BAKGRUNN. Nær en million nordmenn har et annet språk enn norsk som morsmål. Hvordan legge til rette for et mer mangfoldig litterært kretsløp?
I januar 2021 var 800 094 innvandrere bosatt i Norge. 240 239 av dem hadde flyktningbakgrunn og 197 848 norske barn hadde en eller to foreldre med et annet førstespråk enn norsk, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Nær en million nordmenn har altså et annet språk enn norsk som morsmål.
Fra å forme ord i munnen, la tungen ta til seg uvante bevegelser – si ting som «å ædde mæ dæ», «æ veit itj» eller «kanonbra» – til å uttrykke seg litterært på et av de to norske skriftspråkene, er veien lang.
I Norge har mange forfattere gått på skriveskole eller vært med i et fellesskap for skrivende, gjerne en studentavis eller et tidsskrift, før de får sine første tekster publisert.
Men hvordan bli med i et slikt fellesskap, eller henvende seg til et forlag med et manus, når det språket en uttrykker seg best på, er persisk, russisk eller vietnamesisk?
I forkant av redaktørarbeidet manuset skal utsettes for, og forlaget lønne eller honorere, må teksten oversettes. Kan hende forfatteren har en venn, en kollega eller et barn som kan begge språk, og som vil ta seg tid til å overføre teksten til norsk. At nivået på oversettelsen er høyt nok i møte med en konsulent, er sjansene små for.
Det finnes støtteordninger for ny litteratur av nasjonale minoriteter, men en folkegruppe som har flyttet til Norge i nyere tid, regnes ikke som en nasjonal minoritet. Derfor er det, for eksempel, ingen offentlige støtteordninger som oppmuntrer de om lag 140 000 arabisktalende i Norge til å bidra i det litterære kretsløpet.
Statistikken viser da også at nordmenn med et annet morsmål enn norsk i forsvinnende liten grad utkommer på norske forlag.
Det vil Tekstallianse, et nettverk for litteraturfeltet på vestlandet, gjøre noe med.
Tilbake i mai sendte Tekstallianse et innspill til Kulturrådet med tre konkrete tiltak som skal kunne legge til rette for at norske borgere uten norsk som morsmål, skal få muligheten til å bidra til den norske litterære offentligheten. En rekke organisasjoner stilte seg bak oppropet: DER دار , VUMA, Northing, Empo Flerkulturelt Ressurssenter, Minotenk, Norsk PEN, Leser søker bok, Den Norske Forleggerforening, Den norske Forfatterforening, Forfatterforbundet og Norsk Oversetterforening.
Grus mellom tennene
I Johan Harstads roman Max, Mischa og Tetoffensiven (2015) blir trettenåringen Max Hansen røsket opp med roten fra Stavanger da pilotfaren velger bort jobben i SAS til fordel for American Airlines og familien flytter til Long Island i New York. Mens Max lengter tilbake til vennegjengen i forstaden Forus, motsetter han seg USA og det amerikanske språket. Omringet av amerikansk, lyder hans eget språk annerledes: «jeg hører det selv, hvordan språket mitt minner om småstein som knaser mellom tennene.»
Siden Stavanger ble Norges første friby i 1995, har over 80 forfulgte forfattere fra 20 forskjellige land kommet til Norge gjennom fribyordningen. I 2021 er det over 70 fribyer i verden, 19 av dem befinner seg i Norge.
– Fribyforfatterne har i sitt arbeid som forfattere, journalister og kunstnere ytret seg på en måte som har gjort det farlig for dem å forbli i hjemlandet sitt. Gjennom fribyordningen har de kommet i trygghet i et nytt land, og står nå fritt til å skrive videre uten å måtte frykte trusler og forfølgelse. På papiret har de igjen full ytringsfrihet, men de har samtidig mistet sine viktigste verktøy til å kunne bli formidlet og utgitt: språkkompetansen, nettverkene og formidlingsarenaene. Det opplever nok mange som et stort paradoks, sier Ingeborg Kværne, fribykoordinator i Norsk PEN.
