«FOR aig veit existen af vorld»

 

Den eneste måten vi kan sikre oss i årene som vil komme,
er å tenke på dem som om de allerede skulle være her. At
vi allerede bor midt i årene vi alltid bare har tenkt en gang
vil komme. At vi allerede har blitt de menneskene vi alltid
bare har tenkt vi en gang ville ende opp som.
– Øyvind Rimbereid, Kommende år

 

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (Gyldendal Norsk Forlag 2004)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (Gyldendal Norsk Forlag 2004)

«Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium.» Slik lød diagnosen den tyske forfatteren og kulturdebattanten Hans Magnus Enzensberger i 1984 gav av Norge i Norsk utakt, en essayistisk pamflett om den norske nasjonsbyggingens oljealdertriumf. Etter nasjonaliseringen av kontinentalsokkelen på 60-tallet, og etter at de første fatene fra Ekofiskfeltet ble brakt til lands sommeren 1971, utviklet det norske sosialdemokratiet en høyteknologisk oljestat med hvitglødende kommunikasjonslinjer til verdensøkonomien, men stadig med et kulturelt liv lukket om landet selv, dets natur og historie – og det Enzensberger kalte nordmennenes «førmoderne tenkemåter og livsformer».

Hva hendte med fremtidslaboratoriet? Var og er det forbeholdt økonomien, teknologien, den sosiale organiseringen og forbruksmønstrene? Hvis vi etter hvert kan si at også litteraturen har funnet veien inn i eksperimentariet, er en av årsakene Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert (2004). Bokens 800 vers lange titteldikt er et unikt bidrag til oljealderens forestillingsverden, der forfatteren har skissert en mulig fremtid for de nordatlantiske oljebrønnene, samtidig som diktet forener posisjoner i samtidspoesien som lenge er blitt regnet som motsetninger. «Solaris korrigert» er et fortellende science fiction-dikt med markante lån fra episk og muntlig litteratur, mens den særegne språkføringen snarere sender tankene til de poetiske avantgardistene tidlig i det tyvende århundret, som den russiske futurismens Khlebnikov og Kruchenykh – forfattere som drømte om et transnasjonalt språk, et språk som skulle kommunisere på tvers av landegrensene. Rimbereid har trukket en språklig sirkel rundt Ekofisk, denne første plattformbyen midt i Nordsjøen, og skapt en hybrid syntese av stavangerdialekt, lavlandsskotsk, engelsk, nederlandsk og dansk, med oldnorske former blandet inn. På dette babelske fremtidsspråket forteller jeget i diktet om arbeidsoppgaver, tanker og drømmer fra dagliglivet anno 2480, i et nordisk landskap med veldige parkanlegg og teknokratiske, klassedelte bysammenslutninger, der nanoteknologi koblet til kroppens nervesystem gjør at menneskene lever «svummande i electric / intelligenten pico- / materien».

Diktets jeg er operatør av et arbeidslag av roboter som reparerer rør i havslammet utenfor Stavgersand – et sammenvokst Stavanger og Sandnes, får man anta. Sammen med kjæresten Shiri bor han i byområdet «organic 14.6», som fungerer som et transittsted for turister. Hit kommer de som vil oppleve noen av klodens få områder med uberørt natur – øde vidder, ville skoger, frittgående dyr. Bevegelsesfriheten er strengt regulert, mens en egen herskerkaste organiserer produksjonen fra sine avsondrede tilholdssteder. Det antydes at flere katastrofer har funnet sted, forårsaket av teknologisk-naturvitenskapelig hybris: «Experimenta Afriq feilat. / Experimenta Canada feilat.»

