For en avradikalisert kulturradikalisme

«Kulturradikalisme nå?»
Tidligere publisert i Vagant 4/2009

Vår livsverden invaderes i 2009 av statiske og levende bilder hjemme, i byen og på jobb, fra konstant tente billedmaskiner. Det er ikke rart at vi ikke drømmer mer, slik det heller ikke er rart at billedkunsten har mindre kraft i et slikt bildespektakkel. Da de nye journaliststudentene ved UiS i høst svarte på hvilke medier de faktisk brukte selv, viste det seg at Facebook, mobiltelefon og TV var standardmediene. Ingen leste aviser, men journalister skulle de bli. Dette betyr at lesingens posisjon i samfunnet fort kan bli et kulturradikalt prosjekt. Produksjon og reproduksjon av motoffentlighet til den primære borgerlige har alltid vært en kulturradikal oppgave, som merkelig nok kan synes mer aktuell i og med Internett-revolusjonen.

Én ting er at offentligheten er i kolossal transformasjon, hvor en hel generasjon avdigital natives unngår enhver nærkontakt med f.eks. en opplyst, lokal medieoffentlighet. En annen ting er at kunnskapssøkende tekstlesing som allmenn, kollektiv fritidsaktivitet nå tilsynelatende gir etter for presset fra det totalvisualiserte samfunnet, hvor all kommunikasjon later til å gå mot et audiovisuelt modus generert av ny teknologi. Selv papiraviser designes i dag med nettlogikk i salgsøyemed. Et veritabelt klasseskille lurer i bakgrunnen av avisnedleggelser og skuespillsamfunnets totale underholdningsmentalitet. Den danske kunstviteren Mikkel Bolt skriver i Avantgardens selvmord (28/6, 2009) frem situasjonistenes kritikk av skuespillsamfunnet som mer relevant i dag enn i 1960:

De situasjonistiske teorier om skuespillet og koloniseringen av hverdagslivet udgør således et priviligeret punkt for den nødvendige kritiske analyse af den samtidige billedkapitalisme, og udstyrer os med værktøj, vi kan benytte i skabelsen af nye livsformer, der hverken bekræfter en allerede skabt verden eller kræver konstruktionen af en helt ny.

I 2005 kom to andre danske forfattere, Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen, med sin Kritik av den negative opbyggelighed (Vindrose), hvor de bl.a. skriver: «At hævde kunstens autonomi er at skærme den fra politik, etik, videnskap, teologi og hvad der ellers stirrer sultent etter den – og derfor også skærme den fra negationen og dens metakriterier.» Det er først og fremst provokasjonen som negativ strategi, med en naiv tro på at bare «det nye» kan telle som kunst, de avskriver. Kunstnerne stjeler seg en offerrolle i offentligheten ved å automatisere motstand fra det borgerlige samfunnet, mener de, hvorfra kunstneren kan kapre en «sympatigevinst» på linje med undertrykte og marginaliserte (kunsten som «multikulturalisme»). Boka har en rekke gode poenger, men fikk en altfor stor betydning for norsk kunstliv gjennom at viktige medieposisjoner kjøpte hele den gamle pakka om kunstens autonomi som das ding an sich og kunstinstitusjonen som en hellig, alminnelig kirke, hvor det rene bildet er gud.