I 2017 kom Ali Hayder, forfatter og journalist fra Mosul i Irak, til Kristiansand gjennom fribyordningen. I år er han aktuell med diktsamlingen Lukta av svart (Aschehoug), som handler om livet i Mosul under IS og hvordan det er å leve videre med minnene.
Tre tiltak foreslått av Tekstallianse
* Mulighet for arrangører/organisasjoner til å søke om støtte til skrivekurs for fremmedspråklige.
* En tilskuddsordning der forfattere kan søke støtte til oversettelse og konsulentbistand for manus, inkludert en avsetning med lavterskelmidler til oversettelse av utdrag å presentere for forlag.
* Ordningen Litteraturprosjekt, hvor utgivere kan søke støtte til oversettelse, styrkes, synliggjøres og utvides til å omfatte videre bearbeidelse av manus, inkludert språkkonsulenter/tolketjenester i forbindelse med samarbeidet.
– Det er som om en dør har blitt åpnet for meg. Jeg føler at jeg har fått vist Norge hva som er «meg». For hver person som leser boka eller hører meg lese opp, opplever jeg å bli mer integrert i det norske samfunnet, sier Ali Hayder over Zoom.
Sammen med ham sitter sønnen Hayder, som oversetter fra arabisk til norsk. Denne rollen hadde han også i utarbeidelsen av diktsamlingen, først som en nødløsning da den opprinnelige tolken satt koronafast i Egypt, etterhvert som en varig løsning, da samarbeidet viste seg å fungere godt.
Verket inngår i en tospråklige serie med tittelen Parallell, et prosjekt initiert av foreningen Leser søker bok. På venstresidene står diktene på norsk, på høyresidene på arabisk.
– Det er store forskjeller mellom arabisk og norsk, og mellom å skrive dikt på arabisk og på norsk. Mens norsk er ganske stringent, finnes det ingen faste regler for hvor verbet skal stå på arabisk, noe som gir større rom for å utfolde seg som poet, sier Hayder.
Diktene hans har funnet sin norske form gjennom en metode under utforskning.
– De fleste som hørte om prosjektet, mente at vi ikke ville få det til. Det er en litt rar metode. Verken oversetterer Hanna Bovim Bugge eller redaktører Johanne Fronth-Nygren kunne arabisk, derfor brukte vi Google Translate og språket vi hadde til felles: engelsk. Det ligger mange diskusjoner, spørsmål og forslag bak hver setning.
Metoden, som de involverte kaller verkstedsmetoden, er utviklet etter en idé av Hanna Bovim Bugge, som ved siden av å oversette er rådgiver i Leser søker bok. Metoden går ut på at forfatteren sitter sammen med en oversetter, en redaktør og en rådgiver og oversetter i dialog. Metoden ble første gang prøvd ut i utarbeidelsen av de to verkene som så langt er utgitt i Parallell.
Under pandemien møttes de på Litteraturhuset i Oslo, hvor Leser søker bok holder til.
– Oversettelsen ble til og justert underveis i dialogene.Tanken er å ta innover seg de språklige og de kulturelle ulikhetene, og virkelig diskutere dem mens man arbeider med oversettelsen. At forfatterne ikke sitter alene, avkuttet fra hva som skjer med tekstene deres, men får være med og diskutere flere av faktorene i oversettelsesprosessen. Metoden er dynamisk og tidkrevende, sier Hanna Bovim Bugge.
Hva er fribyordningen?
Fribyene er medlemmer av den uavhengige, internasjonale medlemsorganisasjonen ICORN, International Cities of Refuge Network. ICORNs administrasjon holder til i Stavanger.
Forfattere, journalister, kunstnere og andre ytrere som er forfulgt for sitt arbeid, kan søke ICORN om å få beskyttelse i en friby.
PEN International foretar en bakgrunnssjekk av vedkommende og vurderer beskyttelsesbehovet. Deretter er det hver enkelt friby som i samråd med ICORN velger hvilke av de godkjente søkerne som skal inviteres som byens neste fribyforfatter.