Det virkelig fascinerende grepet i diktet finner sted på de siste sidene. Der blir vi med på ferden ned i de tomme olje- og gassbrønnene, hvor en gigantisk flytteprosess er under forberedelse. Utvalgte grupper søker trygghet i et kunstig paradis i hallene der nede, for ikke å «enda her up / undr danger himml / som historic skuggar». Jorge Luis Borges skriver et sted at «det finnes ingen verdensberømt forfatter, som ikke har utmyntet et symbol». Med det sikter han til utvidete motiver og metaforer som over tid makter å feste seg i kollektivets forestillingsverden. To eksempler er Herman Melvilles hvite hval i Moby Dick (1851) og Joseph Conrads reise på floden i Mørkets hjerte (1902), som samler i seg både suggesjonskraft og et vell av allegorisk betydning. De tomme, nordatlantiske oljebrønnene i Solaris korrigert vokser til å bli nettopp et symbol som følger disse eksemplene. Oljeplattformene er Norges festeskrue til dette immaterielle og voldsomme som verdensøkonomien er; de er rikdommens kilde, nærmest i mytisk eller eventyrlig forstand, og samtidig håndfaste monumenter over både hvor innvevd vi er i verden utenfor, og hvilken nærmest ufattelig særstilling vi står i. Rimbereid går inn i dette konnotasjonsmangfoldet, ved å se det allegoriske potensialet i Ekofisk-feltet, for så å transponere det fire hundre år frem i tid og konkretisere det i et langdikt.

Solaris skal bli en konstruert «mirrorvorld», og jeget spør seg om også han iseifa botten vil gjenskapes som et duplikat-jeg. Sjefsdatamaskinen, BK2884, kan nemlig skape modeller ut fra menneskenes minne. Hvorvidt denne replikanten vil være en androideaktig skapning eller heller en fullt og helt virtuell modell, er ikke godt å si, og kanskje heller ikke mulig å avgjøre, i denne verdenen der «pictographics» synes å være like virkelige som fenomener vi kjenner som mer håndgripelige:

SO kan ein modell
af meg lefa der inn, abstract-faktical.
DEN ska ku existen long eftr meg.
DEN ska «din duplicata aig» vera,
dei seis, so humans eftr meg ku laera meg ou kenna.
MEN wat vul den self tenk an?
WAT vul den tenk om meg
som ein gang original existen?
VUL den an meg tenk vid luck or vid sorg?

Scenariene følger fiksjonsverdenens logikk, ikke en allegorisk formidlet moral om fremskrittets uunngåelige tilbakeslag. Men når diktet beskriver de historiske forandringene som har funnet sted – forandringer som den underliggjørende språkføringen hele tiden minner en om – ansporer det til refleksjon over hva som kan skje når vi gjennom vitenskapen og teknologien endrer de betingelsene vi lever under: For øvrig helt i tråd med science fiction-tradisjonens innstiftende tekst, Mary Shelleys Frankenstein (1818), om vitenskapsmannen som lykkes i å skape kunstig liv – en roman som betegnende nok bar undertittelen The Modern Prometheus.

2.
Topografisk befinner Rimbereids Stavgersand og Solaris seg et sted mellom Harry Martinsons Aniara og Axel Jensens Oblidor, mellom elegisk fabulering og kritisk scenario, mellom symbolsk ladet fabel og science fiction-fortellingens realismekrav. Forfatteren skriver «år 2480» og lar ett menneske stige frem fra summingen av alle de mulige fortellingene og meddelelsene fra det ennå ukjente. Dette mennesket er ikke, som så ofte i den dystopiske litteraturen, en rebell som gjør opprør mot overmakten eller en intellektuell som forsøker å analysere seg ut av en uutholdelig livssituasjon. Han er snarere en beskjeden robotoperatør med sitt daglige håp og sine konkrete behov, et aktivt drømmeliv og en sterk evne til å undres – ja, man visualiserer ham med formelig obstfelderske ansiktstrekk. Eller med trekkene til en nåtidspoet som Øyvind Rimbereid, han som på transkribert stavangerdialekt selv trer frem som sansende og tenkende i siste del av boken.

