Kapitalens spøkelse

New York by night. Foto: Antonio Morales García. CC BY-SA 2.0
[siteorigin_widget class=»SiteOrigin_Widget_Hero_Widget»][/siteorigin_widget]

«Er skillet mellom rasjonell og irrasjonell tilstrekkelig for å gripe dette systemets virkninger? Finnes det overhodet et plausibelt finansøkonomisk narrativ?»


Tekst: JOSEPH VOGL
Oversatt av: EIRIK HØYER LEIVESTAD
Foto: ANTONIO MORALES GARCÍA. CC BY-SA 2.0
Publisert: 15. SEPTEMBER 2018

Det var en aprildag i New York i år 2000. World Trade Centers tvillingtårn sto der fortsatt. I mer enn hundre måneder hadde den amerikanske økonomien vokst uten avbrudd; Dow Jones Industrial hadde nettopp overskredet rekordhøye 11 000 poeng, mens den elektroniske handelen på Nasdaq ble drevet av et regelrett rally. Fra de øverste etasjene i Trump World Towers, i nærheten av FNs hovedkvarter, gir gryningen et blikk over East River, over broene og skorsteinene i Queens, et blikk som fortaper seg i det fjerne forbi forstedene, tåkeskyene og måkesvermene dypt i horisonten. Etter en søvnløs natt bestemmer en 28 år gammel milliardær og fondsforvalter seg for å forlate denne leiligheten på East Side Manhattan og oppsøke en frisør på den sjuskete West Side, stedet hvor han vokste opp. Han tar en av de private heisene ned og stiger inn i sin langstrakte, hvite, pansrede limousin, som er utrustet med støyskjold, overvåkningskameraer og tallrike skjermer med verdensnyheter og børsnoteringer. Sikkerhets- og teknologisjefen venter allerede på ham, sammen med sjåføren. Framkomstmiddelet bøyer av mot vest i 47. gate, passerer kvartaler på kvartaler og farer like til de sene nattetimer inn i en rekke eventyr og forviklinger, som med rette kan kalles en odyssé. Fondsforvalteren møter både sin kone og en og annen elskerinne. Det meldes om mord på direktøren for Det internasjonale pengefondet, samt på en russisk oligark og mediemogul, som hadde vært en venn av den unge milliardæren. Gjennom oppkorket trafikk krysser limousinen Park Avenue og Madison Avenue, og skjærer gjennom det gamle jødiske kvarteret, til den når teaterdistriktet i nærheten av Broadway og blir oppholdt av en antiglobaliseringsdemonstrasjon i fullt opprør. En bombe sprenger ved inngangen til en investeringsbank; spekulanten observerer en ung mann som har satt fyr på seg selv, kort tid etter blir han selv offer for et bløtkakeattentat. Plutselig og uten synderlig grunn dreper han sikkerhetssjefen sin, før han ankommer sin barndoms frisørsjappe i nærheten av havna. Nok en gang grunnløst og oppjaget forlater han frisøren, han blir viklet inn i et nattlig filmopptak med 300 nakne statister, og tilfeldigvis møter han igjen sin kone – for siste gang. I en forlatt bygningsruin venter en tidligere medarbeider på ham, som han til slutt innser er hans morder.

 

Don DeLillos roman Cosmopolis fra 2003 trer med denne kuriøse historien inn på de moderne finansmarkedenes arena; den berører spørsmålet om hvorvidt de lar seg framstille i fortellings form, og byr med dette på en rekke narrative og argumentative figurer som uttrykker finansøkonomiens gåte, dens personer og operasjoner. Allerede i romanen Players (1977) utforsket DeLillo fortellingsformer for finansvirksomhet og børsspekulasjon. Framstillingen i Cosmopolis, med New York-spekulantens dagsutflukt til frisøren, sammenfatter de anskuelsene og spørsmålene som kjennetegner det vi fremdeles må kalle kapitalisme. Hovedpersonens profil fortetter seg til en allegori over den moderne finanskapitalen, som både alluderer til historiske referanser og aktuelle påfunn i økonomisk teori. Samtidig er DeLillos roman fortalt på en måte som gjennom en svulmende masse av begivenheter stiller grunnleggende spørsmål ved hvordan hendelser forbindes med hverandre i den moderne verdensøkonomiens tegn. Dette gir også anledning til å reise spørsmål om den kapitalistiske økonomiens virksomhet, som ser ut til å ha blitt vår skjebne.