Det er til enhver tid langt flere som søker om beskyttelse gjennom fribyordningen enn det er kapasitet til å hjelpe. I tillegg står flere hundre forfulgte ytrere som har blitt godkjent som kommende fribyforfattere/-kunstnere, på venteliste for å bli invitert til en friby. Svært mange må derfor finne andre måter å beskytte seg selv og sin familie på, og mange lever i skjul for å redde livet.
Kilde: Norsk PEN
Støtte fra Sparebankstiftelsen og Bergesenstiftelsen gjorde utgivelsene mulig. Etterhvert ble også Aschehoug med gjennom prosjektstøtte fra Kulturrådet.
– Det som blir synlig med dette lappeteppet av tilskudd, er at det mangler konkrete støtteordninger for denne type bøker. Å ha en støtteordning som tar innover seg problemstillingene rundt å utgi ny ikke-norskspråklig litteratur i Norge, vil gjøre det enklere å sette i gang prosjekter. Da trenger man ikke lenger å belage seg på at ildsjeler vrir og vender på alt for å få noe til, sier Bovim Bugge.
To nye verk i serien er nå under tilblivelse.
– De to første var nybrottsarbeid. Nå er modellen og rammene på plass, og vi søker midler for å fortsette.
En litteratur som gjenspeiler mangfoldet
Det finnes ingen oversikt over utgivelser ført i pennen av norske borgere som ikke har norsk som morsmål, men skal vi tro fribykoordinatoren i Norsk PEN, er det med årene blitt enklere å bli utgitt.
– Tendensen er positiv, ikke minst blant fribyforfattere. Vi opplever en økende interesse for dem, og en større bevissthet rundt betydningen av mangfold. Norsk PEN har selv tatt initiativ til en rekke antologier, senest Å kysse en ørken, å kysse en myr fra 2019, som fikk mye oppmerksomhet og gode anmeldelser. Og bare det siste året har norske forlag utgitt ytterligere sju bøker, minst, av fribyforfatterne Soudabeh Alishahi, Musa Mutaev, Gunel Movlud, Fatemeh Ekhtesari, Selma M. Yonus, Ali Hayder og Mansur Rajih. Disse bøkene fortjener mange lesere, sier Ingeborg Kværne.
Musa Mutaevs roman Kuntas skygge (2007) er gitt ut av forlaget Communicatio, som drives av Sverre M. Nyrønning. Siden 2007 er 18 fribyforfattere utgitt på forlaget.
– Jeg har hele tiden ment at å utgi fribyforfattere er et viktig integreringsarbeid. Vi snakker jo om et flerkulturelt Norge, og da må vi også snakke om en flerkulturell litteratur. Men det er så langt ikke så stor interesse for denne litteraturen på det norske markedet.
– Noen av oversettelsene er i sin helhet finansiert av forlaget, andre har fått verdifull prosjektstøtte fra institusjoner som Kulturrådet, Fritt Ord og, i noen tilfeller, kommunen fribyforfatteren er bosatt i. Det er verdifullt at Tekstallianse gjør et fremstøt for å sikre fremtidige utgivelser av fribyforfatterne og andre utsatte skribenter som kommer til Norge fra en langt farligere livssituasjon og profesjonsutøvelse enn norske forfattere.
Assimilering eller integrering?
At fribyforfatterne kommer fra andre fortellerkulturer, ofte med en mer følelsesladd retorikk, trekker Nyrønning fram som en litterær utfordring. Det retoriske nivået kan bli oppfattet som «litt for mye» for norske lesere.
– Også denne litteraturen skal ut til et norsk publikum, og samtidig skal du ivareta intensjonen til grunnteksten. Ofte fører dette til interessante diskusjoner. Da jeg som journalist arbeidet med reportasjeserien «Fremmed i Norge» på 1970-tallet, hadde jeg nær kontakt med psykiateren Leo Eitinger, som selv var Holocaust-overlevende. Han var opptatt av forskjellen på integrering og det langt mer autoritære kravet om assimilering, og noen ganger grubler jeg på om ikke det litterære kretsløpets holdning til fribyforfattere og andre «stemmer utenfra» er mer preget av krav om assimilering enn integrering i den norske litteraturen, sier Nyrønning.