Rimbereids øvrige forfatterskap består av to diktsamlinger, en roman og to novellesamlinger, i tillegg til essayutgivelsen Hvorfor ensomt leve (2006). Som essayist er Rimbereid en fortaler for litterære praksiser som bruker poesien som et reservoar for historie, erfaring og ulike kunnskapsområder. Lesningene hans revitaliserer førmoderne undergenrer som det topografiske og det episke diktet, eller som han formulerte det i en panelsamtale under Audiatur – Festival for ny poesi i 2003, med en karakteristikk av Bjørn Aamodts, Jo Eggens og Cathrine Grøndahls forfatterskap, som her kan få lov til å beskrive hans egen diktproduksjon:

Dette er dikt som minner oss om at diktningen en gang var dette som vitenskapen alltid har vært, nemlig en form som er gjennomkrysset av alle de fag, tanker og erfaringsfelter som måtte trenges. Dette er dikt som kan minne oss om det som den romerske poeten Lukrets gjør i sitt store verk De Rerum Natura, som jo handler om naturens substans, tilblivelse og foranderlighet. Altså: Filosofi, vitenskap og dikt på én gang!

Hvordan finner denne ansatsrike kombinasjonskunsten sted hos Rimbereid selv? «Solaris korrigert» samler eksistensielle og samfunnsmessige spørsmål i pregnante motiver og imaginære scenarier vi kan øve tanken i møte med; tydeligst er hvordan science fiction-fortellingen åpner for nye sider av den utforskningen av kunnskapens betydning for enkeltmenneske og kollektiv som også er tilstede i det andre store langdiktet i forfatterskapet, «St. Petersburg-vatn» fra Trådreiser (2001), der Peter den Stores Europaorienterte opplysningsprosjekt er et av diktets ledemotiver. Det dreier seg ikke bare om tillært og bevart viten: Igjen og igjen oppsøker diktene punktet der individets kunnskap om verden begynner, gjennom erfaringen av det fysiske universet, øyeblikk av intensivert nærvær – og minnesakten. Huden er en porøs overflate, og mennesket står i et gjensidig avhengighetsforhold til omgivelser som det stadig må bekrefte sin tillit til.

Kroppens aktivitet er hos Rimbereid opphavet til bevissthetens bilder, den bevisstheten som ikke kan la være å presentere hypoteser og stille spørsmål, ved teknikken, ved samfunnet, ved den eksistensen som er betinget av biologi og fysiske lover:

For aig veit existen af vorld.
VER kommen den novledg fra?
DEN kommen fra oren skinn.
SKINN smerts og skidd gloden.
SKINN drags uss out af oren self
og mot odder humans.

Under lesningen merker man tydelig tilstedeværelsen av den sansende kroppen, som inngår direkte i produksjonen, som samfunnmaskinens forlengede arm – armen som styrer de mindre maskinene. Ut fra diktet stråler en glede ved virksomheten og det som Hamsun i sin temperamentsfulle debattbok om Amerika kalte «det travle Hurra i Tingene». Teksten har et høyt konkresjonsnivå, som i en av episodene med robotene: Det er 123 av dem, og de arbeider ved hjelp av en «kollectiven breyn»:

DEI onli veit om seg self
og veit det onli i deirs intern, lukka feedback-
imago, ergo onli
som robot-existensen.

Rimbereid skildrer hvordan arbeidslaget mot slutten av dagen manøvreres tilbake til land, der robotene stiger – firkantede og tilslammede – opp fra sjøen. De glir opp skinnegangen og inn i robotteltet på kaien. Så hverdagslig, og så fremmed. Robotene er kommet hjem, og jeget omtaler dem med en særegen intimitet. Skildringen av arbeidet målbærer lite av den fremmedgjøringen overfor teknifiseringen som en elegisk-humanistisk moral fort ville ha utstyrt den med. Når diktet omtaler arbeidsliv og produksjon på denne måten, er ikke bare en sjelden synliggjøring av det økonomiske feltet og produksjonssfæren i poesien, men også en manifestert materialisme i Rimbereids dikt. Og hvordan høres det da ut?

