Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Forfatteren på scenen

Livet og litteraturen finner ikke den rette balansen i Tor Eystein Øverås’ nye essaysamling.

Hva er et essay? spør Tor Eystein Øverås (f. 1968) med tittelen på sin nye bok. Et innledende svar kunne være: Essays er oppdragsskriving. I likhet med de aller fleste essaybøker som utgis i samtids-Norge – inkludert Øverås’ to foregående bøker Livet! Litteraturen! (2009) og I dette landskap (2012) – består Hva er et essay? nesten utelukkende av tekster som enten har vært trykket tidligere eller blitt holdt som foredrag. Vi har altså ikke å gjøre med en boklang refleksjon over essayet som genre, slik tittelen kan gi inntrykk av, men heller en rekke eksempler på essayistisk praksis der Øverås hovedsakelig skriver med utgangspunkt i litteratur og film.

¯vera s. hva er et essay?

Tor Eystein Øverås: Hva er et essay? (Gyldendal 2014).

Da Gisle Selnes, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, for noen år siden på oppdrag for Vinduet undersøkte det norske essayet på 2000-tallet, var en av konklusjonene at det informale essayet i tradisjonen etter Montaigne sto langt sterkere blant landets skjønnlitterære forfattere enn det formale essayet i tradisjonen etter Francis Bacon. I det gjennomsnittlige norske essayet føres det en «åpen», det vil si, «ekspansiv/inkluderende/uformell» skrivemåte om forfatternes «eget forhold til det de kan og gjør og vet og er».

Øverås hører med i dette selskapet, på godt og vondt. Han dyrker en essayistisk stil full av digresjoner og omveier og et ujålete, henvendende språk renset for akademisk og litteraturvitenskapelig sjargong. Essaypersonligheten som stiger fram fra tekstene, kan beskrives som egenrådig, autoritetsskeptisk, nysgjerrig og ikke minst entusiastisk i møte med kunstverk eller fenomener som «treffer» ham. Bøker og filmer er ikke noe Øverås bare leser eller ser, de er en slags sjelens proteser – eksistensielle tillegg og forlengelser som hjelper ham å leve her i verden. I lykkelige øyeblikk henrykker de ham til en tilstand der livet og kunsten smelter sammen og blir umulig å holde fra hverandre: Livet! Litteraturen!

I essayene forsøker Øverås først og fremst å dele kunstopplevelsene sine med leserne – den kritiske nedplukkingen av et verk eller den utholdende undersøkelsen av formale særtrekk ser ikke ut til å interessere ham nevneverdig. I en tekst fra den forrige samlingen, I dette landskap, skriver Øverås følgende om sin egen litteraturkritiske praksis:

Jeg forsøker å skrive med substans, forsøker å skrive artikler som er interessante skriftstykker i seg selv, som handler om noe, og som man ikke har lest før. Jeg forsøker å skrive slik at folk skal dras mot det jeg skriver, ikke klare å la være å lese meg. Det er for meg den ultimate kompliment, om jeg klarer å vekke lesebegjæret hos noen, og det er også den beste kompliment jeg selv kan gi en bok, at den vekker lesebegjæret mitt.

I sentrum for de fleste av tekstene i Hva er et essay? står møtet mellom Øverås og et kunstverk, et møte som nesten alltid er preget av overskudd og begeistring. Et inntrykk av hvordan disse kunstmøtene kan arte seg in the heat of the moment får vi litt senere i samme tekst fra I dette landskap. Opplevelsen av å skrive om store forfattere som Virginia Woolf og Thomas Mann beskriver Øverås med følgende utbrudd: «Jeg har så mye å si om og rundt romanene de skriver! Tekstene innbyr til så mange refleksjoner, gir så mange tanker!»

«Møte» må i denne sammenhengen forresten forstås ganske bokstavelig, for vi blir hele tiden fortalt om de konkrete omstendighetene for at Øverås leser en bok eller ser en film eller betrakter et maleri. «Det informale essayet er kapitler eller utdrag av essayistens dokumentariske jeg-roman», hevdet Georg Johannesen, og Hva er et essay? gir ham rett. Øverås selv er nesten alltid blant tekstenes hovedrolleinnehavere, og han gjør hyppig bruk av grep vi kjenner godt fra den informale essayistens repertoar: den selvbiografiske anekdoten, tematiseringen av skrivesituasjonen, reisen etc.

untitled

Tor Eystein Øverås: I dette landskap. Artikler og essays (Gyldendal 2012).