Først og fremst forener DeLillos fondsforvalter og spekulant en del kanoniske og lenge bevarte kjennetegn, som i minst to århundrer har ledsaget finans- og børsspekulantenes karrierer og borget for deres gjenkjennelighet. Han er utstyrt med sagnomsuste trekk som hensynsløs handlekraft og rovdyrinstinkt, karakteristiske for den beryktede arten som – «unge og smarte og fostret av ulver» – legemliggjør finanskapitalismens farer. Slik føyer han seg inn i en rekke som strekker seg fra «condottieriene», «piratene» og «varulvene» blant Balzacs pengepugere, over kredittens omstreifende riddervesen hos Marx, til mad dogs, rogue traders og «ulveflokker» i dagens valutamarkeder.[i] Samtidig trer DeLillos protagonist, med det energiske navnet Eric Packer, fram som den nåtidige finanskapitalens karaktermaske – eller enda bedre: dens drøm eller visjon. Han opptrer ikke bare søvnløs og anspent, overgiret og manisk, han er ikke bare overalt og aldri hjemme, en globaliseringens Odyssevs og verdensborger i det monetære Kosmopolis. Det som særlig utmerker ham, er begjæret etter å legge bak seg den materielle verdens treghet, kroppens og eiendommens rike. Han drømmer om bruksverdienes opphør, om den referensielle dimensjonens forsvinning, om oppløsningen av verden i datastrømmer og den binære kodens eneherredømme; og han fester lit til cyberkapitalens spiritualitet, overført i det evige lyset fra skjermenes uopphørlig blinkende og flimrende diagrammer. Det er drømmen om en radikal og endegyldig transsubstansiasjon. Slik det allerede i Émile Zolas børsroman Penger (1890) var snakk om de enorme pengesummenes poeter, dreier det seg her om den seneste variasjon: om poètes maudits i form av en ny generasjon symboleksperter. De kombinerer besettelse med ekstravaganse og hengir seg til penger som «snakker til seg selv», et frisluppet, kunstig og selvrefererende spill av tegn og informasjon – alt skjermet fra resten av verden, lik den støytette kontorlimousinen som minner om Marcel Prousts isolerte skriveværelse. Til syvende og sist er det framtidens angrep på den øvrige tiden som her blir fullbyrdet. Dagligspråkets ord og begreper er fortsatt altfor tungt lastet med historiske betydningsrester, de er for «kluntete» og «antifuturistiske», blir det sagt et sted. I motsetning til dette dikterer børs- og valutamaskinenes svingninger en nanosekundenes takt som utsletter historiens spor, annullerer dem i dragsuget til futures og derivater av futures. Nåtiden «suges ut av verden for å gjøre plass til en framtid av ukontrollerte markeder og enormt investeringspotensial. Framtiden blir pågående». Når markedet verken interesserer seg for fortid eller nåtid, men bare for framtidige profittutsikter, er denne kapitalens drøm selve glemselen; den handler om framtidens makt og oppfyller seg i historiens slutt.