GREASE er wat aig haf
an mine hendr denna morgning.
GULSVART glinsande grease
fra miner robot-
arbeidern, fra deirs beltfoot,
arms og linkgreip.
[…] MEN vidout grease
miner robots vul for lengst haf stifna …
GREASE er links total!
FOR greasen glinsen og glossen
i all flatar
gluen og gliden
i all links og vehickel
og greasen gefr all veksande skinn og life.

I tillegg til å være en assonantisk og alitterativ fest, er denne strofen en besyngelse av smøreoljen – grease. Som konkret fenomen og nødvendig prinsipp i all verdens sammenhenger: de som binder og fester, kobler og knytter, sammenføyer og fortøyer. Ja, på et tidspunkt erklærer sågar diktjeget, med en vri på det bibelske ordspråket «Kom i hu menneske, av støv er du kommet, og til støv skal du vende tilbake»: «DU human, / so greasen / ven du born!»

3.
«Solaris» kjenner vi særlig som navn på to kunstverk, Stanisław Lems roman (1961) og Andrej Tarkovskijs filmatisering av denne (1972). Her er Solaris en planet, men også et ukjent vesen, en oseanisk intelligens: Planeten er i sin helhet dekket av et levende hav. Lems roman er den filosofisk skolerte forfatterens beretning om utfordringen i å forstå en grunnleggende fremmed livsform. Hos Tarkovskij blir den kunnskapskritiske fortellingen om menneskets møte med noe som overskrider dets fatteevne, forvandlet til et speil for metafysisk selvgranskning. I begge verk står reisen sentralt, som et urmotiv for utferdstrang og vitebegjær. Rimbereids bok kan (med tittelen in mente) leses som en kommentar til både Lem og Tarkovskij, og korreksjonen synes særlig å ligge i insisteringen på menneskets jordbundethet. Som det heter: «GRAVITATIONEN er det minsta wi kan stola an. DEN er den onli total kommunicationen i univrs.» På den annen side finner vi også en mistro til Tarkovskijs overbevisning om at vår selvforståelse må ta utgangspunkt i en ukrenkelig menneskelig essens: Hva mennesket er, er for Rimbereid ikke gitt én gang for alle – perspektivet er historisk, ikke metafysisk.

Selv om reisen ut i rommet erstattes med ferden ned til en verden under havbunnen, gir ikke «Solaris korrigert» avkall på science fiction-tradisjonens forkjærlighet for interplanetariske motiver. På et tidspunkt spekulerer jeget over hva en mulig oppfanging av signaler fra en annen sivilisasjon vil kunne innebære. Han antar at den astronomiske avstanden medfører at signalene vil nå frem først når det ikke lenger finnes noen som kan gi dem mening:

VUL dessa signals
da bli som gudars tekn?
VUL wi da faa old gudars
meining back?

Også Aniara (1957), Harry Martinsons diktsyklus om de siste menneskene som forlater en ikke lenger beboelig jord i et veldig romskip uten klart endemål, er indirekte til stede i Rimbereids dikt, gjennom en av jegets gjenkommende dagdrømmer. Der forestiller han seg et liv i en farkost på vei ut av solsystemet, sammen med en liten gruppe andre mennesker: «FOR all tiim / onli fara out.» Han ser for seg at man uten noe hjemsted å vende tilbake til, og uten noen destinasjon å nå ut til, vil slippe lengselen. Det er et levende spørsmål for ham: «VUL det einsamme / i uss da fersvinna?» Spørsmålet dreier seg dypest sett om vilkårene historien setter for våre liv, for hva er vel denne utreisefantasien, annet enn en drøm om opphevelse – både av vekten av fortidens minner og av ansvaret for fremtiden?