Et motiv skiller seg imidlertid særlig ut: det første møtet med et bestemt verk. I tråd med oppfatningen av kunstverk som personlige hendelser blir det maktpåliggende for ham å tid- og stedfeste deres inntreden i livet hans – og formidle denne opprinnelseshistorien videre til leseren. «Men nå må jeg fortelle hva som omsider ble min inngang til Gombrowicz», skriver han, eller han forklarer: «Jeg fattet interesse for de forbudte filmene for et par år siden da det tyske historiske museet viste en for meg ukjent trio filmer.» Jo mer nøyaktig et første møte kan bestemmes, desto bedre: «Det kan ha vært så mye som 25 år siden, den gang Cinemateket i Oslo holdt til i kjellerrommene i trebygningene på Grev Wedels plass, at jeg tilfeldig oppdaget ham.» Selv når han ikke er sikker, må det med: «Jeg husker ikke når jeg oppdaget dem eller gjenoppdaget dem, jeg tror det var i forbindelse med Penguins 60-årsjubileum, forlaget utga 60 minibøker, deriblant en liten gulfarget Camus, Summer

Innimellom blir denne opptattheten av omstendighetene rundt møtet med et verk trukket ut i det parodiske. Essayet «Den andre Roth», med undertittelen «Eller Joseph Roth og nasjonalismen», åpner for eksempel med å fortelle om hvordan Øverås, «etter å ha skrevet og lest siden morgentimene», forlater sin leilighet i Berlin og begir seg ut i gatene. Han skriver om minnesteinene han støter på i brolegningen og om nabolaget sitt, Bayerisches Viertel i Schöneberg, som før krigen var «den bydelen i Berlin med den mest markante jødiske befolkningen». Han skriver om et kunstprosjekt som pågår i området og gatenavnene, befolkningssammensetningen slik den er i dag og en lokal bokhandel, for bare å nevne noe. Det går to, tre, fire sider, og man begynner å lure på når Øverås skal komme til det annonserte emnet, Joseph Roth. Fem sider, seks sider, og så etter seks og en halv side tror man at det begynner å nærme seg: «Om kvelden sitter jeg over en øl på Joseph-Roth-Diele i Potsdamer Strasse og leser.» Men vi er ikke riktig framme ennå. En side med beskrivelse av interiøret og stemningen i kneipa følger, før Øverås medgir: «Likevel er det ikke på Joseph-Roth-Diele jeg gjenoppdager Joseph Roth.» Nei vel. «Det skjer i Krakow, sommeren 2010.» Og så er det på’n igjen.

Riktig ille går det imidlertid først når møtet, eller gjensynet, med et verk ikke utløser den nødvendige begeistringen. Det skjer i «Kafka en gang til», opprinnelig skrevet som forord til Bokklubbens Verdensbibliotek-utgave av Prosessen. Øverås begynner med å innrømme at han var i tvil om han skulle ta på seg oppdraget, kommentarlitteraturen rundt Kafkas liv og verk er jo enorm, hva nytt kan han si? Men han har altså likevel bestemt seg for å gjøre et forsøk, og forklarer sin lesestrategi: «Jeg bestemte meg for å lese Prosessen for å se hva jeg finner i skriften i dag, i 2012, være på utkikk etter hva romanen har å si til meg som leser nå, nesten 100 år etter at den ble skrevet.» Han kommer fram til at han synes «romanen er ganske kjedelig.» Og videre:

Det er ikke et gjensyn som åpner svimlende nye perspektiver. Det er snarere et gjensyn som sier: Men dette kan vi nå, dette har vi lagt bak oss: Det moderne mennesket forvirret og fortapt stilt overfor en verden det ikke forstår. Det uhåndgripelige byråkratiet som det ikke er mulig for enkeltmennesket å komme i rasjonell dialog med. De eksistensielle spørsmålene knyttet til hvor mye innvirkning man egentlig har på sitt eget liv.

At Øverås «kan» alt dette er fint for ham. Men siden denne teksten er et forord – hva med å forsøke å forklare hvorfor Prosessen har den posisjonen den har i moderne europeisk litteratur? Man kan ikke forvente at forordsskribenten i en gjenutgivelse av Prosessen skal flytte Kafka-forskningen framover, men det bør være lov å håpe at vedkommende ikke bare nonsjalant skritter over romanen forordet skal presentere. Det eneste som er merkeligere enn at Øverås har løst oppdraget sitt på denne måten, er at Bokklubben ikke valgte å refusere forordet.

I andre essays er det som om Øverås ikke har tatt seg nok tid til å bearbeide den omtumlende opplevelsen som et sterkt møte med et kunstverk innebærer. Det er som om alle tankene og refleksjonene verket utløser, blir presentert for oss i real time, uten det nødvendige kritiske etterarbeidet. I det nevnte essayet om Roth sveiper Øverås for eksempel innom den norske Israel-debatten og gir til kjenne følgende:

For meg balanserer tonen i den norske kritikken av Israel ofte helt på grensen. Kanskje er det den massive ensidigheten som foruroliger. At man demoniserer et land. Bare framstiller Israel som overgriper, aldri viser hva som er bra med landet. Jeg merker at jeg tar farge av dette, må hente meg inn. Er det den enkle syndebukkmekanismen i familier og samfunn, igjen? At noen får skylda for det som går galt. Alltid. At Israel får skylda, jødene alltid får skylda. Fortsatt.