Stilt overfor den (mest moderne av den) moderne finanskapitalens mysterier kombinerer DeLillos roman elementer av en gammel og en ny kapitalistisk ånd. På den ene siden drøftes den kreative destruksjonen, uttrykket Joseph Schumpeter engang brukte for å beskrive forandringstrangen, den kontinuerlige revolusjonen av verden og økonomien i den kapitalistiske forretningsdriftens tegn: «Ødelegg fortiden, skap framtiden». Kapitalens krefter har aldri vært bevarende eller «konservative». På den andre siden har de løsrevet seg fra selve produksjonens sfære. I samspillet mellom «teknologi og kapital» er markedets kultur blitt like altoppslukende som vektløs. Kapitalen går over sine bredder, befrir seg fra rikdommens materielle framtredelsesformer og installerer seg i en «tid hinsides geografi og håndgripelige penger». Den dikterer sin egen dynamikk og mobilitetsstandard, mens den legger alle lokale, sosiale og politiske begrensninger bak seg. Slik kan kapitalen til og med absorbere opprør og anarki som vitale uttrykk for sitt eget system, den kan bokføre protesten som det frie markedets fantasi og kapitalismekritikk som sin egen selvoptimering: «Protesten var en slags systemisk lutring. (…) Den vitnet på nytt, for titusende gang, om markedskulturens fornyende overlegenhet, dens evne til å forme seg selv etter sine egne fleksible målsettinger, absorbere alt rundt seg». DeLillos idérike roman antyder at dette systemet reformerer seg gjennom motstand, inkluderer sin egen opposisjon, integrerer den spontane handling og perfeksjonerer seg – i en form for New Management – som kreativitetens egentlige kilde. Det er ikke uten grunn at det hele et sted blir overhvelvet av en overskrift som stjeler og varierer den berømte åpningen på Det kommunistiske partis manifest, for slik å gjøre den kapitalistiske ånden utskiftbar med det som engang var dens «spøkelsesaktige» motsetning. Demonstranter har nemlig skrevet på displayet til børsindeksen på fasaden av en investeringsbank: «Et spøkelse går gjennom verden – kapitalismens spøkelse».

Denne litterære sammenstillingen av kanoniske formler for gamle og nye kapitalismeanalyser – fra Marx og Engels via Schumpeter til Baudrillard, Boltanski, Chiapello og Rifkin[ii] – føyer seg til den nye industrielle revolusjonens tablå. Etter dampmaskinens herredømme og automatiseringens regime hersker nå et «digitalt imperativ», som ønsker å styre «hvert eneste åndedrag til klodens levende milliarder». Bakgrunnen for dette er en teknisk-økonomisk omveltning, som med opprettelsen av elektroniske børser, utbredelsen av datamaskinhandel siden 1980-årene, med utbyggingen av nettet, innføringen av ISDN og omstillingen av frekvensspekteret til 300 megahertz førte til en eksponentiell vekst i kapitalbevegelsene.[iii] I sentrum av denne euforiske forbindelsen av informasjonsteknologi og finanskapital stiller DeLillos roman en hendelse som irrer seg framover og antar et usannsynlig, irrasjonelt forløp. Slik gir den en fortolkning av hvordan verden ser ut under den samtidige finanskapitalens tegn. Det gjelder på den ene siden selve gangen i fortellingens begivenheter. For veien i DeLillos kapitalallegori fører ikke bare fra 89. etasje til sjuskete bakgårder, den følger ikke bare den amerikanske drømmens himmelretning fra øst til vest, og den trekker ikke bare en linje fra livet til døden, til det uomsettelige og alle transaksjoners opphør. Slik en annen moderne Ulysses virret en hel dag gjennom metropolen, følger DeLillos protagonist et episk løp som ligner den ustadige kursen til oldtidens sjøreiser. Resultatet er en homerisk pastisj som spiller på Odyssevs’ skjebne og dens mange varianter. Hos DeLillo er nóstos, den lange hjemreisens omvei, blitt den dødelige reisen til barndommens trakter, mens heltens framkomstmiddel på det sydlige hav er forvandlet til et pansret kraftfartøy på utrygge storbyveier. Den vevende Penelope vender tilbake som diktende milliardærarving. I hennes armer havner helten ikke til slutt, men underveis, flere ganger og helt tilfeldig. Nausikaa, Kirke, Kalypso og sirenene, oraklene og uhyrene har tatt skikkelse av kvinnelige bodyguarder, gamle flammer og veltalende humanvitere, så vel som aksjonskunstnere, maskerte demonstranter og arbeidsløse informatikere. Og helveteskretsen som Dante hadde forbeholdt den listige Odyssevs, trer fram som de dystre kulissene rundt et endeløst utstrukket dødsøyeblikk mot slutten av DeLillos roman.