4.
«Solaris korrigert» er ikke det eneste diktet i boken det har gitt navn til, selv om det er samlingens lengste tekst og desiderte hovedattraksjon. De to avsluttende avdelingene viderefører og utbygger interessene i første del – ofte på en mer eksplisitt måte. Viktigst er kanskje spørsmålet om sammenhengen mellom statsformer og livsformer. En passasje i annen del av boken diskuterer «menneskekroppen i det nye disiplin- / samfunnet», et tema som er tydelig til stede også i titteldiktet. Byene i Rimbereids 2480-verden er strengt regulerte soner der vår tids menneskerettigheter er skjøvet til side til fordel for statens totale forvaltning av individets liv; klassedelingen synes å ha blitt forsterket av den genteknologiske utviklingen. Mens samfunnsadministratorene bor tilbaketrukket og utilgjengelig for andre mennesker («DEI bevegen seg onli blant kverodder»), lever store grupperdrifters «unspecific», mer eller mindre utenfor loven og det organiserte samfunnet.

I bokens annen avdeling utdypes tematikken i en diskusjon av ulike måter å organisere et samfunn på, blant annet gjennom en ekskurs om Thomas Hobbes’ Leviathan (1651), i et dikt fra St. Petersburg som hilser til nevnte «St. Petersburgvatn» fra Trådreiser. «Eg e med i det usynlige kollektivet / på vei te adle kollektivers / stysste gravlund,» skriver Rimbereid i dette diktet om en flyreise til det forhenværende Sovjetunionen – en flyreise det viser seg at også tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) er med på. Denne utsendingen fra den norske stat levnes ikke mye ære i tankespinnet jeget hengir seg til oppe i himmelen: Assosiasjoner avfødt av ministerens nyklipte skjegg inngår i et dagdrømmeri om en nødlanding way off course, i Sibir:

Nei, ka har du funne på, Jan!
Korfer har du fulgt ditt skjegg mod øst
når hjernen jo så gjerna vil mod vest?
For se, det vokse!
Ditt moderate skjegg, skimrande
av verdiens trygge vekst
og vekstlovens evige trygghet,
gror nå vilt
der du står!
Og du tar deg te skjegget
og du ner i kne går
og du ud i panikk drives,
i panikk der sjøl bildet av russiske
dødsceller kan lindra.

Denne satirisk-burleske tankeflukten springer ut fra en instinktiv motvilje ved synet av øvrighetspersonen og hans representative, men ryggesløse vesen, og myntes underveis i diktet om til en mer argumentativt og politisk begrunnet skepsis. Tankene som da kommer til uttrykk får en drastisk resonans i det senere diktet om UNA-bomberen Ted Kaczynski, som i 1995, etter et 25-årig eremittliv i Montanas ødemark, gjennom trusler om å sprenge et fly i luften over Los Angeles fikk Washington Post til å publisere et omfattende manifest mot «det industriteknologiske systemets» herredømme: «Den industrielle revolusjon og dens konsekvenser har vært en katastrofe for menneskeheten,» som det heter i manifestets første setning. Fra Kaczynski er det nærliggende å assosiere til 2480-verdenenes drifters, som lever som «ne-subsummert outside ein kvar organic, leikande i det vilde graset / millom sonar.» Som det heter:

DEI hat ofts intern lovar ne axept,
or kan henda dei plutsl ein morgning
til romantic draum haf
vaknat?
AT dei tenk simpl, unkomplex life
er factical possibl.

