Dette er lederartikkelen i Vagant 3/2022. I salg fra 01.12.2022. Tegn abonnement her.
Det norske tidsskriftslandskapet gjennomgår for tiden store rystelser. I 2016 sa Cappelen Damm farvel til Vagant, i fjor ble det kjent at Gyldendal ikke lenger ville utgi Vinduet på papir, i år har Aschehoug kvittet seg med Samtiden, og i oktober kom nyheten om at Samlaget kutter trossene til tradisjonsbæreren Norsk litterær årbok – det neste blir vel at Norges mest generøst støttede forlag sier at de mangler ressursene til å ta seg av Syn og Segn, som de har utgitt i 128 år.
Det er blitt utvetydig klart at forlagene ikke lenger tar ansvar for denne delen av offentligheten. Den grundig forberedte «bokloven» tegner også til å bli nettopp det – en lov om en vareform, ikke en litteraturlov, eller en offentlighetslov. Hva så med mediepolitikken, kan den redde tidsskriftene?
Fundamentet for norsk mediepolitikk er Grunnlovens paragraf 100, som begrunner ytringsfriheten – og dermed mediepolitikken – med «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». I paragrafen heter det videre: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
På mange måter har norske myndigheter lykkes med dette. Flere kåringer har utpekt Norge til det landet i verden med den frieste pressen. Dette kan tyde på at mediepolitikken fungerer etter hensikten. Like fullt har en rekke debatter de senere årene sirklet om hvordan norske avisredaksjoners journalistikk er blitt svekket. Fra lesere klages det jevnlig over kvaliteten – på utenriksdekningen, kulturjournalistikken, kommentarstoffet, kritikken.
Denne høsten er et justismord blitt avdekket, og her er det ikke avisene som har gravd frem og presset på, men en journalist som Bjørn Olav Jahr i bokform, og en litteraturforsker som Frode Helmich Pedersen i tidsskriftsartikler. Mye tyder på at vi trenger å utvide forståelsen vår av hvilke institusjoner som står for den åpne og opplyste offentlige samtalen. Like lite som litteratur er lik med bøker, er offentligheten lik pressen – eller kanskje er det norske pressebegrepet for snevert?
Det som tradisjonelt er blitt kalt «pressestøtten», heter i dag offisielt «produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier». Nyhetssaker kan være vel og bra, men verden flommer over av siste oppdatering om aktuelle hendelser. En opplyst offentlig samtale forutsetter analytisk, resonnerende og sammenhengsskapende journalistikk. Og hvor finner en denne? Ikke minst i tidsskriftene.
Når mediepolitikk diskuteres, kan det ofte virke som at det avgjørende regnes for å være medietype og publiseringsfrekvens, heller enn substans, vesentlighet og samfunnsrelevans. Norske presseorganisasjoner har faktisk sørget for at armlengdes avstand-prinsippet i mediepolitikken forstås som at man må unngå skjønnsavgjørelser i tildelingen av mediestøtte, som i stedet skjer etter «objektive» (målbare) kriterier. Kvalitetsvurdering regnes som en innblanding i pressens redaksjonelle suverenitet.
Om noen dyrker skjønn og kvalitet, er det tidsskriftene – og nå er det på tide at de melder seg på ordskiftet om mediepolitikken for full styrke, og sier at også de er medier. Ja, var ikke tidsskriftene frie medier lenge før avisene ble det – hvis vi går tilbake til 1700-tallet og opplysningstiden?
Mediepolitikken er sterk og bør ikke svekkes, derom hersker det enighet innad i presse-Norge. Der det i bokbransjen stadig er konflikter mellom et mangfold av organisasjoner, går presse-Norge i takt når det gjelder vilkårene for egen drift. Men tidsskriftspolitikken er blitt glemt, med det resultat at Norge har et mediebilde der langformsjournalistikk er nedprioritert, og mang en kvalitetsbevisst redaksjon balanserer på randen av konkurs. Tidsskriftspolitikken er en katastrofe.
I praksis er en hel sektor av norske medier blitt neglisjert i de ulike norske regjeringenes mediepolitikk. Etter hvert som digitaliseringen gjør at avisene og tidsskriftene møter leserne på de samme plattformene, blir denne neglisjeringen desto mer påfallende. I rapporten Kulturtidsskriftene (Kulturrådet og Fagbokforlaget, 2018) ble det advart om at tidsskriftene kunne miste sin egenart gjennom digitaliseringen og tilnærmingen til nyhetsmedier. Siden den gang har utviklingen for flere gått mot «avisifisering», som medieforskeren Lars Julius Halvorsen har kalt det. Men dette har ikke svekket et tidsskrift som Minerva – tvert imot. Ofte fortelles forfallshistorier om at mediene forråes av digitaliseringen, at de jager etter klikk og likes. For tidsskriftene er digitaliseringen snarere en historisk mulighet til å nå bredt ut. Alt som mangler, er at mediepolitikken følger etter.
Norsk tidsskriftforening og Tekstallmenningen leverte tidligere i år et høringssvar til forslaget til den nye forskriften om pressestøtte, forvaltet av Medietilsynet. Men vel så viktig er det at Kulturdepartementet følger opp Kulturrådets ordning Tidsskrift og kritikk, som ble opprettet i 2019 fordi tidsskriftene altfor lenge hadde falt mellom to stoler, der de «ikke [ble] prioritert hverken i mediepolitikken eller litteraturpolitikken», som Tone Hansen og Anne Oterholm skrev i Aftenposten 17. 10. 2019. Ida Habbestad, leder av Kulturrådets utvalg for Tidsskrift og kritikk, uttalte på sin side i en pressemelding 23.06.2022:
«Vi ønsker oss at medie- og kulturpolitikken sees i sammenheng, fordi kulturtidsskriftene er en viktig premissleverandør i mediemangfoldet og for en offentlig og opplyst debatt om kunst og kultur. Selv om det er ulike ordninger og innretninger, er det behov for at den strategiske tenkningen omkring mediemangfoldet også innlemmer en tenkning om tidsskriftene.»
Dette behovet kjenner tidsskriftsredaktørene på daglig – desto sterkere jo mer denne delen av vårt offentlige liv knaker i sammenføyningene.
Dette er lederartikkelen i Vagant 3/2022, som utkommer 01.12.2022. Tegn abonnement her.