Følgelig forutsetter denne episke tilbøyeligheten hos DeLillo nettopp ikke «virkeligheten ordnet som prosa», som Hegel mente var typisk for den moderne romanlitteraturen. Den fører heller inn i en verden av hendelser som bare løst og episodisk forbindes med hverandre, som manifesterer seg som ytre makter og besværligheter, som får skjebnesvangre trekk og kjeder seg sammen til det uunngåelige. Mens de episke begivenhetene ifølge Hegel ikke er i samsvar med et organisert samfunn, et institusjonalisert fellesskap og en lovmessig orden,[iv] markerer de hos DeLillo inngangen til en sone av elementær fare. I romanens begynnelse hoper spørsmålene om systemsikkerhet, forebyggelse, risikovurdering, overvåkning og avverging av fare seg opp på bent fram hyperbolsk vis – «systemet er sikkert» – mens sikkerheten stadig svekkes i hendelsenes videre forløp. Den amerikanske presidenten, denne siste eksponenten for suveren statsmakt, lever bare videre som bildet av en «udød». Emblematisk for denne situasjonen er øyeblikket der protagonisten uten foranledning fjerner sikringen på sin sikkerhetssjefs automatvåpen med et kodeord og skyter ham – sikkerhetsdispositivet vendes mot seg selv. Med dette leder veien i DeLillos kapitalallegori beyond the line og inn i et terreng av intra-sivilisatorisk villnis, som i rytmen av plutselige anslag og angrep bærer merket til terroristisk hemningsløshet og barbariets kjennetegn. Det er en verden av hwa-byung, susto eller amok, som i henholdsvis Korea, på De karibiske øyer og i Malaysia setter ord på de kulturbetingede syndromene hvor undertrykt raseri, ren redsel eller panikkanfall utlades i frisluppet vold.[v] Resultatet er karikaturen av et affektivt urlandskap, der eksessene fra de ­«fanatiske tropene» blander seg med selvmutileringens, blodbadets og «det røde kjøttets» redsler. Til slutt er DeLillos protagonist forfulgt av «kraften i forutbestemte hendelser» og utlevert til den truende døden som et «skjebnens prinsipp». Spekulanten har opprinnelig sitt navn fra en romersk vaktpost som holdt utkikk etter farer og ulykker (speculari), men denne speideren eller «seeren» er selv blitt en type «farlig menneske». Til slutt, helt i tråd med fortellingens kurs, er det han som trekker til seg alle farer: ranet, utsatt og blottstilt.