Kritik av den negative opbyggelighed er ganske sikkert en viktig byggestein for en fjerde danske, som nylig gjorde enda større suksess i Norge, Rune Lykkeberg, som med sin Kampen om sandhederne (Gyldendal, 2008) igjen er en del av ammunisjonen i Asle Toje og andres kulturkamp, hvor det uttalte siktemålet er at kulturradikalismen endelig skal ebbe ut. De politisk initierte kulturkampene rundt om i Europa er på et vis lokale varianter av «kampen mot terror», som igjen er en spesifikt politisk bestanddel av globaliseringen som sådan, med store følger for global migrasjon og dermed lokal integrering. Kulturmotstanderne legger liten vekt på at sandheden deres er betinget av at det går et høyrepopulistisk spøkelse rundt i Europa, på jakt etter mindre stat, mindre skatt, mer cash og større økonomisk og kulturell trygghet. Under kappen på spøkelset finner man ny nasjonalisme, antiintellektuell orden og tradisjonshunger – ikke minst i litteraturen og kunsten. Alt som følge av en globalisert billedkapitalisme som standardiserer verden til en felles butikk med 6,5 milliarder kunder samtidig som den splitter verden opp i etnisk og nasjonal identitet.

Er så alternativet per 2009 fortsatt å arbeide for kulturradikal splittelse og kollisjoner? Mikkel Bolt skisserer avantgardens aktuelle posisjon slik:

Den klassiske avantgardeposition er ikke længere til rådighed. Det er både en forbandelse og en mulighed. En forbandelse, da avantgardens radikale kritik mere end nogensinde er påkrævet, en mulighed, da avantgarden fejlagtigt prætenderede at sidde inde med de vises sten. Men den splittelse, som avantgarden er eksponent for, skal tilvejebringes – der skal skabes uro, homogeniseringsbevægelsen skal afbrydes! – men uden at massen reduceres til en dum krop, der skal organiseres. Det er den umulige arv, avantgarden har efterladt os.

Fra den kulturradikale til semionauten

Avantgardens «umulige arv» ligner imidlertid litt for mye på kulturradikalismens inneboende tendens til å slå over i sin motsats, eller slik Eivind Tjønneland sa det i 1999: «Abstrakt radikalisme ender uvegerlig i konservatisme.» Den franske kunstfilosofen Nicolas Bourriaud leverer i The Radicant (Lukas & Sternberg, 2009) et forslag ikke bare til hvordan kunstneren kan ta seg fra det relasjonelle til det radikanteved å droppe hele det radikale prosjektet, han angir også en konseptuell medisin for å få bukt med postmodernismen og multikulturalismen, noe som kan medvirke til å redusere den kulturelle globaliseringens pinefulle sykdommer.

Vi må anse postmodernismen som vår tids store myte, uten reelt meningsinnhold, sier Bourriaud. Postmodernismen som begrep nedfeller seg samtidig med oljekrisen i 1973, minner Bourriaud oss om, og innevarsler egentlig bare slutten på troen på det grenseløse moderne fremskrittet for alle. En stor sorg introduseres i stedet, med vedvarende perspektivkamper, som i løpet av to tiår avføder multikulturalismen, som på sin side reduserer individet til sosiale krav, og vår væren til etnisk og nasjonal identitet. Det moderne må tenkes på ny, mener han, og mange andre (slik som f.eks. Dag Herbjørnsrud nylig forsøkte i sitt essay «En 3. vei for vår tid», Ny tid 08.10.09).

Industrialiseringen ga oss modernismen, hva gir globaliseringen oss? Bourriaud hevder at kunstneren anno 2009 ikke lenger kan være radikal og rotsøkende i den kulturradikale modernismens og kunstneriske avantgardens forstand. Den kulturradikale bør ta et oppgjør med seg selv og sin moderne renhetslengsel, sin utopiske totalitetshang, det universialistiske begjæret, kravet om en ny begynnelse, kunstens streben etter «det nye» gjennom kunstinterne og virkelighetsfjerne negasjoner – alt som forbinder det radikale med et forgangent prosjekt i historie og geografi, alt som forbinder kultur med et predigitalt samfunn og en verden hvor tenkt og virkelig bevegelse ikke er like viktig som gård og grunn og trygg oppvekst. Uavhengig om radikaliteten tidligere har vært optisk og estetisk (à la Clement Greenberg om modernismen) eller ideal og politisk (avantgarden à la Guy Debord), så er det alt-eller-ingenting-holdningen, med stabile og fastfrosne identiteter, som må utfordres av en form for positiv rotløshet – som er the radicant.

