Dette er lederartikkelen i Vagant 2/2022, som postlegges til abonnentene uke 39 og er i salg hos Narvesen og Pressbyrån fra og med 6. oktober. Bestill abonnement her og få nummeret i posten!
Ingen diktator har noensinne undervurdert litteraturens kraft, og ingen kritiker er så nidkjær som den som jobber for sensuren. Politiske bevegelser – fra frigjøringsfortropper til imperialistiske stater – kan ikke oppstå uten mobiliserende fortellinger. Alle nasjoner er resultatet av blodige tilblivelser, og noen gjennomgår fornyelser som henter metaforisk kraft fra historiene om deres emning. Enkelte forsøker sågar ennå å skape historie.
At en stats opphavsfortellinger kan brukes til å rettferdiggjøre hva som etter andre land og folkerettens begreper er en angrepskrig, har siden februar i år blitt demonstrert til skrekk og advarsel for resten av kloden. Mens dette skrives i begynnelsen av august vet vi fortsatt ikke hva som er Russlands militære mål i Ukraina, men vi kjenner hovedmålet i mytens rom: Å befeste det postsovjetiske området som en russisk interessesfære og å gjøre det klart at vestlig-amerikanske «universalistiske» prinsipper ikke har noen plass i «den russiske verden».
Den niende mai hvert år markerer Russland avslutningen av den store fedrelandskrigen, det vil si andre verdenskrig, som i russisk historieskrivning regnes å ha vart fra 1941 til 1945. I Berlin finner markeringen sted i Treptower Park, der flere tusen sovjetiske soldater er gravlagt, og hvor et enormt monument er reist til minne om den røde armés seier over nazismen.
Den tyske forbundsrepublikkens takknemlighet for den sovjetiske offerviljen strekker seg inn i nåtiden. Parken rundt monumentet er velholdt, også plakettene med hyllester av Stalin. Æresgravlunden lar enhver besøker føle på hvordan historien ikke simpelthen er stedt til hvile, og hvor ulikt selv de mest avgjørende hendelser erindres, avhengig av hvilket språklig-kulturelt fellesskap man er del av.
I 2015 var markeringen ekstra intens, og fortonet seg til tider som en feiring. Det mange feiret, var annekteringen av Krim året før og hva som siden hadde utspilt seg i Øst-Ukraina, og hvilke fremtidsutsikter dette åpnet for.
President Vladimir Putin hadde nylig i flere offentlige uttalelser gjenoppvekket det halvveis glemte navnet Novorossija, som knyttet an til de landområdene som ble innlemmet i Det russiske keiserdømmet etter annekteringen av Krim i 1783. De selvutnevnte «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk – det vil si: militære nettverk av «separatister» og inkognito russiske soldater – brukte det samme navnet om den «konføderasjonen» som de erklærte at på sikt skulle romme hele det sørøstlige Ukraina.
Det Kreml-regisserte Novorossija-prosjektet støtte på utfordringer, og havnet etter hvert i bakgrunnen av en langvarig stillingskrig, men sto den 9. mai 2015 ennå åpent som en mulighet. Putins talehandlinger og annekteringen av Krim hadde rusket liv i mange russeres forestillingsevne. Da deler av motorsykkelgjengen Nattulvene utpå ettermiddagen ruset østover Berlins Pusjkinallé, jublet folk, og de novorussiske flaggene vaiet.
Lite ante en utenforstående betrakter hva dette ville peke frem mot. Man fikk likevel en bestemt fornemmelse av at det hele uttrykte et noe annet syn på historiens nytte og unytte enn hva en vesteuropeisk rettsforståelse kan bli klok på, eller hva tyske og norske medier inntil da hadde formidlet om de nylige hendelsene i Ukraina.
Å sette seg inn i hvordan historisk minne og historieskapende fantasier beveger andre kulturer, er ingen enkel sak. Særlig ikke når den angjeldende kulturen er så preget av statlige og semistatlige iscenesettelser at det er vanskelig å vite hva man skal tro om det som sies og gjøres av enkeltmennesker eller grupper. Var de unge tysk-russerne som var til stede i Treptower Park i 2015 faktisk fylt av entusiasme over Novorossija-forestillingen? Hadde de blitt revet med av utdelingen av flagg og sjansen til å bli avbildet med en beryktet motorsykkelgjeng? Eller var de mest synlige av dem betalt for å gi uttrykk for begeistring? Det siste halve året har vi alle fått rikelig anledning til å stille lignende spørsmål, bare med en enda mer brutal foranledning.
