40 år etter sin død blir den epokegjørende lyrikeren Nelly Sachs endelig gjenoppdaget. 24. mars åpnet utstillingen «Flucht und Vervandlung» på Jüdisches Museum i Berlin.
Die Welt, 27. mars 2010
Den sarte, lille 75 år gamle damen forsvinner nesten ned i den pompøse lenestolen i Svenska Akademiens auditorium. Blygt lytter hun til talen som omhandler henne: vinneren av Nobelprisen i litteratur året 1966. Det virker som om hun knapt fatter det, tar forlegent imot diplomet og neier dypt. Hun er den første kvinnelige tyskspråklige dikteren som mottar denne høyeste litterære æresbevisningen.
24. mars åpnet en utstilling om Nelly Sachs på Jüdisches Museum i Berlin. De lydløse dokumentaropptakene som flimrer over skjermen på utstillingen, røper ikke at den jødiske lyrikeren av tysk avstamning frem til denne 10. desember 1966 hadde levd 30 år i eksil, at hun med sine stille ord skapte et minnesmerke for seks millioner drepte jøder, at hun på en ganske spesiell måte tilhører den litterære modernismens storheter, hvis verk kan gjøre krav på å ha universell gyldighet for den menneskelige eksistens.
Likevel har ikke Nelly Sachs’ verker noen større leserkrets i våre dager. Resepsjonshistorien har vært marginalisert i mer enn to tiår. Hvorfor? Fordi Nelly Sachs ikke kunne slutte seg til en altfor tidlig påstått «forsoning»? Suhrkamp Verlags kommentarutgave i fire bind og utstillingen «Flukt og forvandling» gjør Nelly Sachs’ verk tilgjengelig på nytt. Med en mengde kommentarer utdyper de det vi vet om hennes dikt, prosa, sceniske arbeider og gjendiktninger av svenske forfattere som Gunnar Ekelöf. Utover det som er kjent fra før, får vi dessuten tallrike tekster som hovedsakelig tilhører hennes etterlatenskaper, og som hittil har ligget upublisert eller kun vært trykt i aviser.
Hvem var hun egentlig, denne store, ukjente, glemte dikteren, hun som – i likhet med Inger Christensen – stavet eksistensens alfabet, men med et annet utgangspunkt: kabbala? «Sohar: Schöpfungskapitel» (Zohar: Skapelseskapittel)1 er tittelen på en diktsyklus hvor det handler om alfabetet og om «bokstavengelen, urgamle krystall / omgitt av vanndråper fra skapelsen». Den dansende hasidisten på monitorene ledsager dem som besøker utstillingen «Flukt og forvandling».
Utstillingen, som Aris Fioretos står for, dokumenterer i mindre grad Nelly Sachs’ verk enn hennes liv – og dermed holder den seg ikke til forfatterens ønske, heldigvis for leserne. I et brev til litteraturhistorikeren Walter A. Berendsohn 25. juni 1959 skrev hun nemlig: «Du har sikkert forstått min bønn, som jeg har gjentatt flere ganger, om at jeg vil forsvinne bak mitt verk, at man helt og holdent sjalter meg ut – bare en stemme, et sukk for dem som vil lytte.»
Hans Magnus Enzensberger, som var konsulent på Suhrkamp og i sin tid klarte å kapre Nelly Sachs for forlaget, har i etterordet til lyrikksamlingen Flucht und Verwandlung(Flukt og forvandling) redegjort for de problematiske fasettene i uttrykket «sjalte ut». På utstillingen kan man i dag høre diktene hennes i hodetelefoner på lyttestasjonene, som arkitekt Jens Imig har utformet i åtte fragmentariske moduler etter det viktige kabbalistiske tallet åtte. Omkring den fjerde modulen kan man også høre diktet «In der Flucht» – det sentrale diktet som Nelly Sachs deklamerte under banketten som ble holdt etter den høytidelige nobelprisutdelingen. Her vil man finne flere av de grunnleggende signalordene som kjennetegner hennes lyrikk: vind, sand, sten og sommerfugl. Men siste vers kan gjelde som et credo for hele hennes liv og verk: «Istedenfor et hjem / holder jeg verdens forvandlinger.»