Innebærer dette sporet i boken at Rimbereid målbærer en drøm om en slags rousseausk naturtilstand, utenfor sivilisasjonens kjas og mas? Neppe: Snarere enn å fremme entydige standpunkter innenfor motsetninger som individ/system, natur/kultur, egentlig/uegentlig, original/kopi og virkelighet/skinn, setter Solaris korrigert frem problemkomplekser som overskrider slike begrepspar. Ja, det er overhodet et spørsmål om noe i den beskrevne fremtidsverdenen er naturlig eller menneskelig i den dagligdagse, nåtidige bruken av disse ordene. Der dystopiske fremstillinger av forholdet mellom kultur og natur ofte blottlegger en underliggende egentlighets- og natursentimentalitet, som om (den forkvaklede) kulturen er en habitt man kan kaste av seg, er det kunstige hos Rimbereid ikke bare sekundære substitutter med fremmedgjørende konsekvenser, men noe menneskene er grunnleggende innfelt i. Det er god grunn til å være skeptisk til vitenskapens radikale inngrep i naturen, og litteraturen er da også full av fortellinger om menneskets frykt for seg selv og sin prometheiske erobring av verden, men en slik skepsis bør ikke formørke hele horisonten. I dagens Norge er vi som kjent fullstendig avhengige av allestedsnærværende teknologiske innretninger, proteser og medisiner for å overleve, både individuelt og som samfunn, og Rimbereids forhold til denne historisk utviklede avhengigheten lar seg ikke lese som en enkel, allegorisk sivilisasjonskritikk; etter lesningen av Solaris korrigert fremstår det mindre enn noen gang som redelig å gi etter for forestillingen om en opprinnelig, uskyldig naturtilstand eller en lykkelig fortidsverden – folkemuseets arkadia.

5.
Også tanken om å skulle etterspørre en kulturelt enhetlig og avgrensbar norsk identitet fremstår i møte med Rimbereids poetiske praksis som en fantasme med forlorent preg, eller sterkere, som en regressiv fantasi. Heller enn å etterstrebe definerende uttrykk for en nasjonal kultur, utforsker han den bevegeligheten og spenningen som alltid finnes i språket: mellom fellesskap og forskjellighet, mellom tilhørighet og fremmedhet, mellom erindrings- og endringsevne. Rimbereid har lyttet seg inn i språkenes mangfoldighet og samlet oppmerksomheten om deres forbindelses- og forvandlingsmuligheter.

Den gjennomkomponerte og tilforlatelige talerytmen i «Solaris korrigert» kan etter hvert få en til å glemme det fremmedartede ved vokabularet diktet er formulert i. Det er likevel verdt å dvele ved dette språket mellom språkene, særlig i en sammenheng der muligheten av en nasjonalspråklig kanon er oppe til diskusjon. Rimbereids dikt går på tvers av den mytologiske forestillingen om en gitt kulturs rettlinjede utvikling og enspråklighet; diktet viser oss indirekte at det snarere er den institusjonelle litteraturforvaltningen enn litteraturen selv som lar seg innskrenke av nasjonalstatlige grenser. I et perspektiv som det T.S. Eliot trakk opp med sin devise, «to purify the language of the tribe», vil en diktpraksis som Rimbereids være å regne som nedbrytning – korrosjon. I dag har vi ikke behov for litterære målsetninger av denne typen; snarere trenger vi verk som inkorporerer og bearbeider det flerspråklige miljøet som vi alle lever i.

Da Heinrich Schmidt-Henkel oversatte de innledende sidene av Solaris korrigert på de Berlin-baserte poesinettsidene Lyrikline, byttet han ut alle gjenkjennelige norske ord med sine tyske leksikalske motparter, og lot de «fremmedspråklige» ordene stå. Man kan spørre om dette er en god oversettelsesmåte: Det er vel ikke slik at de norske ordene er primære i diktet, mens de andre språkenes påvirkning er rent ornamental dandering rundt en direkte oversettelig hovedstamme? «Solaris korrigert» springer ut av alle de ulike språkfellesskapene forfatteren har trukket sin Nordsjøsirkel rundt, og demonstrerer i poetisk form en oppmykning av ideen om at vi hører til på den ene eller den andre siden av geografiske grenser.