Samtidig mimer denne sammenkjedingen av arkaisk trussel, voldseksess og uomgjengelig endelikt egentlig bare et hendelsesforløp diktert av globale kapitalbevegelser. I løpet av hele odysseen gjennom Manhattans gater spekulerer nemlig den unge fondsforvalteren i den japanske yenens fall. Han utfører en av de mest aggressive finansoperasjonene som finnes, såkalt leveraged buyout: et lånefinansiert oppkjøp der bedriftsandeler med høye profittutsikter anskaffes ved hjelp av en stor mengde fremmedkapital, som i tilfellene Porsche/Volkswagen og Schaeffler/Continental. Hos Packer Capital i DeLillos roman innebærer dette å låne yen til lav rente for et storstilt oppkjøp av aksjer med potensielt høy avkastning, for ytterligere å maksimere spekulasjonsgevinsten under forventning om yenkursens fall. Og dermed skjer det uhørte og uventede, romanens egentlige intrige. Det uforutsigbare sporet som trekker DeLillos protagonist fra begivenhet til begivenhet like inntil døden, blir fordoblet av et uforutsigbart kursforløp; «mot forventningene» fortsetter den japanske yenens verdi å stige uten opphør, helt til Packer Capitals finanser er tilintetgjort og den administrerende direktøren ruinert – enda en odyssé med fatal utgang. DeLillos roman levner ingen tvil om at det i og med denne valutaspekulasjonen skjer noe fullstendig utenkelig og irrasjonelt, noe som havner «ute av kontroll», som ikke passer med noe troverdig manus, som ikke lenger viser til noen plausibel virkelighet, noe metastaserende og kaotisk. Verden er blitt ugjenkjennelig. Hvis den moderne romanens notoriske «verdslighet» kretser rundt spørsmålet om hvordan og etter hvilke regler begivenheter forbinder seg med hverandre, oppviser DeLillos roman det arkaiskes gjenkomst i høyst moderne skikkelse; den nærer en mistanke om at det finansøkonomiske systemets verden er kjennetegnet ved en storm av hendelser som innvarsler de største farer. Børshandel og den rå voldens fatalitet – dette er en variasjon over en hendelsesstruktur som drøyt ti år tidligere bar tittelen American Psycho. Turbulente finansmarkeder speiler sonen av elementær fare. Sammen former de et fortellingslogisk program som omvandler valutakursenes dynamikk til et episk skjebneløp, der det mest usannsynlige virker helt uunngåelig.

Kursforløpet unndrar seg representasjon – «det som skjer stemmer ikke med den tekniske analysen». De ubegripelige pengesummenes sublime størrelse blir et «framstøt mot erkjennelsens grenser». Det er snakk om en økonomisk opphøydhet som ikke passer inn i noen meningsfull form, eksemplifisert med det faktum at det i år 2000 daglig fløt 1,9 billioner dollar gjennom New Yorks elektroniske kabler, hvor det allerede på 1990-tallet ble omsatt for verdens samlede bruttonasjonalprodukt annenhver uke.[vi] Samtidig handler det om det som i børsianernes idiom kalles en «særegen situasjon», om usannsynlige og sjeldne hendelser, som uforutsigbart, lunefullt og uten forvarsel bryter inn, nærmest som en «sinnsforvirret berserk» man lenge intetanende hadde kjent som et «hyggelig menneske» og en «god, gammel nabo».[vii] Til slike hendelser har man også forbeholdt bildet av en «sort svane». Det viser til en enkeltstående begivenhet som for det første ligger utenfor alt som kan forventes, for det andre utfolder en ytterliggående og fatal aktivitet, for det tredje framtvinger et akutt forklaringsbehov, en etterskuddsvis søken etter koherens, sammenheng og plausibilitet. Slik sorte svaner i den moderne naturvitenskapen framsto som den rene umulighet og derfor ble emblemet for problematiske induksjonsslutninger, betegner de her et sprang som bryter hendelsenes lineære følgeriktighet og etterlater en like isolert som utrolig og turbulent forekomst, en eksessiv tilfeldighet.[viii]

Så snart dette episodiske forløpet er over, har to ting skjedd. På den ene siden har det spekulative feiltaket brakt selve systemet ut av lage og ført til en global krise: «Han visste at det var yenen. Det han hadde foretatt seg i forhold til yenen forårsaket en storm av forvirring. Han var så tungt inne, firmaets store og omfattende portefølje var intimt knyttet til virksomheten i så mange nøkkelinstitusjoner, alle sammen innbyrdes sårbare, at hele systemet var i fare.» Faktisk brøt «den nye økonomiens» marked sammen våren 2000 av lignende grunner, da teknologibørsen Nasdaq de to første ukene i april opplevde et kursfall på 27% som etterlot analytikerne rådløse.[ix] På den annen side må de angivelig klarsynte spekulantene dermed innrømme sin åpenbare blindhet: «Jeg fant ikke ut av yenen.» Verden er uleselig, dens sammenhenger er uutgrunnelige. Tingenes forløp er helt uten retning. Serien av børsnoteringer og transaksjoner inngår ikke i noe forståelig mønster og mangler en motivert rytme. På høyden av finanskrisen våren 2000 er DeLillos protagonist havnet i en heller ubekvem situasjon, som også Alan Greenspan – mangeårig direktør av den amerikanske sentralbanken og hardnakket forsvarer av uregulerte finansmarkeder – rundt åtte år senere så seg nødt til å ta tak i: en situasjon der hans «syn på verden», hans «ideologi» og lenge gyldige beviser eller fortolkninger ikke lenger fungerte, idet «hele det intellektuelle byggverket» til finansøkonomien klappet sammen.[x]