Avståelsen fra det absolutt radikale er heller ikke fjern for Eivind Tjønnelands higen etter en ny kulturradikalisme anno 1999. Han nevner mange eksempler på kulturradikale som i sin totalitetshigen ender opp som erkekonservative: «Når kulturradikalismen blir for radikal på denne måten, slår den altså om i sin motsetning på en komisk eller tragisk måte. En revitalisering av kulturradikalismen i dag må forsøke å unngå slike omslag.» For Bourriaud kan den samtidsmessige kunstneren i stedet for å anta en radikal habitt innta en radikant form og identitet, være en stadig rotskytende semionaut, en stifinner som slår nye røtter på sin vei og opplyser om farlige veikryss, en som oversetter og transkoder mellom lokale virkeligheter under tegnbombardementet fra den kapitalistiske billedmaskinen. Den radikante kunstneren er en som arbeider motsatt av «den kapitalistiske maskinen», som Bourriaud sier det, som alltid strever med å lage «et abstrakt maleri» å skjule seg bak. Som «revitalisering av kulturradikalismen», snakker vi her om en avradikalisert variant.

Avradikalisert oversetterarbeid

De politiske kulturanalysene som ligger til grunn for Bourriauds forslag, ligner Guy Debords på 1960-tallet, slik de ligner Loretta Napolitanis i hennes Rogue Economics(2008). Men ulikt avantgardens og kulturradikalistenes universelle krav, er hans forslag til litterær og kunstnerisk handling løst fra det totalitetslengtende, renhetsdyrkende og rotsøkende. Bourriauds avradikaliserte oversetter og tegnarbeider er bærer av en kosmopolitisk radikalitet heller enn en kulturradikal. Kunstneren kan bedrive estetisk og formtenkende oversetterarbeid, ikke ulikt hvordan f.eks. Hans Küng har bedrevet sitt religionsetiske oversetterarbeid mellom religionene, hvor religionsidentitet automatisk vil tones ned uten at religionen trenger å forkastes absolutt. Kunstneren, forfatteren og den intellektuelle kan på samme vis ha viktigere oppgaver enn å være absolutt radikale; som identitetsarbeidende oversettere. Redaksjonen i den europeiske tidsskriftportalen Eurozine introduserte for øvrig allerede i 2004 «Politics of translation» som et eget debattområde, med følgende begrunnelse:

Translation touches upon political and cultural dimensions that concern not only the translations of languages but of cultural contexts between different countries, cultures, and political systems. Since the question of translation has become a politically and culturally crucial question, one can argue that translation can be regarded as a central metaphor for some of the most pressing tasks confronting us at the beginning of the twenty-first century. Translation points at how different languages, different cultures, different political contexts, can be put together in such a way as to provide for mutual intelligibility but without having at the same time to sacrifice difference in the interest of a blind assimilation. Translation, in this sense, is about the creation of new cultural and political maps.

Det radikale alternativet? Det er å fortsette arbeidet for kulturradikal splittelse og demonstrative kollisjoner, forvalte den «umulige arven» fra avantgarden, ta sjansen på at de konservative kreftene styrkes i stedet. Samtidig vet vi at det alltid vil oppstå akutte politiske situasjoner hvor storstilt demonstrasjon og radikal motstand er aldeles nødvendig der og da, også med bidrag fra litteraturen og kunsten. Men den radikante seminonauten, altså den avradikaliserte oversetteren, er en reell, om enn krevende, kunstnerrolle for 2009, med et både tidsspesifikt og vedvarende program av forebyggende art i en uren verden. Det radikante for seg angir mest av alt en allmenn kvalitet for en ny identitetspolitikk, og dermed for en ny kulturpolitikk, for ikke å glemme; konturene av et rotskytende og identitetsarbeidende menneske – som vi har behov for.