Litterære verk fengsler oss på grunn av deres særegne bruk av det felles språket – samtidig møtes tekster som driver dette avviket lenger enn konvensjonen tilsier ofte med mistenksomhet. Vi kan her tenke på for eksempel Joyces Finnegans Wake (1939) og Gertrude Steins Everybody’s Biography (1937): Uomgjengelige referanser i enhver gjennomgang av det 20. århundrets litteratur, men også – på ulikt vis – verk som regnes som perifere, som unntak eller endestasjoner; enkelttilfeller som ikke kan videreføres av andre forfattere. Hit, men ikke lenger, synes ofte å være underteksten i verdsettelsen av disse tekstene. Resepsjonshistorien er i det hele tatt full av ekko av Samuel Johnsons negative vurdering av Laurence Sterne: «Ingenting løsrevet kan stå seg; Tristram Shandy varte ikke.» Skyldes slike avvisninger at vi mangler lesemåter for de litterære tradisjonene som faktisk finnes for språkblanding og språkspill som utesker uventede slektskap av flerspråklige møter? Det er jo ikke noe nytt ved slike litterære praksiser: Den monumentalt mangespråklige Finnegans Wake er allerede nevnt, og vi kjenner skrivemåtene også fra eksillitteratur à la den som ble presentert i årgangene til det Paris-baserte tyvetallstidsskriftet transition, fra de russiske futuristenes zaum-dikt, en rekke postkoloniale forfatteres kreolisering av ulike litterære tradisjoner og den digitale weblitteraturens sammenfletning av språk, som speiler nettets globale samtidighet.

6.
I «Solaris korrigert» er det jegets egen undrings- og forestillingsevne – det ved ham som kan få en til å tenke på Obstfelder – som viser fluktlinjer ut av systemforvaltningen og de tenkemåtene som foreligger fiks ferdig i kollektivet. Funderingen og den subjektive billedskapningen er nemlig også en slags drifters, utenfor loven, utenfor administreringen. Som han får høre etter å ha vært inne til en legekontroll: «KONCLOTIUN: AIG haf ein […] noko for staerk production af eigne picts.» Solaris korrigert blir dermed også et klarttalende forsvar for imaginasjonskraften, og slutter seg på mange måter til kunstsynet i romaner som Aldous Huxleys Brave New World (1932) og Ray Bradburys Fahrenheit 451 (1953), der litteraturen holdes frem som den kunstarten og den minneteknologien som på mest fundamentalt vis kan underminere sentralmaktens tankekontroll og instrumentaliseringen av det menneskelige.

Metamorfose er en av menneskets sentrale aktiviteter: Vi forsøker stadig å omdanne oss til noe vi ennå ikke er. Med vitenskapen, teknologien og endringer i samfunnsorganiseringen forandrer både levesett og tenkemåter seg, og litteraturen er et av de viktigste stedene disse transformasjonene blir belyst. Vi vet nesten ingenting om hva vi er og kan bli, et faktum journalistspråket og den daglige politiske diskusjonen har en tendens til å legge lokk på, i sin avhengighet av omgivelsenes doxa; uten disse kontinuerlige avledningsmanøvrene kunne kanskje også nordmennene av i dag befunnet seg i det historikeren Ernst Sars i 1902 kalte «sterkt bevægede Tider». Som Jan Kjærstad skriver i essayet «Leserens angst ved bokhyllen» (1997):

Jeg forestiller meg av og til mennesket som et sammenkveilet vesen. Vi går oppreist, men vi har ennå ikke klart å reise tanken. Mentalt sett er vi krøplinger. Jeg innbiller meg videre at bøker, skjønnlitteratur, er det redskapet som best er i stand til å vikle oss ut, få oss i stand til å se vårt følelsesmessige og intellektuelle potensial.