Med sine oppjagede og tilsynelatende irrasjonelle bevegelser alluderer DeLillos Cosmopolis naturligvis til de hyppige finanskrisene som strekker seg fra det 20. til det 21. århundret: fra krakket i 1987, via Japan-krisen i 1990, obligasjonsmarkedets kollaps i 1994 og Russland-krisen i 1998, fram til den såkalte teknologi- eller dot-com-boblen i 2000 og katastrofen i 2007 og 2008. Det er hendelser som i henhold til all økonomisk sannsynlighet aldri skulle kunne inntreffe, eller i høyden med to milliarder års mellomrom. DeLillo viser kanskje også til yenkursens overraskende og spekulative trend overfor dollaren i 1990-årene, da oppsvinget gjorde den japanske økonomien sårbar tiåret igjennom, med ruinerende følger i årene mellom 1998 og 2000.[xi] Men først og fremst kretser fortellingen omkring en bestemt hendelse, der selve gjengivelsen av hendelsen på samme tid utfordrer muligheten for et sammenhengende narrativ og det økonomiske systemets rasjonalitet. Det handler om de «sannsynlige virkeligheters» stabilitet, selve muligheten for «å spore og analysere» dem. Likeledes handler det om «teknikkene for formasjonstydning» som skulle kunne gripe finansmarkedenes bevegelser og «forutse» dem. Med den gåtefulle yenkursen og dens ruinerende virkninger foreligger dessuten en uhørt strøm av begivenheter, som utfordrer enhver hermeneutisk innsats og etterlyser intet mindre enn hendelsens tilstrekkelige årsak. Hva er dens forbindelsesform, dens motivasjon, dens forutsigbarhet, dens mulige eller sannsynlige forløp? «Yenen prøver å si oss noe. Lytt.» Hva slags begivenhet representerer en aktuell kursverdi? Hva bringes til uttrykk gjennom den? Hvordan vil den forandre seg, hvilken framtidig bane vil den slå inn på? Hvor nødvendig eller tilfeldig forbinder den ene hendelsen seg med den andre, hvor sprangvis eller lineært kommer disse forbindelsene i stand? Alle disse spørsmålene danner omdreiningspunktet for DeLillos fortelling, og de står i sentrum for en finansøkonomisk vilje til viten. Den litterære teksten tematiserer et spekulativt tegnspill, og begge stiller leseren overfor et fortolkningsproblem, nemlig om det uventedes inntrengning. Med enda en formulering fra Greenspan handler det om dynamikken i en irrational exuberance: en irrasjonell overflod som setter den økonomiske fornuftens system eller selve systemets fornuft på prøve.