Den hjemløses liv begynte i Paradiesgärtlein2 (som er tittelen på et poesialbum hun forfattet i ungdomsårene og dekorerte med blomster). Hun ble født 10. desember 1891 som Leonie (Nelly) Sachs og vokste opp i en beskyttet tilværelse hos musisk orienterte foreldre. De skjønne kunster ble dyrket i denne fabrikantfamilien, som tilhørte det assimilerte tysk-jødiske borgerskapet i Berlin. På femtenårsdagen fikk hun Selma Lagerlöfs roman Gösta Berlings saga i gave. Like etter begynte hun å korrespondere med forfatteren. At denne forbindelsen skulle komme til å redde livet hennes, ble ikke åpenbart før i 1940. Den svenske forfatterens innflytelse – formidlet via venninnen Gudrun Harlan – hjalp henne med å flykte fra Nazi-Tyskland til Stockholm. Da flyet tok av fra Tempelhof lufthavn 16. mai 1940 med Nelly Sachs og moren hennes ombord (faren døde i 1930), unngikk hun bare såvidt å bli deportert til en konsentrasjonsleir.
I Stockholm, i ettromsleiligheter hvor hun bodde til sin død, og hvor hun pleiet sin mor til hun døde i 1950, skrev Nelly Sachs verkene som la grunnlaget for hennes verdensberømmelse. Diktsamlingen Dein Leib im Rauch durch die Luft (Ditt legeme i røyk gjennom luften) utkom i 1947 under tittelen In den Wohnungen des Todes (I dødens boliger) på Ostberliner Aufbau Verlag, som også utgav hennes første oversettelser av svensk lyrikk under tittelen Von Welle und Granit (Av bølge og granitt).
I 1949 utkom Sternverdunkelungen (Stjerneformørkelser) på Bermann Fischer Verlag. Den første utgivelsen i Vest-Tyskland bestod av dikt som Alfred Andersch hadde trykket i tidsskriftet Texte und Zeichen. Fra da av fikk hun endelig offentlig anerkjennelse. Akademiene i Darmstadt, München og Hamburg smykket seg med hennes medlemskap. I 1959 utkom diktsamlingen Flucht und Verwandlung hos Deutsche Verlags-Anstalt. I 1960 ble Hans Magnus Enzensberger konsulent på Suhrkamp og kjøpte rettighetene til Nelly Sachs’ verk på vegne av forlaget. Fra da av kom hennes diktsyklus Glühende Rätsel (Glødende gåter) ut på det tradisjonsrike forlagshuset, som nå har vendt tilbake til Berlin. Uforstyrrelig skrev hun videre på syklusen, også under sine mange opphold på mentalsykehus.
Den første æresbevisningen i form av en pris fikk hun i Sverige: det svenske forfatterforbundets lyrikkpris 1958. I 1959 fulgte litteraturprisen fra forbundsforeningen for tysk industri, i 1960 ble hun tildelt Meeresburgs Droste-prisen for kvinnelige diktere, i 1961 Nelly Sachs-prisen fra byen Dortmund og i 1965 de tyske bokhandlernes fredspris i Frankfurt am Main. I 1967 ble hun utnevnt til æresborger av Berlin, men besøkte byen bare én gang etter flukten, deretter aldri mer.
I utstillingen taler tingene for seg: «Kahytten», det fire kvadratmeter store rommet hvor hun skrev sine vers, den gamle fluktkofferten, skrivemaskinen, fremfor alt brevene fra venner: Selma Lagerlöf, Walter A. Berendsohn, Alfred Andersch, Gunnar Ekelöf, Paul Celan og mange andre. Men rådyrskulpturen, som forestiller et av dyrene Nelly Sachs samtalte med som barn, fører en på villspor. Snarere gir hånddukkene mening, for de fikk på underlig vis innpass i diktet «Immer» (Alltid) (i første bind i kommentarutgaven) med «dukkehusenes speil» og «fingerdvergenes dans / kledd i barneblodatlas». «Barneblodatlas» – for en neologisme! For en dikter, som talte gåtefullt om «hemmelighet», om «natt» og «lysets ruiner» – og likevel satte ganske enkle ord på veldige sannheter: «Alltid / der hvor barn dør / blir de stilleste tingene hjemløse.»
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
1 Zohar er det viktigste bokverket i kabbala. På norsk finnes Zohar: stråleglansens bok, oversatt og med innledning og kommentarer av Bjørn Olav Grüner Kvam (Gyldendal, 2004). O.a.
2 Hele tittelen er Unser Paradiesgärtlein mit Schwalbengezwitscher (Vår lille paradishave med svalekvitter). O.a.