Kjærstad antyder her en viktig, men ofte baktalt funksjon for skjønnlitteraturen. Riktignok kan man i dag vanskelig hengi seg til spekulasjoner om å potensere og løfte det menneskelige – selv om det, som hos Kjærstad, begrenser seg til å gjelde de mentale fakulteter – uten samtidig å innreflektere de forsøkene på å overskride det kuede mennesket som førte til forrige århundres mange sivilisasjonssammenbrudd. Vi vet altfor godt hva forsøkene på å foredle og forbedre menneskene førte til, enten det skjedde i nazismens, kommunismens eller en annen kongstankes navn. Den menneskelige trangen til selvoverskridelse kan nå vanskelig komme til uttrykk som en betingelsesløs hengivelse til en kollektiv myte eller utopi. Men er dermed middagshøyden passert for alle mulighetssansens håp om løftelse eller radikale endringer? Solaris korrigert har bidratt til å oppheve fantasiforbudet og denne melankolien på historiens vegne i den norske samtidslitteraturen, på en måte som i kulturell effekt bare kan måle seg med Thure Erik Lunds Myrbråten-syklus, Karl Ove Knausgårds to romaner om Henrik Vankel og tidsskriftet _Rett kopi_s manifest-nummer (2007). Diktsamlingen bøtet på en mangel som først ble synlig i og med utgivelsen av den: At ingen forfattere i den moderne norske velferdsstaten til da hadde skapt litterære verk om kildene til den enorme økonomiske veksten vi alle er under innflytelse av, enten vi vil eller ikke, litterære verk med tilstrekkelig kraft til å tilrane seg en plass i vår kollektive forestillingsverden.

Første del av Solaris korrigert ender i transporten. Idet heisen starter nedstigningen til undervannsverdenen Solaris, går teksten over til å berette om en mer omfattende bevegelse. Langdiktet «Solaris korrigert» slutter på denne måten:

OG ne ryck i elevator, ne ryck i meg
ven elevator stops.
ONLI litl litl klick
ven kvar vegg umkring meg fell.

I bokens annen del fortsetter dette fallet idet diktet «Retrospeksjon» beskriver en glidning gjennom århundrene og slektsleddene: Jeget i Solaris-diktet faller gjennom et rom med vegger av tid, fra sin tid til vår, og transformeres til et lyrisk jeg som ligger svært nær Øyvind Rimbereid selv. Som lesere er vi da tilbake fra «bildene forsøkt sett fra innsidå, frå tankesprånga gjort te praksis, fra skissene tegna mod et ennå ikkje», fra diktet brukt som optisk redskap for innsyn i tider som ellers ville vært utilgjengelige for oss – og som kanskje aldri vil komme. Men om det så bare dreier seg om gårsdagens fremtid, og like mye om blikket på den drømmende som den drømmendes eventuelle klarsynthet: Å tenke på denne boken etter endt lesning, er å oppleve en svimmelhet, at rommet for det mulige har utvidet seg, en paradoksal erindring av fremtiden – og et temporalt sug over store avstander, som i Prosperos replikk fra The Tempest (1611): «dark backwards and abysm of time.»

Først publisert i Janike Kampevold Larsen og Stig Sæterbakken (red.): Norsk litterær kanon, Oslo: Cappelen Damm 2008.

LITTERATUR
Jorge Luis Borges: Andre inkvisitioner, overs. ved Peter Poulsen, København: Gyldendal 2007.
Hans Magnus Enzensberger: Norsk utakt, overs. ved Lasse Tømte, Oslo: Universitetsforlaget 1984.
Knut Hamsun: Fra det moderne Amerikas Aandsliv, Kristiania: Cammermeyer 1889.
Ted Kaczynski: «Industrisamfunnet og dets fremtid», overs. av Bård Eskeland, Vinduet 2-3/2001 [1995].
Jan Kjærstad: «Leserens angst ved bokhyllen» i Jan Kjærstad: Menneskets matrise, Oslo: Aschehoug 2007.
Paal Bjelke Andersen, Janike Kampevold Larsen og Kari Løvås: «Poesien og det sosiale rommet» [panelsamtale med Henning H. Bergsvåg, Jörgen Gassilewski, Inger Elisabeth Hansen, Christian Refsum og Øyvind Rimbereid], i: Paal Bjelke Andersen og Audun Lindholm (red.): Audiatur – Katalog for ny poesi 2005, Bergen: Audiatur, Gasspedal og nypoesi.net 2005.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.