*

I  den finansøkonomiske vitens forsvinningspunkt står en problematisk figur. Massen av kritiske hendelser står fram som et fiksérbilde, hvor fornuft og ufornuft, kaos og orden, overskuelig verdensforløp og frisluppet kontingens alle er prekært uatskillelige. Denne typen spørsmål, eksegetiske anstrengelser og kontroverser veier desto tyngre idet de også berører gyldigheten til en gammel og slitesterk overbevisning i liberal økonomi: nemlig at markedets prosesser danner en eksemplarisk oppvisning av orden, integrasjonsmekanismer, balansering, hensiktsmessig allokering og samfunnsmessig fornuft, som samlet sett påkaller en koherent, systematisk framstillingsform. I kjernen av disse konfliktene og i finanskrisenes diskursive passepartout virker det derfor berettiget å se gjenkomsten av visse problemer som bare de gamle teodiceene behandlet like systematisk. For hvis kapitalistisk økonomi er blitt skjebne, hvis forventninger om profitt og økonomisk vekst utgjør levningene av håpet om et jordisk forsyn, kan moderne finansteori heller ikke knipse bort spørsmålet om hvorvidt og hvordan tilsynelatende uregelmessigheter og anomalier svarer til systemets fornuftige innretning. Hvilke hendelser kan stå i mulig sammenheng og dermed være forenlige med hverandre? Er det noen lovmessigheter som kommer til uttrykk her? Hvordan kan den bestående økonomiske verden være den beste av alle mulige verdener?

De spørsmålene Kant stilte i sin gjennomgang av teodiceenes holdbarhet må dermed på tilsvarende vis stilles ved rettferdiggjøringen av det finansøkonomiske systemet. Teodiceene handlet om å påvise at det som virket upassende og dysfunksjonelt egentlig ikke var det; eller at de ikke skulle vurderes som gitte forhold, men som «tingenes uunngåelige løp», som bivirkninger av en samlet sett gledelig verdensorden; eller at de til syvende og sist bare måtte tilskrives skrøpelige «verdensvesener», upålitelige aktørers begrensede overblikk.[xii] Spørsmålene de må konfronteres med, lyder: Er irrational exuberance virkelig unntakstilfeller eller snarere regulære prosesser i kapitalistiske økonomiers drivverk? Er skillet mellom rasjonell og irrasjonell i det hele tatt tilstrekkelig for å gripe dette systemets virkninger? Handler det virkelig bare om finansfolkets upålitelighet og begrensede innsikt? Støter ikke den økonomiske rasjonaliteten her umiddelbart på sin egen ufornuft? Finnes det en ordnende form her, eller simpelthen et planløst aggregat av spredte enkelthandlinger? Fungerer systemet faktisk rasjonelt og effektivt? Og finnes det overhodet et plausibelt finansøkonomisk narrativ?

Slik jordskjelvet i Lisboa i 1755 rystet grunnlaget for teodiceen i moderne tid, handler det også om selve økonomifagets vitenskapelige format når det stilles overfor de siste 20 årenes finansskjelv. Det er intet mindre enn den liberale eller kapitalistiske oikodiceen som står på spill – dens gyldighet, mulighet og holdbarhet. Spørsmålet angår konsistensen til en økonomisk trossetning som framstiller upassende fenomener, onder og ulykker som forenlige med systemets viselige innretning.

 

Utdrag fra Joseph Vogls Kapitalens spøkelse, som utgis av forlaget H//O//F i november 2018. Boken er oversatt fra tysk av Eirik Høyer Leivestad.

 

