakt, 1994). Antallet nedsettende karakteristikker og mengden utilslørt forakt han sporet opp, som ofte gikk på person og plasserte seg godt over grensen til misogyni, viser at slett ikke alle unnet henne å bli gift med den legendariske forleggeren, eller å få bøkene sine utgitt på forlaget hans. Kanskje kan man her snakke om en slags Yoko Ono-effekt, forsterket av det vakres problem: Da romanen utkom, halvannet år etter giftermålet med Unseld, brukte Suhrkamp bilder av hennes tiltalende ytre i en stor reklamekampanje, noe som blant annet fikk kritikere til å kalle henne en «paradehest» (Radiohaus Bern, 15.10.1992). Flere mente at hun var «litterært dillettantisk» (Sächischen Zeitung Dresden, 29.5.1992), og kunne ikke forstå hvorfor det velrennomerte forlaget ville satse på en slik roman; det måtte selvsagt være fordi markedsappellen var blitt viktigere enn litterær kvalitet og fordi hun sto under beskyttelse av sjefen selv (Neue Westfälische, 1.5.1992). Kritikken ble desto heftigere ettersom romanens emne var nasjonalsosialismens tanke- og følelsesverden; kritikerne hadde vanskelig for å skille mellom hovedpersonens banale, blomstrende, tankemessig tilkortkomne språk og forfatterens egne evner. At romanen var såvidt eksplisitt i sine skildringer av bestialske handlinger og homoerotiske fantasier, i tillegg til at den tilsynelatende naivt gikk rundt representasjonsforbudet nazismens ugjerninger har vært omfattet av i Tyskland, gjorde at den ble omtalt som desto mer uappetittlig. Og slik har det fortsatt: Vurderingen av Ulla Berkéwicz-Unselds etter hvert omfangsrike forfatterskap er ennå et stridsemne, og flere har vanskelig for å tilgi dagens forlagssjef at det var hennes ønske, i årene før han gikk bort, om å forfølge forfatterambisjonen som gjorde at Unseld, som ville ha henne som arvtaker, måtte innføre den driftsmodellen og de klausulene i beslutningsstrukturene som mange av dagens problemer skyldes.
Uansett hva man måtte mene om forleggerens egne litterære bedrifter, er det ingen tvil om hvilket scenario som er det verst tenkelige. Selv om mange har manet de to partene i konflikten til besinnelse, har det vært åpenbart for de fleste at en såkalt balansert fremstilling av hendelsesforløpet vil være det samme som å hykle. Da tidligere kulturminister Michael Naumann skulle settes inn som «nøytral» mekler mellom Unseld-Berkéwicz og Barlach i desember, ble meklingen aldri noe av, ettersom Naumann i et radioprogram i desember kom i skade for å sammenligne Barlachs opptreden med lyden av en sykkelringeklokke i en fuge av Bach. Yngre forfattere som Uwe Tellkamp og Judith Schalansky har vært ute og anmodet til besindighet (FAZ, 10.01.13), men ikke uten tydelig å vise hvilken side de står på: «Vi sokner til forlaget Suhrkamp, ikke selskapet til en som vil sette forlaget på spill.»
I innlegget «Eiendom forplikter!» (FAZ, 04.01.13) tar 160 forfattere, deriblant Judith Butler, Charles Taylor og den i dag sjeldne sammenslutningen Axel Honneth og Peter Sloterdijk, til orde for at begge parter må ta seg sammen og innse at de forsøker å løse konflikten med uegnede midler, og at de ikke kan risikere å kaste vekk vår tids «viktigste forum for kritisk human- og sosialvitenskap» – «den kulturelle arven de holder i hendene er alt for viktig for det intellektuelle livet i Tyskland til at den kan utsettes for den risikoen en rettsprosess innebærer». Det later til at de er blitt hørt. I forrige uke uttalte nemlig Unseld-Berkéwicz til Die Zeit at hun ønsket å utsette fremtidige rettsmøter med Barlach for å skaffe tid og rom til å inngå et kompromiss. Hun hevder fortsatt at det ikke er rettslig grunnlag for å oppløse forlaget, men åpner altså for en mulighet til å forhandle frem en løsning utenfor rettsapparatet.
Den interne konflikten i Suhrkamp rammes inn av en bokbransje i krise. Det Suhrkamp som Ulla Unseld-Berkéwicz vil lede er et forlag som ønsker å videreføre gjenoppbyggingstidens sterke forlagskultur. Barlachs Suhrkamp er et forlag som setter den økonomiske rentabiliteten først, uten sideblikk til den borgerlige offentlighetens portvoktere og andre forståsegpåere. Det vil si: Slik ser det ut ved første øyekast. Men kan Barlach ha andre planer enn faktisk å ville ta over forlaget? Og er Unseld-Berkéwicz rett person til å forvalte arven fra Siegfried Unseld? Ifølge Schirrmacher ser tyskerne i disse ukene skamløse forretningsstrategier, kjønnsstereotypier og personlig agg demmet opp gjennom årtier tilflyte offentligheten i høyt tempo: «kjøkkenpsykologi, kjærlighetsblinde menn og stesønners svineri.» Resultatet kan bli at hele det møysommelig oppbygde byggverket som er et av Europas viktigste forlag i moderne tid, vil komme til å velte.