Etter at Putin mandag den 24. februar i år erklærte en «militær spesialoperasjon» i Ukraina, og forklarte bakgrunnen for de russiske soldatenes innmarsj i en timelang fjernsynstale, satt vitsene løst hos liberalt anlagte europeere om de historiske linjene han tegnet opp. Var man vokst opp med folkerett, menneskerettigheter og postmoderne skepsis til alle slags gullalder- og storhetsforestillinger, lød talen arkaisk og usammenhengende. De neste månedene måtte selv Vestens mange ironikere likevel forsøke å sette seg inn i hvordan slike perspektiver faktisk kan lyde meningsfulle for – og til og med får hjertene til å svulme hos – andre mennesker.
Sjansen var tross alt til stede for at revansjistiske følelser og imperial ærelyst ikke bare kunne reduseres til Kremls ressentiment og tankespinn. Invasjonen av Ukraina var uten tvil Putins krig, men de europeiske offentlighetene måtte etter hvert innse at ikke absolutt hele den øvrige russiske befolkningen satt klar til så fort som mulig å befris fra putinismens åk, selv om «aggressiv utenrikspolitikk også alltid innebærer innenrikspolitisk undertrykkelse», som Markus Meckel, DDRs siste utenriksminister, sa i et intervju til Tagesspiegel på invasjonens første dag. Om ikke av andre grunner, så i det minste fordi propaganda virker; fortellinger er virksomme.
Bare i Tyskland lever godt over to millioner russisktalende, og en god del av dem orienterer seg – ganske frivillig – gjennom russiske statsmedier. Deres historiske erfaringer og kulturelt betingede synsmåter er innkalkulerte elementer i den tankepåvirkningen de utsettes for hver eneste dag. Hvordan skal det Vesten som nå hevder å kunne opptre med fasthet som «verdenssamfunn», forholde seg til dette? Russland forsvinner jo ikke, selv om Putin skulle gjøre det.
Snakker man om fake news, bør man også snakke om kulturelle rammefortellinger. Det «faktiske» blir i «nyhetene» presentert i fortellings form. Vi lever i ulike imaginære verdener, som våre fortolkninger av virkelighetens hendelser aldri helt vil unnslippe.
Krigen var min families historie heter Ole Robert Sundes roman fra 2012. For de fleste skandinaver av i dag er «krigen» synonymt med andre verdenskrig, og historien om krigen tett knyttet til besteforeldrenes eller foreldrenes historie. For de av oss som ikke har opplevd tysk okkupasjon, er krigen i seg selv blitt en fortelling, med en dramaturgi vi mener å kjenne ut og inn. Krigslitteraturen kan oppleves ferdigtygd, men nylesninger av krigstidens verker og nye perspektiver på gamle konflikter behøves, ikke minst for å forstå de kollektive forestillingene vi ennå er innleiret i.
Der mye krigslitteratur tidligere var patriotisk vinklede historier om soldaters forflytninger og dresskledde menns foretagender bak tunge skrivebord, har oppmerksomheten de senere årene dreid seg mot det hverdagslige ved krigssituasjonen, mot alle øyeblikkene mellom bombenedslagene, der folk tross alt levde – og lever – sine liv.
For krigen er ikke bare krigshandlinger, militæroperasjoner, bomber og død. Krigen er også stillheten etterpå; den er beretningene som lever videre. Den er i våre dager dessuten hybrid krigføring av forskjellige slag, den allestedsnærværende «krigen mot terrorisme», cyber- og informasjonskrig – og i alt dette spiller språk og fortellinger en avgjørende rolle. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er et erkeeksempel på en som iverksetter elementer fra historien som et call to arms i sine taler til verdens parlamenter, og i bruken av sosiale medier til å henvende seg til menigmann.
Snakkes det om ideologisk krigføring, er det som regel massekulturen det dreier seg om; kulturproduksjonen og -eksporten som «myk» geopolitisk påvirkningskraft. Tradisjonen er lang for å fremheve Hollywoods drømmefabrikk som CIAs forlengede arm, popmusikk som instrument for å gjøre engelsk til pax americanas lingua franca og ungdomsopprøret som tilrettelegger for liberal konsumkultur. «Rock er kulturimperialisme!» hevdet marxist-leninistene i Norge på 1970-tallet – de sverget offisielt til visesang (Sigurd Allern, en av bevegelsens ledere, covret Elvis da seminar gled over i fest). Men også de mer «eksklusive» kunstartene har inngått i spill der nasjoner har gitt andre lands kunst- og hverdagsliv små dytt, for å påvirke i retninger man måtte anse gavnlige for egne interesser.
Så hva er egentlig krig? Og hva gjør forfatterne i krigen? Om dette handler Vagant 2/2022.
God lesning!
Vagant 2/2022 postlegges til abonnentene uke 39 og er i salg hos Narvesen og Pressbyrån fra og med 6. oktober. Bestill abonnement her.