[i] Don DeLillo, Cosmopolis, oversatt fra engelsk av Halfdan W. Freihow (Oslo: Gyldendal, 2003); Honoré de Balzac, «Das Bankhaus Nucingen», i Das Bankhaus Nucingen: Erzählungen, oversatt fra fransk av Else von Hollander-Lossow (Zürich: Diogenes Verlag, 1977), 8; «Gobseck», i To noveller: Gobseck, Sarrasine, oversatt fra fransk av Solveig Schult Ulriksen (Oslo: Solum, 1982); Karl Marx, Das Kapital, Buch III, bind 15 i Werke von Marx und Engels (MEW) (Berlin: Dietz Verlag, 1956ff), 505 (Norsk utgave: Kapitalen, tredje bok, oversatt av Erling Kielland og Stein Rafoss (Oslo: Oktober, 1983-84)); Edward Chancellor, Devil Take the Hindmost: A History of Financial Speculation (New York: Farrar, Strauss, & Giroux, 1999), 262, 265; Süddeutsche Zeitung, 11.5.2010, 3; se også David Cowart, «Anxieties of Obsolescence: DeLillo’s Cosmopolis», i Peter Freese og Charles B. Harris (red.): The Holodeck in the Garden: Science and Technology in Contemporary American Fiction (Normal, Ill: Dalkey Archive Press, 2004), 179–91; Nick Heffernan, «Money Is Talking to Itself: Finance Capitalism in the Fiction of Don DeLillo from Players to Cosmopolis», i Critical Engagements: A Journal of Theory and Criticism 1/2, 2007, 53–78; Per Serritslev Petersen, «Don DeLillo’s Cosmopolis and the Dialectics of Complexity and Simplicity in Postmodern American Philosophy and Culture», American Studies in Scandinavia 37/2, 2005, 70–84; Jerry A. Varsava, «The Saturated Self: Don DeLillo on the Problem of Rogue-Capitalism», Contemporary Literature 46/1, 2005, 78–107.
[ii] Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske partis manifest, oversatt fra tysk av Leif Høghaug (Oslo: Sentralkomiteen, 2016). (O.a.: I Høghaugs nyoversettelse er «Gespenst» oversatt med «gjenferd», ikke «spøkelse»); Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, kapittel 7, «The Process of Creative Destruction», (London: Allen and Unwin, 1943, 81–86; Jean Baudrillard, Symbolic Exchange and Death, del 1, «The End of Production», oversatt fra fransk av Iain Hamilton Grant (London: SAGE Publications Ltd, 1993), 6–49; Luc Boltanski og Eve Chiapello, The New Spirit of Capitalism, oversatt fra fransk av Gregory Elliot (New York: Verso, 2005; Jeremy Rifkin, The Age of Access: How the Shift from Ownership to Access Is Transforming Capitalism (London: Penguin, 2001), 30–55.
[iii] Stefan Altdorfer (red.), History of Financial Disasters: 1763–1995, bind 3 (London: Pickering and Chatto, 2006), 276–77.
[iv] G.W.F. Hegel, Vorlesungen über Äesthetik III, i Werke, bind 15 (Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1970), 340–41, 364, 378, 384.
[v] DeLillo, Cosmopolis. For den psykiatriske klassifikasjonen av «amok», «hwa-byung», og «susto», se Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV-TR), appendix 1, «Outline for Cultural Formation and Glossary of Culture-Bound Syndromes» (Washington, 2000).
[vi] Joel Kurtzman, The Death of Money: How the Electronic Economy Has Destabilized the World’s Markets and Created Financial Chaos (New York: Simon & Schuster, 1993), 17; Rifkin, Age of Access, kap. 3.
[vii] Ifølge traderen og matematikeren Nassim Nicholas Taleb i Fooled by Randomness: The Hidden Role of Chance in the Markets and in Life (New York: Random House, 2004), 103.
[viii] Nassim Nicholas Taleb, The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable (New York: Random House, 2007), xvii–xviii.
[ix] Jacques Attali, La Crise et après (Paris: Fayard, 2009).
[x] Se Justin Fox, The Myth of the Rational Market: A History of Risk, Reward and Delusion on Wall Street (New York : HarperCollins, 2009), xi–xii.
[xi] Etter kollapsen i 1987 regnet man ut at i en verden der prissvingninger følger en statistisk normalfordeling ville en slik hendelse ha en sannsynlighet på 10-¹⁶; investorer kunne altså forvente at den ville inntreffe igjen om noen milliarder ganger milliarder år (se Fox, Myth of the Rational Market, 233). Se også Paul Krugman, The Accidental Theorist (New York: Norton, 1998), 158; Robert Brenner, Boom and Bubble: The US in the World Economy (New York og London: Verso, 2003), 279.

[xii] Immanuel Kant: «Über das Misslingen aller philosophischen Versuche in der Theodizee», i Werke (Wiesbaden: Wilhelm Weischedel, 1964ff), bind 6, 105.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.