Som ansatsen til et essay der Øverås faktisk undersøkte hvordan det blir tenkt og snakket om Israel i Norge, kunne dette kanskje ha fungert, men alene framstår det som uforpliktende godtkjøpstanker.

Et eksempel nummer to, og flere kunne vært nevnt, på det samme problemet:

Jeg forstår ikke hvorfor den ekstreme volden som utøves i verden skal eufemiseres, hvorfor den ikke skal kunne bearbeides kunstnerisk. Det foregår sensur hele tiden. Å vise kunstnerisk hvilke lidelser folk påføres i Somalia, Sudan, Irak, Syria, Libya, Gaza, Ukraina blir ofte ansett som upassende, over grensen, og må derfor sladdes, slik pornografi en gang ble det. Utstillinger stenges. Tillatt er underholdningsvolden som strømmer ut av studioene i Hollywood. Tillatt er volden i spillene, der du kan vandre rundt og drepe hvem du lyster, der du dreper for å vinne. Der du vinner fordi du dreper. Mange nok. Tillatt er volden som er gøy.

Hvorfor ikke gripe tak i et konkret eksempel eller to og gå kritisk inn i dem? Hvorfor stoppe refleksjonen der den burde ha begynt?

Livet!-Litteraturen

Tor Eystein Øverås: Livet! Litteraturen! Kritikk 2006–2009 (Gyldendal 2009).

Andre ganger igjen undrer man seg over hvilke tanker Øverås faktisk velger å forfølge i møte med et verk. I essayet om den tysk-italienske forfatteren Curzio Malaparte blir Øverås slått av den tekniske briljansen i åpningen av Kaputt: «Jeg kan ikke huske sist jeg faglig har følt meg så utfordret, så oppsatt på å lære: Hvordan i helvete gjør han det, hvordan får han dette til?» Kaputt bygger på Malapartes tid som journalist på Aksemaktenes side under andre verdenskrig, og den nevnte åpningsscenen er en 60 sider lang beskrivelse av et møte med prins Eugen på Waldemarsudde i Stockholm. «Malaparte registrerer alt som foregår rundt ham disse timene med prins Eugen, absolutt alt», skriver Øverås, og legger til: «Gir prosaen inntrykk av.» Øverås blir stående og stange mot spørsmålet om hva Malaparte «kan ha funnet på, diktet til, for å skape den presise og musikalske og maleriske prosaen, for å få setningene til å strømme og blomstre?» Men hva kan denne boka – en forutsetning for Jonathan Littells roman De velvillige (2006), som Øverås påpeker – fortelle oss om fascisme og krig, ondskap og overskridelse? Hva slags utsagn om menneskene og verden er den? Det får vi knapt vite noe om. Hva skjedde med livet! og litteraturen!, Øverås?

Til

Tor Eystein Øverås: Til. En litterær reise (Gyldendal 2005).

For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan. De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg lede av det. Også essayet om Gombrowicz, hvor de selvbiografiske innslagene og utlegningen av Dagboken er bedre avstemt mot hverandre, er godt. I det hele tatt skriver Øverås best når han jobber innenfor begrensende eller konseptuelle rammer. De korte aviskritikkene som er samlet i Livet! Litteraturen!, har en helt annen energi og røff kjapphet enn tekstene i Hva er et essay?, mens den stadige forflytningen mellom land og språk i Til (2005), om en reise rundt Østersjøen, ikke lar Øverås gå seg bort i seg selv. Ikke minst viser sistnevnte hans evne til å beskrive en årstid og en stemning med noen korte, enkle riss av landskapet: «Den nordiske sommernatten med sitt skyggeløse lys. Blomsterstøv ligger i vifter på fortauene, i driver som ligner på snø. Rognen er avblomstret, og heggen. Ripsen allerede store grønne kart.»

Mot slutten av «En tale til kritikerne», fra Hva er et essay?, henviser Øverås til den amerikanske litteraturkritikeren Daniel Mendelsohn, som lot seg fange av kritikken allerede i oppvekstårene da han leste anmeldelsene i The New Yorker. «Ifølge Mendelsohn dramatiserte kritikerne i The New Yorker sin egen tenkning i artiklene de skrev, de dramatiserte hvordan de tenkte seg fram til og nådde innsikt i og til slutt en konklusjon og dom over verket.» Dramatisert tenkning, det er en god begrepsliggjøring av kritisk og essayistisk praksis, og den treffer tilsynelatende også Øverås’ skrivemåte, med sine utførlige iscenesettelser av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona. Samtidig må det være lov å minne om at en god teateroppsetning har vært igjennom et utall gjennomkjøringer før premieredagen. Ikke alt man tester ut under prøveperioden er med når teppet går opp for publikum.

Avatar

Olaf Haagensen